Leste boken etter å ha funnet den på Nasjonalbibliotekets nett side. Den handler om min bestefars fetter, som levde et meget utradisjonelt liv. Da jeg viste lite om mannen, var det spennende for meg.
Tror jeg må høre den på Storytell. Takk for tipset! Har slitt med å bli ferdig med den jeg også :)
Fikk lyst til å lese boken etter å ha sett en dokumentar på Youtube. Boken er basert på en sann historie, men er mye fri diktning av hendelser. Det er til og med laget en opera basert på boken.
Hos meg er det også noe rart. Det ligger ingenting under noen av kategoriene.
Jeg leser På liv og død - En frontkjempers erindringer av Ørnulf Bjørnstad og Frontkjemperne av Karl Holter.
Jeg leste både Kulla-Gulla av Martha Sandwall-Bergström og Dektetiv Nancy Drew.
Nils Owren er kommandørkaptein i Marinen og sjef for Sjøforsvarets forsyningskomando`s artilleriseksjon. Den 9. april 1940 var han kadett ved Sjøkrigsskolen i Horten. I denne krigsberetningen forteller han om kampene i Oslofjorden og skildrer sine bevegelser under felttoget i Norge gjennom Østlandet fram til Romsdalsfjorden og videre til Nord - Norge. Der kom han om bord i det gamle kongeskipet "Heimdal" som maskingeværskytter, og ble med til Storbritannia, hvor hans avbrutte utdannelse fortsatte under "krigerske" forhold. Han tjenestegjorde blant annet om bord i den britiske eskortejager "Liddesdale" og var med på flere trefninger med fienden. Deretter ble han beordret som batterisjef på den nye norske jageren "Eskdale" og var med på dennes dramatiske senkning i kamp med tyske motortorpedobåter i den engelske kanal. Den overlevende delen av besetningen på "Eskdale" ble kjernen til besetningen på den neste nye jager, den senere så kjente "Stord". Der også var forfatteren batterisjef og med på kampene om Russlandskonvoiene, senkningen av det tyske slagskipet "Scharnhorst" og senere innvasjonen i Normandie, da "Stord" befestet sitt ry som et lykkeskip. Skildringen av krigsbegivenhetene slutter med kongens ankomst til Oslo 7. juni 1945, en triumfferd som "Stord" ledet fra Storbritannia til Færder. (less)
Jeg leser For eksempel min bror av Uwe Timm
Forfatterens egene minner fra krigen. Han var en av få norske som tjenestegjorde som navigatør i Luftwaffe. Han var i KG30 - Ju188.
Nei, jeg samler på krigsbøker.
Selv om det er endel feil i boken, så likte jeg den godt. Jeg var så heldig å få delta på bok lanseringen.
Helt enig med deg, gutta våre på 8 og 6 år elsket den første boken. Vi gleder oss til å lese resten av serien.
For meg var denne boken spennende å lese, kanskje mest fordi den omhandler en periode i historien som interesserer meg stort. Den omhandler hva som skjedde med de norske som satt i leirene og har et register bak med personer som var i disse leirene. Den tar for seg skjebnen til fiskerne fra Senja som ble ufrivillig tatt med til Sovjet av en russisk ubåt. Den forteller også om partisanere fra Finnmark og frontkjempere som havnet i disse fryktede leirene. i tillegg var det også andre som på uheldig vis havnet der . For meg som er oppvokst på Senja, har historien om angrepet på våre fiskebåter, der mange fiskere ble drept og såret - samt de som ble tatt med til Russland og havnet i leirene - blitt fortalt ofte.
Dette var ikke en lettlest bok. Men til gjengjeld har jeg lært noe jeg ikke tidligere hadde lært om NS. Han forteller også om hans kones opplevelser som frivillig i det Tyske Røde Kors.
Jeg har lest boken høyt for min sønn på snart 8 år. Han fant den spennende. Etter å ha lest den ferdig , så vi tv serien på YouTube.
Det var veldig interessant å høre om hvordan de sovjetiske styrkene oppførte seg etter krigen.
Turen inn fjorden til Murmansk ble en interessant opplevelse. Rart å tenke på at her hadde alle konvoiene gått.
Det var tydelig glede blant fangene da de igjen fikk se sitt hjemland. Det var som de ikke kunne vente til vi nådde land. De begynte å pynte skipet med flagg, medbragte bjerkegreiner og hva de ellers hadde for hånden. Forventningen var til å ta og føle på da vi nærmet oss kaien i Murmansk.
Vi blir møtt med alt annet enn hornmusikk. Straks vi klapper til kai, springer russiske offiserer ombord. De beordrer oppstilling på dekk. Så går de langs geleddene og river av alle distinksjoner. Smilene forsvinner fra ansiktene, hugges i sten. Det er helt stille. De hjemvendte fanger aner hvilken skjebne som venter dem. Men de vet neppe at de skulle komme til å dele denne skjebne med store hærskarer av landsmenn i samme situasjon.
De er fanger på ny. nu i sitt eget land. De blir kommandert fra borde. Så marsjerer de bort. Det siste jeg ser av plevritt-pasienten er en båre på toppen av et overfylt lasteplan som forsvinner bak et skur.
På kaien driver endel kvinner og losser vedskier fra en skute, tilsynelatende uinteressert i hva som foregår. de var vel blitt vant til å se skipslaster med fanger komme hjem og visste hva de hadde i vente.
På vei ut fjorden hadde jeg følelsen av at det ennå ikke er fred.
Fangene fikk ordre om å komme seg ut. Eldre og syke som ikke maktet å komme ned på perrongen ved egen hjelp, fikk hjelp av yngre jødiske menn og kvinner. Dette ble det brått slutt på. De som hjalp til fikk et slag med pisken. Her skulle en klare seg selv! Mange falt ned på perrongen fordi det ikke fantes noen trapp eller stige.
Alta bataljon høstet internasjonal anerkjennelse for sin innsats på Narvik - fronten. Den var i fremste linje fra 25. april 1940 til felttogets slutt uten en eneste dags avløsning, og det i en årstid som var den verst mulige. Under hele operasjonen hadde bataljonen alt i alt kun fem døde og rundt 35 sårede. Det forteller sitt om god utnyttelse av terrenget.