Bokelskere.no

Takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne, - jeg har lest de to forrige bøkene hennes, og gleder meg!

Ny start til det bedre, eller?

For mye ansvar på en gang
Sara og Sigurd har store plarner for sitt nye hus. Det er ikke akkurat nytt siden de har arvet det av bestefaren til Sigurd. Huset er kanskje gammelt, men byr på fantastisk utsikt og privatliv. Ulempen er at det kreves mye arbeid siden ikke noe er gjort på mange år for å gjøre det hjemmekoselig igjen. Samtidig har de jobbene sine å tenke på. Sara jobber hjemmfra som psykolog, og må finne nye pasienter på egen hånd. Sigurd er arkitekt og jobber med andre i et kontor i byen. Sara tilbringer mye tid hjemme og føler seg ofte ensom av den grunn. Sigurd har alltid vært en mann som jobber hardt og kommer sent hjem, og oppussingen i deres nye hjem blir forsømt og tar tid. Det går utover forholdet, men de prøver å holde ut tingene som oppstår. Tilværelsen til Sara forandrer seg fra mørkt til mørkere da Sigurd en morgen vekker henne for å si at han drar. Han skal på hyttetur med noen kompiser. Senere på dagen ringer han for å si i fra om at han er kommet frem. Senere samme dag ringer kompisene hans til henne for å fortelle at han ikke har kommet. Er det noen som lyver eller har det skjedd noe alvorlig?

Terapeuten har vært og fremdeles er en godt synlig bok, og har vært det lenge. Alltid skeptisk til bøker som får mye oppmerksomhet, og samtidig krangler man med nysgjerrigheten. Nysgjerrigheten tok overhånd denne gangen også. Utsatte litt med å lese den, ikke på grunn av forventninger siden det ødelegger så mye, men for å vente til hysteriet hadde lagt seg.Terapeuten er på ingen måte en unik bok, og heller ikke spesiell, men den byr på noen kvaliteter som jeg likte som; mørkhet, stemning, dystherhet blandet med uvisshet. Det er punkter jeg setter pris på i thrillere og spenningsbøker. Men i det hele blir både karakterene og handling noe blast, spesielt karakterene. Man blir aldri godt nok kjent med dem og handlingen blir veldig langtekkelig uten at noe spesielt skjer underveis. Leser man nøye, fanger man opp ting før karakterene i boka muligens finner ut av det.

Boka hadde sine mørke og dystre partier som var veldig spennende å lese om. Det var også interessant å lese om Saras ensomhet og at hun føler seg noe fanget i huset siden Sigurd er mye borte. Hun har ikke mange steder å gå til, bortsett fra sin far som fremdeles bor i barndomshjemmet hennes, og hun har også en søster som støtter henne når det trengs, samtidig er hun opptatt med sine egen familie. Sara er alltid redd for å være en byrde. Hvordan vil de reagere på at hennes mann er forsvunnet?

Nåtid bedre enn delen om parets fortid
Med tanke på at dette er en psykologisk thriller, savnet jeg mer dybde i karakterene og bli ordentlig kjent med dem, og midtveis i boka føles det som om boka stopper litt opp, og det tar litt tid før ting tar seg opp igjen. Dette er også en psykologisk thriller som skriver om nåtid og fortid, og jeg likte best å lese om nåtiden istedet for øyeblikk mellom Sara og Sigurd fra fortiden. Fordi øyeblikkene fra fortiden ødelegger noe av spenningen. Det er fint å bli kjent med karakterer fra forskjellig tidspunkt i livet, men syntes ikke det passet helt inn denne gang. Det blir noe stakkato over det hele på grunn av det.

Etter mye nøling har jeg endelig fått lest Terapeuten. Den er ikke dårlig, og heller ikke skuffende, men den var heller ikke noe spesielt. Handlingen hadde noe mystikk, og dyster stemning, likevel ble jeg ikke helt bergtatt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Økonomi er vanskelig og lett samtidig! Burde ha lest den en gang til, hvis jeg skulle ha forstått den, men lar sjangsen glippe :)

En underlig thriller istedet for uhyggelig.

Jeg har ikke lest mye av Swanson før, og har sett at bøkene hans får veldig varierte meninger. Tidligere har jeg lest Her Every Fear som også har fått litt blandet tilbakemelding. Oftest er jeg den som ikke liker en bok mens andre liker den, men den gang likte jeg den mens mange ikke likte den. Jeg var en av dem som likte Her Every Fear for jeg syntes den hadde mye atmosfære som mange thrillere mangler, i hvert fall når det gjelder dagens thrillere. Det er enten veldig dødt eller veldig spennende. Ingen mellomting.

Bare en tilfeldighet?
Dødelig bekjentskap fikk jeg lyst til å lese på grunn av baksideteksten. Tenk å kjenne igjen et objekt i noens hus som antageligvis skal ha forsvunnet fra et drapsåsted? Er det det samme objektet eller bare noe lignende? Det skjer med Hen, forkortelse for Henrietta. Hun er gift med Lloyd, og de har nettopp flyttet til et nytt hus. De er barnløse og lever sine rolige liv. Naboparet Matthew og Mira er også barnløse. De blir inviterte på middag hjem hos dem, og etter middag får de en liten omvisning i huset. Det er da Henrietta oppdager et objekt på en peishylle, som er lik et objekt som forsvant fra et drapsåsted som hun leste mye om før i tiden. Om en ung mann som ble drept. En sak som Henrietta ble nærmest besatt av siden det skjedde i nærområdet. Men så har hun hatt episoder før. Hennes mann vet om disse episodene og at hun lider av forskjellige diagnoser, men som hun tar piller mot for å leve normalt. Men hvordan skal hun fortelle sin mann uten at han skal bli bekymret for hennes tilstand, at deres nabo kanskje er en morder?

Dette høres kanskje avslørende ut, men denne episoden at hun oppdager gjenstanden som mulig forsvant fra et åsted, oppdages i naboens hus står i baksideteksten. Får vi vite om det er samme gjenstand eller om det bare en som er prikk lik? Interessant konsept og uhyggelig i grunn, men dessverre var ikke boka det. Både Henrietta og Lloyd, og deres nye nabopar, er relativt unge, men når man leser boka, er det nesten som om de blir beskrevet som om de enten er i seksti eller syttiårene. De blir beskrevet som mye eldre enn de er med sine rolige liv og rutiner. Det er nesten som å se serien Midsomer Murders som var en koselig og fin serie å se på, men som jeg sluttet å se på da de byttet mange av hovedskuespillerne. Da blir det ikke helt det samme. Man får litt av den samme målgruppen og settingen som fra den serien. Saken i seg selv er veldig spennende, men synes ikke at Swanson viser sin beste side herfra. Man blir godt kjent med de to parene, men synes det mangler driv, atmosfære og den uhyggeligheten jeg ønsket var der. Det blir noe lettvint over det hele. Slutten overrasket heller ikke og ble for dum istedet for imponerende. Noe som er synd for dette var en bok jeg så gjerne ville like fordi det virket som det var helt i min gate. Men ble ikke helt fan av utviklingen eller hvordan det slutter. Det er nesten som om forfatteren gikk tom for ideér.

Kommer til å lese mer av Swanson
Selv om dette ikke ble noen favoritt eller var en nervepirrende thriller, kommer jeg til å lese mer av Swanson for han har vist tidligere at han kan bedre. Det ble bare ikke en slik type thriller jeg liker.

Fra min blogg: I Bokhylla

Søndag 23. august 2020

Ny tråd: Valg av Ev11

DENNE TRÅDEN SKAL BRUKES KUN TIL STEMMEGIVNING.
Unntak: Innlegg for å heve tråden.

Frist for å avgi stemme:
SØNDAG 30. AUGUST, kl. 18.00

Du stemmer ved å klikke på "Godt sagt".
Du må stemme på minst to - 2 - bøker.
Stemmer kan trekkes tilbake underveis, men ved fristens utløp
må du ha stemt på to bøker eller flere.

Bare de som er registrert (jfr. hovedtråden) kan avgi stemmer.

Se ellers Forslag til Ev11.

Siden jeg ikke kan klikke "Godt sagt" for egne innlegg, skriver jeg
(+1 stemme) ved de bøkene jeg stemmer på.

Dersom to eller flere bøker deler førsteplassen, må vi ha ny(e) valgomgang(er).

Nedenfor følger en alfabetisk liste (etter tittel) over de nominerte bøkene.

Godt valg!

Søndag 23. august 2020, kl. 18.02

Hei,
Forslagsrunden er avsluttet.

Åtte bøker er nominert.

Valgtråd kommer i løpet av kvelden.

Pga stivelsen i kikertevannet kan det piskes til krem og marengs.Hvis noen vil søke på nettet etter norsk info er nøkkelordet Aquafaba. Når jeg først er igang, kom jeg over Coops side hvordan man lager majones av ertevannet - m/video

Jeg nekter å tro at høsten har kommet, men noe sier meg at jeg må kapitulere en gang i neste uke når nattetemperaturene kryper ned mot 10.

Akkurat nå leser jeg Ernest Hemingway, 'Og solen går sin gang'.

Jeg leser også en merkelig bok, på engelsk, på Kindle. Den heter 'The deep', av Rivers Solomon. Den blir beskrevet slik:
" The water-breathing descendants of African slave women tossed overboard have built their own underwater society—and must reclaim the memories of their past to shape their future in this brilliantly imaginative novella inspired by the Hugo Award nominated song “The Deep” from Daveed Diggs’ rap group Clipping." Jeg har lest omtrent en tredjedel, så det blir interessant ås hva som skjer videre.

Ønsker alle en god helg!

Jeg henter opp denne tråden igjen. Jeg sitter og leser en diktsamling av Britt Karin Larsen (Å finne en skog) og fikk så lyst til å gjengi et dikt derfra som er veldig fint og veldig trist, og som vekker minner om hva man faktisk har overlevd.

HVA GJØR JEG NÅ

Hva gjør jeg nå
etter dette
Et skår fra en knust tallerken
sangen jeg pleide å nynne engang
gleden i et barneansikt
alt dette som fantes, sorgløst,
er omskapt nå
og minner om deg.
Gi meg et støvkorn å lene meg mot
et løvblad å holde fast i
for jeg er ingenting mer
og vet ingenting
annet enn en forvandlet jord
hvor alt jeg skal savne engang
minner om deg.

Hei Lillevi, hyggelig å høre fra deg, - og nå "følger" jeg deg! Jeg må bare innrømme at jeg ikke kjenner systemet godt nok, og hvordan man sender meldinger, - skulle jeg kunne sende deg en melding, mens du ikke kunne sende en til meg, uten at jeg følger deg? 🤪 Jeg følger bare veldig få, fordi jeg ikke har skjønt poenget med det. Hilsen Ellen 😊

Alle detaljene i de ulike drømmene og hva som blir oppfylt og hva som skjer overlater jeg til deg å lese om. Det håper jeg også du vil gjøre. Det er lenge siden jeg har lest en så vakker bok. Det var umulig å legge den fra seg, så det ble lesing i alle pauser jeg kunne finne. Den minner meg litt om Liv etter liv av Kate Atkinson, som jeg også likte veldig godt. De udødelige er godt skrevet og legger frem de ulike historiene både på en spennende og en engasjerende måte. Anbefales sterkt!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg har fortsatt ikke lest noe av Virginia Woolf og foreslår derfor Fru Dalloway/Mrs Dalloway.

Nei!

Jeg leser nå Konene ved vannposten. Om krøplingen Oliver Andersen og alle sladderkonene på bygda. De fleste (for meg: alle) av Hamsuns verker tåler gjenlesing. Nesten som de blir bedre for hver gang.

Det er mulig at "Historiene hans hadde vært mye bedre uten disse nedlatende kommentarene"(fortellerens kommentarer), men hadde de vært like hamsunsk?

Det er lenge siden jeg ble ferdig å lytte til Markens Grøde og det var et hyggelig gjenhør. Min svikefulle hukommelse husket en nasjonalromantisk bok med sol og høyonn og hadde helt glemt barnedrap og konflikter. Jeg ble betatt av Hamsuns språk, dialog og fortellerkunst igjen. Det førte til at jeg kastet meg over Børn av tiden, Segefoss by, Benoni, Rosa og En vandrer spiller med sordin. Neste i rekken blir Konene ved vannposten. Kanskje jeg omsider klarer å komme meg gjennom alle hans verker? Det hjalp mye å få dem lest opp med riktig dialekt. Jeg har også forsøkt å ikke irritere meg altfor mye over uvitende, dumme fruentimmer, falske jøder, uærlige lapper og idioter fra Alpene. Historiene hans hadde vært mye bedre uten disse nedlatende kommentarene, men jeg trøster meg med at god kunst skal engasjere..

Det er mulig jeg eller noen andre har foreslått denne boka tidligere.
I så fall gjøres det nå på nytt.

Mitt forslag til Ev11 er
Steppeulven av Hermann Hesse.

Jenny Cooper har en annerledes jobb enn de fleste.

Hun er likskuedommer og må jobbe med mange vanskelige og spesielle saker. I fritiden er det også kaos. Hun har et av og på forhold med en pilot. Sterke følelser er involvert og lengsel. Det er mye frem og tilbake og de tar opp temaet samboere. Bør de flytte sammen, eller tør ikke Jenny å stole på ham? På jobben må hun undersøke om en tragisk husbrann og familietragedie. Folk sladrer i småsteder. Jenny får problemer med å stole på sine egne instinkt. Skal hun høre på hva andre mener, eller skal hun stole mer på sine egne undersøkelser? Samtidig er hun bekymret for en nær kollega som har vært i en alvorlig ulykke og Jenny er usikker på om egner seg for denne jobben lenger siden hun ikke er den samme før ulykken. Så Jenny har mye å ta hensyn til.

Fristtstående serie
Dette er bok nummer seks i Jenny Cooper serien. Jeg visste ikke at boka tilhørte en serie da jeg kjøpte den i en dagligvarebutikk, for det er ikke bestandig det er markert tydelig. Men har lest at de fint kan leses som frittstående. Jeg er ikke så nøye på kronologisk rekkefølge så lenge de byr på gode bakgrunnshistorier. Men det spørs litt hvem som har skrevet serien og hva slags serie det er. Ellers er jeg ikke så nøye på det. Spor i aske er som nevnt bok nummer seks i serien som består av sju bøker, og den siste boka i Jenny Cooper serien ble utgitt i 2016.

At denne boka er en del av en serie var ikke det store problemet, men jeg er ikke så glad i krim med romantikk. Da jeg leste baksideteksten virket den mørk og var ikke stemplet som en slags romantikkbok. Dewt er heller ikke ren romantikk, men det blir for mye i en krimbok. Altfor mye om følelser, usikkerhet, lengsler. Er ikke så interessert i å lese om det, spesielt ikke når hovedpersonene er i førtiårene. Det blir noe barnslig over det hele. Barnslig og desperat.

Hovedperson fortjener bedre setting enn dette
Jeg fikk sansen for Cooper selv om hun er noe vinglete både på jobb og privat, men hun har bein i nesa, og lar seg ikke skremme så lett. Synes hun fortjener å være med i en annen type setting enn dette. Ellers er både handling og karakterer noe typiske og blasse. Det er ingen man har lyst til å heie ordentlig på og historien i seg selv, både på jobbfronten og romansedelen er veldig forutsigbare. Denne boka er unødvendig stor for mye blir gjentatt til det kjedsommelige. Det er lite utvikling i både historien og karakterene, og dermed blir det fort kjedelig lesing.

Vet godt at kjedelig ikke er et "godt" nok ord, men av og til er det det mest beskrivende ordet man kan komme på, og det er det jeg forbinder med denne boka. Til krim å være var det hele ganske tamt, langdrygt og siden forfatteren har hatt erfaring som manusforfatter, er det rart han ikke skrev boka mer visuelt. Det blir ikke så levende som krim bør være.

Fra min blogg: I Bokhylla