Bokelskere.no

Jeg tenkte det samme som deg - at vi kanskje er vel kritiske når vi leser sammen, men konkluderte med at jeg ville reagert på samme måte om jeg leste alene. Det som trakk ned hos meg var den knappe stilen og oversettelsen hvor samtalene sikkert er helt greie på dansk, men helt feil på norsk i et lite kystsamfunn på den tiden.
Ellers ble jeg litt provosert av den frigjorte, verdensvante og tolerante dansken som gidder å sitte på et enslig fyr med denne sære "bondske" norske familien i så lang tid. Det føltes litt som u-hjelp. Sikkert en barnslig reaksjon ;-)
Terningkast 4.

Smaken er nok forskjellig, og kanskje stimulerer lesesirkelen til å lese ekstra kritisk. Og det er både bra og ikke bra. Man mister vel noe av leseopplevelsen dersom man leser med et for kritisk blikk.

Jeg for min del har en tendens til å sammenligne bøker jeg leser med det jeg har lest tidligere, og da blir det fort til at det sammenlignes med favorittbøkene. Uretferdig?

Jeg har forresten lest mange bøker som ikke har falt i smak. Noen har jeg avbrutt, og noen har jeg glemt/fortrengt.
Lesesirkelbøkene har jeg lest alle jeg har begynt på. Pliktløp.

Der det finst fuglar er en interessant og godt skrevet roman og tidsstudie, selv om jeg mener at den ikke fortjener mer enn fire på terningen.

Mens jeg leste Kjære Edward, minnet dem meg om en film som heter United 93. En film basert på 11.september. Filmen er om folks siste øyeblikk om bord på flyet.
Kjære Edward er på ingen måte basert på 11. september, men på en helt annen flyulykke. Romanen er i hvert fall delvis basert på historien om Ruben van Assouw. Etter å ha overlevd en flyulykke bodde han i ettertid hos en tante og onkel. Han også mistet broren, moren og faren. Edward er 12 år da han overlever ulykken, og bor også hos sin onkel og tante i ettertid.

Dramatisk vendepunkt
Edward, storebroren hans og foreldrene deres er på vei til Los Angeles for å flytte dit på grunn av jobben til moren deres. Moren sitter et annet sted i flyet, mens faren sitter sammen med guttene. Hun er nødt til å bli ferdig med noe gjennom jobben før de lander. Men dessverre kommer de ikke til LA. Det er ingen spoiler da ulykken nevnes på baksiden av boka.

Synes det var mest fengslende å lese om tiden om bord i flyet, enn tiden etterpå, for å være helt ærlig. Der blir man kjent med mange forskjellige karakterer som var svært interessante å lese om. Jeg likte å lese om tiden etterpå, også. Edward som må på en måte må lære seg å leve videre uten foreldrene og broren sin, finne seg selv, og lære seg å leve som et slags "utskudd". Han blir både sett på som noe hellig og som et slags "utskudd" av andre. Vil han noen gang få et normalt liv etter en slik tragedie?

Hvordan lever man videre etter en slik hendelse?
Må si at Kjære Edward byr på en spesiell historie. Å miste hele sin familie må være noe de fleste av oss frykter, og det skjer nettopp med Edward. Foreldrene får ikke se ham vokse opp, og han får ikke dele øyeblikk med dem mer. Han får heller ikke krangle og leke med broren sin mer. Å miste alle sammen samtidig må være ubeskrivelig. Edward må lære seg nye daglige rutiner med tanten og onkelen sin. Lære å kjenne dem på en ny måte og bli vant til hverandres selskap, rett og slett. Det må være rart med en slik brå og uvanlig overgang. Det beskrives godt i denne romanen. Det er også uvanlig for tanten og onkelen hans som lenge har prøvd å få egne barn, uten å lykkes, og plutselig tar seg av en tolvåring.

Denne romanen er en noe uvanlig oppvekstroman om Edward som prøver å reise seg, og leve helt på nytt etter en svært turbulent opplevelse. Det som jeg ikke helt gikk overens med var fortellerstemmen i tiden etter flyulykken. Fortellerstemmen blir noe barnslig og det føles som å lese en ungdomsromanen. Jeg har ikke noe i mot ungdomsromaner og leser mange av dem selv, men denne gangen var jeg innstilt på å lese en roman for voksne, og følte at jeg fikk det. Noe som var noe skuffende. Det er ikke bare på grunn av Edwards alder, eller at det på en måte er en oppvekstroman, men andre elementer også som jeg ikke trenger å avsløre, for å ikke ødelegge spenningen for andre som leser og har tenkt å lese den, som gjør at fortellerstemmen blir en smule barnslig.

Kjære Edward ble en noe annerledes bok enn jeg hadde tenkt, på både godt og vondt. Stort sett likte jeg den, og den holdt på interessen hele veien. Man vil gjerne vite hvordan det går med Edward. Likte også denne sårbarheten som ikke blir overdrevet, men som er blitt gjort ekte, med daglige rutiner og litt humor. En vanskelig og fin bok om å lære seg å leve på nytt, selv om romanen ble litt ujevn underveis.

Ikke for å være pirkete, men tror det står feil antall passasjererer på baksideteksten, og tror det riktige antallet er 191. Dette antallet nevnes noen ganger i i boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Lest ut "Der det finst fuglar"

En ganske bra roman, men den fenget ikke meg noe særlig.
Spesielle karakterer som foretar seg mye merkverdig.
Litt vanskelig av og til å forstå hvem som er far (og mor, hehe) til barna som blir født.
Feite setter visstnok barn på flere av tjenestejentene (fikk assosiasjoner til Mack på Sirilund i Hamsuns Benoni og Rosa) og Johan er nok både far og bestefar til samme barn.

Handling og forhold virker svært oppkonstruert og usannsynlig - synes jeg - men siden det er fiksjon, er det på en måte greit. Bryr meg ikke så mye om om dette er virkelighetslitteratur (nøkkelroman) eller ikke.

Dersom oversettelsen til nynorsk er tro mot originalen, skriver Maren Uthaug godt i et lettfattelig språk. Det blir nok noen vanskeligheter og kompromisser ved å oversette fra dansk til nynorsk. En bokmålsversjon hadde nok kommet nærmere originalen.

Det er litt rart at Uthaug bruker en forteller i 3. person (autoral) i de tre delene av boka. Hadde nesten ventet meg en jeg-forteller. Forfatteren utnytter dårlig muligheten en 3. person-forteller har til å være allvitende. Dermed blir stilen flat.

Jeg for min del liker best bøker der fortelleren (både 1. og 3. person) både kommenterer og gjør digresjoner underveis i fortellingen (Agnar Mykle i romanene om Ask Burlefot og Knut Hamsun i bl.a. Segelfoss-bøkene (dialogisk realisme)). Lite (om noen) slike grep i Der det finst Fuglar.

Men spennende å bli kjent med en for meg ny forfatter.

Der det finst fuglar får terningkast 4.

Begge bøkene til Kim Leine er gode.
Rød mann/sort mann er best.

Denne helgen leser jeg 'Å lese Lolita i Teheran', av Azar Nafisi. Jeg har så vidt startet, og boka virker lovende.

Jeg har fulgt ulike leseutfordringer gjennom året, og dette er den siste boka som jeg har igjen på lista jeg har laget i forbindelse med Popsugar Reading Challenge. Sånn ut over det, så står det igjen 3 bøker til som jeg 'må' lese i år. Det betyr at det blir god plass til noen flere utenom :) Jeg har plukket fram en novellesamling/miniroman fra Jørgen Jæger, og da snakker vi sjanger krim.

Håper alle får en fin helg! Vi har vært ute og fått med oss noen timer med sollys i dag, pluss flotte naturopplevelser i vakker skjærgård. Det gjelder å samle på de positive opplevelsene i disse dager.

Lars Mytting skriver så jeg ønsker at boka aldri skal ta slutt. Han har virkelig ordene i sin makt og er en fabelaktig god historieforteller, menneskene han skriver om blir så levende, og han fletter inn virkelige historiske begivenheter på en svært overbevisende måte.
Denne gangen ble det en sekser fra meg, etter at jeg vakla mye og nesten gikk opp på en sekser for Søsterklokkene, som kom før denne.
Her handler det mye om reinsdyrjakt, fiske og friluftsliv, - og første verdenskrig, men mest om livet blant menneskene på Butangen i Gudbrandsdalen,
- med tilbakeblikk på de myteomspunnende Heknesøstrene og Søsterklokkene som fremdeles befinner seg hver for seg, den ene i Norge og den andre i Dresden i Tyskland.
Presten Kai Schweigaard står fram som en mer og mer reflektert, innsiktsfull og klokere mann jo eldre han blir.
- Og klarer presten Kai Schweigaard å finne Hekneveven?
Det røper jeg ikke.
Kunne ha skrevet mange superlativer her, men nøyer meg med å si:
Gleder meg til neste bok og fortsettelsen. Håper på mange flere bøker fra Lars Mytting.
Les! Les! Les!

Noemí kommer fra en fin familie med fine vaner. Hun er en sositetsdame, som kommer inn på de beste festene og selskapene, og hun liker å flørte. Hun vet hun er god på det. Men hun og daten hennes må dra hjem fra et storslagent selskap, da faren hennes ringer henne, og ber henne komme hjem.

Et konsept som skiller seg litt ut
Dette er 1950-årene i Mexico City. Folk snakker svært formelt og kler seg svært så pent. Hun har ikke lyst til å dra hjem, men skjønner hun er nødt. Faren hennes forteller at kusinen hennes Catalina, har sendt dem et brev som gjør ham bekymret. Det har lite sammenheng og hun virker opprådd over noe. Hun er nygift med en mann som de ikke kjenner så godt. De vet ikke helt hva slags type han er, siden de giftet seg på kort tid. Derfor vil han at Noemí skal dra dit og være der en periode for Catalina, og se hva som står på. Om det er noen grunn til bekymring. Noemí nøler, men skjønner samtidig at hun ikke har noe valg. Hun og Catalina har mistet kontakten i det siste, men håper å gjenvinne kontakten. Huset Catalina bor i, er et herskapshus som en gang var glansfult, men som har mistet det lille ekstra med årene. Det er fint, men ikke like staselig. Hun bor der med ektemannen, forskjellige familiemedlemmer og tjenere. Stort sett er de gjestfrie, men kan også virke kalde. De har også noen sære husregler, som at de ikke liker å snakke mens de spiser middag, og mange andre rare regler. Hennes kjære Catalina virker ikke som den hun en gang var. Hun virker nærmest apatisk og lite snakkesalig. Vil Noemì klare å komme i bunns til hva som skjer i dette huset, eller er det for mange hemmeligheter?

Mexican Gothic kan muligens oppfattes som treg i begynnelsen, da mange samtaler oppstår. Først Noemì i samtale med sin far, og så etter hvert med de i herskapshuset når hun ankommer dit. Men syntes ikke det gjorde noe, for de fleste samtalene, selv om de er svært så formelle, var engasjerende og løfter opp stemningen. Det gjør det hele noe kryptisk. Man vil gjerne bli med videre på reisen, og se hva som skjer. Til og med herskapshuset de bor i, er nifst i seg selv. Deler av det har strøm, men ikke sterkt nok til å fylle hele huset. Derfor må de ofte bruke levende lys om natta. Da er det så mørkt at de nesten ikke ser veggene. Det gir huset et klaustrofobisk preg for de som befinner seg der.

En særdeles spesiell ektemann
Virgil, Catalinas ektemann er også noe for seg. Han er både hyggelig og på vakt. Familien deres har deres egen lege. Men Noemì ønsker at noen andre skal utrede Catalina, men vil han la henne gå med på det, eller er han med på å bestemme alt i huset? Han er litt snikende og ser ut til å ha alt under "kontroll". Han er også farlig kjekk, og Noemí skjønner godt hvorfor Catalina falt for ham, selv om han kan være noe ufin og kanskje overbeskyttende?

Kan også innrømme at det er noen overnaturlige elementer med i boka, og det er en av grunnene jeg ville lese den. Hva slags overnaturlige elemter er, har jeg ikke tenkt å si noe om. Men det er ikke så mye at det overdøver historien, heller. Det er en mer karakterdrevet horror enn overnaturlig horrorbok.

Moreno-Garcia er selv fra Mexico, men bor nå i Canada. Hun har skrevet bøker før, og den mest kjente av henne er Gods of Jade and Shadow. Dette er min første bok av henne, og hun har levert en stødig og god horrorbok, om en isolert familie som prøver å ta vare på sitt gode rykte og stolthet. En av de bedre horrorbøkene jeg har lest i det siste, for boka inneholder veldig gode karakterbeskrivelser, et dystert herskapshus, og en stor dose mystikk.

Fra min blogg: I Bokhylla