Bokelskere.no

Jeg blir visst aldri ferdig med Sigrid Undset! Da det nå kom en ny biografi om henne, eller «en forfatters portrett» som den omtales som, måtte jeg bare ha den! Den er skrevet av den danske forfatteren Ida Jessen, og har tittelen «Jeg vil!», - en setning som sier mye om Undset. Den er et forsøk på å komme under huden på henne, - denne viljesterke, motsetningsfylte og store forfatteren som brente sitt lys fra begge ender i forsøket på å være både forfatter, idealhusmor og samfunnsdebattant. Forholdet til Anders Svarstad, og indirekte til hans barn og tidligere ektefelle, får bred omtale og vi aner konsekvensene av disse både for hennes forfatterskap og samfunnsengasjement. Dekkende er vel også sitatet «At enes med andre er det værste jeg ved»!
Boken er bygget opp kronologisk, men bærer også preg av å være emnebasert, - forholdet til den yngste sønnen Hans, blir mer grundig behandlet enn jeg har sett tidligere. Jessen er også selv mer til stede i boken enn det har vært vanlig. Alt i alt, en interessant bok om en interessant dame!

Det hørtes lurt ut. Rekkefølgen er "Mormor og de åtte ungene i skogen", "Marte og Mormor og Mormor og Morten", "En liten takk fra Anton" og "Mormors promenade".

Jeg leste nylig nesten hele serien for mitt 5 år gamle barnebarn, og vi koste oss like mye begge to. Og barn kan ha både glede og godt av bøker som er fra andre tider.

Takk for tips fra dere begge, og nå har jeg sittet og rotet rundt og trykket, og nå ser det ut som om jeg ihvertfall har fått lagt til bilde på mitt eksemplar. Så nå kan jeg glede meg til å begynne å lese den!

Forsåvidt veldig bra og takk skal du ha, - men jeg kan ikke se at det har kommet opp noe bilde!

Takk skal dere ha, - begge to!

Jeg har akkurat lagt til denne boken, men klarer dessverre ikke å legge inn bildet av den:

https://www.norli.no/boker/dokumentar-og-fakta/historie-og-dokumentar/biografier-og-memoarer/jeg-vil-1-9788702394511

Jeg tok et foto av forsiden, men det gikk heller ikke, for bildet ble for stort. Er det noen som kan hjelpe?

Denne boken kom ut i 1911 og er en beskrivelse av livet i en bygd på Vestlandet (Førde) i årene 1840-1890, hovedsakelig blant embetsstanden, - de forholdene forfatteren selv vokste opp i. Jeg begynte på den før jul, og kom da i «Tante Pose»-stemning, men denne favner jo mye videre og er et interessant tidsbilde. Den har et stort persongalleri, og i tillegg til person- og naturskildringer får vi også med politiske diskusjoner rundt valg av stortingsmenn og rundt riksrettssaken som førte til parlamentarismen, - med bønder mot embetsmenn. Men den har også en sentral kjærlighetshistorie, og det er interessant å følge utviklingen og folks livsløp gjennom disse femti årene.

Ååå, - jeg er «starstruck»! Boken er som et møte mellom Astrid Lindgren og H.C. Andersen, - på Tøyen i desember, - vakker, varm og trist. Fantastisk!

Det var Tommy og kjæresten som fikk en datter juleaften og kalte henne opp etter de to søstrene!

Disse notatene bærer preg av å være litt sammenrasket, - men likevel, satt sammen danner de en helhet og gir et inntrykk av det livet «damene» (som de omtales som i boken) levde på denne «yderste nøgne ø», - Klovharun i den finske skjærgården.
En del av notatene i begynnelsen av boken er også gjort av byggmesteren, - det er korte, konkrete notater knyttet til det praktiske arbeidet rundt det å få satt opp hytta. Men det er en god start som gir et visst inntrykk av strevet knyttet til virkeliggjørelsen av «damenes» drøm. Deretter overtar Toves notater knyttet til naturobservasjoner og deres enkle liv, illustrert med Tootis (Tuulikkis) laveringer og akvatinter, - som går i brunt og fremstår som nokså dystre. Men det gjør ikke livet der ute, - Tove skildrer det med en lett og tørr saklighet.
Det er også ganske imponerende at de satte i gang dette prosjektet da de var rundt femti år, og at de så ble boende der i tretti år, - i sommerhalvåret virker det som. Boken slutter med at de rundt åtti år gamle skjønner at de ikke kan bo der lenger, og så tar avskjed med hytta.

Høres lovende ut! Jeg har akkurat fått den i fødselsdagspresang og er veldig spent!

Dette er den (foreløpig?) siste av fire bøker om Lucy Barton. Jeg har likt dem i varierende grad, - den første (Jeg heter Lucy Barton) ble jeg helt henført av, mens den andre (Hva som helst er mulig) hadde en mer tradisjonell form. I den tredje (Åh, William) var det igjen Lucy som hadde fortellerstemmen, og temaet var interessant, - et gryende vennskapsforhold til hennes for lengst fraskilte ektemann. I «Lucy ved havet» er det også Lucy som forteller på sin karakteristiske måte, - som likevel er så forskjellig fra i den første boken. Her utgjør pandemien bakgrunnen i historien, og alle dens praktiske og følelsesmessige konsekvenser blir utførlig skildret, - litt for utførlig etter min smak, - den mangler derfor nettopp den lettheten som var så betagende ved den første boken. Her står også forholdet til den fraskilte ektemannen, William, sentralt, og det gjør også forholdet til døtrene og bekymringer for dem. Helt greit, men ikke noe mer, og det er så vidt den klamrer seg til femtallet på terningen.

Tante Pose av Gabriel Scott må jo være det mest nostalgisk julete som finnes!

Her er det igjen Lucy Barton som forteller, som i «Jeg heter Lucy Barton», - en bok jeg ble veldig begeistret for! I oppfølgeren «Hva som helst er mulig» opptrer Lucy bare som en lett mytisk biperson, mens de forskjellige fortellingene der dreier seg om andre personer fra hennes oppvekstmiljø, - og jeg ble ikke like henført av den formen. Jeg merket det nå, - det er Lucy’s lette, særegne fortellerstemme, med assosiative minner, menneskekunnskap og kloke tanker som gjør disse bøkene så gripende. Her er hun akkurat blitt enke etter sin høyt elskede ektemann nr. to og har av forskjellige grunner kommet i kontakt med den første ektemannen, faren til barna hennes, igjen, - det er han som er William som hun i sin tid forlot. De kjenner hverandre på godt og vondt og har hatt et felles liv, hvor også hans mor en stund hadde en sentral rolle. Det er godt å merke den godheten de to gamle ektefellene nå har for hverandre, - hvordan Lucy med jevne mellomrom omsorgsfullt tenker «Åh, William»! De to gjør en liten reise sammen, - en reise tilbake i tid, men også i dem selv, - vi merker hvordan Lucy får større forståelse for det livet de har levd og den personen hun er blitt. Lucy fremstår som et godt og omsorgsfullt menneske, og jeg får bare lyst til å si «Åh, Lucy»! Og nå går jeg i gang med «Lucy ved havet» med skyhøye forventninger!

Jeg ble så begeistret for den første boken om Lucy Barton nettopp fordi den var så lett, - den fanget opp og formidlet skjebner med få, antydende setninger. Her får vi en grundigere utdyping av livet til og miljøet rundt dem vi møtte der, og boken mister derfor den lettheten jeg var så begeistret for i første bind.
På mange måter minner denne boken meg om den utrolig gode og den gang, i 1994, banebrytende filmen Short Cuts av Robert Altman, - den fortalte historien til forskjellige mennesker som alle hadde en fjern forbindelse. Sånn er det her også, og det er godt og interessant gjort, - vi får særlig et innblikk i barndomsopplevelsene til dem på de laveste sosiale trinnene i Midtvesten, og konsekvensene av disse. Dessuten kommer Strout igjen inn på noe av hovedpoenget i første bok, - hvordan menneskene alltid finner måter å føle seg overlegne andre på, noen vi kan se ned på, - den nedrigste delen av det vi er!

Takk for å ha blitt minnet om Turgenjev som jeg stadig har hatt planer om å lese, - særlig fordi min oldefar, Kristian Elster d.e., var svært inspirert av ham og skal ha vært den aller første oversetteren. Det står om det i denne artikkelen i Edda 1969, s. 162-173.

Ååå, - dette var en fin bok! Den er så liten og lett, - språket er fjærlett og hverdagslig, og rommer likevel så uendelig mye! Om klassesamfunn og familier, på vondt og godt, om å være spesiell og ville skrive, - om selve livet! Og altså så tilsynelatende enkel og fjærlett, - terningkast 6!