Minnene vil jo alltid være der, men hun måtte lære seg å tåle å møte dem.
Fami, som Katja bodde hos mens foreldrene var i New York, hadde sagt at hun måtte regne med å bli forelsket mange ganger før hun fant den rette.
Snør det utenfor vinduet ditt også? av Anita Arildsdatter Pedersen.
Har akkurat lest ferdig mi sjette krimbok noensinne som for øvrig var den første i år. Det var De glemte pikene av Sara Blædel. En bra og spennende krim selv om jeg synes etterforskerene var litt naiv. Jeg har innsett at krim har vært undervurdert hos meg... No leser jeg den trettende boka i Katja serien. Den heter Katja på Cuba av Ellinor Rafaelsen. Bøkene er så forutsigbar oppbygd at det er skuffende. Jeg har vurdert innnimellom om jeg burde legge vekk bøkene. Men så er bøkene så samfunnskritisk og tar opp viktige ting. No er det kommunismen som får kritikk.
Hun kunne nok risikere å ende sine dager alene, men det var konsekvensen av at hun tidlig hadde besluttet at hun ikke lenger skulle knytte seg for tett til noen.
[...] men i visse tilfeller kan folks svake sider også vise deg å være deres styrke.[...]
Fordi hun hele tiden var på jakt etter, og fant fine motiver, ble hun hengende etter de andre. Det fantes jo brukbare motiver overalt. Den lille mosegrodde kvisten med den krokete, rare formen. Steinen med det lille islaget på skyggesiden. Og den knallrøde lyngen!. Hun knipset i ett kjør og var glad for at hun hadde tatt med et par ekstra filmer.
Unger! Katja ble alltid irritert når de voksne snakket om henne og vennene som unger.Det var alltid sånn at de var unger når det var noe de selv ønsket å gjøre, noe som lå innenfor de voksnes grenser. Men når det gjaldt oppgaver og plikter, da fikk de høre at de var så voksne at nå måtte de kunne ta ansvar.
Er det virkelig ingen andre som har hatt den novellen som pensum?
Også en om Heyerdahl i august.
Den 3. boka i biografiene om Thor Heyerdahl kommer i september.
Jeg hadde også "Elsk meg bort fra min bristende barndom" av J. Borgen som pensum. Er det en novelle? Hva synes dere om den?
På forhånd takk!
Lars Petterson er et ubeskrevet blad når det gjelder bokskriverkunst, men pass opp alle dere "krimforfatterwannabees" der ute; denne mannen kan skrive!
Det er sjelden mine leseopplevelser forårsaker terningkast seks, stående ovasjoner og superlativer på øverste hylle, men denne boka er et must for alle spennings- og krimfantaster.
Jeg klarte ikke å legge boka fra meg, og det resulterte i en lesemaraton av de helt sjeldne.
Miljøbeskrivelser, karakterene og selve plottet er bare helt nydelig og svært troverdig presentert.
Petterson skriver om snø, Finnmarksvidda og reindrift slik at det føles som selv å befinne seg på boksidene, ved siden av hovedpersonen Anna Magnussen.
Sistnevnte skal bistå juridisk i en voldtektssak der gjerningsmannen befinner seg i hennes egen slekt. Anna finner ut mer enn lokalsamfunnet synes behagelig. Etterforskningen eskalerer, og i takt med denne skjer to drap. I tillegg kommer hun selv i fare.
Med forfatterens nennsomme skildringer blir vi med på en reise gjennom hovedpersonens egne røtter i samisk kultur og tradisjon, der det finnes mye usagt og sosiale koder som skal forstås. Saken rulles opp i takt med at Anna også finner ut mer om seg selv og sin morskultur, - et flott bakteppe til krimplottet.
På sett og vis minner tematikken og det usagte litt om filmene "Jegerne" ( I og II), for de av dere som har sett dem.....
En heidundrende debut, Lars Petterson, jeg gleder meg til fortsettelsen!
Har sagt det før over her, men sier det igjen; sekser på terningen, anbefaler denne godteposen av ei bok på det aller varmeste!
For å si det sånn; jeg liker Dan Brown og tematikken i bøkene han skriver. Det er spennende, medrivende og gir en passelig ettertanke. En nesten perfekt harmoni av spenning, kunnskap man kan sitte igjen med og forundres over, tilsatt en akkurat tilstrekkelig og nødvendig porsjon fiksjon og røverstreker.
( Et liten digresjon som jeg bare må forfekte; Tom Egelands bok Sirkelens Ende er MYE bedre enn Da Vinci Koden, og da snakker vi i en klasse for seg, fordi DVK er fantastisk. )
Men så går årene, også for Dan Brown, og personlig synes jeg det er en grense for hvor mange ganger man skal bruke den samme oppskriften.
Det gjelder på kjøkkenet så som i bokverdenen. Finn på noe nytt, Dan Brown. De første 200 sidene var utrolig spennende, men så flatet det liksom litt ut for min del. Jeg er imponert over Dan Browns research og kunnskapsnivå, men synes det blir en overdose kunsthistoriske utbroderinger i denne boka. Plottet er elegant, men den overraskende vendingen historien tok var dessverre svært forutsigbar for min del. Pluss for gode beskrivelser av blant annet Firenze og Istanbul.
I de tidligere bøkene hans synes jeg det kunsthistoriske krydderiene var mer balansert enn det det er her. (Det er litt som å bestille seg en sterk indisk rett; litt er akkurat passe, for mye et kulinarisk overgrep av smaksløkene.)
En absolutt lesverdig bok, for all del, og spenningen tok seg opp igjen på slutten. Likevel kunne boka med fordel vært kortere og strammere i regien. En veldig god firer på terningen blir min dom over Dan Browns litterære utgytelser denne gangen, - og god spenning til late sommerdager. At "Inferno" er et must for Dan Brown fans, - det går det uansett ikke an å komme bort fra, overdose kunsthistorie eller ikke.....
Hva synes dere om en bok som har kommet i år som heter "Forfatterne møter Kierkegaard?
På forhånd takk!
På et sted der penger betyr så mye, mister folk ofte sansen for de andre, viktigere verdier i livet.
Folk lar seg lett så lett lure. Fordi de ønsker å ha noe å tro på. Jeg tror en skal være veldig forsiktig med å tro blindt på slike mennesker. Vær kritisk. En god porsjon skepsis er absolutt på sin plass!
Var det noe Katja reagerte spontant på, så var det folk ble urettferdig behandlet. Det, mer enn noe annet, fikk henne til å se rødt av sinne!
Katja hatet avskjeder. Det var det verste hun visste. Egentlig skulle jorden ha vært så liten at folk aldri behøvde å skilles og ta avskjed med hverandre, tenkte hun.
Jeg er imot pelsdyravl. Noe så råttent som å avle opp de stakkars, søte dyrene for at vi mennesker skal bruke skinnet deres til å vise oss frem og imponere andre! Det er helt rått, spør du meg! Det er jo for å holde seg varm også, da, prøvde Bill forsiktig. Ha! Dynejakken min er like varm. Og kunstpels! Katja slo med nakken. Dyrene trenger pelsen sin selv!