Bokelskere.no

Pølsefabrikken av Helene Guåker.

Det er ei bok til :) Den har kommet ut nå i høst :)

Jeg tror kanskje det aller viktigste er å vise læreglede selv, og det har du jo, ikke nødvendigvis tenke på akkurat hva du skal lære barna dine :) Læreglede smitter, likeledes leseglede, og har de det har de kommet langt på vei.
Jeg har ingen bokforslag, du har allerede fått mange gode tips om det allerede, men et lite tips som jeg selv gjør med mine tre skolebarn (2.klassing, 5.klassing og 6.klassing) er å snakke litt lett engelsk med dem. Sånn plutselig slå over å spørre dem om noe på engelsk. De synes alltid det er artig. Nå pleier jeg å snuse litt i engelskbøkene de bruker så jeg vet hvilke gloser jeg kan lure inn da jeg snakker engelsk med dem. Jeg synes det er veldig artig selv, hehe.
Likeledes pleier jeg å si enkle mattestykker da vi kjører bil, litt hjernetrim er alltid morsomt for store og små.

OG gjenkjennlig for oss som er omtrent på samme alder.

Da er vi to, godt å vite. Jeg ga like godt bort boken.

Ikke glem denne korte men store romanen / (novellen). Hvis du ikke lest den har du noe å glede deg til.
http://bokelskere.no/bok/the-red-pony/370968/

Det føles ikke bra å bruke “kjedelig” som hovedargument for at en tekst ikke er særlig god, men etter å ha lest Gaute Heivolls siste roman “Over det kinesiske hav”, er det nettopp kjedelig som beskriver leseropplevelsen best. Gjentatte ganger var det kjedelig, kjedelig, kjedelig. Etter å ha bladd om side etter side til man endelig (takk!) kom til slutten, fant man seg i å undre over hvordan denne ikke-historien endte opp mellom to stive permer.

Forsøk på å forklare hvorfor “Over det kinesiske hav” er en usedvanlig kjedelig roman:

1. SPRÅKET. Språket til Gaute Heivoll er flatere enn bestemors hjemmelagde flatbrød. Der en forfatter med litt fantasi kunne ha briljert med vakre beskrivelser av natur, lukter, de skjøre trådene i et familieforhold og ikke minst sinnsstemninger (som det er mange av i teksten), virker det som om Heivoll har gått til verket med en helt tom verktøykasse. Han har slengt oppi hammer og spiker i all hast, men utelatt både malerkost og malingsspann i prosessen. Slik kan han helt fint bygge en simpel utedo (les: skrive en enkel, deskriptiv tekst), men den blir stående der i landskapet som grå og fargeløs, uten at noen legger merke til den.

2. REPETISJONENE. Som en naturlig følge (?) av et flatt språk, er teksten overstrødd med repetisjoner. Man leser om og om og om igjen om Ingrids undertrykte uling, om Matiassen som rugger på stolen, om asketreet med alt lauvet/alternativt fravær av lauv, om Josef med uniformsjakka og om vedovnen med det inngraverte paret som danser under den svarte solen. For å nevne noen. Det ligger en forslitt symbolikk både i asketreet, den svarte solen og også nellikene som etter hvert symboliserer døden for jeg-personen. Den gjennomgående historien som romanens tittel er basert på, er heller intet kreativt valg fra forfatterens side.

3. KARAKTERENE. Den mannlige jeg-personen i “Over det kinesiske hav” betrakter og observerer omverdenen nøytralt fra utsiden. Han vokser opp i en familie på sørlandet på 1940-tallet, hvor foreldrene tar til seg en søskenflokk på fem “åndssvake”, som det het dengang, for å pleie dem i sitt eget hjem. I tillegg bor tre herremenn ved navn Christian Jensen, Matiassen og Josef sammen med storfamilien, også disse anses som åndssvake. De bor i ei lita bygd hvor alle kjenner alle, og ikke mye skjer. Sammen med søsteren Tone og foreldrene går jeg-personen i kirken, de går alle turer, de sitter rundt kjøkkenbordet og spiser – de åndssvake i etasjen over. Og sånn går no dagan. Romanen har et bredt persongalleri med storfamilien, lærere, kirketjenere, prester og bygdefolk, men ingen av dem makter å engasjere særlig. Gaute Heivoll har glemt malerpenselen også her, og holder seg i stedet til en platt, traust og repetetiv fortellerteknikk for å beskrive dem. Det er et trist faktum at ingen av dem makter å engasjere, vekke interesse, sympati, glede eller irritasjon.

4. DRAMATURGIEN. I en tekst som omhandler hverdagsliv og noe av det mest dagligdagse som finnes – å spise, gå turer, gå på skolen – er det fristende å henge ei gulrot foran leseren som hele tiden skal lokke med at historiens toppunkt nærmer seg - like rundt hjørnet nå, bare hold ut litt til! Et åndssvakt persongalleri holder ikke, for strengt tatt er disse karaktenene veldig normale, og verken spennende eller uoriginale. Forsøket på å løfte teksten og heve historiens spenningshakk gjøres ved at Heivoll gang etter gang benytter seg av følgende metode: en setning blir stående alene på én linje, som for å markere at dette er alvor, og med et definitivt standpunkt á lá “men det skullle ikke bli slik jeg hadde tenkt”, “vi så ikke da hva som skulle komme senere” eller “hadde jeg bare visst den gang hvordan det kom til å bli”. Hele tiden hinter han om at det skal skje noe skjellsettende, noe forløsende, men det skjer jo for svingende aldri. Og det vaskeseddelen kaller “tragedien som kommer til å forfølge dem alle, resten av livet” er egentlig ikke mer enn et pfffttt.

“Over det kinesiske hav” er ingen dårlig roman, bare uutsigelig kjedelig. Uinteressant. Traust. Alt for hverdagslig. Som i “Før jeg brenner ned” viser Gaute Heivoll at han er langt unna å være en språklig virtuos, men der denne romanen var suggerende, fandenivoldsk og umulig å legge fra seg, er “Over det kinesiske hav” nesten umulig å fullføre uten sovepauser.

Den boka!

Listen har ingenting med min personlige smak å gjøre, selv har jeg aldri lest Bibelen(har du siden du uttaler deg så bastant om innholdet?). Dette er en liste som har blitt kompilert av britiske MLA(Museum, Libraries and Archives Council) etter at de stilte bibliotekarer over hele Storbritannia følgende spørsmål: "Which book should every adult read before they die?".

Det er en ganske sterk påstand å mene at noe ikke burde vært tillatt å lese. Boksensur har jeg lite til overs for, det være seg Bibelen, Agnar Mykle eller Fifty Shades of Grey man ønsker å nekte andre mennesker å lese. Jeg tror Bibelen kan sees på som et litterærtverk uavhengig av om man selv er kristen eller ikke. Det er en bok som har påvirket litteratur og kultur gjennom mange, mange år. Boken kan sees på som en kilde som gir oss anledning til å forstå mer av et samfunn som ikke lenger eksisterer og mennesker som levde i en annen tid og hadde en helt annen oppfatning av verden enn mange har i 2013.

Noen ting må man holde tett om, selv om skammen omtrent ikke er til å bære. For hva vil skje dersom familiens hemmelighet kommer ut?

Kaia er ensom, bestevenninnen har fått seg kjæreste og har ikke tid til andre mennesker i sitt liv akkurat nå. Isabell kommer trampende inn i Kaias liv, og hun er tilsynelatende ikke redd for noe. Vil Kaia være vennen hennes? Problemet er den store, grå elefanten. Den havner ofte kommer i veien for vennskapet deres.

Hvor kommer mitt eksemplar av boken fra?
Boken ble lånt på mitt lokale bibliotek ved en ren . Jeg tenkte jeg skulle raske med meg en, for meg, helt ukjent bok, og lese den. Valget falt på denne 96 sider lange korte romanen på vers av Saanum.

Lettlest bok, vanskelig tema
Kari Saanum har allerede med overskriften implisert at hovedpersonen Kaia er preget av noe som ikke skal snakkes om. Elefanten er et hinder i mange situasjoner, både i Kaias forhold til sine foreldre, og hennes nærmiljø. En må trå varsomt skal man klare å snike seg forbi den digre elefanten.

Temaet boken tar for seg er alkoholisme i hjemmet, det vonde og hemmelige som ties ihjel. Hva vil skje den dagen noen ikke lenger orker å bære på familiens hemmelighet? Som en motvekt til hovedpersonen Kaia, som er ensom, stille og usikker, introduseres leseren for Isabell. Isabell er uredd og sosial av seg, hun ser Kaia og bryr seg om henne. Saanum viser med Isabell hvor viktig det er å se andre mennesker. For å bli kjent med andre må man vie tid til dem, er det en som kanskje oppfører seg litt noe underlig kan det være at man med tid ser at det finnes en bakenforliggende årsak.

Budskapet om å gi andre tid og støtte slik at de kanskje åpner seg og forteller om sine problemer er godt og viktig. Saanum lykkes med å belyse hvordan et ungt menneske kan ha det i et alkoholisert hjem, og hvilke byrder personen bærer med seg, et ungt menneske med en gammel sjel.

Sammen, men intet samhold
Kaia vokser opp hos sine foreldre, men de voksne befinner seg på en annen planet. Den ene har tatt rollen som barn, den andre som beskytter. Det er vanskelig å ikke bli berørt av måten Kaia avvises på av hensyn til den i familien som til enhver pris må skånes for omgivelsene, som må beskyttes mot seg selv og andre. Her er en smakebit fra en episode hvor Kaia finner moren gråtende på kjøkkenet:

"Hvorfor gråter du da?" sier Kaia.
"Kan du ikke si det?"
"Det er ingenting," sier mamma igjen.
"Er det pappa?" spør Kaia.
"Ikke bry deg!" roper mamma.

Det er som om hun har kastet kaldt vann
i ansiktet på Kaia.
Alt inni Kaia fryser til is.
Hun føler ingenting.
Munnen er zippa.

Alkoholisme
Sykdommen blir aldri unnskyldt eller forklart med en episode i boken. Det kan være lett å falle for fristelsen for å gi leseren sympati for hvordan den syke har havnet i en ond sirkel. Man kan ane at det er noe som ulmer i fortiden, men det er mer en antydning. Det er viktig at sykdommen står på egne ben, personen som er syk bør få hjelp, ikke syes puter under armene på fordi det er synd på vedkomne. Hjelp, og hjelp til selvinnsikt, er ikke å skåne den syke fra omverdenen eller å tie ihjel det som er skamfullt. Hovedfokus i fortellingen på Kaias oppvekst, slik den bør gjøre.

Korte vers
Som kan kan se ut i fra smakebiten er det korte avsnitt i denne boken, som små vers og språket er ganske enkelt. Det enkle språket er kanskje ikke så spennende, men noen ganger kan faktisk tekster med enkelt språk slå kraftig fra seg. Bokens siste sider, hvor fortellingen har sin dramatiske topp, forsterker språket alvoret i situasjonen.

Slutten var ganske åpen. Kaia har vokst seg noe tryggere på sine omgivelser og man kan ane konturen av hvordan fremtiden kanskje kan fortone seg for henne. Allikevel jeg tok meg selv i å ønske at forfatteren skriver en bok til om Kaia og Isabell.

Anbefales til de som vil ha, eller kjenner noen som har behov for, en lettlest ungdomsroman med mening og til den som liker bøker som tar for seg ungdommer som har en vanskelig oppvekst. Man kan også håpe at boken finner frem til lesere som kan finne støtte i teksten.

Boken er gitt ut med støtte fra foreningen "Leser søker bok", en forening som arbeider for at alle skal ha tilgang på gode bøker.

Slik du beskriver dette problemet så virker det som at javascriptfunksjonene som styrer lenkene ikke virker. Jeg klarer ikke gjenskape problemet selv.

Ikke oppdatert noe nylig, så jeg har ingen umiddelbare teorier her. Prøv en oppfrisking av sida :-)

Som de aller fleste har fått med seg så er det J.K. Rowling som skjuler seg bak pseudonymet Robert Galbraith. Det store spørsmålet er om Rowling klarer å takle enda en sjanger? Revolusjonerer hun kriminalromanen? En ting er sikkert at med ingredienser som Intriger, penger, sjalusi og en svært dysfunksjonell familie så er det muligheter for å lage god krim av The Cuckoo's Calling*.

Kort om handlingen
Tidene er dårlig for privatetterforsker og ek-smilitærpoliti Cormoran Strike. Han har dumpet forloveden sin, flyttet inn på kontoret og han er i pengetrøbbel. Kreditorene banker stadig hardere på døren og Strike trenger virkelig en en innbringende sak. Som himmelsendt dukker John Bristow opp, hans søster, supermodellen Lula Laundry, skal ha begått selvmord. Bristow nekter å akseptere fakta og insisterer på at Strike må ta saken.

Det hele ser opplagt ut fra første stund, men Strike har sin yrkesstolthet og han går nøye igjennom sakens detaljer uansett hvor opplagt den ser ut for å være. Med hjelp fra sin dyktige sekretær Robin, gyver Strike løs på saken på jakt etter spor politiet kan ha oversett. Saken tar Strike langt inn i de rike og berømtes hverdag.

God historie, men ikke revolusjonerende for sjangeren

The Cuckoo's Calling er en underholdende kriminalroman, det må jeg bare få sagt først som sist, men den den scorer høyere på underholdnings faktoren hos meg enn når det kommer til originalitet og kreativitet. Selv om jeg lenge var mistenksom mot alle og enhver som hadde noe med drapsofferet å gjøre ble jeg ikke slått i bakke av mysteriets løsning. Når etterforskeren først fikk orden på flokene gikk det litt for lett å nøste opp saken, syntes jeg. En skulle nærmest tro Fetter Anton var modellen morderen var basert på.

Karakterer

Strike har flere trekk som kan minne om den, nå ganske velkjente, typiske moderne nordiske etterforskeren, i litteraturens verden vel og merke. Allikevel er det ting som tyder på at stadiet Strike befinner seg på i denne boken ikke er vedvarende, han er på vei ut av en kneik og vil nok ikke ende opp som en litt surmulende, middelaldrene - noe han også er for ung til med sine 35 år, og alkoholisert etterforsker. Sekretæren Robin er en sympatisk og kreativ dame som er full av initiativ og har et godt instinkt. Sammen utfyller de to hverandre, og jeg må si jeg falt for "paret". Enhver etterforsker må ha en sympatisk og kløktig medhjelper i en god whodunnit krim, det er opplest og vedtatt.

Rollefigurene som er knyttet til saken som etterforskes skulle jeg gjerne ha sett skrevet litt fyldigere, noen av dem blir til tider litt for endimensjonale for min smak.

Et hint fra J.K. Rowling?

En av kommentarene fra privatetterforsker Strikes kunder fanget min oppmerksomhet:

'You ought to give up detecting and try fantasy writing, Strike.'

Det syntes jeg var et artig lite pek, nå som jeg vet hvem Galbraith er følte jeg dette var et lite spor fra Rowling. Kanskje de beste litteraturdetektivene kunne funnet ut av hvem forfatteren var uten at noen hadde videreformidlet konfidensiell informasjon til pressen?

Ja, takk jeg tar gjerne en porsjon til

Jeg lukter en serie om godeste Cormoran Strike, Rowling har helt tydelig lagt opp til det ved å strø smuler gjennom hele historien med hint fra Strikes fortid, som ser ut til å ha vært rik på opplevelser og ikke minst dramatikk. En ting er jeg sikker på, jeg vil gjerne lese mer om Cormoran og hans nærmeste, han gjør meg litt svak i knærne merker jeg. Alt i alt en medrivende historie, jeg elsket den ikke, men jeg likte den godt.

Det ser ut for at en ny bok om godeste Strike kommer i 2014.