Bokelskere.no

Både Århundrets kjærlighetsaga og Mrs. Dalloway står høgt hos meg også.

Det ville vore morsomt å høyre litt meir om favorittane til folk.

Kan vi ikkje leggje inn topp-fem lista vår, i denne tråden? Kanskje vi kan få gode lesetips får kvarandre.

(Dette treng ikkje vere ein rein listetråd, kom gjerne med kommentarar og innspel til bøkene også).

Mi topp-fem liste er (i tilfeldig rekkefølgje):

Siri Hustvedt: What I loved Jon Fosse: Morgon og kveld Haruki Murakami: Trekkoppfuglen Cora Sandel: Kranes Konditori Simon Stranger: Mnem

Det er eit veldig godt poeng!

Eg ser heller ikkje på det som ei skam å gi opp ei bok, dersom eg ikkje liker ho likevel. Det kostar også mindre, dersom eg har lånt boka på biblioteket. Eg brukar stadig sjeldnare tid på å lese ferdig bøker som ikkje innfrir, etter kanskje ein fjerdedel av boka.

Kommabruken synest eg ofte er sviktande, i fleire bøker. Eg ser mange har ein tendens til å bruke semikolon og tankestrek for komma. Dette er noko eg misliker på det sterkaste! Semikolon og tankestrek har sin funksjon, men dei skal ikkje erstatte kommaet.

Ja, av og til lurer eg på om forlaga veit kva dei gjer når dei ikkje bruker pengar på korrekturlesing! Eg har nett lese Innsirkling 2 av Tiller, og her er det mykje språktøys som kunne vore luka bort ved ein språkvask eller litt korrekturlesing. For eksempel hengde eg meg veldig opp i at han bruker valfrie former om ein annan, og særleg med og utan j i j-verb. Kan hende eg er miljøskada som merkar slikt, men eg merkar det... Boka er jo elles så god, så eg synest det er synd at dei ikkje har tatt denne biten meir på alvor.

Ein annan ting er oversettelsar. Bienes hemmelige liv måtte eg bare legge bort, fordi eg blei så irritert over at eg kunne sjå dei engelske uttrykka bak den norske oversettinga. Det same gjeld Nåde av Toni Morrison, som eg skal lese, men må få tak i på engelsk. Ei oversetting må vere overbevisande.

Eg lar meg ofte gripe av godt språk. Det kan vere god bruk av språklege bilete eller spennande bruk av lydar som gjer at eg blir ekstra fascinert over språket. Når eg lar meg fascinere av språket, opplever eg at språket gir boka ein ekstra dimensjon.

Det verkeleg gode språket for meg, er det språket som blir sanseleg, det gjer at eg kan ta og kjenne og lukte på ting som blir skildra i boka. Dette var for eksempel tilfelle i Aina Basso sin roman Ingen må vite. Det er også tilfelle i Cora Sandel sin roman, Kranes Konditori og i Aravind Adiga sine noveller.

Men det heng jo saman i ein heilskap, språk, forteljarmåtar og handling, truverdigheit og alt, er med på å bestemme den totale opplevinga.

Eg les mange anmeldelsar, og forsøker å bite meg merke i kven som er einige med meg og ikkje, om bøkene. Det er som du seier, alle liker ikkje same boka og ei kvar bok er unik. Men har likevel ei mental liste, både over avisanmeldarar og bokbloggarar som er på linje med meg i smak. Og dei lyttar eg kanskje meir til, når eg skal ut og kjøpe bøker, enn dei som sjeldan er på linje med meg i smak.

Eg trur det er viktig å vere kritisk, og bevisst sitt eige perspektiv, når ein les kva andre skriv om bøker.

Ja, det med fokus er eg einig i. Derfor er det litt vanskeleg å leseplanlegge. Likevel liker eg å lage lister og tenke på kva eg skal lese.

Ja, der er det mykje godt stoff!

Den analysa til Frode Helland (ja, les ferdig først! og gjer deg opp di eiga meining), er veldig god og annleis enn dei "klassiske" skolerte tolkningane av dramaet - det er det som gjer ho spesielt interessant.

Eg ser at eg kanskje tippa over i det usaklege i innlegget over, og eg beklager dette. Men eg sitter med same kjensla som deg - nemleg at du ikkje er villig til å forstå kva eg forsøker å seie. Eg gjentek meg sjølv, og opplever at eg får økseskaft-svar tilbake. Det kan hende vi snakkar forbi kvarandre.

Eg skjønner framleis ikkje kor du vil. Og eg skjønner heller ikkje kva det er eg har gjort deg, som opprører deg slik. Eg kjenner meg ikkje igjen i dei beskrivelsane du kjem med.

Jo - det å gjere seg forstått er essensielt i kommunikasjon. Men det å legge litt godvilje til for å forsøke å forstå er minst like viktig. Eg opplever at det siste manglar i denne diskusjonen.

For meg er det ikkje snakk om å oppretthalde forskjellar. Det er ikkje eit mål i seg sjølv. Eg skulle bare ønske det var litt takhøgde for å godta at folk har ulike interesser og ulike syn på bøker! Som eg har sagt til deg tidlegare - eg er ikkje her for å krangle. Og eg orkar ikkje øydeleggje helga med å gå vidare med denne diskusjonen.

Poenget mitt er bare at viss vi kan glede oss over at vi er forskjellige istadenfor å gjere det til eit irritasjonsmoment, trur eg vi vil ha langt større glede av kvarandre.

nei...beklager...jeg skal skrive bokmål og bruke tre punktum istedenfor et...for det gjør trådstarter...kanskje jeg skal skifte dialekt også...og farge håret...?

For å vere heilt ærleg, Ann Christin, så skjønner eg ikkje kor du vil. Er det så gale at vi er forskjellige?

Eg trur for øvrig ikkje det er fruktbart å fortsette denne diskusjonen, så eg trekker meg ut av denne tråden. Eg har sagt kva eg meiner, og gidder ikkje bruke resten av helga på å gjenta meg sjølv.

Aller best sein kveld og natt. Stille hus, gjerne med en radio i nærheten. Å lese seg i søvn i senga er også noe av det beste jeg vet. :-)

Eg har begynt på Never let me go av Kazuo Ishiguro nå. Eg liker tonen, i dei første tre kapitla godt. Og denne helga har eg mykje lesetid. Det blir deilig.

Når det gjeld dette med familieforholda i "Gengangere" har Frode Helland skrive ei veldig interessant analyse. Har tek utgangspunkt i det Osvald seier om faren si pipe, i "Dette er ikke en pipe".

Det er veldig fascinerande korleis Golder både blir framstilt som så usympatisk og eg som lesar samtidig får sympati for han. Og på mange måtar er det dette som driv boka.

Némirovsky skriv godt, men eg likte Storm i juni betre.

Denne korte fortellingen kommer til å være med meg lenge.

Avslutningsvis vil jeg nok en gang si at det undrer meg at så mange klager og syter over kvaliteten på diskusjonene når de selv ikke bidrar til nye.

Slike diskusjonar som denne, trur eg kan verke hemmande på bidrag til nye diskusjonar. Det er stadig nokon som blir kritisert for å ha feil meiningar om bøker ein har lese, skrive ord nokon kanskje ikkje forstår og for å ville "imponere" og "tråkke på andre", dersom ein tilfeldigvis kan noko nokon andre ikkje kan. Det gjer det ikkje lett å bidra til nye diskusjonar. I alle fall viss ein kanskje veit at ein har ein smak, som lett blir fordømt som snobbete.

Solveig skriv under:

Når jeg vel følte meg komfortabel nok til å skrive om bøkene jeg hadde lest ble jeg plutselig usikker på hva jeg kunne skrive og ikke, og det tok fra meg noe av gleden, men nå begynner jeg å bli så varm i trøya at jeg ikke bryr meg så mye lenger.

I løpet av dei 2-3 månandane eg har vore aktiv her i denne runden, har det vore 8 trådar kor åpningsinnlegget er ein variant av "Dei som liker klassikarar betre enn kiosklitteratur, er snobbete. Vi er sinte på dei og vi er i vår fulle rett til å rakke ned på dei som ikkje les så mange kioskromanar." (noko som for øvrig er ein meiningslaus dikotomi, i og med at ein klassikar er eit verk som har overlevd over ein genersjon og framleis er populær - som Sagaen om Isfolket).

Eg trur innlegg som desse er med på å skape usikkerheit, som Solveig seier over. Eg blir usikker på om det er lov å kunne noko og om det er lov å like slike bøker eg liker. Og hadde det ikkje vore for stjernene, hadde eg nok ikkje våga å åpne kjeften igjen her inne, etter at eg blei stempla som ein arrogant åndssnobb, av noko som minna om ein massiv mobb, i første innlegget eg skreiv. Men det er viktig at vi er inkluderande, slik at dei som liker kiosklitteratur, ikkje kjenner seg rakka ned på...? Er det andre enn meg som synest dette minner om dobbeltmoral?

Alle desse trådane om populærlitteratur versus finlitteratur trur eg skaper usikkerheit. Og eg trur dei er med på å hemme folk frå å bidra til nye diskusjonar.

Eg har også det inntrykket frå forrige gong eg var aktiv her (for halvanna år sidan) til nå.

Eg trur vi får ei trivelegare stemning her, dersom vi ikkje treng vere så redd for å støte folk med annan smak enn oss sjølv. Om vi kan diskutere bøker etter ulike forutsetningar, og leggje godvilja til for å forsøke å forstå kvarandre i beste meining, trur eg det vil bli rom for langt trivelegare diskusjonar her inne.

Nok en gang - skal det aldri ta slutt? - har jeg fått en ny favorittforfatter. Denne gang er det en dame som ble født i Georgia, der nede i det mørke Syden, Flannery O´Connor. Svinbra litteratur, dette.

Så velformulert! Går det an å gi fleire stjerner?