Veldig enig i det du skriver, det var ikke helt min gate og likte ikke måten boka var skrevet på,fenget meg ikke , boka høres bra ut på smussomslaget men innfrir ikke mine forventninger. Tydeligvis er jeg ikke enig med New York times som har denne på topp på sin bestselgerliste ifølge forsiden på boka.

Jeg registrerer at Bokelskere.no på Facebook er det få av de som følger som bidrar. Det er helst de som driver siden som legger ut diverse, ja hva skal jeg kalle det, reklame for diverse "fancy" bokrealeterte ting. For meg er det ganske så uinteressant.
Her inne savner jeg en mye bedre oversikt på hva vi har drevet på med. Tenk f.eks. på alle de flotte samlesningene vi har hatt, med diskusjoner og refleksjoner. Det måtte da gå an å fiske de opp og lage et eget band slik at de er lette å finne både for de som har vært med og alle andre.

Kanskje vi må sende en personlig melding til André, hvis det er han som fremdeles er ansvarlig for denne siden da.

Interessant lesning, Ellen. Den største forskjellen på Munro og Prøysen er vel at Munro er oversatt til mange språk, mens Prøysens noveller kun er tilgjengelig på norsk (eller tar jeg feil?) Jeg tror deg når du mener Prøysen er på høyde med Munro, men tror du noe kan skyldes at Prøysen er vår nasjonalskatt, at vi er på bølgelengde med han. Det vil være umulig å gjengi Prøysens dialekt på andre språk, og dermed umulig å gi andre den samme opplevelsen...? Når vi leser Munro er vi også avhengige av at oversettelsen er god....selv om jeg forstår at du har lest den på originalspråket. Uansett er det et tankekors.....En får Nobels fredspris, en annen stor forfatter må greie seg med nasjonal berømmelse, men egentlig er vel det mer enn nok, eller? Prøysen er uansett VÅR!!

Interessant observasjon, Bjørg. Fra å være en ideologisk nettside er det tydelig at andre krefter og motiv har tatt over, uten at jeg skal være altfor skråsikker. Kan jo bli interessant å se hva andre bokelskere, særlig de som har vært med noen år, mener om dette. Men når det er sagt forstår jeg og aksepterer at de som har lagt ned tid og arbeid i denne nettsiden, får litt igjen for strevet. Med utgangspunkt i antall bokelskere og interesse for denne siden er det jo ganske imponerende. Men jeg er enig med deg, noe er blitt borte underveis....

Uansett, Lillevi har du pirret min nysgjerrighet. Jeg setter den på leselisten...

Jeg ser det annerledes. Mitt fokus er på språk og litterære kvaliteter. Hans fortellerevne er unik. Dessuten er det bare å erkjenne at Knausgård ikke er som oss (ihvertfall ikke som meg) når det gjelder intuitive evner, det skarpe blikket, evnen til å reflektere over små og store ting i hverdagen, hans refleksjoner når det gjelder litteratur, kunst, natur, musikk m.m.....men bevares, det er også mye røyk, fyll, erotikk og grums. Men det handler om LIVET, hans og vårt, og jeg unngår å tenke "krafsing" i folks privatliv når jeg leser. Mye er gjenkjennelig. Men jeg skal ærlig innrømme at det kan bli mye til tider, han beskriver det meste ned til den minste detalj, ingen ting blir oversett. Det er en studie i hverdagens og livets trivialiteter, også livets ytterpunkter og store hendelser, men mest av alt setter han ord på det du og jeg tenker, men ikke våger eller ønsker å snakke høyt om. Det er befriende.
Jeg er overrasket over din dom over bøkene før du, i det hele tatt, har lest noe i dem.

Fra å være en veldig aktiv bokelsker her på siden, titter jeg nå bare innom og ytrer meg litt i ny og ne. Jeg finner ikke lenger den gleden og entusiasmen jeg hadde tidligere. Jeg mener ikke å skylde, utelukkende, på nettsiden.....men uansett, slik det fremkommer her, er den blitt mye mer uoversiktlig og vanskelig tilgjengelig. Jeg savner den aktive debattråden med oppbyggelige og interessante innlegg og refleksjoner. Det var alltid respons på innlegg og man gledet seg til å følge tråden videre. Nå blir de fleste diskusjonsinnlegg en "enetale" som nesten ingen ønsker å svare på. Og jeg er helt enig i at "bokomtalene" forsvinner ut i intet. Hvis jeg svarer på en bokomtale har jeg problemer med å finne innlegget mitt igjen. Det er ingen tvil om at noe har skjedd her på siden....Det er synd. Nå finner jeg like stor glede i ett par boksider på Facebook hvor responsen på et innlegg kan være enorm. Fikk 100 "likes" på et innlegg forleden og ble helt forfjamset. Men litt gøy er det jo...selv om disse sidene av og til "tar helt av" når det gjelder forslag til bøker. Det er mange bokentusiaster der ute.....Håper likevel at adm. av bokelskere kan ta tilbakemeldingen alvorlig, og prøve å finne en form på "bokomtaler" og "debattinnlegg" som kan gjøre siden lettere tilgjengelig og dermed morsommere å følge. Personlig synes jeg at Lillevi's forslag er interessant.

Ei artig og nyttig lita gøy faktabok, kan også brukes som en liten huskelapp over forskjellige ting en kan få nytte av i ulike situasjoner, og når du minst aner det.
Her er mange godbiter, som f.eks at du nå ikke trenger å fortvile for at du ikke kan det engelske ordet for fremmedord - for det finnes nemlig ikke. Du kan nå få Cuba-krisen i kortversjon, eller du får her navnet på Amerikanske presidenter som har blitt drept, pluss mye mye mer.

Gufs fra den kalde krigen, norsk etterretning og Lund-komisjonen

Ett av sommerens leseprosjekter har vært å lese flere bøker av Roy Jacobsen. Det har vært naturlig å ta utgangspunkt i lydbokutgavene av noen av hans eldste romaner, skjønt denne gangen lurer jeg på om jeg burde ha forholdt meg til papirutgaven. Hvorfor skal jeg komme tilbake til ...

Roy Jacobsen utga romanen "Ismael" i 1998, tre år etter at han var ferdig med en biografi (1985) om Trygve Bratteli (f. 1910 d. 1984), en sentral norsk Ap-politiker og også statsminister gjennom to Stortingsperioder (1971-1976). Det var nok ikke tilfeldig at denne boka kom akkurat da, fordi forfatteren kom borti mye overskuddsstoff om norsk etterretning og ikke minst Lund-komisjonens arbeid mens han jobbet med biografien.

Romanen "Ismael" handler om norsk etterretning under den kalde krigen. Hovedpersonen Tor har trukket seg tilbake på et lite småbruk, der han lever sammen med kjæresten Susi, som tidligere var prostituert. Det er et ganske brutalt og rått forhold mellom de to, som mer ser ut til å ha funnet en nødhavn hos hverandre enn noe som som kan ligne sann og ekte kjærlighet. Tor har en fortid innenfor etterretningstjenesten, og vi skjønner at han har hatt en høy stilling, inntil man ikke lenger hadde bruk for ham. Legenden Ismael både er og ikke er til stede i handlingen, og spørsmålet man kan stille seg er om Tor og Ismael egentlig er den samme personen.

Litt dramatikk blir det underveis, men det helt store blir det likevel ikke. Derfor blir det kanskje litt søkt å tenke på denne boka som en kriminalroman, tenker jeg. Underveis finner Tor tilbake til en datter som ikke ante at han var faren, og vi introduseres for en del personer i ulike roller i etterretningstjenesten. Sånn sett kan man si at det oppstår noen flere lag i historien, men uten at det virkelig tar av.

For meg ble dette en leseopplevelse helt på det jevne. Det er helt klart ikke denne romanen som vil bli stående blant Roy Jacobsens beste. Samtidig har Roy Jacobsen skrevet en roman om den kalde krigen som er litt annerledes enn det meste annet som er skrevet om temaet.

Vanligvis synes jeg Per Frisch er en flott oppleser, men her glitret han ikke. Derfor angrer jeg på at jeg ikke leste boka selv. Jeg utelukker heller ikke at dette kunne ha gitt meg en litt annen opplevelse av boka.

Om eksistensielle kriser og spaltede sinn

Hermann Karl Hesse (f. 1877 d. 1962) var både en tysk-sveitsisk forfatter og hobbymaler (kilde: Wikipedia). Han mottok Nobels litteraturpris i 1946, og var for øvrig en prisbelønt forfatter (på den engelske Wikipedia-siden er hans priser listet opp). Han skrev 18 bøker i løpet av sitt liv. Jeg siterer fra den norske Wikipedia-siden (med mine kommentarer i kursiv):

"Hesses mest kjente litterære verker er Peter Camenzind (1904 - på norsk i 1979), Demian (1919 - på norsk i 1947), Siddhartha (1922 - på norsk i 1972), Der Steppenwolf, (Steppeulven) (1927 - på norsk i 1971), Narziß und Goldmund (1930 - på norsk i 1981) og Das Glasperlenspiel (Glassperlespillet) (1943 - på norsk i 1970). Hovedtemaer er selvrealisering, selvaktelse, selvrefleksjon og enkeltmenneskets «transendens», og bøkene preges av Hesses interesse for eksistensielle, esoteriske og mystiske temaer, samt av buddhistisk og hinduistisk filosofi. I tillegg til de mer kjente romanene var Hesse også lyriker: Hans samlede dikt fyller mange hundre sider, men bare et lite antall er gjendiktet til norsk av André Bjerke, se litteraturlisten. (Min bemerkning: denne ligger på Wikipedia-siden.)

Hermann Hesse har hatt en sterk innflytelse på mange forfattere av senere generasjoner. Ikke minst Der Steppenwolf (Steppeulven) var en inspirasjonskilde for eksistensialister, og for beat-generasjonen og Storbritannias «sinte unge menn», slik blant annet Colin Wilson skriver i The Outsider. Etter Hesses død i 1962 og framveksten av en ny bølge av motkultur, først og fremst knyttet til hippie-bevegelsen, fikk Der Steppenwolf og de orientalsk-inspirerte verkene som Siddharta en ny renessanse."

Det er med mye ydmykhet jeg skriver om en roman som så mange har ment så mye om før meg. Jeg er ikke en gang sikker på at jeg har skjønt alt - kanskje først og fremst fordi romanen er svært kompleks og inneholder mange lag, og nok derfor bør leses flere ganger før man i rettferdighetens navn feller en dom over boka i det hele tatt. Det som likevel overrasket meg er at boka ikke er spesielt tung å komme gjennom. Her vil det sikkert være ulike oppfatninger, men jeg opplevde at selve historien - eller plottet om man vil - er så fascinerende at boka nærmest ble en pageturner. Man må videre, videre, videre ...

I det prakteksemplaret av boka som jeg har hatt tilgjengelig - utgitt av Bokklubben i serien Mestermøter i 2008 og med flotte illustrasjoner av Gino Scarpa (født i Italia i 1924, og bosatt i Norge helt fra 1970) - har forfatteren selv gitt følgende råd i innledningen:

"Jeg kan og vil selvfølgelig ikke tvinge mine lesere til å forstå boken på den eller den måten. La enhver få det ut av den som passer best for ham, som han kan ha mest nytte av! Men det vil glede meg hvis riktig mange av dem kom frem til den oppfatning at riktignok er Steppeulvens historie en beretning om sykdom og krise, men ikke en sykdom og krise som fører til død og undergang, men til det motsatte - til helbredelsen."

Selve oppbyggingen i boka er et kunststykke i seg selv. Først presenteres vi for utgiverens forord, som også er en del av romanen. Utgiveren har i likhet med Steppeulven - eller Harry Haller - vært leietaker i samme hus, og fra denne posisjonen - som en nabo - har han kunnet betrakte denne noe merkverdige mannen på avstand.

"Allerede ved denne denne første samtalen, ved araucariaen, kalte han seg Steppeulven, og også det fikk meg til å ta avstand fra ham og føle meg litt urolig. Hva var nå det for et uttrykk? Men det var ikke bare tilvenning som etterhånden fikk meg til å godta uttrykket. Snart kalte jeg ham for meg selv, i mine egne tanker, overhodet ikke annet enn Steppeulven, og jeg kan fremdeles ikke tenke meg en mer treffende betegnelse. En steppeulv som hadde forvillet seg inn til oss, inn i byen, inn i hjorden - et mer slående bilde av ham kunne man overhodet ikke finne, av hans sky isolasjon, hans villskap, hans uro, hans hjemlengsel og hans hjemløshet." (side 29)

Fra side 39 i boka og utover presenteres vi for Harry Hallers opptegnelser, som en slags bok i boka. Og midt i Harry Halles opptegnelser møter vi "Traktat om steppeulven", som enda en bok i bok i boka. Her har traktaten til og med fått sin egen sidenummerering fra 1-43, før vi igjen føres tilbake til Harrys - eller Steppeulvens - opptegnelser.

Hvem er så Harry Haller alias Steppeulven? En svært dualistisk personlighet, skal det vise seg. I traktaten er dette beskrevet som følgende:

"Steppeulven hadde altså to naturer, en menneskelig og en ulvenatur. Det var hans skjebne, og det kan vel tenkes at denne skjebnen ikke var noe så helt for seg selv. Det skal ha eksistert mange mennesker som hadde meget av en hund eller rev eller fisk eller slange i seg, uten at de hadde særlige vanskeligheter på grunn av det. I disse menneskene levde mennesket og reven, mennesket og fisken ved siden av hverandre, og den ene gjorde ikke den andre noe vondt. Tvert imot hjalp den ene den andre, og i mangen mann som har drevet det vidt og blitt gjenstand for misunnelse, har det vært reven eller apen i høyere grad enn mennesket som har gjort hans lykke. Det er noe alle vet. Men når det gjalt Harry, forholdt det seg ikke slik. I ham løp ikke mennesket og ulven side om side, og enn mindre hjalp de hverandre. Nei, det var krig på kniven mellom dem, den ene levde utelukkende for å gjøre den andre vondt, og når det er krig på kniven mellom to i ett legeme og én sjel, da er det ikke godt å leve. Nå, enhver har sin skjebne, og lett har ingen det." (side 6-7 i traktaten)

Og videre på side 12:

"Maktmennesket går til grunne i makt, pengemennesket i penger, den underdanige i trelldom, den nytelsessyke i nytelse. Og på samme måte gikk Steppeulven til grunne i sin uavhengighet. Han nådde sitt mål, han ble mer og mer uavhengig, ingen hadde noe å si over ham, han behøvde ikke rette seg etter noen, fri og ensom rådet han over sin gjøren og laden. For sterke mennesker oppnår bestandig det som en ekte impuls byr dem å søke. Men midt i den oppnådde friheten sto det med ett klart for Harry at hans frihet var en død, at han var alene, at verden på en uhyggelig måte lot ham være i fred, at menneskene ikke angikk ham lenger, ja, at han ikke angikk seg selv, at han langsomt ble kvalt i en luft som ble tynnere og tynnere av bare selvstendighet og ensomhet. Nå ble det slik at ensomhet og uavhengighet ikke lenger var hans mål, men hans skjebne, hans fordømmelse, at trolldommen var gått i oppfyllelse og ikke lenger lot seg tilbakekalle, at det ikke lenger hjalp når han full av lengsel og god vilje strakte armene ut, beredt til å binde seg, beredt til fellesskap. Nå lot man ham være alene. For øvrig var det på ingen måte slik at menneskene hatet og avskydde ham. Tvert imot hadde han svært mange venner. Det var mange som satte pris på ham. Men det han fant, var alltid bare sympati og vennlighet. Man inviterte ham til seg, man skjenket ham gaver, man skrev hyggelige brev til ham, men ingen kom ham ordentlig nær, han ble ikke virkelig knyttet til noen. Ingen var villig og i stand til å dele hans liv. Det som nå omga ham, var den ensommes luft, en stille atmosfære som omverdenen gled bort i, en manglende evne til å knytte forbindelser som hverken vilje eller lengsel kunne gjøre noe med. Dette var et av de viktigste kjennetegn ved hans liv."

Harry Haller lever et dobbeltliv. På et vis preges han av sin borgerlige og intellektuelle bakgrunn, der han tilbringer så og si nesten all ledig tid med å lese, omgi seg med bøker, akademiske sysler - mens han selv skriver. På den annen side lever han som en outsider, helt på siden av samfunnet. Traktaten blir på et vis forløsende for ham, fordi gjenkjennelsen til hans eget liv er så stor. Til og med navnet hans er nevnt i traktaten, og man kan lure på om det fortellermessige grepet - at han finner denne - tilslører at han egentlig har skrevet den selv. I alle fall var det noen tanker jeg gjorde meg underveis i lesingen.

Etter hvert søker Steppeulven ut, og han gjør kur på to kvinner, samtidig som han har en svært løs forbindelse med Erika, kvinnen han møter svært sjelden og som han alltid kom opp i krangel med. I en slags drømmetilstand møter han Goethe, som han samtaler med. I en samtale med Hermine tilstår Harry at han egentlig er en Steppeulv.

"Hermine", sa jeg, "jeg har nylig opplevd noe virkelig fantastisk. Et ukjent menneske ga meg et lite hefte, et småtrykk av billigste sort, og i det sto en nøyaktig beskrivelse av hele min historie og alt som angår meg. Var ikke det merkelig?"

"Hva het det lille heftet" spurte hun lett henkastet.

"Det het Traktat om Steppeulven."

"Å, Steppeulv er storartet. Og du er altså steppeulven? Skulle det være deg det dreiet seg om?"

"Ja. Jeg er slik at jeg er et halvt menneske og halvt ulv, eller i hvertfall innbiller jeg meg at jeg er det."

Hun svarte ikke. Hun stirret meg granskende inn i øynene, så på hendene mine, og et kort sekund fikk hennes blikk på ny det dype alvor og den mørke lidenskap som det før hadde hatt. Jeg mente at jeg kunne gjette hennes tanker - nemlig om jeg var ulv til å kunne utføre hennes "siste befaling".

"Det er selvfølgelig bare noe du innbiller deg," sa hun og ble igjen munter og glad, "eller - om du vil - fri diktning. Men det er noe i det. I dag var du slett ingen ulv, men sist, da du kom inn i restauranten, som om du hadde falt ned dra månen, da var det noe av dyret i deg. Det var nettopp det jeg likte så godt." (side 133-134)

Og slik fortsetter dialogen dem i mellom om hva det vil si å være menneske og/eller et dyr - hvem er mest "riktige" når det kommer til stykket ... Og så begynner vår hovedperson å gruble over hva som egentlig er det sanne liv ... Er det å leve som en eremitt, forgapt i åndelige sysler, eller å delta i samfunnet som en "levemann"?

"Harry Haller hadde iført seg en flott forkledning som idealist og verdensforakter, som melankolsk eneboer og som dommedagsprofet, men i bunn og grunn var han en småborger som tok avstand fra det liv Hermine førte, som ergret seg over netter som ble kastet bort på kafé, og over pengene han sølte bort der, som hadde dårlig samvittighet og på ingen måte higet etter befrielse og fullendelse, men tvert imot følte en heftig lengsel etter de gode gamle dager da hans åndelige puslerier hadde atspredt ham og skjenket ham berømmelse. På nøyaktig samme måte lengtet avisleserne som han foraktet og hånte, etter den ideelle tid før krigen, fordi det var mer bekvemt enn å lære av det man hadde gjennomlidt. Fy pokker, han var til å brekke seg over, denne herr Haller! Og likevel klamret jeg meg til ham, eller til den larven av ham som det snart ikke var noe igjen av, til hans koketteri med det åndelige, til hans besteborgerlige redsel for det usystematiske og tilfeldige (som døden også hører til) og sammenlignet hånlig og misunnelige den kommende, nye Harry, denne beskjedne og komiske dilettant fra dansesalen, med det gamle, falske idealbildet av Harry hvor han i mellomtiden hadde funnet alle de fatale trekkene som hadde gjort ham så opprørt da han betraktet professorens Goethe-portrett ..." (side 156-157)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere, fordi de gode sitatene i denne boka er uten noen ende. De bare fortsetter og fortsetter. Mens Harry Haller selv kjemper en indre kamp om hvem han egentlig er, ja, hva han vil være ...

"Du har rett, Steppeulv, tusen ganger rett, og likevel må du gå til grunne. Du er altfor fordringsfull og sulten for våre dagers enkle, bekvemme verden som slår seg til tåls med så lite. Den spyr deg ut av sin munn. Du har en dimensjon for meget for den, Den som vil leve og nyte livet i dag, må ikke være et menneske som du og jeg. Den som krever musikk istedetfor støy, glede istedetfor moro, sjel istedetfor penger, ekte arbeide istedetfor mas, ekte lidenskap istedetfor dumme leker, finner ikke noe hjem i denne vakre verden ..." (side 188)

Klimakset i boka er et maskeradeball som ender med Harrys vandring i Pablos magiske teater, der han kan velge hvilken virkelighet han ønsker å gå inn i. Eller som jeg leste et sted: Her får Harry møte sin egen sjels billedverden. Som rommet med påskriften "Opp til munter jakt! Alle biler er lovlig vilt" eller "Fabelaktig Steppeulv-dressur" - bare for å nevne noen. "Det var en pine å se i hvilken fantastisk grad denne ulven hadde lært å tvinge sin natur, og håret reiste seg på mitt hode", tenker Harry mens han ser på. (side 252) Men så snur det - og det er ulven som befaler og mennesket som må adlyde. Det blir en uhyggelig oppvisning, og Harry flykter - dypt rystet, og kanskje også renset? "Jeg innså at dette magiske teater ikke var noe rent paradis. Alle helveder lå under dets vakre overflate. Å Gud, fantes det da ingen frelse her heller?"(side 253)

"Fy pokker, så bittert lovet smakte. Jeg spyttet på Harry i speilet, jeg sparket løs på ham og sparket ham i småbiter. Langsomt gikk jeg bortover den rungende gangen, meget oppmerksomt betraktet jeg dørene som hadde lovet så meget vakkert. Det sto ingen innskrifter på dem lenger. Langsomt skrittet jeg forbi de mange hundre dørene i det magiske teater. Hadde jeg ikke vært på maskerade i dag? Det var gått hundre år siden. Snart ville det ikke finnes noen år mer." (side 272)

Helt til slutt fullbyrder han Hermines forutsigelse - og skjønner ikke før det er for sent hva han har gjort. Den bildeverden som det magiske teateret representerte har med ett blitt virkelig - i all dets gru ... Samtidig som Harry Haller kommer ut av det hele, renset og frigjort for tidligere tiders byrder, og kan - hvis han velger det - starte på nytt med blanke ark.

Hans H. Skei har i etterord i boka skrevet følgende:

"Gjennom et langt liv inntok Hesse outsiderposisjoner i forhold til forståelsesmåter og livsformer som var preget av to verdenskriger og en total omveltning av alle verdier. I en verden der han følte at han hadde mistet alle holdepunkter, søkte han - både blant ruinene av sitt hjemland Tyskland og sine egne personlige kriser - å holde fast ved enkeltmenneskets ukrenkelige verdiger. Han arbeidet ut fra personlighetskrisene, og transformerer med stort dikterisk overskudd, sine sammenbrudd til diktning." (side 289-290)

Mange av svarene på hvordan Herman Hesses litteratur må forstås, er å finne i hans livshistorie, fordi hele hans forfatterskap kan oppfattes som selvbiografisk, skriver Skei. Hesse vokste opp i et pietistisk hjem, hvis verdier han etter hvert skulle ta avstand fra. Likevel var det krefter og motkrefter i ham som han slet med resten av livet. Hans opprør kostet dyrt.

"Dype personlighetskonflikter, selvmordstanker, valget av livsveien der han inntok rollen som outsider, preget ham helt fra ungdomsårene. Bare ved å fri seg far etablerte mønstre og autoritære systemer kan mennesket vokse og utvikle seg, mente han, Gjennom kamp og trengsler - mens han arbeidet i bokhandel og leste verdenslitteraturen med særlig interesse for de tyske romantikerne - forberedte han seg til diktergjerningen. Debuten fant sted med en diktsamling i 1898, og gjennombruddet kom med romanen Peter Camenzind i 1904." (side 290-291)

Dype kriser preger persongalleriet i Hermann Hesses romaner, og i så måte er ikke "Steppeulven" noe unntak. I sitt forfatterskap søkte han innover mot "sinnets skjulte irrganger og mot det ubevisste", i sin desperate søken etter hva det ville si å være menneske - gjennom å finne svar på hva som former og skaper det. Det er det opprørske i "Steppeulven" som har gjort den til en kultbok for flere generasjoner av unge mennesker, presiserer Skei etterordet, før han avslutter med følgende på side 292:

"Steppeulven utforsker og utdyper mange ideer fra tidligere faser i forfatterskapet. Her er imidlertid dybdeboringen alvorligere og fortalt mer indirekte. Lag på lag av Harry Hallers bevissthet avdekkes for at denne "tilværelsens utledning" skal kunne forstås. Hesse stiller, i forhold til så vel tidens krise som Harrys personlige krise, spørsmålet om det ikke under gitte historiske betingelser og kulturelle forhold er mer edelt å bli psykotisk og ofre alle sine idealer enn å tilpasse seg de rådende forhold. Med sin motstand mot den moderne teknologi og de germanistiske og nasjonale strømninger i tiden, har Harry Haller en krevende utfordring, men med suveren kontroll og fortellerglede gjør Hesse beretningen om Harry Haller til en betydelig og viktig roman i det 20. århundre."

Oppsummeringsvis vil jeg si at "Steppeulven" er bemerkelsesverdig roman med mange lag, og hvor sitatfaktoren er stor - rett og slett fordi presisjonsnivået og bokas litterære kvaliteter går langt utenpå de fleste bøker. Måten plottet drives fremover på gjør boka nærmest til en psykologisk thriller. Ja, det er til og med et mord med i boka også. Gjennom billedspråket og symbolikken i boka, setter Hesse fingeren på mye av det som er galt i vårt samfunn, enten det handlet om 1920-årenes Europa eller dagens samfunn. Og der er vi ved kjernen av det som kjennetegner klassikerne i litteraturen: deres evigvarende gyldighet, utover sin egen tid.

Illustrasjonene i denne boka av kunstneren Gino Scarpa, som Nina Aspen har skrevet om helt til slutt, gjorde lesingen av boka til en ren fest! Et lite søk på Bokklubbens sider viser at Mestermøte-utgaven dessverre ikke er tilgjengelig for salg lenger. Det er synd!

Og helt til slutt tar jeg med et sitat fra Traktaten i boka (side 36), som sier noe om det å være menneske:

"Menneskets innerste bestemmelse trekker det i retning av det åndelige, trekker det mot Gud - dets innerste lengsel trekker det i retning av naturen, tilbake til moderen. Mellom de to kreftene svever dets liv i angst og beven. Det som menneskene nå og da forstår ved begrepet "menneske", er hele tiden bare et forgjengelig, borgerlig kompromiss. Enkelte av de mest brutale driftene blir tilbakevist og lyst i bann av denne konvensjonen. Det kreves en viss grad av bevissthet, dannelse og avbestialisering, en antydning av ånd er ikke bare tillatt, men endog obligatorisk. "Mennesket" ifølge denne konvensjonen er som ethvert borgerideal, et kompromiss, et engstelig og naivt-listig forsøk på å avvise de strenge fordringene både for den onde urmoder Natur og den besværlige urfader Ånd og å bo i den tempererte sonen midt mellom dem. Derfor tillater og tolererer borgeren det han kaller "personlighet", men utleverer samtidig personligheten til enhver "stats"-molok og spiller alltid de to ut mot hverandre. Derfor er det slik at den som borgeren reiser minnesmerker for i overmorgen, vil han i dag brenne som kjetter, henge som forbryter."

Her går det unna med "hvit panter" av Øystein Wiik. Den mannen er bare rå på krim, det er ikke et dødpunkt. Siste helg med ferie før jobb, hatt tre uker med fantastisk sommerferie, første gang på 20 år vi ferierer i Norge og så den sommeren! En fin sommer å skaffe seg hundevalp, vi har kost oss veldig og siden lille Emma sover mye har mamma fått lest masse , helt perfekt! God lesehelg til deg og håper på at du føler deg bedre:-)

Så bra!Kos deg meg katten og boka, den boka er skjønn!

Har nettopp lest den igjen....Den sitter like godt gang etter gang. Rett og slett fantastisk lesning

Har lest begge. Fantastiske bøker....

Jo, en diskusjonspartner er bra å ha.....men jeg stoler ikke alltid på hans dømmekraft hvis han er først ute med en bok. Skulle jeg ha fulgt hans råd hadde det nok aldri blitt Knausgård. Altfor detaljert og langdrygt etter hans smak. Men når det gjelder Zweig er vi altså enige.....En må stole på seg selv først og fremst....

På hjemmebane er vi i "Zweig modus" nå. Akkurat nå leser G "Verden av i går" og har nettopp lagt fra seg "De utålmodige av hjertet" Han er over seg av begeistring....Jeg er målløs når jeg nå leser Knausgård igjen. Fabelaktig....