Nei, det er nok ikke den, men takk - for en spennende bok!

Danske Thomas Thurah er en fantastisk leser, som reflekterer over- og gjenforteller noen klassikere i sin bok "Hva sier du, Oskar". Den har undertittelen "Verdenslitteratur fortalt for barn", men er like mye et kurs i lesekunst for voksne. Anbefales. https://bokelskere.no/bok/hva-sier-du-oskar-verdenslitteratur-fortalt-for-barn/45192/

Jeg leter etter en bok som handler om forskjellen på "kort tid" og "lang tid". Det er ikke Øyeblikkets tyranni av Thomas Hylland Eriksen jeg tenker på.
Tror:
- forfatteren er utenlandsk.
- det er sakprosa / filosofi / essay.
- at den er noen år gammel, muligens 80-/90-tallet, men kan også være nyere.

Noen som vet hva jeg leter etter og kan hjelpe meg?

Takk for tilbakemeldingen! Jeg har selv nært samarbeid med bibliotekarene her hvor jeg jobber (ungdomsskole og bibliotek er samlokalisert), og synes det er et veldig givende samarbeid. Fint at boken kan ha en nytte også utenfor det tradisjonelle klasserommet (det er flere som ikke er lærere som har sagt det samme). Igjen: Tusen takk for tilbakemeldingen!

Helt enig, flott bok på så mange måter. Cecilie er en dame å se opp til, hun er tøff, sta og ærlig. Veldig reflektert, men så har hun også opplevd skyggesiden av livet i ung alder, da hun mistet sin kjære Rolf. Flirte også mange ganger i løpet av boka. Å være på tur med bare menn er jo helt klart en utfordring og dette takler denne tøffe lille dama på en fin måte og morsomt blir det også. Her får du det meste, slit, tårer, vondter, glede, alvor og ikke minst har hun en utrolig respekt for andre mennesker og naturen rundt seg. Koste meg med denne boka og kan absolutt anbefale den:-)

(Jeg har lest den norske utgaven av boka, som kom ut på Pax forlag høsten 2014.)

Om selvkontrollens mange irrganger

Jeg antar at de aller fleste som har syslet med psykologi, ledelse, coaching og tilgrensende områder er kjent med Marshmallow-testen. De færreste kjenner nok likevel til at mannen bak testen er/var Walter Mischel (f. 1930). Mischel er en amerikansk psykolog, som er spesialist på personlighetsteori og sosialpsykologi. Hans forsøk "har vært skoledannende for sosialpsykologien, og han må regnes som en gudfar for feltet", står det på bokas smussomslag.

Steven Pinker - sitert på bokas smussomslag - sier følgende om Walter Mischel:

"Walter Mischel var en av de viktigste psykologene i det tjuende århundret, og Marshmallow-testen vil sørge for at han blir blant de viktigste i dette århundret også. Vi vet, i stor grad takket være Mischels forskning, at selvkontroll er blant de viktigste faktorene for menneskets velvære, og at selv om selvkontroll har dype, biologiske røtter, kan den bli dramatisk forbedret hos individer og i samfunnet generelt. Her forklarer mesteren selvforskningsresultatene og deres betydning - klokt, tilgjengelig og med menneskelig varme."

De første forsøkene som ga psykologisk innsikt i mestring og viljestyrke ble foretatt av Walter Mischel allerede på slutten av 1960-tallet. Forsøket han er så berømt for gikk ut på å plassere barnehagebarn foran en marshmallow. Dersom de klarte å holde ut i 15-20 minutter, mutters alene i et rom og med denne ene marshmallowen foran seg, uten å spise den eller slå på en klokke for å få en voksenperson til å komme inn i rommet, ventet det en belønning på to marshmallower på dem. Siden har det vist seg at de som lyktes i å vente - som altså var i stand til å utsette behovene sine uten å kaste seg over marshmallowen - lyktes bedre i livene sine. Ikke bare fikk de jevnt over høyere utdannelse og mer penger i banken, men de var også lykkeligere i sine ekteskap og var i stand til å ivareta mer stabile vennskap. De hadde dessuten bedre helse, mindre rusproblemer og et mer positivt selvbilde. Kort sagt kan man si at evnen til selvkontroll tidlig i livet hadde utrolig mye å si for hvordan resten av livet ville arte seg.

Interesserte kan lese mer om Stanford marshmallow experiment på Wikipedia. (Prøv også å søke opp Youtube-videoer med stikkordet "marshmallows".)

Hemmeligheten bak selvkontroll er å vite hvordan man skal "kjøle ned" en fristelse. Makten ligger nemlig ikke i selve stimulusen, men i hvordan du tenker om den. Dersom du forventer å bli veldig sliten etter en treningsøkt, er sannsynligheten for at du trener i det hele tatt, svært liten. Tenker du derimot på alt overskuddet og ikke minst velværet du kommer til å føle etterpå, blir den berømmelige dørstokkmila borte. Dette kompliseres imidlertid av om vi er triste eller glade i utgangspunktet.

"Sammenlignet med mennesker som er lykkelige, er de som har kronisk anlegg for negative følelser og depresjon, også tilbøyelig til å foretrekke umiddelbare, men mindre attraktive belønninger fremfor utsatte og mer attraktive belønninger." (side 39)

I boka skiller Mischel mellom det varme, emosjonelle systemet og det kjølige kognitive systemet. Det varme, emosjonelle systemet handler om det limbiske systemet med primitive hjernestrukturer og amygdala, som spiller en avgjørende rolle for fryktreaksjoner i seksual- og lystatferd, og mobiliserer kroppen raskt til handling uten å tenke eller reflektere over konsekvensene. (side 45) Det kjølige systemet er kognitivt, komplisert og reflekterende, og tar lenger tid å aktivere (side 47).

"Det kjølige, kontrollerte systemet er avgjørende for fremtidsrettede beslutninger og forsøk på selvkontroll av den typen som kartlegges i marshmallow-testen. Det er viktig å være oppmerksom på at intenst stress demper det kjølige systemet og fremhever det varme. Disse to systemene samhandler sømløst hele tiden i et vekselforhold: Når det ene blir mer aktivt, blir det andre mindre aktivt. Selv om vi svært sjelden har med løver å gjøre, står vi hver dag overfor den moderne verdens endeløse stressituasjoner der det varme systemet ofte er "oppe" slik at vi sitter igjen med det kjølige systemet "nede" nettopp når vi trenger det mest. (side 47)

Mischel er i sin bok inne på mange spennende temaer som hva er opphavet til selvkontroll, hvor tidlig kan man merke at et barn faktisk har selvkontroll og hva skiller de som har det fra de som ikke har det (i like stor grad) osv. Underveis er han innom eksperimenter jeg først og fremst kjenner gjennom tilknytningsteorier i forholdet mellom mor og barn (mentalisering, jf. Per Wallroths "Mentaliseringsboken", som jeg har omtalt på bloggen min), herunder hvilken betydning mors barneoppdragelse har på strategiene for selvkontroll og den tilknytningen barnet utvikler. Og hva med mødre - dem jeg personlig kaller "etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg-mødrene" - som tror de er opptatt av barnas behov, men som egentlig kun er opptatt av egne behov (uten at de skjønner det selv)? (I boka sammenlignet med Portnoys mor i Philip Roths roman "Portnoys besværlige liv" ...)

"De to systemene - det ene varmt for å håndtere umiddelbare belønninger og trusler, det andre kjølig for å håndtere utsatte konsekvenser - fungerer sammen. Når det ene blir mer aktivt, blir det andre mindre aktivt. Utfordringen er å vite når det er best å la det varme systemet vise vei, og når (og hvordan) vi får det kjølige systemet til å våkne." (side 73)

Født sånn eller blitt sånn? Det er helt klart at genene har mye å si for hvordan vi er, men det har miljøet også. Og ikke minst hvordan vi og omgivelsene rundt oss tenker om oss selv. Ting kan lett bli en selvoppfyllende profeti, ut fra hvordan vi tenker om dem. Dersom man er over gjennomsnittet intelligent trenger man ytre stimuli for å utvikle seg, og man blir på et vis "dummere" dersom miljøet rundt en ikke belønner en intellektuell væremåte, men holder den nede. Tilsvarende blir man "mer intelligent" av å befinne seg i et intellektuelt stimulerende miljø, selv om man fra fødselen av ikke fikk mer enn høyst ordinære evner utdelt. Miljøet påvirker oss med andre ord både positivt og negativt.

"Emosjonelle anlegg har også innvirkning på hvor godt, hvor raskt og under hvilke betingelser forskjellige barn er i stand til, eller ikke i stand til, å styre oppmerksomheten, utsette behovstilfredsstillelse og utvise selvkontroll etter hvert som de utvikler seg og blir eldre. Hvor arvelige er disse emosjonelle trekkene? De fleste som stiller dette spørsmålet, er klar over, etter å ha tenkt seg om et øyeblikk, at svaret utvilsomt må være en kombinasjon av både arv og miljø." (side 79)

Eksekutive funksjoner (EF) (se mer om dette i Store Norske Leksikon), dvs. mestringsferdighetene, har betydning for evnen til selvkontroll og behovsutsettelse. De barna som besto Marshmallom-testen, dvs. at de klarte å vente på en dobbel belønning, hadde alle tre trekk ved EF som var felles.

"For det første måtte de huske og aktivt minne seg selv på målet de hadde valgt, og alternativet ("Hvis jeg spiser én nå, får jeg ikke to senere"). For det andre måtte de vurdere hvordan de lå an med hensyn til å nå målet, og så foreta nødvendige justeringer ved å være fleksible med å la oppmerksomheten og erkjennelsen veksle mellom tanker rettet mot målet og teknikker for å redusere fristelsen. For det tredje måtte de undertrykke impulsive reaksjoner - som å tenke på hvor tiltalende fristelsene var, eller strekke ut hånden for å ta dem - som ville hindre dem i å nå målet." (side 98)

Ekstra spennende synes jeg det er at Mischel også trekker inn Martin Seligmann og hans forskning på forskjellen mellom optimistiske og pessimistiske forklaringsmønstre. Dette har Seligmann redegjort for i sin bok "Ekte lykke", som jeg har omtalt på bloggen min tidligere. Når optimistene ikke får til noe, tenker de gjennom hvordan de kan klare det neste gang dersom de gjør noen endringer i strategiene sine. En pessimist tar fiaskoen som et bevis for at de ikke vil klare det dersom de prøver på nytt.

Seligmann hevder følgende:

"Opptakseksamener til universitetet måler talent, mens forklaringsmønstre forteller deg hvem som gir opp. Det er kombinasjonen av å være rimelig talentfull og ha evnen til å holde det gående når man står overfor nederlag, som fører til suksess. (...) Det du trenger å vite om noen, er om de vil holde det gående når ting blir frustrerende." (side 108)

Innenfor coaching-litteraturen er det en metode som heter visualisering. Det man egentlig gjør er å leve seg inn i følelsene på forhånd (ved å aktivere det varme systemet), samtidig som man tenker kjølig gjennom hva som må gjøres og er føre var (ved å aktivere det kjølige systemet). (side 128). Når noe er kjent på forhånd, er det enklere å holde det varme systemet under kontroll. Denne bevisstheten kan også ha en beskyttende verdi fordi den kan bidra til å hindre at de svake punktene man har en tilbøyelighet til, fører til destruktiv atferd. "Derfor er det verdt å fremme evnen til selvkontroll hos barna våre og hos oss selv." (side 150) Hele poenget med boka er nemlig å få frem at det går an å trene opp bedre selvkontroll. Vi er med andre ord ikke prisgitt våre gener en gang for alle!

"Å klare å utsette behovstilfredsstillelse og utvise selvkontroll er en evne man har, et sett med kognitive ferdigheter, som på samme måte som alle evner enten kan bli brukt eller ikke bli brukt, noe som først og fremst avhenger av motivasjonen til å bruke den." (side 169)

Hva er det som skjer når presumptivt dyktige og suksessfulle mennesker begår tabber - som oftest av seksuell eller øknomisk art - som er egnet til å ødelegge hele deres karriere? Hvordan er det mulig å være så talentfull og dyktig på et område, og så dum/idiotisk på et annet område? Avisene er fulle av slike historier, og kanskje handler det om mennesker som tror de er hevet over reglene som gjelder for alle oss andre? Kanskje er dette dessuten n´te gang de har gjort de samme dumme tingene, og fordi de slapp unna de foregående gangene, trodde de at det bare var å fortsette? Uansett - det er fullt mulig å ha en slik "dobbel natur". Det handler om motivasjon og om hva som aktiverer hhv. det varme og det kalde systemet vårt. Folk er jevnt over heller ikke så konsekvente som vi liker å tro, understreker Mischel.

Mischel har forsket på barn med atferdsvansker, og presenterer i bokas kapittel 15 (fra side 174) en modell for å finne de ømme punktene. Hva er triggerne for det varme systemet vårt? Man trenger ikke å være et barn med atferdsvansker for å kunne ha stort utbytte at å utforske sine egne triggerpunkter. Noen blir fryktelig sjalu dersom andre får til ting de selv ikke får til, og legger vedkommende for hat. Andre er svært redde for avvisning, rett og slett lett krenkbare, og dersom de opplever den minste avvisning fra et menneske er det over og ut med vedkommende. Dersom man derimot er mer trygg på seg selv, vil man i det minste vite hva som er mitt og hva som er ditt, og hva man selv kan gjøre noe med. Dessuten er man tilbøyelig til å ville gi andre flere sjanser, før man feller endelige dommer over dem.

Hva er ditt "verbale aggresjonsnivå"? Dette kan man finne ut ved å føre dagbok, hvor det som utløste en stress-situasjon noteres ned. Gjennom å beskrive reaksjonene sine hver gang de utløses av de varme faktorene fra dag til dag, kan det dukke opp et mønster som forteller hva som er den egentlige bakenforliggende årsaken til det hele. Da vil man mest sannsynlig oppdage at det hele ikke handler om de andre, men om en selv. Og det som handler om en selv, kan man gjøre noe med - dersom man man altså ønsker det. Man er med andre ord ikke offer for omstendighetene. En større bevissthet rundt dette, og verden ville blitt et atskillig mer fredelig sted å leve i! Alt for mange konflikter handler om å skylde på andre (gjennom å eksternalisere eller projisere) for ting som egentlig handler om en selv.

Og med dette skjønner vi at marshmallow-testen handler om så mye, mye mer enn marshmallows. For belønningen kan like gjerne være et styrket vennskap eller ekteskap, unngåelse av en konflikt, at man klarer å stå imot et kalorikt måltid mens man er på slankekur, ikke tar "bare én sigarett" når man egentlig har sluttet osv. Marshmallowen blir dermed et bilde eller et symbol på alt vi har lyst på.

"Men uansett hvor god selvkontroll man har, finnes det situasjoner som kan sette viljestyrken ut av spill og føre til at velfungerende mennesker blir traumatisert til noe som kan virke irrasjonelt og faktisk som galskap." (side 183)

John Cheevers novelle "Engelen på broen" fra 1961 handler egentlig om effekten av kognitiv terapi lenge før den kognitive terapien ble "oppfunnet". Mischer viser til Albert Banduras forskning rundt dette med fobier, som blant annet handler om å knytte gode mestringsstrategier til situasjoner som tidligere har trigget angst. Filmen "Kongens tale" trekkes også frem (linken fører til min omtale av filmen). Det er med andre ord nødvendig å skape nye assosiasjoner eller forbindelser til hendelsen som utløser angst.

Finnes det noe slikt som utmattet viljestyrke? Det siktes til at når vi har gjort eks antall gode valg i løpet av en dag, så blir viljestyrken sliten og vi er mer og mer tilbøyelig til å gjøre dårlige valg (eller strengt tatt ikke valg i det hele tatt, fordi vi kun handler på impuls med raskest mulig behovstilfredsstillelse som resultat). Nei, mener Mischel. Det hele koker ned til motivasjon. Vi vet at når vi er tilstrekkelig motivert, kan vi holde det gående hvor lenge det skulle være.

"Hvis du tror du får energi og ikke blir uttømt av ikke å gi deg på vanskelige oppgaver, vil det da beskytte deg mot at viljekraften utmattes? Ja, slik er det faktisk: Hvis et menneske ledes til å tro at anstrengende oppgaver vil styrke dem i stedet for å tappe dem, gjør de det bedre på etterfølgende oppgaver. Når folk for eksempel ble oppmuntret til å tro at de ville få energi av å kunne kontrollere ansiktsuttrykkene sine (som ikke å vise følelser), gjorde de det bedre på den etterfølgende oppgaven der de skulle gripe hardt rundt et håndtak. Det de skulle gjøre etterpå, tok ikke skade av det de hadde gjort tidligere, og jeg-ene deres ble ikke uttømt." (side 194)

I bokas siste del - Del III Fra lab til virkelighet - oppsummerer Mischel funnene sine. (side 203 flg.) Det han fant ut gjennom år med forskning var at noen mennesker er bedre i stand til å motstå fristelser og regulere smertefulle følelser enn andre, hvilket ikke overrasket ham. Mer overraskende er det at forskjellene som vises i førskolealder, er stabile over tid for de fleste mennesker, men ikke for alle. Forskjellene forutsier betydelige psykologiske og biologiske følger gjennom hele livet. På den annen side stemmer det ikke at viljestyrke er et medfødt karaktertrekk man enten har eller ikke har mye av. Det går an å trene opp selvkontrollferdigheter, både hva gjelder det kognitive og emosjonelle! Noen har selvsagt lettere for dette enn andre, rett og slett fordi vi trigges av forskjellige ting. Selvkontroll består av mer enn bare besluttsomhet, og krever i tillegg både strategier og innsikt og mål og motivasjon - også for at utholdenhet eller "tæl" skal bli en belønning i seg selv. Vi er mao. ikke prisgitt våre gener eller vårt miljø.

Et liv med for mye utsatt behovstilfredsstillelse kan imidlertid bli en trist affære. Poenget er å vite når vi skal vente på flere mashmallows og når vi skal spise dem. Dersom vi ikke lærer evnen til å vente, kommer vi heller ikke til å ha valget mellom å vente eller å la være å vente. (side 239)

"Når jeg blir bedt om å oppsummere den grunnleggende meldingen for forskningen på selvkontroll, trekker jeg frem Descartes´ berømte utsagn "cogito, ergo sum" - "jeg tenker, altså er jeg". La oss ut fra det som har kommet frem om sinn, hjerne og selvkontroll, gå fra hans påstand til "Jeg tenker, altså kan jeg endre det jeg er". For ved å endre den måten vi tenker på, kan vi endre det vi føler, gjør og blir. Dersom det fører til spørsmålet "Men kan jeg virkelig forandre meg?", svarer jeg med det Georg Kelly sa til sine terapiklienter når de spurte ham om de kunne få kontroll over livene sine. Han så dem dypt inn i øynene og sa: "Har du lyst til det?" (side 244-245)

Ikke visste jeg at Marshmallow-testen handlet om så mye mer enn førskolebarna og marshmallowene i testrommet og hvordan det gikk med dem videre i livet, før jeg leste denne boka. Sjelden har jeg lest en så til de grader interessant og klok bok om viljestyrke som nettopp denne! Skrevet som den er av selvkontrollforskningens far, Walter Mischel! Forskningen handler om menneskets natur, hva som gjør oss til dem vi er og hva som ligger bak valgene vi gjør for våre liv. Våre liv er summen av en hel masse valg, og da er det nettopp spennende å finne ut av hvordan vi kan få enda mer ut av våre liv. Manglende selvkontroll har nemlig ødelagt mer enn ett liv ...

Mischel gjør forskningen ekstraordinært spennende å lese, fordi han knytter denne til konkrete mennesker - store og små - som han har møtt underveis i sin karriere. Disse menneskene beskriver han både med respekt og varme. Det beste av alt er at selv de mest "håpløse tilfeller" kan trene seg opp til å få større grad av selvkontroll, men dette krever at de miljømessige forholdene ligger til rette for dette. I så måte blir Mischels beskrivelse av de fattige New York-barna som var så heldige å få gå på KIPP-skoler, et ideal å strekke seg etter. Selv det vi oppfatter som vellykkede mennesker har mye å lære av denne boka, for alle har vi vel i større eller mindre grad noen ømme punkter hvor vi trenger å trene oss på å overstyre det varme systemet og kjøle det ned med det kalde, kognitive systemet som også tar i betraktning langtidsvirkningene og ikke bare øyeblikkets tilfredsstillelse eller behov (som vi "velger" uten å være klar over det, automatiserte som slike "valg" er i sin natur).

Denne boka burde vært pensum for alle som jobber med barn! Selv synes jeg det er litt sørgelig at kognitiv atferdsterapi ikke har bredere støtte i psykolog-standen i Norge. Her har vi faktisk mye å lære av amerikanerne, som har kommet mye lenger enn oss! Innenfor coaching er derimot kognitive adferdsstrategier utbredt som metode, og velkjent som en vei å gå for å få til endringer i tanke-, følelses- og atferdsmønstre. Denne boka om Marshmallow-testen supplerte mye av det jeg har lest tidligere, og for meg ble den en spennende pageturner rett og slett. Ekstraordinært morsomt at nettopp Walter Mischel har skrevet en bok om dette temaet!

Stillferdig om ensomhet og isolasjon

Generelt om det å debutere som forfatter i Norge:

Jeg innrømmer det like godt med det samme! Mitt hjerte brenner litt ekstra for norske debutanter, som forsøker å bli lagt merke til i mylderet av alle nyutgivelsene som kommer hvert eneste år. At dette ikke er enkelt, viser ikke minst en artikkel i NRK publisert 9. mars 2015 med tittelen "Vinner-debutanter ikke lagt merke til". Videre kunne vi i ingressen lese følgende:

"De to debutantene som ble tildelt priser av Kulturdepartementet i dag er oversett av de tradisjonelle medienes litteraturkritikere. En av vinnerne takket i stedet bokbloggere for oppmerksomheten."

Det hjelper ikke en gang å skrive god litteratur. Oversett blir de aller fleste likevel - og debutanter i særdeleshet. Mange av de nye fortellertalentene som debuterer, kommer følgelig aldri ut med flere bøker. De gir ganske enkelt opp. Man trenger nemlig en sterk økonomi i ryggen for å ha råd til å skrive bøker som ikke selger. Og det er en myte at god litteratur selger helt av seg selv. I denne konteksten kjenner jeg på sterk aversjon når jeg ser dårlig litteratur bli tilbudt pallevis i bokhandlerne. Psykologien i markedet er at de fleste vanlige lesere får en følelse av at "oi - dette må være en bra bok, siden alle tør å satse så veldig på akkurat denne boka!" Møtet med pallene er så massiv at man ikke kommer seg videre til hyllene, der anonyme bokrygger møter en.

Tenk om flere kunne ha tenkt mer slik:

Jenssen er mer opptatt av de mange utgivelsene enn enkelte bestselgere.

– Gyldendals «Fifty Shades of Grey», som er flere bøker, gjør kanskje et synlig utslag på resultatene. Men for oss er det viktigere å selge 100 eksemplarer ekstra av hver bok – enn å få frem den ene oppsiktsvekkende megaselgeren, sier Jenssen. (Kilde: Arikkel i Dagens Næringsliv 24. februar 2015 - med overskriften "Danker ut Gyldendal")

Hvem er Vibeke Riiser-Larsen?

Vibeke Riiser-Larsen kom tidligere i år ut med sin debut-bok "Et sted skinner det". Jeg har både forsøkt å finne ut hvem hun er, og ikke minst om det er noen av de profesjonelle anmelderne som har viet denne boka oppmerksomhet.

Vibeke Riiser-Larsen er 41 år gammel og er fra Oslo. For tiden studerer hun sosiologi. Hun har alltid likt å skrive. (Kilde: Beathes bokhylle) Mer enn dette har jeg ikke klart å finne ut om forfatteren, heller ikke på Aschehougs nettsider. Det er for øvrig bare på bloggene Beathes bokhylle og Leseløven, jeg så langt har funnet noen omtaler av boka, som har vært i salg i to måneder allerede. Ikke en eneste profesjonell anmelder har omtalt boka! Ikke denne heller ... Sånn sett er hun i "godt selskap", Vibeke Riiser-Larsen ... Det den vanlige leser bør merke seg er at mangelen på omtaler ikke sier noe som helst om en bokas kvalitet (eller mangel på sådan).

Om boka:

Ungjenta Sigrid jobber i informasjonsdisken i en butikk som til forveksling minner om Claes Ohlsson ut fra varesortimentet som nevnes jevnlig utover i boka. Jobben er ensformig, men Sigrid setter sin ære inn på å bli flink. Dette går ut på å kunne utenat mest mulig om hvor kundene kan finne de ulike varetypene. Hun må også takle vanskelige og sure kunder. Dem møter hun med stoisk ro og saklighet.

"Hun hadde pause med Odd som stod i kassen. Odd fortalte om en tante han hadde, som hadde fått igjen på skatten. Bare 326 kroner. Men likevel. Han hadde lest i avisen at det var mange som ble lurt av den elektroniske selvangivelsen, men dette med tanten hans viste at systemet tross alt fungerte.

Sigrid bare hørte på. Sa ingenting. Det trengtes heldigvis ikke, for Odd pratet i vei så lenge han hadde et publikum. Han skulle overta gården etter faren sin. En grisefarm, for sikkerhets skyld. Odd mente at det luktet så vondt der at han fikk migrene allerede tjue minutter før han kom frem. Han hadde ingen kone. Eller kjæreste. Bare damer han traff på nettet som dumpet ham etter den første kaffen." (side 7-8)

Sigrids liv er temmelig monotont. Ikke bare er jobben monoton, men det skjer også svært lite i livet hennes. Hun har ingen venner, og er henvist til å fylle livet sitt med en form for innhold helt på egen hånd. Moren er syk og må ta piller for ikke å bli lei seg, og tante Else følger opp både henne og Sigrid. Hver fjortende dag ringer nemlig tante Else for å høre hvordan det går, og Sigrid har kommet i hu med at hun like godt kan ta telefonen. Ellers får hun både tante Else og faren på døra før hun får snudd seg, og så mye kontakt ønsker hun rett og slett ikke. Sånn sett er det helt greit at faren bare ringer et par tre ganger i året. Oppe på loftet står det en fryseboks, hvor Sigrid putter alle musene - og av og til en rotte - som hun finner i musefellene hun har satt ut ...

At Sigrid ikke er helt som andre, skjønner vi fort. Men er det ensomheten eller evnene hennes det skorter på? Eller forsterker det ene det andre? Måten hun betrakter verden på forteller i alle fall noe om et liv med lite ytre stimuli. Et liv som først føles levende når hun står overfor de døde musene, og betrakter det som er inni dem ... Samtidig finner hun alltid en forklaring på ting, eller skjønner at det er mye hun rett og slett ikke forstår. Episoder som er egnet til å fremkalle latteren hos oss lesere, men som kanskje først og fremst egentlig er litt triste ... ?

"Da alle var kommet og hadde fått kaffe og funnet plassene sine, kom en dame med sort skjørt og jakke som var i forskjellig stoff, frem på gulvet midt i ringen og sa velkommen. Hun hadde mye sminke og skjev munn. Sigrid tenkte at det kanskje var fordi hun hadde hatt slag. Eller så hadde hun bare bommet med leppestiften. Det var vanskelig å si." (side 163)

Men noe skjer etter hvert i livet til Sigrid, som til daglig går rundt med et navneskilt på jobben, som forteller at hun heter Torill. En dag blir hun nemlig bedt om å gjøre innkjøp for en nabo hver fredag. Jobben er godt betalt, fordi ingen så langt har orket å ta dette på seg. Halvorsen lukter nemlig vondt og han sikler når han snakker. Dessuten dukker Snorre opp i Sigrids liv. For første gang i sitt liv får hun seg kjæreste.

Like fullt ... etter hvert går det meste skeis. Blant annet blir Sigrid trakassert av det forrige verneombudet på jobben, Ragnhild. Ragnhild har vel ikke akkurat de beste antennene for forskjellighet på arbeidsplassen, og hun tråkker på den sarte sjelen som Sigrid er - uten å fatte konsekvensene av det hun gjør ... Sigrid som balanserer så hårfint på en knivsegg, der det skal så lite til for at hun skal vippe ned på feil side ... Og tilsvarende skal det egentlig uhyre lite til for at hun skal holde sitt liv gående, slik det alltid har vært.

Denne boka berørte meg dypt. I og for seg beskrives et miljø som er veldig, veldig annerledes mitt eget liv. Samtidig kommer man fra tid til annen i kontakt med en Sigrid eller en Odd. Fordi boka bidrar til å gi innsikt i hva som rører seg i en person som Sigrid, har vi godt av å lese dette. Hun er jo langt mer enn det arbeidskollegaene hennes ser. Med tilsynelatende enkle virkemidler tar forfatteren oss med inn i en stemning, som både er urovekkende og spennende. Med psykologisk innsikt viser hun oss hva som skjer når et lett krenkbart og ensomt menneske møter uforstandige mennesker i sitt miljø. Ekstra spennende er det å få innblikk i hvordan et hvert menneske har sin egen logikk for hva som driver dem til å gjøre nettopp det de gjør. Uansett hvor annerledes og fremmed dette kan virke for andre mer velfungerende mennesker, slutter jeg aldri å la meg fascinere av hvor forskjellig virkeligheten kan fortone seg, alt etter hva man er utrustet med i utgangspunktet. I dette tilfellet en sart og ensom sjel, som faktisk får ting til å fungere et langt stykke på vei ... Inntil alt bare rakner ... Det gjorde vondt å lese denne historien!

Boka er godt skrevet, og det skal bli spennende å følge Vibeke Riiser-Larsen videre! Denne boka anbefaler jeg varmt!

Helt enig!!

Hei! Jeg har skrevet denne boken. Den kom ut for noen få uker siden. Dersom du har lest den, er jeg veldig glad for all respons - ros og ris - og post det gjerne her i full offentlighet :) Mvh. Jørgen M.

Jeg har tenkt og tenkt hvilken bok jeg ønsker å lese sammen med dere. Valget har falt på Dag Solstad og boka Svik førkrigsår (1977) som er første bok i "krigstrilogien", Krig. 1940 (1978) og Brød og våpen (1980). Kanskje det er flere som vil lese de andre også.

Norsk biografisk leksikon :
Ut fra denne hensikt er hans sosialrealistiske hovedverk, den såkalte “krigstrilogien”, skrevet (1977–80). Den består av Svik. Førkrigsår, Krig 1940 og Brød og våpen, og skildrer årene like før og under krigen fra arbeiderklassens perspektiv. Men trilogien rommer også andre og mer pessimistiske, elegiske og “modernistiske” elementer enn de som hører en politisk intendert litteratur til. Samme år som siste bind utkom, uttalte da også Solstad seg kritisk om sitt forsøk på å skrive arbeiderlitteratur. 1970-årenes arbeiderdiktning var kunstig frembrakt, hevdet han, den var skrevet av småborgerlige intellektuelle om en klasse som de stod fremmed overfor, og som ikke ville vite noe av misjonering på deres vegne.

FOR en bok!

Patti Smith (f. 1946) er en amerikansk musiker, låtskriver og poet. Hun anses som en meget betydningsfull person innenfor rocken. For dem som ikke visste det fra før av, kommer hun til Norge for å spille i forbindelse med Norwegian Wood 12. juni. Jeg har selvsagt sikret meg billetter til konserten!

Det er nok først og fremst som musiker Patti Smith er kjent, i alle fall i Norge. Hun debuterte med punkrock-albumet "Horses" i 1975, og har siden utgitt 10-15 album/CD´er. Selv har jeg et dypt kjærlighetsforhold til LP´en "Easter" (1978), som jeg har hatt i platesamlingen min siden begynnelsen av 1980-tallet. Det er rett og slett et av de aller beste musikk-albumene som noen gang er laget! Bibliografien hennes viser for øvrig 16 bokutgivelser, og det er som poet hun har sine fremste talenter. At hun også kan skrive stor litteratur, viser hun i "Just kids". Boka utkom i USA i 2010 og på norsk i 2012.

"Just kids" handler om den unge Patti Smith og hennes møte med voksenverdenen, der hun fremfor alt ønsket å bli poet. Så sterkt var dette ønsket at hun var villig til å ofre det meste for å få dette til. Hun reiste hjemmefra på lykke og fromme, og regnet med at det ville være en smal sak å få seg en jobb. Mange var imidlertid ute i samme ærende, og hun måtte i begynnelsen friste en tilværelse som uteligger. Innledningsvis får vi noen glimt fra hennes barndom.

"Eg var eit drøyamnde, søvngjengaraktig barn. Eg irriterte lærarane mine med den bråmodne leseevna kombinert med manglande evne til å bruke den til noko dei såg praktisk nytte i. Ein etter ein skreiv dei i meldingsboka mi at eg dagdrøymde altfor mykje, alltid var ein annan stad. Kor dette ein annan stad var anar eg ikkje, men det førte ofte til at eg fekk på meg ein kjegleforma papirhatt og blei plassert på ein høg krakk i skammekroken, der alle kunne sjå meg." (side 19)

Tilfeldigheter førte til at hun møtte Robert Michael Mapplethorpe (f. 1946 d. 1989) i 1967. Patti hadde fått seg jobb i en bokhandel og en dag sto han foran henne og ville kjøpe et persisk halsbånd, et flott et som hun selv lenge hadde hatt lyst på, men ikke hadde råd til å kjøpe. Idet hun pakket det inn til ham, datt det ut av henne: "Ikkje gi det til noka anna jente enn meg." Det lovet han, og slik ble det.

Forholdet mellom Patti og Robert varte i mange år, og dette står sentralt i boka "Just kids", også etter at Patti giftet seg med Fred "Sonic" Smith. Forholdet ble underveis komplisert av at Robert etter hvert ble tiltrukket av menn, inntil han erkjente at det var homofil han var. Begge gikk gjennom mange prøvelser for kunsten sin, og de lovet hverandre tidlig å støtte hverandre i tykt og tynt. Begge tegnet, men etter hvert var det fotokunsten som appellerte mest til Robert, mens Patti utviklet seg til å bli poet. Tilfeldigheter førte henne senere inn i musikken.

"Vi hadde arbeidet vårt og kvarandre. Vi hadde ikkje pengar til å gå på konsertar eller kino eller til å kjøpe nye plater, men vi spela dei vi hadde, om og om igjen.

... Vi var på veg mot fontena som låg i sentrum for all aktiviteten, da eit eldre par stoppa og glodde openlyst på oss. Robert likte å bli lagt merke til, så han klemde handa mi ømt.

"Å, ta bilde av dei," sa kvinna til den lattermilde ektemannen. "Eg trur dei må være kunstnarar."

"Å, gi deg," sa han og trekte på skuldrene. "Dei er berre unge. Just kids." (side 58)

Livet de levde var full av usikkerhet, og ofte visste de ikke hvor de skulle få penger til neste måltid. Boforholdene var elendige, og selv litt "uskyldig" tannverk var under disse forholdene nærmest livstruende når det ikke var penger til annet enn det aller nødvendigste, og knapt nok det. Likevel drømte ingen av dem om å gi avkall på ambisjonene om bli kunstnere. Mens Robert dopet seg, styrte Patti unna. Om det var sprøyteskrekken hennes som reddet henne, vites ikke, men hun var aldri fristet til å flykte fra virkeligheten.

Etter at de flyttet fra Brooklyn til Chelsea Hotel på Manhattan, kom de i nærkontakt med mange av de største rockemusikerne som noen gang har levd. Jimi Henrix, Janis Joplin, Jim Morrison - rockere som etter hvert døde som fluer, enten av overdose av narkotika eller under mystiske omstendigheter, hvor det har vært spekulert i om det var selvmord eller mord. Senere var det AIDS´en som skulle ta liv ...

"Chelsea var som eit dokkehus i The Twilight Zone, med hundre rom, kvart av dei eit lite univers. Eg vandra rundt i korridorane og søkte etter åndene der, døde eller levande. ... Eg elska denne staden, den lurvete elegansen og historia som ble så godt ivaretatt. ... Så mange hadde skrive, samtalt og strevd i desse viktorianske dokkehusromma. Så mange skjørt hadde slept over desse nedslitne marmortrappene. Så mange flyktige sjeler hadde uttrykt seg, laga avtrykk, og gått under her ... " (side 132)

Etter hvert som de begynte å få mer fast grunn under beina, og etablerte seg som kunstnere, økte også behovet for mer kontakt med omverdenen. Fremdeles var det tidlig 1970-tall, og mange av menneskene de kom i kontakt med, er navn som senere har fått stor betydning innenfor kunsten.

"Han (Richard - min kommentar) begynte å få innpass i høgsosieteten. På ein måte var den sosiale overgangen hans vanskelegare å godta enn den seksuelle overgangen. Når det gjaldt den, var det berre snakk om at eg måtte forstå og akseptere det doble i seksualiteten hans. Men skulle eg klare å vere på høgd med han sosialt, måtte eg ha endra heile veremåten min." (side 198)

Det forhold at Patti Smith møtte Lenny Kaye og en rekke andre tilfeldigheter førte til at hun på midten av 1970-tallet dannet et rockeband.

"I løpet av dei vekene vi heldt til på CBGB, blei det openbert for oss alle at vi på eigne vilkår heldt på å utvikle oss til eit rockeband. Den 1. mai tilbaud Clive Davis meg ein platekontrakt med Arista Records, og den 7. skreiv eg under. Vi hadde ikkje eigentleg sett ord på det, men under radiosendinga for WBAI kunne vi kjenne at det oppstod eit momentum. Under den improviserte slutten på "Gloria" hadde vi falda oss ut.

Lenny og eg kombinerte rytme og språk. Richard stod for underlaget, og Ivan hadde styrkt sounden vår. Det var tid for neste trinn. Vi måtte finne ein til av same slag, ein som ikkje ville endre oss men drive oss vidaere, som ville bli ein av oss." (side 275)

Historien vi får høre i "Just kids" er ikke bare uhyre interessant. I tillegg er dette stor litteratur! Med en observasjonsevne av de sjeldne fanger hun øyeblikkene i et intenst og fortettet språk, som på sitt beste er poesi. Vi blir vitne til mange av de store øyeblikkene i New Yorks kulturelites historie på begynnelsen av 1970-tallet. Det handler om mennesker som levde høyt og som tok store sjanser både innenfor kunsten og med sin helse. Patti Smith var til stede under ikke helt få historiske øyeblikk, uten at hun egentlig skjønte hvor stort det var ... ikke før etterpå. Manges karrierer - også Roberts - kræsjlandet etter hvert pga. AIDS´en ...

Etter å ha lest boka må jeg si at jeg er full av beundring for Patti Smith og hennes målbevisste reise helt fra bunnen, i dypeste fattigdom, og til toppen - uten noen gang å svikte kunsten. Hennes kjærlighet til Robert, som hun til slutt måtte gi opp som kjæreste på grunn av hans legning, holdt helt til det siste da hun var vitne til at han visnet bort på sykehuset, kjempende mot følger av HIV-viruset ... Hun er nådeløst ærlig i sin fremstilling av livet hun har levd, og som leser fikk jeg en følelse av at hun ikke dekket til noe. Det hele er rått, brutalt og nådeløst - fra begynnelse til slutt - og samtidig med noe uskyldsrent over seg. Kanskje fordi det er så ekte, så gjennomført og så fullt av integritet. Aldri, aldri ga hun opp å ville jobbe med noe kreativt og kunstnerisk! Og selv om hun noen ganger tvilte på eget talent, endte hun opp med å bli den største av dem alle.

Boka er nydelig oversatt av Brit Bildøen.

Denne boka kommer jeg aldri til å glemme! Den har gjort et uutslettelig inntrykk på meg! Måtte mange lesere finne frem til Patti Smith og hennes litteratur! Og selv fikk jeg lyst til å finne frem alle mine gamle LP-plater og CD´er av Patti Smith!

Helt enig, den er bare nydelig....

Her er min anmeldelse av Menneskefluene (ekstern lenke)

Dette var en morsom leseopplevelse. Har sette tv-serien og det er mye av den som omtales i boka, men selvsagt mer. Mer av det morsomme. Dette er en skikkelig kosebok og morsomme episoder og betraktninger fra en noe uvant polfarer. Det må jo bare bli morsom med Truls Svendsen bak pennen. Kan absolutt anbefale denne. Koste meg hele veien.Et stort pluss er også mange flotte bilder fra turen.