"Ny" amerikansk forfatter på norsk!

Jeg hadde aldri hørt om Denis Johnson (f. 1949) da jeg mer eller mindre tilfeldig kom over denne boka for noen få uker siden. I og med at de fleste utgivelser fra Pelikanen forlag for tiden påkaller min oppmerksomhet (rett og slett fordi dette lille forlaget utgir toppkvalitets-litteratur - det får jeg bekreftet gang på gang), var ikke veien opp i min handlekurv veldig lang.

Denis Johnson er i følge Wikipedia best kjent for novellesamlingen "Jesus´ Son" (1992) og romanen "Tree of Smoke" (2007). Johnson debuterte for øvrig som poet i 1969, og han har en ganske stor produksjon av bokutgivelser innenfor flere sjangere. Johnson er tidligere nominert til Pulitzer-prisen både for "Tree of Smoke" og "Togdrømmer".

"Togdrømmer" fremstår som en mellomting av en roman og en lang novelle - rett og slett en kortroman eller miniatyrroman. Så vidt jeg vet, er dette den første bokutgivelsen til Denis Johnson som er oversatt til norsk. Etter "Togdrømmer" tipper jeg at det kommer flere norske oversettelser.

"Sommeren 1917 var Robert Grainier med på å prøve å ta livet av en kinesisk arbeider som ble tatt, eller i hvert fall beskyldt, for å stjele fra krambua til Spokane International Railway i Idaho Panhandle." (side 5)

Slik åpner "Togdrømmer". Vi er "spot on" med en eneste gang, og det handler om en skjellsettende hendelse som skal komme til å forfølge Robert Grainier i resten av hans liv. Overbevist som han er om at dette slår tilbake på ham med full kraft og fører til at han mister både kone og barn i en tragisk brann ...

Vi kommer tett på hvordan det må ha vært å være jernbanearbeider på begynnelsen av det 19. århundret, et arbeid som hadde tett forbindelse med skogsarbeideryrket. Begge deler betydde blodslit. Og å være borte fra familien i lange perioder av gangen ...

"Han savnet Gladys og Kate, jenta og veslejenta si, men han hadde levd som ungkar i toogtredve år før han fant seg en kone, og falt lett tilbake i en beroligende ensomhet her ute mellom de utallige granene.

Selv jobbet Grainier som stropper - ikke på lunneplassen, men nede i skogen, der sagerne slet parvis med å felle granene, kvisterne renset stammene med øks, og kapperne kappet dem i attenfots lengder før stropperne la kabelen rundt dem så hestene kunne slepe dem ut. Grainier likte arbeidet, anstrengelsen, den voldsomme utmattelsen, den dype hvilen når dagen var over. Han likte den storslagne størrelsen på tingene i skogen, følelsen av å være fortapt og langt borte, og fornemmelsen han fikk av at med så mange trær som voktere kunne intet ondt tilstøte ham. Men ifølge en av karene, Arn Peeples, som var en gammel mann nå, tidligere en førsteklasses sager, var trærne selv mordere, og selv om en god sager i niognitti tilfeller nok kunne vurdere riktig hvor et tre ville falle, og til og med ved hjelp av bestemte kutt og kiler få en femtitonner til å snu seg opp mot åsen og legge seg pent bak ham som en nål, så kunne han den hundrede gangen få det rett i fleisen og ende dau som en sild, helt uten videre." (side 14-15)

Denis Johnson maner frem en stemning av nybrottsarbeid, av mennesker som bygger landet med livet som innsats ute i en rå og brutal natur, der det handler om å passe seg for ikke å bli offer for omstendighetene, enten dette handler om naturkreftene selv eller om menneskelig påvirkning på naturen. Som brannen som frarøver ham kone og datter og gjør at han står helt på bar bakke i livet igjen.

Nyhetene i Creston var forferdelige. Ingen overlevende fra Moyea Valley hadde dukket opp der.

Grainier ble boende hos søskenbarnet i flere uker, og dugde ikke til stort, syk av naturlig sorg og forvirret over situasjonen. Han forsto at han hadde mistet kona og veslejenta si, men det hendte at ideen overfalt ham, bokstavelig talt overfalt tankene hans som en uimotståelig hær, at Gladys og Kate hadde unnsluppet brannen og at han måtte lete etter dem verden over til han fant dem. Hver natt ble han vekket av mareritt: Gladys kom ut av det svarte landskapet på tomta deres, kledd i rykende filler og bærende på datteren, men fant ingenting der og ble stående og gråte i ødeleggelsene. (side 41-42)

Men Gainier reiser seg opp fra asken og bygger møysommelig opp et nytt liv igjen. Ingenting blir som før, for ingen kan erstatte Gladys. Like fullt fortsetter livet ute i ødemarken. En mann uten kjent fortid, som det adoptivbarnet han en gang var. Årene går, moderniteten trenger på og slik blir romanen også en historie om Amerika - om bygging av et land, der folk fra alle verdens hjørner møtes i et slit kun de sterkeste tåler og holder ut. Grainier selv er takknemlig for det han har opplevd, selv om han ikke fikk mer enn en håndfull år sammen med Gladys. Han hjemsøkes riktignok av drømmer, og en ulvejente som materialiserer seg for ham gjør ham overbevist om at det er veslejenta som har kommet tilbake.

"Gud trenger eremitten i skogen like mye som han trenger mannen på prekestolen. Har du tenkt på det noen gang?"

"Jeg tror ikke jeg er noen eremitt", svarte Grainier, men da dagen var over, ga han seg til å spørre seg selv: Er jeg en eremitt? Er det dette som er å være en eremitt? (side 88-89)

"Togdrømmer" fremstår som en eksistensiell roman, fordi temaet dypest sett handler om overlevelse. Fortellerstemmen er gammelmodig, og dersom jeg ikke hadde visst bedre ville jeg ha tippet at romanen var skrevet på 1930- eller 1940-tallet - ikke i 2002. Dette gir på den annen side romanen et noe tidløst preg. Jeg opplevde også en viss distanse mellom fortelleren og selve handlingen. Samtidig vil jeg understreke fortellerens fantastiske evne til å formidle billedlige inntrykk, særlig i det som handler om desperasjon. Hva enten det handler om en kineser som flykter fra sine forfølgere eller hovedpersonen selv, Grainier, som møysommelig kommer seg gjennom sorgen for så å begynne helt på nytt ... Det var aldri vanskelig å forestille seg scenene etter hvert som de utspant seg. Noen ganger lurte jeg på hvilken betydning de ulike elementene i romanen hadde - som hunden Grainier hevdet hadde skutt ham ...Kanskje var meningen ikke mer dyptpløyende enn at det er slike ting som kan skje i løpet av et langt liv? Tilfeldighetenes spill, som ikke nødvendigvis fremstår som logiske eller fornuftige på noe vis ...

"Togdrømmer" er en bemerkelsesverdig roman, som skiller seg godt ut fra flertallet av bøker som har kommet ut i nyere tid. En liten stund fikk jeg litt "Stoner"-følelse, fordi romanen handler om en ganske alminnelig og samtidig litt ualminnelig mann, en hverdagshelt som er så uheldig i livet og som likevel er så takknemlig for den lille lykken som ble ham til del. Men der stopper også all likhet. Jeg hadde nok et hakk mer sansen for John Williams "Stoner", men det handler nok aller mest om at denne romanen er mer kompleks enn den syltynne romanen "Togdrømmer". Like fullt vet jeg at jeg er 100 % klar neste gang en ny oversettelse av Denis Johnsons bøker foreligger!

Jeg anbefaler denne romanen varmt fordi den er så annerledes alt annet som utgis for tiden. Dessuten er den grunnleggende godt skrevet, og utmerket oversatt ut fra det jeg kan bedømme.

Chilensk råskap i novelleform

Alejandro Zambra (f. 1975) er en chilensk poet og romanforfatter. Han ble født i Santiago, men vokste opp i Las Terrazas i Maipú. Zambra studerte ved Instituto Nacional General José Miguel Carrara og ved University of Chile, hvor han tok en grad i latinamerikansk litteratur. Senere tok han en master ved et universitet i Madrid, og etter dette fikk han doktorgrad i litteratur. I dag underviser han i litteratur ved Diego Portales University i Santiago. (Kilde: Wikipedia)

Zambra debuterte med sin første diktsamling i 1998, 23 år gammel. I årene fra 1998 til 2013 har han utgitt til sammen åtte bøker (i alle fall dersom jeg kan stole på Wikipedia) - i alt tre diktsamlinger, tre romaner, et essay og herværende novellesamling. Novellesamlingen "Mine dokumenter" kom ut på Solum forlag tidligere i år.

"Mine dokumenter" har allerede rukket å gjøre seg bemerket ved at den har blitt anmeldt i flere norske aviser allerede. Stikkordet som går igjen er at det nå er slutt på magisk realisme i latinamerikansk litteratur. Novellesamlingen byr nemlig på den ene brutale novellen etter den andre. Alt med et lett gjenkjennelig chilensk uttrykk, fordi det politiske bakteppet, som også vi nordmenn kjenner så godt, hele tiden anes, mer eller mindre direkte. Pinochets diktatur (1973 til 1990) utgjorde det meste av Zambras egen oppvekst.

"Mine dokumenter" inneholder 11 noveller, og allerede titlene på disse bærer bud om at mye inspirasjon er hentet fra forfatterens eget liv. Blant annet har en av novellene tittelen "Instituto Nacional", skolen der Zambra i sin tid gikk selv. Her gis lærerne det glatte lag.

"De første månedene på Instituto Nacional var forjævlige. Lærerne sørget for å få fortalt oss gang på gang hvor krevende denne skolen var; de ville ha oss til å angre, til å vende tilbake til nærskolen nede i svingen, som de pleide å si, hånlig, i den evig arrogante tonen som kunne ha gjort oss fnisete, men som skremte oss.

Jeg vet ikke om det er nødvendig å presisere at disse lærerne var noen skikkelige rasshøl. ... De var hensynsløse og middelmådige. Dumme og frustrerte mennesker. Spyttslikkere. Pinochet-tilhengere. Møkkafolk. Men jeg holdt på å fortelle om nummer 34 og ikke om de idiotene vi hadde til lærere. " (side 106)

Samtlige elever ble tiltalt ved nummer, mens lærerne selv hadde både fornavn og etternavn. Novellen handler tilsynelatende mest om nummer 34, klassekameraten som hadde dumpet og gikk året om igjen. Hvilket var en skam, en pinlig affære. Det fascinerende med hele novellen er hvordan nummer 34 ikke lar seg affisere av dette, men har hodet høyt reist - enda han enda en gang skal komme til å dumpe ... For novellens jeg-person er det en gåte hvordan nummer 34 faktisk får lov til å gå samme klassetrinn om og om igjen. Han må ha forbindelser på skolen ... Mens underteksten forteller noe helt annet, nemlig at han nettopp ikke har det ...

Tittelnovellen "Mine dokumenter" har helt åpenbare paralleller til forfatterens eget liv. Fortellinger - muntlige og skriftlige - går igjen som en rød tråd i novellen, som avsluttes med "Faren min var en data, moren min en skrivemaskin. Jeg var en tom side og nå er jeg en bok." (side 29)

Enkelte av novellene er så brutale at det gjør vondt å lese dem. Som "Takk", hvor en chilensk mann og en argentinsk jente opplever å bli ranet for alt de eier og har, og hvor fokuset til slutt er en overveldende takknemlighet fordi ranerne har latt dem leve, slik at livet kan gå videre ... I en annen novelle voldtas en kvinne gang på gang, og får på den måten sitt seksualliv for evig og alltid redusert til noe mekanisk som hun ikke på noen måte klarer å forbinde med kjærlighet.

I "Minner tapt, minner skapt" møter vi Yasna, kvinnen som skjøt faren sin i brystet og kvalte ham med puten. Før var hun ingenting - nå er hun en som har drept, som sitter i fengsel og som venter på matrasjonen sin. Som om det tross alt er bedre enn ingenting ...

Felles for novellene er at fortellerstilen er svært presis og beskrivende. Her pakkes lite inn. Fortelleren vet imidlertid mindre enn oss lesere. Vi innvies i et perspektiv som gjør oss mer allvitende enn fortelleren. Dette - underteksten - blir likevel etter mitt syn alt for tydelig, som om forfatteren ikke våger å ta sjansen på at vi vil forstå poengene av oss selv.

Noe av det jeg kanskje likte dårligst, og som kom tydeligst frem i novellen "Familieliv", som handler om en mann som har fått som jobb å passe katten, støvsuge og vanne noen inneplanter mens familien er utenlands, er de overtydelige avslutningene. En historie bygges opp, vi møter flere personer, hvor alle har ulike perspektiver på det som skjer. Så kommer familien hjem til slutt, og et helt annet bilde dukker opp ... I novellens siste setning kræsjer to perspektiver, men dette skjønte vi jo allerede i det som kom forut. Uansett blir fortellingen en påminnelse om hvor skjørt livet kan være. Hvordan våre narrativer påvirker andres virkelighetsoppfatning, for så plutselig å bli revet bort. Hva var det egentlig, det vi opplevde? Var det virkelig eller bare en drøm?

Jeg er selv en leser som blir svært nysgjerrig hver gang det kommer ut bøker om og fra andre kulturer. Dessverre kommer det litt for mange såkalte "dameromaner" skrevet av forfattere i eksil, og hvor det handler om å reise tilbake til morens/foreldrenes hjemland for å finne tilbake til røttene sine. Slike romaner går det tretten på dusinet av for tiden. "Mine dokumenter" er definitivt ikke en slik bok!

"Mine dokumenter" inneholder sterke historier om livet i Chile - på godt og vondt. Derfor krever novellesamlingen at man ikke "rusher" gjennom den, men lar hver historie få tid til å synke inn. Selv brukte jeg litt tid på denne boka, og jeg måtte også få den litt på avstand før jeg klarte å skrive om den. Jeg har lest en del litteratur fra Latin-Amerika i løpet av mitt liv, og registrerer at fortellerstilen har endret seg i årenes løp. Selv er jeg ikke i tvil om hvorfor det er slik. På et kontinent hvor tettheten av diktaturer har vært stor, måtte sannheten pakkes mer inn. Metaforbruk og historier fordekt i "magisk" realisme er/var virkemidler som ofte tilførte historier dobbelt bunn. Folket eller folkene er ikke vant til å kunne si ting rett ut, slik de er, fordi det er/var forbundet med stor risiko. Folk har forsvunnet for godt for mindre forseelser enn det ... Nå har det politiske landskapet endret seg betydelig, i alle fall i Chile, som er et av de mest vellykkede landene i Latin-Amerika. Akkurat hvor fritt og demokratisk landet er blitt, synes godt i Zambras noveller. Her er det nemlig svært så brutale skildringer, særlig av det som en gang var (les: Pinochet og hans vanstyre), og lite pakkes inn. Nå er det stuerent å kritisere det som har vært, uten å risikere noe som helst. Det kan imidlertid bli litt for brutalt også. Selv må jeg si at jeg gleder meg til tidspunktet da den Latin-Amerikanske litteraturen beveger seg et hakk videre, der antydningens kunst blir mer fremtredende.

Alt i alt er dette en novellesamling som jeg anbefaler sterkt!

I forhold til antall medlemmer vil jeg tro at det er et fåtall som har vært så uheldige å få uønskede post-meldinger.
Kjedelig for oss andre da som har benyttet å sende meldinger til personer en ikke følger... Blokkeringsknapp vil vel være det aller enkleste å gå over til som de andre også er inne på.

Er det virkelig så mange som blir plaget at det må lages slike hindringer for de aller fleste her inne?

Mesterlig debutroman av Orhan Pamuk - første gang på norsk i 2012

Orhan Pamuk (f. 1952) er oppvokst i Istanbul, og han har - så vidt jeg har klart å telle - 18 bokutgivelser bak seg. (Kilde: Wikipedia) "Herr Cevdet og sønnene hans" (1982) var hans debutroman, og denne skrev han i en alder av 26 år. Fordi han i romanen skildrer overgangen fra en tradisjonell osmansk familieform til en mer vestlig levemåte, har han med god grunn blitt sammenlignet med Thomas Mann og hans roman "Buddenbrooks - en families forfall" (1901 - Thomas Mann skrev denne romanen da han var 25 år - linken fører til min omtale av denne romanen).

Både Pamuk og Mann var inspirert av sine egne familiehistorier, født som de var i det som må betegnes som overklassen, begge var unge da de begynte å skrive, begge skrev om overgangen fra gammelt til nytt og begge har mottatt Nobels litteraturpris. Fellesbetegnelsen på begge romaner må kunne sies å være slektskrønike.

Jeg har tidligere omtalt Orhan Pamuks sakprosa-bok "Istanbul" og romanen "Det tause huset" på bloggen min. Pamuks fortellerstemme er besnærende, og hver gang jeg kommer i befatning med hans bøker, undres jeg over hvorfor jeg ikke har lest mer av ham. De fleste av hans bøker som er oversatt til norsk, står nemlig i mine bokhyller. Kanskje har det med å gjøre at bøkene hele tiden taper i konkurransen med de nye bøkene som hele tiden strømmer på, og kanskje har det også å gjøre med at bøkene hans er så krevende - hva enten dette er fordi de er så tykke eller fordi det krever sin leser å komme gjennom dem av andre grunner? I alle fall tror jeg at "Herr Cevdet og sønnene hans" står i manges bokhyller, uten å bli lest.

Boka forelå første gang på norsk i 2012, og det var på den tiden jeg også anskaffet den. Jeg har nå omsider fått lest boka, og er det noe jeg håper på å oppnå med dette blogginnlegget, så er det at flere faktisk leser dette mesterverket! Og jeg lover: boka er ikke tungt tilgjengelig i det hele tatt! Den er på den annen side på mer enn 700 sider, og det i seg selv kan jo gjøre at noen hver kvier seg å gå i gang med den. Disse rundt 700 sidene er like fullt ikke en eneste side for mye når vi snakker om et mesterverk!

Romanen er delt i tre deler, hvor den første delen handler om herr Cevdet, den andre delen om hans sønner Osman og Refik og den siste delen om sønnesønnen Ahmet. Historien spenner fra begynnelsen av 1900-tallet og opp til 1970-tallet, og selv om kvinnene har biroller i romanen, er de likevel viktige.

Herr Cevdet er forretningsmann og i bokas første del, som starter i 1905, er han opprømt fordi han er forlovet med datteren av en pasja, Nigân. Det han mangler av fine gener, skal hun tilføre hans slekt, mens han skal tilføre hennes slekt penger, som de vel egentlig for lengst har mistet. Allerede - altså lenge før han har rukket å få noen barn - har han fått laget et skilt hvor det står "Herr Cevdet og sønner. Import - eksport - isenkram".

Herr Cevdet blir tilkalt til sin brors dødsleie. Broren lider av tuberkulose, og han er virkelig dårlig. Forholdet mellom brødrene er dårlig, fordi de har så ulike ståsteder. Mens broren Nusret er en revolusjonær, som ønsker at sultanen skal styrtes, er Cevdet bare opptatt av forretningene sine og sitt forestående bryllup.

"Hver gang de møttes, skammet han seg over seg selv og forsøkte med harde ord og fornærmelser å få herr Cevdet til å bli den som skammet seg. Siden herr Cevdet hadde fått føle dette, gang på gang, og utmerket godt visste hvor vanskelig det var for dem begge å oppholde seg i det samme værelset, kom hans sjelden på besøk. Hver gang han gjorde det, snakket de litt sammen; herr Cevdet insisterte på at den eneste måten å bli kvitt denne hardnakkede sykdommen, var å legge seg inn på sykehus, og broren svarte hver gang at sykehus kun var bygd for å sende folk i graven, og at han som lege visste dette meget godt. Deretter ville de bli sittende en stund i taushet. Herr Cevdet pleide å legge pengene, som han hadde puttet i en konvolutt, i et hjørne og forlate leiligheten. Etter å ha lest brevet fra den armenske kvinnen nok en gang, begynte han å sammenlikne den avdøde morens sykdom med brorens." (side 24-25)

Da broren til slutt dør, har herr Cevdet lovet å ta seg av sønnen hans Ziya. Han skal etter hvert bli en nokså besværlig person å forholde seg til.

Det osmanske riket falt sammen som en følge av første verdenskrig. Kalifatet ble avskaffet i 1923, og Mustafa Kemal Atatürk (f. 1981 d. 1938) grunnla det vi i dag kjenner som Tyrkia. Han gjennomførte omfattende reformer for å sekularisere samfunnet, slik at det nærmet seg det som ble oppfattet som europeisk standard. Dette politiske bakteppet aner vi i Orhan Pamuks bok, gjerne gjennom samtaler mellom hovedpersonene. Mens det tidlig i historien var oppsiktsvekkende å ville ønske å styrte sultanen, merker vi gradvis utover at det hele snur. Særlig tydelig kommer dette frem gjennom leting etter meningen med tilværelsen, noe særlig herr Cevdets sønn Refik streber med. Han ønsker seg et annet liv enn det faren hadde, der alt bare handlet om å gå på kontoret, tjene penger, sove middagshvil og snakke om uvesentligheter med mennesker av den nokså enkle sorten. Refik ønsker noe mer. Han ønsker å ta del i noe som betyr noe.

Pasjadatteren Nigân er med fra begynnelse til slutt, inntil hun blir dement og til sist dør. Hun har i mellomtiden tilført familien til herr Cevdet klasse og stil. Brytningen mot det moderne liv skildres nydelig, der særlig døtrene lider under de skiftende samfunnsforholdene. Skal de få velge ektefeller av kjærlighet, eller skal de følge tradisjonene hvor det er familien som velger en passende ektefelle for dem? Hva vet egentlig en svermerisk ungpike om viktigheten av å være i stand til å tjene penger? Som da Ayse forelsker seg i en "simpel" fiolinist ... Hva kan nå han tilby en jente som henne, når det kommer til stykket? Forbindelsen må for enhver pris stanses, og Ayse sendes i mellomtiden ut av landet.

Krysspresset og de ulike strømningene i samfunnet skildres aller best i samspillet mellom Refik og hans to kamerater. Ömer, som har vært i Europa, og Enver som snakker uten filter ... Mang en gang kræsjer de tre vennene sammen, og vi undrer oss over hvordan de kan fortsette å være venner. Her forbindes ekteskapet med det konforme, og Refik utfordres. Hva tror han på? Hans ekteskap med Perihan gjennomgår den ene prøvelsen etter den andre, samtidig som de blir vitne til Osmans utroskap ... Når man lever så tett på hverandre i et gammelt herskapshus, faller ikke så mye som en knappenål til gulvet uten at alle vet det. Skal man tie, eller konfrontere? Refik og Perihan velger en annen utvei: de flytter for seg selv. Også dette er et tegn i tiden - at storfamilien ikke nødvendigvis må bo sammen gjennom hele livet ...

Underveis følger vi familiemedlemmene gjennom Sultanahmet, Beyogly, Üsküdar, Taksim, Galata, Pera Palas Hotel m.m. Steder som vekker gjenkjennelse hos meg, som har vært i Istanbul og som ble svært betatt av denne byen. Dette alene tilførte romanen noe helt eget for meg, uten at dette gjør meg inhabil når jeg skal vurdere romanens litterære kvaliteter - bare for å understreke det!

Romanen "Herr Cevdet og sønnene hans" er og blir mesterlig! At Pamuk skrev denne romanen i en alder av 26 år, imponerer meg dypt. Persongalleriet er meget troverdig, og han har her tegnet dypt psykologiske portretter av familiemedlemmer i en nokså typisk overklassefamilie i Istanbul fra den osmanske tiden og frem til dannelsen av det moderne Tyrkia. Kompleksiteten i romanen er sterk, og her skildres mange konflikter som oppstår i en brytningstid som pågår over mange år. Styrken i romanen er langsomheten i fortellingen og at det faktisk tar 700 sider å fortelle historien. Her skjer ikke endringene over natten, og nettopp dette er faktisk noe av essensen i romanen.

Uansett hvor store drømmer personene i Pamuks roman har, ender de alle opp nokså desillusjonerte. Kanskje fordi de ikke klarer å finne balansen mellom det som tradisjonelt har preget kulturen i Istanbul og alt det nye som presser på? Hvem er de og hva vil de egentlig? Kanskje har ikke tiden blitt moden nok for å finne svaret på slike eksistensielle spørsmål, skjønt det ligger et håp et sted her om at herr Cevdets barnebarn Ahmet kan bli den som finner ut av det hele ...

Denne romanen krever en hel del av en som leser til å begynne med, før lesingen nokså raskt går helt av seg selv. Først og fremst er nemlig dette en historie om en families streben gjennom skiftende epoker, der det gjelder å tilpasse seg endringer dersom man fremdeles ønsker å være på høyden. Gjennom menneskene i boka tegnes et bilde av landet de bor i, hvor vi hele tiden aner et historisk og politisk bakteppe som likevel ikke får hovedfokuset i romanen. Dette er nemlig først og fremst en roman om menneskene i Istanbul - det vil si herr Cevdets familie og dens nærmeste krets. Orhan Pamuk er svært beskrivende i stilen, men fordi det er et samfunn som er nokså annerledes enn vårt, følte jeg at det var nødvendig med en mer deskriptiv fortellerstil enn hva jeg vanligvis foretrekker. Vi snakker uansett ikke om en forfatter som undervurderer sine lesere ved å "overforklare" alt som skjer. Styrken ved boka er beskrivelsen av samfunnet og tidskoloritten. Dessuten vil jeg trekke frem den psykologiske innsikten forfatteren viser i sine beskrivelser av persongalleriet. Noen av personportrettene gjør at man trekker på smilebåndet, uten at jeg vi si at Pamuk drar det så langt at han beskriver stereotyper. Han skriver poengtert og presist, uten å dvele for mye ved detaljene.

Hvor mange ganger har ikke vi lesere opplevd at en forfatter slår gjennom for alvor, og så kommer alle tidligere romaner ut på nytt? Kvaliteten er dessverre ofte svært vekslende. Men altså ikke her! Orhan Pamuks debutroman holder en høy kvalitet! Selv om kjennere av hans litteratur kanskje kan innvende at han først senere har vist seg å beherske metafor-kunstnen og antydningens kunst til fingerspissene - for alt jeg vet ...

Som tidligere nevnt håper jeg at flere blir fristet til å lese denne boka! Den er virkelig verdt din tid! Jeg ble i alle fall dypt fascinert og grepet av historien!

Boken er lang. Skriften er liten, tettpakket og proppfull av informasjon. Dette er en tung bok, med mange navn og mange røde tråder. Til tider var det veldig forvirrende hvem som var hvem, hvem som hadde et forhold til hvem og hvem som var på hvilken side. Det ble for mye for meg, for mange å holde rede på. Den er godt skrevet, absolutt, og temaet er spennende. Dessverre ble det for mye som foregikk på en gang til at jeg klarte å henge med. For full anmeldelse, se edgeofaword: Den største straffen

De vakreste holder et høyt tempo. Vi kastes raskt ut på dypet, og herfra er det ingen nåde. Vi får få hvilepauser og handlingsutviklingen holder fast i en sterk rød tråd med kun små hopp vekk fra det kronologiske. De vakreste var til tider nesten uutholdelig spennende. På mange måter koste jeg meg veldig med denne boken. Likevel trekkes den noe ned av et lite troverdig plott og svake bipersoner. For full anmeldelse, se: edgeofaword: De vakreste.

Den syvende demonen er en vaskeekte krim. Du har det merkelige mordet, etterforskeren med mentale sår og mistenkte i bøtter og spann. For meg var denne boken helt grei. Jeg har lest verre krimbøker, men også bedre, og jeg syntes denne var gjennomsnittlig. Likevel er dette en bok som godt kan leses ved hytteveggen på påskefjellet. For full anmeldelse, se: edgeofaword: Den syvende demonen

Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh har en følelsesladet tyngde som få krimbøker kan skryte på seg. Den griper tak i deg allerede i første kapittel. Den er fylt med så mye fortvilelse og sorg at du kjenner smerten fysisk. Boken ble nominert til beste romandebut av Huffington Post i 2015, og det skjønner jeg godt. Clare Mackintosh har skrevet en veldig god psykologisk thriller. Den er allikevel ingen sekser for meg, og jeg skal forklare deg hvorfor. For full anmeldelse, se: edgeofaword: Jeg lar deg gå

Lycke er en samkjørt og spennende krim. Det er ikke noe blod og gørr i denne boka. Dette er spenningskrim på sitt beste, for boka er spennende. Ekstremt spennende. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og endte med å lese den i løpet av en dag. For full anmeldelse, se: edgeofaword: Lycke

The 5th Wave en utrolig spennende Science Fiction light for ungdom som er umulig å legge fra seg. Vi treffer et ensemble av troverdige karakterer. Noe av det jeg likte best ved boken var skrivestilen til Yancey. Den var gripende, lett og formidlet perfekt den dystre stemningen i historien. Den tok tak i meg og fraktet meg til en verden i kaos. Jeg elsket hvert sekund av det. For full anmeldelse, se: edgeofaword: The 5th Wave

Til belysning av kilden, en "tenketank" med bidrag av Fjordman, som Librosaurus vulgaris bruker, mer her: 1

Her er min anmeldelse av "Til Jacobs forsvar" (ekstern lenke)