Bokelskere.no

En kan ikke si at han later seg han Stephen, han skriver raskere enn jeg klarer å lese, men alt må kanske ikke leses heller?

I Later møter vi en guttunge som ser døde menneskere, en skikkelig gyserhistorie skal det være i følge hovedpersonen selv. Møtene med de døde viser seg også å være alt fra det ubehagelig sentimentale, til maksimum ukoselig.

Guttungens alenemor får etterhvert fast følge med en ustabil politikvinne. Det er vist ikke å lett å holde på jobben sin for denne politikvinnen som samtidig gjerne takker ja til raske penger. En kan plutselig se profitt i en guttunge som kan snakke til de døde.

Her åpner historien for en rekke komplikasjoner for guttungen, ja en kan si at de vanlige problemene en kan møte i oppveksten blir små i forhold. Nok til å skrive en bok om hvertfall.

Denne historien er merkbart kortere enn hva Stephen King vanligvis leverer fra seg. Det er kanskje mer som en lang novelle å regne, og det som får lide er både historie- og karakterutvikling. Det jeg synes Stephen King kan være god på, er det ikke mye plass til i denne sparsommelige boka.

Jeg blir jo derfor tvunget til å si at dersom du spør hvor i rekken av Stephen King-bøker denne skal leses, må svaret bli "Later".

Ops! Nå føler jeg meg litt fjollete må dere tro. Jeg har jo trodd en stund at jeg hadde J. D. Vance sin oppvekstroman på leselisten i mange år. Det viste seg å være feil, det var nemlig denne, samme tema men håndtert virkelig forskjellig.

Om vi skal si det er noen likheter så er det at fokuset for begge bøkene i hovedsak er den hvite befolkningen i det såkalte rustbeltet. Men hvor J. D. Vance anstrengte seg for å ikke si noe politisk, anstrenger Metzl seg for å ikke si noe anektodisk. Ja, Metzl har tråkket i sakprosa-beddet.

Metzl vil utforske hvorfor befolkningen i dette området stemmer frem politikk som statistisk påvirker deres egen sikkerhet, oppvekst og helse negativt. Han dykker dypt i temaer som våpenpolitikk og selvmord, helseforsikringer og budsjettkutt i offentlige skoler.

Det er kort oppsumert like solid fremstilt som det er sjokkerende å lese. Men der denne boka kanskje skiller seg fra andre politiske bøker er at den med intervuer som redskap ønsker å skaffe forståelse for hvorfor folk stemmer som de gjør, og ikke bare latterliggjør dem.

Jeg liker selv å tenke at verdien av en politisk bok kan måles av antall meningsmotstandere som leser den. Her har hvertfall Metzl gjort et forsøk og jeg legger tre av fire Bushmaster Mannekort på bordet for denne boka.

Bok nummer én av tre og da kan du kanskje gjette hva slags sjanger dette er? To gode indikatorer på at du leser fantasy, er at både kvalitet og sideantall er over gjennomsnittet, og det stemmer ikke så verst med denne serien óg.

Ganske raskt bryter Fonda Lee med den klassiske fantasy-oppskriften. Her er den mørke middelalder byttet ut med storby i delvis moderne tid. Vi er nærmere Sopranos enn Ringenes Herre, ikke er det noen drager her heller.

Vi møter en klan, eller familie om du vil, som kjemper om kontrollen over byen Kekon. I de mørke sidegatene lurer selvsagt en annen familie, klar til å ta alle skitne triks i bruk for å ta kontrollen over byen.

Kampene må utkjempes på med kniv på gata, men óg politisk og økonomisk for å unngå at den andre familien får et overtak. Viktig er og å ha kontroll over utdanningsinstitusjonene for å sikre rekrutering til egne rekker. En begynner å forstå hvorfor dette er mer enn én bok.

Til slutt sitter vi igjen med en ganske velskrevet alternativmesse-sopranos-fusjon, og det hele fungerer ganske bra. Om krystallene vil kommer jeg nok til å gå gjennom resten av serien i løpet av min levetid.

Synes alle andre bøker av han har vært utolig bra, så denne skuffa. Orka ikke lese den ferdig 😫

Første bok om nynorsk-fundamentalistene i Vassbygda/Vassbygdi. Jeg var så heldig å slumpe borti siste bind først, og den viste seg å være av helt episk kaliber, men klarer Kolerud å følge opp dette siste bindet med å skrive to like bra, eller bedre bøker, for ti år siden?

Det knives internt i Vassbygda/Vassbygdi, om status for i- og a-endingene. Til nå har de funnet et kompromiss, men en ser fremdeles Toyoti og Auda-er i gatene, mest på utkikk etter bokmålbrukere.

En dirigent som ikke overholder nynorsk-graden blir på det groveste irettesatt, samtidig ser de også ut av bygda, etter eksterne farer og andre muligheter til å spre målformen.

Blant annet med et heller kostelig besøk på et stadion de mener oppkalt etter selveste Ivar, Aar Aasen, og klubben Veslestraumen.

Men vent, i en dyrepark dukker det plutselig opp en ny Ivar, den nusseligste lille foreldreløse bjørnunge, på vei til å bli hele Norges nye Julius. Dette kan ikke aksepteres. Ivar sitt navn må forsvares, attentat må planlegges.

Denne Vassbygda/Vassbygdi-sagaen må da være noe av det flotteste i norsk litteratur, ja kanskje enda bedre enn hva Ivar Aasen selv har skrevet.

Siste og andre del av Koleruds trilogi om nynorsk-ekstremistene i Vassbygda/Vassbygdi.

Denne gang oppdager Bendik Uføre, eier av den lokale åleri og tjuvfiskerestauranten at ungene leker med kort. Kort med bilde av monstre på. Det virker helt sykt populært med disse kortene som kriger mot hverandre.

Bendik Uføre lar aldri en mulighet svinne for å spre nynorsk, eventuelt for å støve ned riksmålet, og her er det åpenbart. Kort en kan krige med, som kan puttes inn i en bok, med bilde av de største nynorske dikterne, og deres feteste dikt.

Selvsagt, det blir forviklingar. Riksmålsforbundet lar hardt stå mot hardt, og hva med tilhengerene av de nynorske dikterne som ikke fikk sitt eget kort? En må vel kunne si at de overreagerer "litt".

For en som har vokst i midten av denne konflikten, må en bare konstatere
at det nå er nynorsken som er dominerende innenfor konseptet "bok". Det blir spennende nå å se hva riksmålet slår tilbake med.

Når det gjelder Kolerud, får jeg i god Bergens Tidende-ånd si: Av det beste som er skrevet! (Fem av seks hjerter).

Det er mulig at jeg tidligere har lagt litt mye trykk på om noe er skrevet på nynorsk eller ikke, og det er akkurat som om forfatter Arnfinn Kolerud har fått med seg dette og tenkt "Javel? Syns du nynorsk er kjekt? Hald denne skåla med stua ål eit augob.. augebli.. augneblin.. littegrann".

Vassbygda er Norges siste nynorskbastion og er i endeløs konflikt med Riksmålsforbundet. Det spisser seg til når selveste kongen og hans fineste bopel blir utsatt for sabotasje. Kongen svarer med diktlesning av A O Hauge og medlemmene rømmer fra riksmålet.

Samtidig i Vassbygda er arbeidet starta på deres egen Mount Rushmore, uten at de er helt sikre på hvilke nynorskfjes som skal få plass der oppe.

Som dere forstår, her blir det forviklingar, på nynorsk. Og selv om Kolerud er ny for meg, har mange andre vist at det nok ikke finnes noe bedre skriftspråk for skrøner enn akkurat nynorsk.

Gledelig nok er dette del av en serie på tre bøker om nynorsk-ekstremistene i Vassbygda. Uheldig nok er dette den siste av de tre, men gode skrøner kan nok også leses baklengs(?).

Gamle menn i syningom(?) er ikke bare en god skrøne, den er mesterlig, som i at en må lete frem rollespillterningene, kanskje flere av dem, for å finne et terningkast høyt nok.

Jeg vil bare først nevne at jeg har levert tilbake Tiller sin siste roman "Flukt" til biblioteket, ikke ferdiglest og jeg vil derfor ikke kunne si noe særlig om hverken bok eller forfatter. I denne omgang. Den boken var forøvrig nominert til bokhandlerprisen, men ble slått av Abid Raja sin biografi. Mildt sagt ikke pent for CVen til Tiller å bli slått av Raja i det litteratur først og fremst er, en konkurranse. Uansett, i stedet har jeg igjen lest en type litteratur som er mye mer tilgjengelig, men ikke nødvendigvis like lett å fortelle om, nemlig den historiske roman.

I denne bokserien følger vi sakføreren Shardlake. Han elsker eiendomsrett og å stelle med krokusene sine i hagen, men ender som regel med å rote seg inn i en sak hvor han risikerer å skaffe seg fiender på begge sider av de religiøse fløyene. Det var heftig populært med religion på 1500-tallet, men samtidig kunne en bli heftig upopulær om en gjorde religion på feil måte.

Også i Åpenbaring må Shardlake navigere mellom nåværende og tidligere nærmeste ledere med en vaktsom tunge, for ikke å ende opp som noen av sine tidligere nærmeste ledere, som har sitt hode hvilende på en stake, glanende utover Themsen. Det er generelt en guffen tid, også hygienisk, og en kan spørre seg hva slags holdninger og rutiner de har til krysskontaminering og fem sekunders regelen på kjøkkenet når de åpenbart trøbbler med grunnkompetanse på håndvask og ta av seg skoene sine.

I tillegg til at stakkars Shardlake heller ikke denne gang klarer å få jobbe med eiendsomrett i fred, og i stedet må unngå å bli halshogd av reformister på den ene siden og papister på den andre, får også han en sak hvor et foreldrepar har fått sperret inne sin sønn på den lokale DPS fordi han er blitt for henfallen til bønn, og de frykter at han skal pådra seg skarpretterens vrede. Som alltid uroer det veskebalansen å lese om underfinansieringen av psykiske helsetjenester, men en må innrømme at de har faktisk kommet et stykke siden 1500-tallet. Så oppsummert, det er krim, i historisk setting, kan leses i bulk, når annen tilgjengelig litteratur er for krevende. Typisk terningkast tre eller fire.

« ... og at vi ikke kunne si noe om det som lå utenfor erfaringen, det opphevet jo metafysikken og det tiltalte meg sterkt. Han kalte metafysikken falsk tenkning, som bare hadde det erfarte som som sitt anliggende. Jeg delte den motviljen,det handlet om den skepsisen jeg hadde følt mot det abstrakte, men aldri riktig formulert. Metafysikken forlater den konkrete virkligheten på to måter i følge Bogdanov – den første ved å anta at det eksisterer elementer som ikke finnes i erfaringen, for eksempel tingen-i-seg-selv, den andre at det eksisterer relasjoner som ikke er erfaringsbaserte, for eksempel det absolutte eller tidløse».

Altså, kjenner meg igjen! Mer Knausy, mer!

400 sider senere.

Faen Knaus, kan ikke du bare koke et egg?

Spøk til side, oppfølgeren til Morgenstjernen inneholder nok av den Knausgård en kan sette pris på til at det er leseverdig, men en må spørre seg, hvilken del av teksten skrev han på når han bestemte seg for at dette skulle bli fem bøker og ikke tre, eller en som det først var.

Er det når karakteren spiser egg til frokost over tre sider, eller de nærmest parodiske esseyene på de mange hundre sider. Kjenner jeg meg rett kommer jeg til å finne ut av det, uten at det garanterer meg økt livsmestring.

Kort fortalt er dette en slags Hollywood-versjon av Pelle Erobreren. Lengre, drøyere, mer episk og ikke minst filmatisert allerede året etterpå med to Oscars som resultat. Slikt sett kan en velge å ikke bry seg om historien men heller feire forfatterens individuelle suksess, som jeg vil tro ville vært en virkelig amerikansk ting å gjøre.

Som i Pelle Erobreren handler det om fattige leilendinger som tvinges på reise til det forgjettede land, hvor gatene er dekket av ost og brien er stor som månen. Og akkurat som i Pelle Erobreren viser det seg å ikke være sant. Da er det fint med fagforeninger, men uff, det var vist ikke så populært i USA heller.

Han er glad i detaljer han Steinbeck. Å herre min hatt han er glad i detaljer, Moby Dick-glad, for her vokser mais-aksene side opp og side ned, skilpadden som krysser gata får sitt eget kapittel, og selvsagt roer han ikke ned når tragedien skal beskrives.

For, igjen, som i Pelle Erobreren, det er uggent opplegg de må tåle, hovedpersonene. Og som påstått tidligere, det var ikke denne type bøker de må ha lest, Listhaug, Jensen og Røe Isaksen når de valgte sine inspirasjonskilder fra bokhylla.

Jeg underbyr Pelle og triller en femmer, samt setter denne og Moby Dick på leselista til mine barn.

Jeg har ikke bestemt meg helt for å si opp jobben min for å kunne satse hundre (og ti) prosent på innholdsproduksjon til denne kontoen. Det skal ikke stå på responsen, der er det kvalitetslikes, det er tydelig. Spørsmålet er om det er nok gode bøker der ute å lese?

Uansett, jeg bestemte meg for å kjøre en ekstra "les" for innholdet sin del. Boken fikk jeg jo allerede gratis av det lokale biblioteket. Du vet den trallen der det står "gratis bok"? På biblioteket? Der fant jeg denne.

Så Niemi har blitt godt kjent, men ikke på grunn av denne dystopiske humorboka. Det er hvertfall varme og humor i Niemis tekst, står det på baksiden.

Uansett, det regner. Det står ingenting i boka om hvordan det påvirker strømprisen, men dette er jo i Sverige, og det slår meg hvor lite jeg vet om strømmarkedet i Sverige. Til ettertanke, noe å dykke ned i utover det nye året?

Hvor var jeg. Jo! Det regner. Så ryker en demning og helvete er løs. Skikkelig altså. Ikke bare er oversvømt kjeller på Kjeller her, skikkelig katastrofe for hele Luleå-regionen. Niemi har ikke noe trøbbel med å skildre hvordan vannet sluker den ene karakteren etter den andre. Den varme humoren derimot, den finner jeg ikke.

Karakterene som stort sett er enten psykopat eller anti-helt (eller en blanding av disse), befinner seg alle i en eller annen mindre kul situasjon. Det ser ganske mørkt ut for stort sett alle. Den varme og humoristiske forfatteren virker å ha forlatt dem.

Oppsummert, Gode karakterer, mye vann dog lite informasjon om strømmarkedet. Enda mindre humor. Karakter: G +

Doerr fikk nesten hele boksalget i 2016 for sin "Alt lyset vi ikke ser" og her er han igjen med en ny el epico historico. Det er nesten så jeg ikke tør starte på den med Folletts og Falcones fallitt ferskt i minne.

Her er det hvertfall ikke noe tvil om at Doerr prøver veldig hardt for å gjenskape suksessen blant bokkjøperne og ca halvparten av anmelderne. Murstein - check. Tre ulike historier i tre ulike tidsepoker - check. En gresk komedie for å sy det hele i sammen - check. Ambisjonene er så høye at jeg ser for meg byen Jante fullstendig implodere.

Jeg kan forsikre at dersom en forfatter hadde kommet til Norheimsund i min oppvekst og proklamert at han arbeider i kategorien "episk", ville han blitt druknet i nærmeste grisetrau, som riktignok ville vært en historisk episk måte å sjekke ut på.

Uansett, problemet med den historisk episke sjanger, er kanskje ikke sjangeren i seg selv, men forfattere som Follett og Falcones, som ikke evner å tilegne sine karakterer meneskelige egenskaper. Det er Doerr ganske så mye bedre til og etterhvert klarer han også å overbevise om at de tre historiene er verdt papiret det er skrevet på.

Med en god flaske vin, eventuelt bare vin (det er altså viktigere at det er vin, og nok, enn at den er god), kan en bli revet med og engasjere seg i sju århundrer med lesing av gresk kommedie. Jeg printer meg en nesten autentisk pasta carbonara for denne boken.

Vet ikke om jeg har nevnt denne før, men det har altså blitt noen forsøk før jeg kom meg gjennom denne boka. Hvorfor det mon tro? Carl Frode Tiller er jo Norges beste forfatter?

Altså, han ér det, det skal ikke sies med slik hermestemme. Nynorsk skriver han óg. Problemet med Tiller, eller problemet Tiller, er at bøkene hans er nærmest uleselige.

Tiller har en evne til å portrettere mennesket troverdig, gjenkjennelig og samtidig på sitt mest destruktive. Hvor Knausgård bruker tre sider på å fylle på en oppvaskmaskin, vil Tillers karakterer kanskje innledningsvis påpeke gaflenes uheldige plassering før de plutselig står opp til halsen i en samtale om hvem er minst tilstede som forelder.

I tillegg finner Tiller som regel også et uggent tema som selvmord, angst eller som her, et barns dødsfall å la handlingen spinne rundt. Det er altså så ufattelig utmattende å lese Tiller.

En typisk reaksjon på å starte en ny Tiller bok er å først glede seg voldsomt, uten helt å huske hvorfor, og etter første avsnitt erkjenne at dette orker en faen ikke holde på med. Og så fortsetter en da selvsagt.

Men litteratur må ikke være bare koselig for å være god. Tiller lar en få kjenne på ubehaget og skriver fortellinger en husker og bærer med seg i år fremover.

En dag dukker det opp et tog av mennesker, litt sånn som på 17. Mai, men i dette toget er det lite party, lite mål for reisen er det óg, i tillegg en snodig greie, ingen i toget kaster noe skygge.

Slike opptog dukker opp verden over, og ingen forstår noen ting, hvertall ikke 10 år gamle Viljar, for ingen gidder å fortelle han noe. Her er det potensielt armageddon på gang, men har ikke denne familien nok med sine egne forviklingar?

Anders Lunde har vist over tid at han er god på å mikse det hverdagslige med det forunderlige. Som om Kjell Askildsen skulle skrevet katastrofefilmer for Hollywood. Ikke ment som noen direkte sammenligning men han Lunde holder på med noe ikke mange andre jeg kjenner til gjør.

Ideen om å la verden falle sammen gjennom øynene til en 10-åring som ikke selv får lov til å se på dagsrevyen er ganske god. Borte er nødvendigheten av å overforklare et syltynt plott og Lunde kan gjøre som han vil.

Kanskje det er på tide å lese om igjen Anders Lundes tidligere bøker, så slipper jeg å bekymre meg over den nye uleste Tiller-boka. Jeg kaster 8 i initativ for dén ideen, så får vi se.

Discworld er anbefalt meg før, men jeg tror ikke jeg klarte mer enn en side før jeg hoppet av og sikkert over på noe av Douglas Adams. Denne gang klarte jeg meg bedre og fullførte hele første bok. Bare førti igjen nå.

Så er det ikke tilfeldig at jeg nevner Douglas Adams, for de er på en måte samme forfatter, bare i hvert sitt univers. Samme humor, samme trang til å skrive seg inn i parallelle dimensjoner ved første mulighet. Her settes det grenser kun for å få mulighet til å tråkke over de senere.

Og som i Haikerens Guide er hovedpersonene helter, først og fremst på tross av noe. Bare det at de er i live er fryktelig irriterende og uforståelig for døden selv, selvsagt nok en karakter i serien, hvis oppgave først og fremst er å frustrere seg over å ikke få tak i de førstnevnte.

I tillegg til at dette er første bok i kategorien fantasy jeg noen sinne har lest, fikk jeg nok et kultursjokk. For Pratchett bruker altså det engelske språk til det fulle, i mye større grad enn det de engelskspråklige kriminologene og biografene bruker. Så selv om jeg jevnlig leser eller hører på engelskspråklige utgivelser, er det da først når jeg plukker opp det jeg tidligere trodde var barnelitteratur at jeg også må bruke ordboka. Tilpass for meg.

Men altså. Det er bare helt absurd det som foregår i Discworld, og ikke urimelig å se for seg at jeg plukker opp et par bøker til. Jeg triller terningen helt opp på .... mellom sju og ni. (D12).

Det gikk ikke veldig bra for Andy Weir når han skulle følge opp The Martian. Historien om en skikkelig god fiberkabel og månens eneste smugler gav lite god historiefortelling for pengene. Artemis var rett og slett en dårlig bok. Men er det lettere å følge opp en dårlig bok enn en god?

Absolutt! Andy Weir forstod kanskje at han nok burde holde seg til det han kan, å fortelle om en litt sarkastisk type som sitter fast et sted alene ute i verdensrommet.

I Project Hail Mary dukker det opp en mikroorganisme med ca navn Astrofugde som livnærer seg seg av solenergi. Så grådige er de at det blir nesten ikke noe solenergi igjen.

Først tenker alle, Hurra vi klarer 1,5 graders målet før 2030! Men kort tid senere, Ånei, vi er alle døde i 2060, men kanskje vi kan drøye det litt med å kraftig øke drivhusgassene!

Som du forstår, her er det en artig vri på klimakrisen hvor forfatter må finne en tilfeldig fysikklærer fra videregående skole for å redde både dag og verden.

Og fysikk, kjemi og matematikk er det mye av i denne boka. Såpass mye at en bør nesten like det litt. I tillegg er det også en liten vri underveis som utfordrer tanken om å lese et essay om o-fag på videregående-nivå.

Kort oppsummert, en mye bedre jobb av Andy Weir. Jeg tipper solide 7,3 på IMDb for kommende filmutgivelse.

For et par år siden hadde jeg gleden av å lese Colling Nielsens fortelling om den danske borgerkrig, en mildt sagt ellevill skrønehistorie, nå trygt plassert blant andre tidløse favoritter i min imaginære bokhylle.

Hva så med denne historien, er denne ellevill óg? Det kan jeg svare et rungende nja på, men helst er det andre tabloide ord som ville passet boken bedre. Forkvaklet? For i tillegg til å være ellevill kan en også være trygg på at det er plass til noen uromomenter her.

Det er altså fremdeles Danmark, omtrent nå, men samfunnet har utviklet en intens oss-mot-dem-tanke. Se for deg Christian Tybring-Gjedde som statsminister en tiårs tid. De aller fleste ikke-etniske dansker er samlet i gettoer og på vei til å skipes til en nyetablert kontainerlandsby Danmark har etablert i Mosambik.

Samtidig er det "oss", de "gode" i fortellingen, som på rett side av sperringene, begår en endeløs rekke av umoralske handlinger i et crescendo som utløses i beskrivelsen av en kunstinstallasjon på slutten av fortellingen.

Han er jo helt hemningsløs han Kaspar. Det er leseverdig helt på toppen av skalaen, samtidig som det er ikke helt friksjonsfritt å komme seg gjennom.

Jeg triller fem av seks diende bestefedre for denne boka.

En god del år etter at jeg kjøpte Steinbecks samlede verk klarte jeg tilslutt å klamre meg gjennom en av bøkene før jul. Og Vredens druer viste seg å være et solid stykke arbeid med evigaktuelt tema men også et godt stykke omstendelig i form.

Hva da med dobbelt så tjukke Øst for Eden? Dobbelt så omstendelig? Evige utredninger om maisaksens vekst, tur/retur for skilpadden som krysser veien? Får vi følge bilselgeren en hel arbeidsdag? Heldigvis ikke.

For en skulle knapt tro det er samme forfatter som står bak disse to bøkene. Nå er jeg av og til litt usikker på hva mitt fagområde er, men det er ikke nødvendigvis tekstanalyse. Uansett er det tydeligvis mye som har skjedd for Steinbeck på de tretten årene fra han skrev Vredens druer og frem til denne boka ble lansert.

Jeg skal ikke kjede dere med å skrive om hva historien handler om, det høres uansett ikke særlig spennende ut. Det er litt rydding av stein her, litt planting av trær der. Det som er spennende er hva Steinbeck gjør med karakterene.

Noen ganger får de det bare virkelig bra til, som Carsten Jensen i Vi, de druknede og Hans Fallada sin Alle dør alene. Bøker som ikke kjennetegnes av helt magisk plot men av unikt beskrevet karakterer som opplever helt vanlige ting. Okey ikke helt vanlig da men nesten.

Øst for Eden er altså full av slike unike karakterer, og for min del kunne den vært enda et stykk Vredens druer tykkere. Carsten Jensen og Hans Fallada må rydde plass på toppen av pallen. Her er det bare for Steinbeck å tatovere på terningkast seks med det samme.

Okey, så problemet for miljøaktivistene er at oljeindustrien har rett. Olje og gass står bak over halvparten av all eksport og er grunnlaget for en stor del av inntektene til den velferdsstaten vi kjenner i dag.

Men, oljelobbyen har også et problem, for klimaaktivistene har rett de óg. Å fortsette med olje og gass vil være både en økologisk og økonomisk katastrofe.

Her ser det ikke ut til å være noen vinnere, men jo, det er vist det, for Sylvi Listhaug vinner når arbeidere og aktivister krangler. Eneste løsningen er: Innestemme.

Så er dette først og fremst en bok om industripolitikk, eller rettere sagt hvordan etablere ny grønn kompetansetung industri som kan fylle eksportbehovet for fremtiden, et lite stykke utenfor det jeg vanligvis interesserer meg mest for (Pasta carbonara og Frisbeegolf), men om det å lese denne boka bidrar til å skuffe Listhaug er jeg med.

Utgiveren Manifest er forøvrig tenketanken som skal levere politikk til Rødt og SV, en slags Civita for ytre venstre. Da er det noe interessant at de argumenterer for havvind som jo er ganske upopulært på venstresiden.

Uansett, jeg er også villig til å revurdere en rekke av standpunktene mine om det bidrar til å gjøre Listhaug lei seg.

Jeg kjenner ikke mye til Ålesund eller øyene rundt. Jeg vet det er mange tidligere Lillestrøm-spillere på Ålesund sitt fotballag og så har jeg lest at byen kommer til å være sentrum for en øko-anarkistisk revolusjon om en tyve års tid.

Denne historien, en oppvekstroman lagt til øya Giske på åttitallet, altså seksti år før en blir henrettet for å ikke kildesortere, er litt enklere å kjenne deg igjen i. På Giske møter vi Rune, den eneste gutten uten mellomnavn.

Noe det er mye av på Giske, er det som er både vanlig men samtidig også litt rart. Som at alle har enten upassende mellomnavn, eller enda mer upassende kallenavn, eller at oregano anses som så sterkt krydder at øyboere flest går store omveier rundt husene som bruker det.

Det er litt deilig å ikke lese oppvekstroman som handler om Oslo på 60-tallet, eller som er i overkant detaljfokusert. Personlig tar jeg gjerne seks bind av Rune, hans vanlig uvanlige venner og de mildt sagt skrønete historiene hans.

Terningkast: M / G