Enig. Dette fremstår først og fremst som en bok forfatteren har skrevet om sin bror. Jeg synes at det fint kunne vert skrevet mer om hva som foregikk i den regionen, også av andre grupper, uten at fokuset hadde blitt fjernet helt fra Helge Hansen. Nå synes jeg "Menn i mørket" er usedvanlig flott skrevet til å være en selvbiografisk bok om sabotasjeaksjoner under krigen, så i den konkurransen når ikke denne opp.

Du burde lese bøkene til Gunnar "kjakan" Sønsteby, fantastiske bøker om en fantastisk modig mann som har gjort mye for Norge og motstandskampen under 2. verdenskrig. Alle bør lese om denne fantastiske helten:-) Sønsteby er min helt!

Denne boka har jeg hatt ulest lenge. Takk Gretemor for en fin anmeldelse, den gjorde susen. Herved rykker boka fram i lesekøen.

Synes som vanlig at John Hart skriver veldig bra, bra driv og likte slutten.Jeg leser gjerne mer av denne forfatteren:.)

Hei!

Takk for interessen, men den er akkuratt tatt.

mvh

Ole

Sterkt historisk drama fra Siwa-oasen i Egypt

Baha Tahir (f. 1935) har totalt utgitt seks romaner, og tre av disse er oversatt til norsk ("Kjærlighet i eksil", "Tante Safiyya" og "Der solen går ned" - den første under navnet Bahaa Taher). Forfatteren er født i Kairo, og på bokas smussomslag kan jeg lese at han levde i eksil i 20 år etter å ha fått forbud mot å skrive og publisere grunnet sin radikale og oposisjonelle virksomhet. Han returnerte til Egypt i 1995.

Romanen "Der solen går ned" er basert på kjennskapen til den utsendte kommisæren Mahmud Azmis liv. Det eneste man vet om ham er at han ble sendt til Siwa-oasen på slutten av 1800-tallet, og at han begikk en handling som satte varige spor etter seg i oasen. Det er hans liv forfatteren har diktet seg inn i i denne romanen, skjønt han her er gitt navnet Mahmud al-Zahir.

Mahmud al-Zahir blir beordret til oppgaven som skatteoppkrever i den fjerntliggende og isolerte oasen Siwa, angivelig fordi han har vært illojal både mot de egyptiske myndighetene og de britiske kolonimyndighetene. Mahmud vet at alle skatteoppkreverne som har vært sendt til Siwa-oasen før ham har blitt drept, og at han mest sannsynlig kommer til å lide den samme skjebnen som sine forgjengere. Ja, selv reisen ut til denne oasen er en prøvelse i seg selv, lumsk som ørkenen med alle sine sandstormer kan være. Like fullt vet han at han ikke har noe valg.

Mahmud ønsker ikke å ta sin irske kone Catherine med seg på sitt livs farligste oppdrag, mens hun på sin side insisterer på å være med. Hun er meget glad i sin mann, som til hennes store skuffelse har fortsatt med sine kvinnehistorier etter ekteskapsinngåelsen. I ørkenen øyner hun muligheten for å få ham for seg selv.

Etter en farlig ferd gjennom ørkenen ankommer ekteparet og deres følge oasen Siwa, hvor deres tilværelse etter hvert skal handle om å redde ekteskapet, samtidig som de havner mellom to krigerske parter som er bestemt på å motarbeide Mahmuds skatteinnkreving fra første dag. Mahmud, Catherine, Sjeik Sabir og Sjeik Yahya veksler mellom å være bokas jeg-personer - ja, til og med Aleksander den store slipper til med sin stemme. Det er først og fremst mysteriet rundt hvor han er gravlagt som hva ham angår er tema i boka - sett gjennom Catherines vestlige blikk på det egyptiske samfunnet, interessert som hun er i de døde språk og arkeologi generelt. Hennes undersøkelser i forhold til noen arkeologiske utgravninger vekker sterk mistenksomhet blant menneskene i oasen, som er sterkt tradisjonsbundne og ikke rent lite overtroiske. Prøver hun å finne skatten i de arkeologiske ruinene, og stikke av med den rett foran øynene på dem kanskje? Catherine tillegges derfor hensikter og motiver som hun ikke har, og møtes med sterk skepsis. Ikke kan hun ha kontakt med mennene i oasen, og slett ikke med kvinnene som kan forderves av hennes nærvær. Og da det etter hvert skjer noe meget dramatisk rundt en ung enke som bryter tradisjonen for hvordan det forventes at enker skal leve, kastes ekteparet ut i en krise de knapt finner veien ut av. Samtidig bygger det opp til strid i oasen, hvor ekteparet blir stående i skuddlinjen.

"Da kom denne forbannede kommisæren, sammen med kona si som tramper inn i hjemmene våre og leter etter skatten vår", svarte Mabruk trassig.

"Ser du hvor ulykkelig det er?", sa sjeik Sabir. "Drapet på den forrige kommisæren var altså til ingen nytte. Og hva med dem som døde da de ble angrepet av soldatene til Mahir bey? Hva med dem som ble tatt med og hengt i Kairo, for ikke å snakke om dem av våre landsbybarn som fortsatt sitter fanget der?"

Alle ble stille, men sjeik Idris hevet igjen stemmen. "Så vi skal altså bøye oss for denne kommisæren og kona hans, sjeik Sabir, og godta å bli vanæret?", sa han irritert. (side 74)

Baha Tahir har i romanen "Der solen går ned" tegnet et meget interessant historisk bilde av et samfunn, hvis tradisjoner for lengst er glemt. I bokas etterord forteller forfatteren om arbeidet med romanen, og i den forbindelse trekker han frem Siwa-oasens spesielle skjønnhet. Dette fikk meg til å google på Siwa oasis, og dermed ble jeg oppmerksom på at stedet er en stor turistattraksjon i dag. Siwa er for øvrig fremdeles betegnet som Aleksander den stores land, skjønt man aldri har klart å finne ut hvor hans grav befinner seg.

Baha Tahir skriver svært godt, og jeg går uten videre ut fra at Unn Gyda Næss, som har oversatt boka fra arabisk, må ha gjort en fremragende oversetterjobb. Dette er nemlig en bok med sterke litterære kvaliteter, og som av den grunn har vunnet den arabiske Booker-prisen (The International Prize for Arabic Fiction). Tahir skriver lett og elegant, og de ulike perspektivene han fikk frem ved å la de sentrale hovedpersonene i boka veksle på forteller-rollen, tilførte historien mange lag gjennom sine ulike perspektiver. Jeg er sånn sett forundret over at boka ikke synes å være omtalt av noen profesjonell anmelder. I alle fall har ikke jeg klart å finne noen omtale av romanen på nettet. Denne boka hadde virkelig fortjent mer oppmerksomhet enn hva som åpenbart har blitt den til del. Ut fra en helhetsvurdering mener jeg at "Der solen går ned" fortjener terningkast fem, Det som trekker opp er det språklige samt historien, mens det som trekker ned i forhold til en eventuell sekser på terningen er et noe stillestående parti midt i boka.

Jeg tror faktisk jeg kan huske jeg hadde det på samme måten, selv om det er mange år siden jeg leste de. Så jeg tror nok heller det er boka enn du som det er noe galt med, ja , det er jeg helt sikker på:)
Nå har ikke jeg vært så stor fan av hennes forfatterskap heller, men noen bøker har jeg da lest, synest noen var bra og andre greie nok.
Faktisk kan jeg si det samme om de bøkene jeg har lest av Nadine Gordimer.

Fikk dessverre ikke sett filmen, men deler din oppfatning av boka. Syens at en del kjediser har seg selv å takke, og man kan av og til diskutere hvem som bruker hvem. Dette forsvarer ikke de verste overtrampene, men det er en fasinerende symbiose her.

Helt enig, det er ei fornøyelig bok om de sju brødrene. Håper flere finner fram til den.

Likte godt boka, men ikke overbegeistret over slutten. Synes ikke den kom helt opp mot Niagara etter min mening, men Oates skriver veldig bra og jeg har også blond stående, gleder meg til å se hva jeg synes om den.

Uff, ja. Er vel ikke veldig imponert over meg selv denne gangen. En utrolig intetsigende kommentar fra min side, for å være helt ærlig! Jeg husker at jeg ble innmari utålmodig mens jeg leste boka fordi jeg ventet på at gutten i boka skulle komme frem til denne vennen - mens jeg som leser ble "oppholdt" med et utall av digresjoner under veis. Men så var det kanskje veien og ikke målet som faktisk var poenget .... ;-)

Det var herlig lesning på morgenkvisten,hehe.
Takk for at du delte historien med oss her på bokelskere, den var knakende god :)
Dine "ansatte" har vel også lest dette, så nå må du bare håpe på at de tar det til etterretning.

Virkelig godt skrevet historie. Sliter med min egen samvittighet for tidvis får en sympati med hovedpersonen, og det er det egentlig ikke noen særlig grunn til.

Vanskelig bok å kommentere, den får pluss for at den engasjerte meg på mange områder. Jeg ble irritert, utålmodig, rørt og sint. Mye mulig at boka har så mange dype meninger som gikk meg hus forbi, men samtidig skjer det minimalt i boka. Hvor er drivet og spenningen? Må lese mer Linn Ullmann siden hun er ulik alt annet jeg leser!

Ja, det skulle du, det er et fantastisk sted og de har en akseptabel pris på bøkene også. De har kun oppe i helgene fra kl 13 - 18.

Nei, de har ikke det. Ekteparet driver på hobbybasis og har innredet et nedlagt samvirkelag med bøker i sirlige hyller med flere små lesekroker. Et herlig sted for bokelskere.

Jeg fant den i Halvdans bokhus :)