Mitt nyttårsforsett er å prøve å få tak i de bøkene jeg har på "ønskelista". Jeg vil også fortsette samlesing av bøker jeg ikke har lest før.
Synest det er så artig og givende med samlesing, der en kan utveksle meninger og finne gode sitater o.l.
Jeg lover ingenting om ikke å kjøpe meg andre bøker, nytteløst med et slikt forsett for meg, jeg holder det ikke likevell :)

Jeg ble nettopp ferdig med boka til John Irving "En bønn for Owen Meany". Jeg ble så reven med at jeg har sittet opp seint om kveldene for å lese. Det er den beste av Irving bøkene jeg har lest og har fått, eller skal nå få et høyt terningkast av meg.
Her er humor og alvor i skjønn forening.

Et helt, helt særegent forfatterskap!

Pga. alle linkene til andre nettsider i teksten min, nøyer jeg meg denne gangen med å legge igjen linken til mitt blogginnlegg om boka:

Thomas Bernhard: "Havaristen"

Dette er mitt første møte med Thomas Bernhard, men kommer garantert ikke til å bli det siste! ;-)

Jeg ønsker alle mine bokvenner her på siden et godt nyttår. Av ulike grunner har jeg vært mindre aktiv her inne en periode. Derfor ser jeg fram til en mer aktiv deltagelse neste år, og gleder meg til spennende og inspirerende bokprat i 2013.

Uendelig trist om omsorgssvikt!

Jeg visste absolutt ingenting om denne forfatteren før jeg tilfeldigvis snublet over et eller annet blogginnlegg som jeg i ettertid ikke har klart å finne igjen - antakelig fordi det ikke dreide seg om en bokomtale, men kanskje heller om fremtidige favoritter av noe slag? Alt som har med Korea å gjøre - hva enten det dreier seg om bøker eller filmer - får imidlertid alle sanser til å våkne hos meg, og tittel og forfatter ble umiddelbart notert ned. Boka sikret jeg meg få dager senere.

På Wikipedia kan jeg lese at Oh Jung-hee ble født i 1947. På tross av at hun ikke er helt ung, har hun ikke veldig mange bøker bak seg. I det lille jeg klarer å finne av artikler om henne på nettet, går det i alle fall igjen at hun anses som en meget profilert sørkoreansk forfatter.

I "Fuglen", hvis handling finner sted på midten av 1990-tallet, er det 12 år gamle U-mi som forteller historien om seg og broren U-il, som er to-tre år yngre enn henne. Innledningsvis får vi vite at moren er borte og vi får vel egentlig aldri vite om hun har dødd (som følge av farens brutale mishandling) eller rett og slett har stukket av. I begynnelsen plasserer faren barna hos moren sin, men etter hvert går barna på rundgang i familien, fordi alle blir gale av å ha dem hos seg - inntil faren en dag plutselig henter dem hjem igjen. En av naboene har en fugl, og oppe i det triste som følger, holder fuglen motet oppe i barna.

"U-il hadde rett. Den fjerne raslende lyden vi hørte første natten vi flyttet inn hit, var en fugl. Vi kunne høre fuglelydene som kom fra den andre siden av gården, ut av den åpne døren til herr Yi, som lå diagonalt fra vår dør. Han gikk inn og hentet ut et fuglebur mens vi kikket inn på rommet hans. En liten grå fugl med hvitt bryst hang på stangen i buret. Den gned nebbet sitt mot en stang og sang. Inne i buret var det en liten bolle til vann, akkurat som små leker til et dukkehus. Det var til og med et speil." (side 35)

I mellomtiden har faren skaffet seg en ny kone, og han har leid et rom hvor den nye kona og barna må være mens han er borte og arbeider for å tjene penger til sin familie. Uansett hvor usynlige barna gjør seg, er de til plage for den nye kona. Hun holder dessuten på å bli gal på grunn av vilkårene hun er blitt til del som følge av ekteskapet med deres far. Det var ikke en tilværelse i et høl av et fengsel hun ble lovet.

"Hun la møysommelig på sminken hver morgen, og den intense duften av sminke fløt rundt i rommet. All maten hun lagde, duftet av sminke, selv risen hun la opp i skålen vår, duftet sminke. Hun kalte far for "mister", mens han var mer uformell og familiær og kalte henne "du". Han sa at vi skulle kalle henne mamma, men det virket ikke som om den dama hadde til hensikt å bli moren vår." (side 40)

Etter hvert som farens nye kones klaging øker i styrke, øker også farens brutalitet. En dag er hun borte - stukket av (hun også?) - og barna er overlatt helt til seg selv. Og så begynner ventingen på en far som bare aldri kommer ... Og i mellomtiden forsøker U-mi å holde styr på broren, og blir mer og mer brutal ... Mens hun skriver i dagboken sin, som rådgivermoren (antakelig Sør-Koreas barnevern) har anmodet henne om ...

Denne romanen er så inderlig trist, men oppe i alt det triste er det også en sterk vilje til å overleve. Når kaoset truer med å ta fullstendig overhånd, øker U-mis kontrollbehov, noe som til slutt skal få helt fatale konsekvenser for søskenparet og spesielt for U-il. Sterkest inntrykk gjorde det på meg hvordan omverden egentlig ikke brydde seg særlig om hvordan det gikk. Det enkleste var å se en annen vei. Og slutten - den var så hjerteskjærende at det var til å gråte av, uten at boka av den grunn vippet over i det sentimentale. Språket i boka er enkelt og historien fortelles med en viss distanse - gjennom øynene på et barn som ikke forstår alt det ser, og som derfor omfortolker alt det ser over til noe som er til å begripe. Et flott stykke litteratur fra en nokså fremmedartet verden! Her blir det terningkast fem!

Vesaas på sitt beste?

Tarjei Vesaas (f. 1897 d. 1970) regnes som en av Norges fremste forfattere, og når jeg teller opp alle bøkene han rakk å utgi i perioden 1923 og frem til sin død, kommer jeg til 41 bøker (jf. Wikipedia). Selv har jeg kun lest en liten håndfull av disse - "Is-slottet", "Fuglane" og "Dei svarte hestane" - alle for over 30 år siden. De to første regnes blant hans hovedverk, og Vesaas vant også Nordisk råds litteraturpris for "Is-slottet". Den er dessuten filmatisert. For prispengene laget han legatet Tarjei Vesaas´debutantpris, kan jeg lese på Wikipedia.

Fordi en av mine boksirkler har bestemt seg for at neste bok vi skal lese er "Kimen" av Vesaas, fant jeg ut at jeg ville lese "Is-slottet" om igjen. Forbausende nok husket jeg det meste av handlingen - rett og slett fordi den gjorde et meget sterkt inntrykk på meg da jeg leste den første gang. Og det til tross for at Vesaas ikke akkurat fremsto som en av mine favorittforfattere mens jeg fremdeles var i tenårene. Det er virkelig synd at det har tatt så lang tid før jeg nå vender tilbake til ham. At han skriver nynorsk er ikke lenger et hinder. Tvert i mot gjør det romanene hans ekstraordinært vakre og poetiske. I tillegg borrer Vesaas dypt i psyken til menneskene i bøkene sine ...

I "Is-slottet" er det de to 11 åringene Siss og Unn som står i fokus. Den dagen Unn kommer til den lille navnløse bygda, føler Siss at det er noe spesielt med henne, og det går ikke lang tid før hun ønsker å bli venninne med henne. Men Unn er så fjern og utilnærmelig, og Siss føler umiddelbart at hun må gå varsomt frem.

Unn har nettopp mistet sin mor etter et kortvarig og dramatisk sykdomsforløp. Siden moren ikke var gift, har hun ingen andre i hele verden enn tanten, som hun kaller moster. Moster er enke, og Unn er hennes øyesten fra første stund. Siss er den som fører an i klassen, men hun forvirres av at Unn ikke vil være med på leken med henne og de andre i klassen. Unn er og blir svært lukket om seg og sitt.

En dag sender Unn en lapp til Siss, hvor hun spør om Siss vil komme hjem til henne samme ettermiddag. Siss er svært lykkelig over at hun endelig skal få mulighet til å bli bedre kjent med Unn, og forventningsfull møter hun opp hjemme hos Unn og moster. Mens jentene er inne på Unn sitt rom, skjer det nokså uventede ting. Ikke bare kler de seg nakne for hverandre og speiler seg sammen, og kommer sånn sett følelsesmessig svært nær hverandre. Men Unn har en hemmelighet hun ønsker å dele med Siss - noe hun har vært med på og som vil gjøre at hun ikke kommer til himmelen, tror hun. Siss blir redd og springer hjem.

Dagen etter orker ikke Unn å gå på skolen. I stedet går hun til fossen, et sted hvor klassen har snakket om at de skal dra en dag. Ved fossen er det et fantastisk is-slott, som har frosset til i løpet av vinteren. Unn går inn, men roter seg etter hvert bort og klarer ikke å finne veien ut igjen. Vi skjønner at hun fryser ihjel der inne et sted.

Først etter skoledagens slutt blir det klart for læreren og klassekameratene til Unn at hun ikke har vært hjemme, mens moster skjønner at hun ikke har vært på skolen. En stor leteaksjon blir igangsatt, men uten at noen finner spor etter Unn. Siss blir utsatt for et krysspress fra alle kanter fordi man aner at Siss vet noe som hun ikke vil fortelle. Men Siss verken kan eller vil fortelle noe som helst, og tiden som kommer - da det går opp for alle at Unn ikke kommer til å dukke opp - isolerer hun seg fordi hun har dårlig samvittighet overfor Unn.

Det dramaet som utspiller seg i den lille bygda etter hvert, røper stor innsikt i menneskepsyken fra forfatterens side. Siss, som i utgangspunktet er en veltilpasset ung jente oppvokst i et varmt og godt hjem, går nesten til grunne i sorgen etter at Unn er borte, der hun tillegger seg selv og sin egen rolle avgjørende betydning i forhold til om Unn noen gang kommer tilbake. Selv ikke da hun under en skitur med klassen får øye på Unn, innefrosset i isen, kan hun helt tro at Unn virkelig aldri kommer tilbake. Og hva med moster, som har sagt at når det ikke lenger er noe håp om at Unn kommer tilbake, da vil hun selge huset og forlate bygda for godt? Relasjonen som oppstår mellom Siss og moster er rørende, og kanskje er det nettopp en samtale dem i mellom som gjør at Siss til slutt finner tilbake til sitt gamle jeg. I bakgrunnen buldrer fossen og is-slottet som gradvis smelter bort og til slutt dundrer ned i fossen ...

Jeg valgte å lese denne boka som lydbok. Ingen kunne passet bedre som oppleser enn nettopp Liv Bernhoft Osa. "Is-slottet" har vært en stor leseopplevelse for meg! Og det beste av alt: jeg fikk virkelig lyst til å lese mer av Tarjei Vesaas! Forfatteren som skriver så varsomt om skjøre mellommenneskelige relasjoner, og om mennesker som ikke helt passer inn ... Her blir det terningkast seks!

Jeg har som sagt kun lest den ene boka av V.H. og jeg lar det bli med det. Jeg synest det blir for enkelt og lite interessant ut fra det du skriver her fra den boka du har lest.
Men for all del, det finnes som oftes noe bra i hver bok, men jeg stille krav til at helheten til slutt gir meg noe.

Har forsøkt to bøker av Hjorth, men jeg kjeder meg så gir henne rett og slett opp. Tenkte det var bare meg som ikke forstod henne, men tydeligvis ikke...

Jeg las "Fransk åpning" for noen år siden. Den minnet meg om de ukeblad-romaner jeg i sin tid las noen av. Så platt og dårlig at jeg ble forundret over at noen fikk seg til å utgi slikt møl i bokform.
Det ble første og siste boka av henne.

Så det var ekspertene som ikke likte det de så i England, og vi... :)

Rørende og lettlest ungdomsroman

Ida Løkås (f. 1985) vant Schibsteds manuskonkurranse med denne romanen om Jamie, 13 åringen som vokser opp i Little Venice i London. I begynnelsen tenkte jeg at jeg ikke skulle lese "Det fine som flyter forbi", rett og slett fordi man jo ikke kan få med seg alt og er nødt til å gjøre noen prioriteringer. Men så har den ene bokomtalen etter den andre dukket opp, og alle har det til felles at de er over seg av begeistring for boka. Tanken på å gå glipp av noe viktig fikk meg derfor til å revurdere min beslutning, og før jeg visste ordet av det, havnet den i handlekurven min. Det angrer jeg overhode ikke på!

Jamie er i begynnelsen av tenårene og lever sammen med sin mor, som i motsetning til de fleste som bor i bydelen faktisk er i jobb. Prisen hun betaler for dette er at hun så og si aldri er hjemme og at sønnen hennes stort sett må klare seg selv. Jamie selv er bokas jeg-person, og vi ser alt gjennom hans øyne. En gutt som noen ganger er stor, andre ganger bare den lille gutten han egentlig er ...

Som gutter flest på Jamies alder er han opptatt av jenter og sex - uten å være i nærheten av å få tilgang på sine drømmer. Han er meget betatt av Ariel, ei jente som bor i kjelleren i huset der han bor. Ariel som hele tiden drømmer om å få seg kjæreste, men som dumpes av den ene etter den andre så snart de endelig har oppnådd sitt med henne ... I blokka bor også Mr. Allen, en fyr alle mener er pedo - av den enkle grunn at han har typiske pedobriller. Alt han foretar seg tolkes i lys av disse mistankene, og derfor er det litt skummelt den dagen Jamie blir invitert inn til ham for å få låne en bok om tegning. Alle veggene i Mr. Allens leilighet er dekket med fotografier, for Mr. Allen er egentlig fotograf. Men selv om han er hyggeligheten selv, er Jamie meget bevisst på hvor døra er i tilfelle det skulle bli nødvendig å flykte i full fart.

I en del scener følger vi Jamie, der han betrakter verden fra sitt 13 årige ståsted. Alt han ser rundt seg er preget av mistrøstighet, og selv ikke et besøk hos morens søster, som er bedrestilt og som bor i Cornwall, klarer å lyse opp tilværelsen hans. Han betrakter langt på vei noe foraktfullt det livet tanten og hennes familie lever, når han sammenligner dette med sitt eget liv sammen med en mor som hele tiden roter seg bort i drittsekker. Like fullt er det noe med ham som i alle fall ga meg som leser et håp om at det bodde noe i ham som ville komme ham til nytte senere i livet - et slags innebygget kompass for hvordan et skikkelig menneske ter seg når det kommer til stykket, selv om ståstedet utsettes for krysspress fra alle kanter ... Og langt inni Jamie er det en lengsel etter faren som moren ikke ønsker å snakke om.

"I fotoalbumet fant jeg kun ett bilde av pappa. Det var det eneste som var igjen. Jeg vet ikke hvor resten er. De tomme plassene står igjen som sorte hull. Minner som frivillig er fjernet, men sikkert aldri glemt. På bildet sitter han i en grå lenestol og holder meg på fanget. I hånda har jeg en bustete teddybjørn jeg hadde fått av han. Han har mørkt hår, akkurat som meg, brune øyne og bart. Hver gang jeg ser en mann som er litt ubarbert, tenker jeg på pappa. Det er ikke det at jeg savner han eller noe, for man kan jo ikke savne noe man aldri har hatt. Men jeg husker han. Eller, jeg tror jeg gjør det. Jeg var to år da pappa dro, og har ikke sett han siden. Man husker visst ingenting før man er to, noe jeg syns er drittprat, for jeg tror jeg husker hvordan han lunkter. Og så husker jeg øynene hans. De er som mine. Hver gang jeg ser speilbildet mitt, ser jeg han. Jeg prøver å ikke se på meg selv så mye." (side 44)

Jeg må rett og slett medgi at jeg ble fullstendig sjarmert av denne boka om Jamie, som vel mer må karakteriseres som en ungdomsbok og ikke en voksenbok. Språket er enkelt, og Jamies tanker presenteres på en rørende naivisitisk måte, selv om Jamie også forsøker å fremstå som tøff og kul. Man kan selvfølgelig stille spørsmål ved om en 13-14 åring er i stand til å formulere så vidt reflekterte tanker som Jamie gjør, men selv synes jeg det er av underordnet betydning når hensikten - den litterære, må vite - er å få frem et spesielt budskap. Og når jeg tenker på at forfatteren kun var 26-27 år da hun skrev denne boka, er jeg meget imponert! Dette lover godt for et forfatterskap under utvikling i årene fremover! Boka holder såpass høy kvalitet at jeg mener den fortjener terningkast fem! Og det skal virkelig bli spennende å følge hennes utvikling som forfatter i fremtiden!

Spennende om delingen av India i 1947

Khushwant Singh (f. 1915) er en indisk forfatter og journalist, som fremdeles lever i beste velgående, 97 år gammel. I årene fra 1950 og frem til i dag har han utgitt over 40 bøker (på engelsk), og så langt er kun en eneste en - "Toget til Pakistan" - oversatt til norsk. Boka kom opprinnelig ut i 1956, så det har tatt sine år før et norsk forlag (Solum) fattet interesse for forfatteren. All ære til Solum, som har gravd frem denne skatten av en bok!

Når jeg studerer forfatterens bibliografi på Wikipedia, er det ikke vanskelig å få øye på at det spesielt er sikhenes historie Khushwant Singh skriver om. Han er selv sikh (noe etternavnet hans avslører siden alle sikher heter Singh til etternavn, eller har dette som en del av sitt etternavn). Han er kjent for å være bitende sarkastisk i sine bøker, og religion har ingen sentral plass i hans liv. Derimot harsellerer han en hel del rundt den betydning religion blir tillagt - også i "Toget til Pakistan".

Det har vært skrevet mange bøker om delingen av India i 1947, og alle konsekvensene dette fikk. Mens landet frem til da hadde vært en britisk koloni, skulle landet nå bli selvstendig. Selve delingen fant sted natt mellom 14. og 15. august 1947, og foranledningen var muslimenes ønske om å få sitt eget land. Dette nye landet ble kalt Pakistan, og omfattet den gangen også nåværende Bangladesh. Etter et blodbad som kostet ca. en halv million mennesker livet, flyttet ca. 15 millioner mennesker for å komme i sikkerhet på sin rette side av grensen, som gikk gjennom Bengal og Punjab (jf. Wikipedia). Fremdeles den dag i dag forårsaker delingen som fant sted for nesten 70 år siden konflikter mellom Pakistan og India, bl.a. i Kashmir. Delingen av de to landene og det som skjedde i den forbindelse på et lite sted (Mano Majra) i grenseområdet mellom India og det nye Pakistan, er senter for begivenhetene i "Toget til Pakistan".

"Sommeren 1947 var ikke som andre indiske sommere. Selv været var annerledes dette året. Det var varmere enn normalt, tørrere og mer støvete. Og sommeren varte lenger. Ingen kunne huske at monsunen noen gang hadde kommet så sent. I ukevis hadde glisne skyer bare kastet skygger. Det kom ikke noe regn. Folk begynte å snakke om at Gud straffet dem for deres synder.

Noen av dem hadde god grunn til å føle at de hadde syndet. Sommeren før hadde det brutt ut opptøyer i Calcutta, utløst av rapporter om den foreslåtte delingen av landet i et hinduistisk India og et muslimsk Pakistan. I løpet av få uker hadde tallet på døde steget til flere tusen. Muslimene hevdet at hinduene hadde planlagt drapene og startet med dem. Ifølge hinduene var det muslimenes skyld. Faktum var at begge sider drepte. Begge skjøt, knivstakk, spiddet og klubbet i hjel. Begge torturerte. Begge voldtok. Fra Calcutta spredte opptøyene seg nordover, østover og vestover. Til Noakhali i Øst-Bengal, hvor muslimene massakrerte hinduene. Til Bihar, hvor hinduene massakrerte muslimene. Mullaene vandret gjennom Punjab og Frontier-provinsen med skrin av menneskeskaller som etter sigende skulle ha tilhørt muslimer som var blit drept i Bihar .... " (side 5)

I grensebyen Mano Majra finner det sted et drap på stedets pantelåner, som i samme hendelse frarøves alt han eier og har. Mistanken kastes raskt på stedets store skurk, Juggut Singh. Så ankommer det et tog som er fullastet av døde sikher, og med ett forvandles hele den tidligere så fredfylte landsbyen til en slagmark. Parallelt med at Juggut arresteres, havner også en tilreisende - Iqbal - i politiets klør. Hvem er han? Muslim, hindu eller sikh? Hans egen insistering på at han er sosialarbeider og sikh blir ikke hørt. Han arresteres, mistenkt for drapet på pantelåneren, han også - til tross for at han kom til stedet med det samme toget som politiet som er satt til å etterforske drapet. Et politi som er altfor stolt til å innrømme feil skildres av forfatteren med bitende sarkasme. Slik man levende kan forestille seg at det må ha føltes også i 1956, få år etter delingen av India, og hvor sikhene (i alle fall en periode) falt mellom to stoler i konflikten mellom hinduene og muslimene - mistenkeliggjort av begge parter og uten et eget land å flykte til ...

Etter hvert som grusomhetene øker i omfang, drukner selv et mord på en pantelåner i sammenligningen. Og tidligere skurker blir plutselig nye helter. Mens samfunnets svakeste, kvinnene, lider ... Hvem bryr seg om en voldtekt eller flere i alle tumultene som oppstår? Og selv store forbrytelser drukner bokstavelig talt når flommen truer området.

Som den reneste kriminalroman drives handlingen frem, og vi er tett på hovedpersonene og deres fortvilelse. Forfatteren, som selv ble født i Punjab, et område som i dag tilhører Pakistan, har førstehånds kjennskap til hvordan samfunnet fungerte på den tiden og hva som skjedde i forbindelse med delingen. Uten infrastruktur ble de fleste handlinger ute på landsbygda basert på løse rykter om hva som egentlig pågikk i de store byene, med fatale konsekvenser for dem dette gjaldt. I tillegg til å fortelle om selve konflikten, beskriver Khushwant Singh også årstidenes dramatikk med tørke, sult og død - med påfølgende flommer når monsunen endelig kom med så altfor mye vann på en gang. "Toget til Pakistan" er som tidligere nevnt en skatt av en bok, og jeg håper derfor at det vil komme flere oversettelser av Singhs bøker etter hvert! Språket er godt, og jeg vil i den forbindelse fremheve oversettelsen. Dessuten er den så spennende at jeg ikke klarte å legge boka fra meg, men leste den i et eneste jafs. Her blir det terningkast fem - et sterkt et!

Jeg å si meg enig med deg. Nå er det ikke lenge siden jeg las boka og da sa jeg : Sterk begynnelse, midten ok, slutten spennende. Det er hovedtrekkene jeg følte etter endt lesning.
Fjernsynserien synest jeg er ganske så overfladisk og uspennende, til og med skuespillerne får meg ikke engasjert og betatt.
Fare for at siste del ikke kan lappe på den tamme forestillingen fram til nå.
Vet jeg er ikke nådig, men det var lite dybde i denne dramatiseringen.

Psykologisk drama fra begynnelsen av 1900-tallet

Hjalmar Söderberg (f. 1869 d. 1941) var en forfatter som gjorde seg gjeldende i perioden fra slutten av 1800-tallet og helt frem til sin død. Han skrev kun fire romaner, herunder "Den alvorlige leken" (1912) som jeg leste for noen år siden. Resten av hans litterære produksjon består av noveller og skuespill samt noen religiøse skrifter (noen av dem karakteriseres riktignok også som romaner). Så vidt jeg har klart å finne ut, er det kun "Den alvorlige leken" og "Doktor Glas" som er oversatt til norsk. Mitt eksemplar av "Doktor Glas" er imidlertid svensk og inneholder et meget interessant forord av Kerstin Ekman, som i 2009 skrev "Mordets praksis", en slags parallellhistorie til "Doktor Glas". Flere av Söderbergs bøker er for øvrig filmatisert. Spesielt interesserte oppfordres til å lese om forfatteren på Wikipedia (den svenske utgaven er best). Samtlige av romanene er dessuten utførlig presentert på samme nettsted (også her er de svenske sidene best) - med linker fra bibliografien på forfatterpresentasjons-siden.

"Doktor Glas" er en slags dagbokroman som spenner fra 12. juni til 7. oktober i aktuelle år der handlingen finner sted. Det er Doktor Glas som fører pennen, og derfor ses verden utelukkende gjennom hans øyne og fra hans perspektiv.

Doktor Glas er et ensomt og nokså ulykkelig menneske i begynnelsen av tredveårene. Kun en gang - en aften? - i hans liv har han kjent forelskelsens glød. Til alt uhell druknet den unge piken som var gjenstand for hans beundring og forelskelse bare et par dager senere. Men uansett hvor ensom doktor Glas føler seg - han ville ikke ha byttet sitt liv med noen annen. Han ville hatt sitt eget liv!

En dag kommer den ulykkelige Helga Gregorius inn på hans legekontor. Helga er vakker og ung, og hun er gift med den aldrende og heslige pastor Gregorius. Helgas problem er at hun ikke orker å stille opp i forhold til ektemannens ekteskapelige krav. Hun vemmes ved å måtte ha samkvem med ham. Doktor Glas er meget betatt av Helga, og hun er den første kvinnen han har følt noe som helst for siden den ulykkelige, uforløste kjærlighetshistorien fra hans ungdom. Han føler derfor for å hjelpe Helga slik at hun kan slippe unna pastorens utilbørlige begjær. At Helga samtidig tilstår at hun har en elsker, og at doktor Glas forstår at uansett hva han gjør, så blir ikke Helga hans, forhindrer ham ikke fra å lyve på henne en underlivslidelse, slik at hun trenger å være seksuelt avholdende i noen måneder.

Mens vi følger dramaets utvikling, oppsøkes doktor Glas av en ung og ugift kvinne som er gravid, og som ønsker illegal forsterfordrivelse. Men henne ønsker ikke doktoren å nedlate seg til å hjelpe. "Hun kan jo bare gifte seg", tenker han inkonsekvent i forhold til alt han er villig til å gjøre for pastorfruen.

En dag oppsøker Helga Gregorius doktoren igjen. Nå kan hun fortelle at ektemannen har tatt henne med makt, fordi han ikke klarte å la henne i fred likevel. Helga er fra seg av fortvilelse fordi hun ikke aner noen utvei. Skilsmisse fra pastoren er uaktuelt. Doktor Glas er imidlertid ikke opprådd for midler, og neste gang pastoren er innom legekontoret, hevder doktor Glas at han lider av en hjertesykdom som gjør at han bør avstå fra all opphisselse og aller helst ha separat soverom fra sin Helga. Dessuten bør han reise bort på kurbad i noen uker.

Mens pastoren er bortreist, innser doktor Glas at pastoren må bort for godt ... Kun da kan Helga leve det livet hun fortjener, ung og vakker som hun er. Men skjebnen skal vise seg å ha flere overraskelser i ermet, og som leser ble jeg holdt i åndeløs spenning helt til siste slutt.

"Doktor Glas" ble møtt med avsky og sjokk da den ble utgitt i 1905. Om det var det forhold at øvrigheten i samfunnet - doktoren og pastoren - ble fremstilt så ufordelaktig som var avgjørende, eller om det var det faktum at doktoren aldri viser noen form for anger på grunn av sine handlinger, er ikke godt å si. Forfatteren selv ble i alle fall mistenkt for å sympatisere med sin romanfigur, og måtte gang på gang forsikre om at han selv ikke kunne ha begått et slikt mord, ikke på vilkår! Like fullt ble han langt på vei identifisert med sin romanfigur, kan jeg lese på Wikipedia. Det er for øvrig trukket paralleller mellom doktor Glas og Raskolnikov i Dostojevskis "Forbrytelse og straff", men i motsetning til Raskolnikov angrer doktor Glas intet og føler heller ikke skyld. Mens Raskolnikov som kjent - etter å ha drept en panterske med øks og føler seg over henne som menneske (jf. Nietzsches overmennesketeori) - lider allverdens samvittighetskvaler og faktisk går til grunne som følge av dette. Litt morsomt er det at forfatteren Bengt Ohlsson i 2004 utga "Gregorius", en versjon av historien betraktet fra Gregorius´perspektiv. Dette fikk han Augustprisen for.

Det er besnærende å følge doktor Glas´selvrettferdige tanker i hans dagbokopptegnelser etter hvert som dramaet skrider frem. Han tviler aldri virkelig på noe av det han gjør, annet enn at han fabulerer over ulike scenarier dersom noe skulle gå galt og han skulle bli avslørt. Men selv ikke muligheten for avsløring forhindrer ham fra å gjøre det han føler at han må. Boka er helt emminent i sin fremstilling av et menneske som føler at han står over alle andre, og som mener at han er i sin fulle rett til å diktere andre menneskers skjebne ut fra hva han mener er best for dem. Doktor Glas´menneskesyn preges av den samtiden han lever i - selv som en del av overklassen. Han avskyr arbeiderklassens råskap og vulgaritet, og kvinnekamp er et ikke-eksisterende begrep i hans lille, snevre univers.

Velskrevne, psykologiske romaner som dette skrives knapt lenger, og jeg er full av undring over at "Doktor Glas" ikke har vært utgitt på nytt i Norge etter at den for første gang utkom i 1994. Uansett - det er ikke uoverkommelig å lese den på svensk, og dette anbefaler jeg faktisk på det varmeste for dem som måtte være interessert! Dette er en klassiker som fortjener å bli lest igjen og igjen! Som Kerstin Ekman avslutter sitt forord med: "Älskad - med en rysning." Her blir det terningkast seks!

Ja, det ser ut som hun dessverre har brukt opp sitt forfattertalent for en god stund siden.

Fikk 3 høyst forskjellige bøker under juletreet: "Dronningen" av Kolloen, "Respekt" av Hanne Nabintu Herland og "Maos rike" Min første reaksjon var at "Maos rike" blir den mest interessante. Nå gjenstår det å se......