Jeg synest det er hyggelig at noe kommenterer, eller at det blir diskusjon rundt en bok når jeg f. eks. har skrevet en bokomtale.
Vi har anledning til det nå også men den kommer ikke fram under "sist sagt" og det savner jeg veldig. Den legger seg sjult under bokomtalen og du ser den etter bokomtalen som "kommentarer" (). Jeg tror flere vil oppdage kommentarene og kanskje får lyst til å svare/kommentere hvis den også ble vist i "diskusjoner".
Jeg har lagt merke til at bøker som omtales under "Bokomtaler" veldig ofte er kortfattede, kun ett par linjer, og ikke egentlig en fullverdig bokomtale. Flere av disse innleggene kunne med fordel ha blitt postet under "diskusjoner". Mens andre er omfattende og beskriver innhold og litterær kvalitet på en utmerket måte. Må innrømme at jeg er litt usikker på hvordan dette er tenkt, og kanskje burde det ha vært skissert en mal for hva som menes med en bokomtale.
Allegra Goodman (f. 1967) er en amerikansk-jødisk forfatter som tidligere har utgitt fire romaner og to novellesamlinger. "The Cookbook Collector" er hennes femte roman, og er så vidt jeg vet den første og eneste som foreløpig er oversatt til norsk. Jeg har fått boka tilsendt fra forlaget.
I "Kokeboksamleren" møter vi søstrene Emily og Jess. Begge er unge og gifteklare, men der stopper også alle likhet mellom de to, som man knappest skulle tro var i slekt.
Emily er "den vellykkede", den som virkelig har fått til noe og som har suksess og en karriere å slå i bordet med. Hun er leder av et internettselskap og er forlovet med IT-gründeren Jonathan. Penger er aldri noe problem.
Jess er evig (filosofi-)student, er alltid i pengemangel, har deltidsjobb i et antikvariat og er idealist på sin hals. Til Emilys store fortvilelse er hun sammen med drittsekken Leon, en fyr ingen liker noe særlig. Samtidig er vel ikke Emily den som sitter med definisjonsmakten i Jess´ liv, siden søstrene bygger sine liv på så forskjellig verdigrunnlag.
Vi følger Emily og hennes suksess i et selskap som snart skal på børs, parallelt med at Jess etablerer seg som en uunnværlig medarbeider i George´s antikvariat Yorick´s. George er 15 år eldre enn Jess, og han har en hel del damehistorier bak seg som ikke har blitt til noe mer enn knuste hjerter for damenes del. Jess representerer imidlertid noe helt annet, og begge deler de en glødende interesse for bøker. Men der George tenker profitt, der tenker Jess med hjertet for litteraturen. Da de en dag kommer over en helt unik samling av gamle kokebøker helt tilbake til 1700-tallet, krever dette et samarbeid mellom de to, som får dem til for alvor å bli oppmerksom på hverandre. De forelsker seg i hverandre, og dette på tross av at forholdet strengt tatt ikke har livets rett. Eller?
"Kokeboksamleren" er en utrolig søt feelgoodbok av beste bestselger-merke. Jeg må nok medgi at jeg hadde aller mest sansen for den delen som handlet om Jess og antikvariatet Yorick´s, mens min interesse for aksjemarkedet i IT-bransjen er så som så. Det hele begynte meget glitrende, men jeg må innrømme at jeg etter hvert leste veldig fort gjennom de delene som omhandlet kynismen og drømmen om å bli rik i full fart på grunn av gunstige aksekurser. Riktig god ble romanen imidlertid etter hvert som spenningen mellom de to søstrenes liv og deres ulike valg økte, og hvor det skjedde en hel del nokså uventede ting til slutt. Og det forhold at det etter hvert fremkom at jentenes mor opprinnelig var jøde, noe som fikk dem til å interessere seg for sine røtter, tilførte historien en ekstra dybde. For øvrig vil jeg fremheve at boka er virkelig godt skrevet! Man merker at det er en erfaren forfatter som står bak romanen, og jeg tenker også at oversetteren bør få sin del av æren for at boka har blitt så bra. Alt i alt mener jeg at boka fortjener terningkast fem.
Litt dumt at bokomtaler og diskusjoner er adskilt. Jeg avsluttet bokomtalen med at jeg gledet meg til en diskusjon om boken, men da kommer jo svarene til min bokomtale der og ikke her i diskusjonstråden. Bør det både skrives en omtale og et innlegg til diskusjonstråden om samme bok? Jeg bare lurer.....
Enig i dine refleksjoner her. Det var ikke så lett å "bli kjent" med Aslak, men det er hevet over tvil at han virkelig elsket sin datter. Jeg ble mer nysgjerrig på om moren Hanne er så "smågal" som forfatteren beskriver henne. Hun er jo en "kunstnersjel" og blir fjern og distansert når hun er i skrivemodus, og sikkert oppfarende og til tider svært eksaltert. Men var hun mindre glad i Emma enn faren? Jeg synes det mest interessante med boken er det psykologiske aspektet og de spørsmål den reiser.
Jeg har reist i tiden! 2000 år tilbake med Teltmakeren av Atle Næss :-) Boka store styrke er at den setter meg helt inn i en annen verden, jeg tror på han og det han skriver om Paulus og hans hjelpere. Anbefales!
Jeg har fortsatt problemer. Irriterende
Men var Emma bare god? Og var Jade bare ond? Rousseau påpekte at ved alt ondt som rammer oss, ser vi mer på hensikten enn på virkningen: En taksten som faller fra et tak kan skade oss mer, men sårer oss ikke så mye som en sten som kastes av en som vil oss ondt. Stenen kan av og til bomme, men hensikten bommer aldri.
Jeg har skrevet en bokomtale om boken i dag. Jeg likte boken
Ikke vær flau du Norah, som ikke har lest Bojer, for heldige du, da har du så mange bøker tilgode. Du kan jo begynne med den mest kjent "Den siste viking" for å se om den faller i smak.
Ellers er erindringsbøkene hans gode, han hadde ikke den letteste starten på livet og det skriver han om i "Læregutt". Den første heter "Læregutt" og neste heter "Svenn".
Jeg har aldri likt følelsen av ubehag som noen ganger siver inn i samtaler. Jeg liker sannheten best, løgn legger seg som arkeologiske lag over de opprinnelige ordene så man må skrape dritten møysommelig vekk og risikerer å ødelegge alt sammen med å skrape vekk for lite eller for mye.
Victoria Bø (f. 1972) debuterte i 2004 med romanen "Historien om Henrik Wiklunds barnebarn". I 2007 kom romanen "Tårnseilere", og i 2008 debuterte hun som barnebokforfatter med "Selma og dagen som ble grå". Samtlige bøker er utgitt på Gyldendal.
"Teresa Birnas bortgang" er Victoria Bøs tredje roman, og utgivelsen er kommet i stand etter at hun nådde nesten helt til topps i en romankonkurranse Schibsted arrangerte i 2012 (hun ble nr. 2 - og fulgte altså tett i hælene på Ida Løkås og hennes debutroman "Det fine som flyter forbi").
Handlingen i "Teresa Birnas bortgang" foregår i Praha, Teresa Birnas hjemby. Og det meste kretser rundt hva som egentlig forårsaket hennes død, samt hvem hun var - god eller mindre god. Familiehemmelighetene er dypt begravd, og i tomrommet som manglende visshet skaper, har det oppstått en rekke myter om dette. For når man ikke vet, er man henvist til å gjette - med alle de farer for både misforståelser og feiltolkninger som ligger i dette.
Ellen er datter av Wencke og kunstneren Roar, som gikk fra hverandre da hun var 11-12 år gammel. Samlivsbruddet satte sine spor i henne og fikk henne bl.a. til å velge å kalle sine foreldre ved deres fornavn og ikke som mor og far, mamma eller pappa. I en alder av 22 år er hun midt i jusstudiene og nærmest utbrent. For å komme seg reiser hun på sommerferie til Praha, hvor hennes far og hans nye kone Eva og deres datter Linde befinner seg - angivelig for at faren skal få arbeidsro mens han planlegger sin neste utstilling. Og kanskje finne svaret på hva som egentlig skjedde med Teresa - hans egen mor - den gangen i 1968. En hendelse som førte til at han, faren Oddvar og søsteren Gita flyktet til Norge - akkurat tidsnok før det ble umulig å forlate landet etter den sovjetiske invasjonen samme år. De norske navnene tok de etter at de kom til Norge, for lettere å bli integrert i det norske samfunnet. Men å være tsjekkere - det sluttet de aldri med ...
Ellen ankommer Praha og finner en sliten far med tegne- og maletørke. Hans nye kone Eva er tålmodigheten selv, men det er grenser for hvor mye av lasset hun er villig til å bære alene mens mannen hennes skal finne seg selv. Og mens Ellen lengter etter å finne sannheten om sin myteomspunnede farmor, leter faren etter konkrete spor i myndighetenes arkiver. For selv husket Roar ingenting, siden han var to år da moren døde. Det eneste han vet er at han på den tiden var innlagt på sykehus med store skader ...
"Roar snakker med Oddvars stemme. Roar knytter neven og legger den på stuebordet, hånden ligner en håndgranat og Roar trekker gladelig ut splinten: - Det er ingen av dere som vet hvordan det er å være flyktning. Dere vet ingenting om å være nest best i landet man kommer til og ikke kunne reise hjem. Og når man til slutt reiser hjem, er man nest best også fordi man dro. Det blir ikke gode liv av sånt. Oddvar var utdannet ingeniør, men kjørte drosje i Oslo i førti år til han ikke lenger kunne tenke seg å bytte. Og de andre tsjekkerne, de som ble igjen, det var enda verre for dem. De brukte sine universitetseksamener til å tenke, men tanken sløves, tanken blir borte, de vasket doer, tømte søppel, snakket om og drømte om et politisk klima der tankene kunne gro. I tretti år kunne folk ikke fortelle hva de tenkte i Tsjekkoslovakia. Ingen kunne gi sitt liv et sant uttrykk! Det var løgn og fortielse og angiveri og arrestasjoner. Og vi hadde friheten, i noen måneder i 1968 hadde vi friheten. Men så tok de den igjen, på ett døgn tok sovjetstyrkene det fra oss. Og det kostet oss tjue nye år med kommunistregime. Tjue år er lenge, det er halve livet mitt, det er hele ditt liv så langt, Ellen. Tjue år med halvtomme butikkhyller, med klesrasjonering, men mangel på kjøretøy, på mat, på husvære. Det var ikke en leilighet å få i Praha, det var rasjonering, alle lærte seg å omgå systemet. Alle handlet med alt. Og vi kunne ikke reise hjem, vi kunne aldri reise hjem. Jeg var 23 år da jeg besøkte Tsjekkoslovakia igjen. Og Oddvar, egentlig dro han aldri, han levde med sparsomme nyhetssendinger fra Øst-Europa, han levde for siste nytt fra det tsjekkiske miljøet i Oslo. Han ... ja ... Nei, politikerne snakker om traktater, regimeendringer, avtaler, menneskerettigheter, men når det kommer til stykket ... Når det kom til stykket, så sto vi der våpenløse. En liten nasjon. Mot stormakten. Og den eneste aggresjon tsjekkerne hadde begått var at vi ville ha mer frihet, mer demokrati, slippe fri fra sensuren, fra aparátcik." (side 92 - 93)
Etter hvert som Ellen og hennes far nærmer seg sannheten om Teresa - eller Tereza som hun egentlig het - nærmer de seg også hverandre og det på en måte de tidligere kanskje aldri har opplevd. Samtalene er skjøre og mye står på spill. For sannheten som finnes i fortiden, blir samtidig sannheten om dem selv, om hva de kommer fra og har å slektes på. Sommeren blir definitivt ikke helt slik Ellen hadde tenkt seg.
"Jeg har aldri likt følelsen av ubehag som noen ganger siver inn i samtaler. Jeg liker sannheten best, løgn legger seg som arkeologiske lag over de opprinnelige ordene så man må skrape dritten møysommelig vekk og risikerer å ødelegge alt sammen med å skrape vekk for lite eller for mye." (side 110)
Samtidig åpner Ellens verden seg på en ny måte, noe som skal føre til at hun får fastere grunn under beina - og trosser sin egen sårbarhet og frykten for å tape ...
Jeg deltok på Schibsteds lanseringsfest av Victoria Bø og hennes roman den 30. januar, og fikk derfor anledning til å møte forfatteren og sikre meg et signert eksemplar av boka. Allerede på bussen hjem var jeg i gang med den, og hadde det ikke vært for jobb og annet de påfølgende dagene, ville boka ha blitt lest ut i et eneste stort jafs. Allerede på første side klorte nemlig historien seg fast i meg, og jeg skjønte umiddelbart at dette var en bok etter min smak. Den er for det første meget godt skrevet, og jeg ble hele tiden svært imponert over forfatterens evne til å fange små nyanser i et presist og samtidig litterært språk.
På en slentrende måte introduseres vi for de ulike personene i boka, og gradvis avsløres deres hemmeligheter. Som tante Gita som alltid har pulsvanter på - sommer som vinter - for å skjule de tverrgående arrene over håndleddene. Som en liten uttalelse som får alle til å anta at Teresa ikke var helt god. Som farfar Oddvar som mens han levde ustanselig snakket om Praha og livet der frem til flukten i 1968, men som alle mente forsøkte å dekke over de frykteligste hemmeligheter og derfor bare lyttet til med et halvt øre.
Og mens handlingen skrider frem, beveger Ellen seg rundt i Praha på for meg svært kjente steder, fordi jeg selv har vært der så mange ganger (skjønt det begynner å bli noen år siden sist nå). Det tilførte selvsagt boka en ekstra dimmensjon for mitt vedkommende.
Jeg mener at "Teresa Birnas bortgang" fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen mot en sekser. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare hvorfor det ikke blir en sekser, uten samtidig å risikere å redusere betydningen av den femmeren jeg tross alt har gitt. Historien er spennende, det rent språklige er glitrende, bakteppet med Sovjetunionens inntog i den lille staten Tsjekkoslovakia er sterk lesning, beskrivelsen av hva det innebærer å være flyktning og ikke kunne returnere til sitt hjemland er tidvis hjerteskjærende - og ikke en gang vipper det hele over i det sentimentale. Her er det nok den noe stillferdige fortellerstemmen som er avgjørende - samtidig som jeg tror at noen muligens vil savne mer "trøkk", kanskje særlig i det som skjer mellom Ellen og Petr. Jeg har tidligere ikke lest noen av Victoria Bøs øvrige bøker, men det skal jeg gjøre noe med. I mellomtiden håper jeg at flere oppdager denne boka, som jeg mener fortjener riktig mange lesere! For egen del vet jeg at jeg ville ha oppdaget denne boka før eller siden uansett, nettopp på grunn av det lekre omslaget, med motiv fra gamletorget i Praha.
Roar snakker med Oddvars stemme. Roar knytter neven og legger den på stuebordet, hånden ligner en håndgranat og Roar trekker gladelig ut splinten: - Det er ingen av dere som vet hvordan det er å være flyktning. Dere vet ingenting om å være nest best i landet man kommer til og ikke kunne reise hjem. Og når man til slutt reiser hjem, er man nest best også fordi man dro. Det blir ikke gode liv av sånt. Oddvar var utdannet ingeniør, men kjørte drosje i Oslo i førti år til han ikke lenger kunne tenke seg å bytte. Og de andre tsjekkerne, de som ble igjen, det var enda verre for dem. De brukte sine universitetseksamener til å tenke, men tanken sløves, tanken blir borte, de vasket doer, tømte søppel, snakket om og drømte om et politisk klima der tankene kunne gro. I tretti år kunne folk ikke fortelle hva de tenkte i Tsjekkoslovakia. Ingen kunne gi sitt liv et sant uttrykk! Det var løgn og fortielse og angiveri og arrestasjoner. Og vi hadde friheten, i noen måneder i 1968 hadde vi friheten. Men så tok de den igjen, på ett døgn tok sovjetstyrkene det fra oss. Og det kostet oss tjue nye år med kommunistregime. Tjue år er lenge, det er halve livet mitt, det er hele ditt liv så langt, Ellen. Tjue år med halvtomme butikkhyller, med klesrasjonering, men mangel på kjøretøy, på mat, på husvære. Det var ikke en leilighet å få i Praha, det var rasjonering, alle lærte seg å omgå systemet. Alle handlet med alt. Og vi kunne ikke reise hjem, vi kunne aldri reise hjem. Jeg var 23 år da jeg besøkte Tsjekkoslovakia igjen. Og Oddvar, egentlig dro han aldri, han levde med sparsomme nyhetssendinger fra Øst-Europa, han levde for siste nytt fra det tsjekkiske miljøet i Oslo. Han ... ja ... Nei, politikerne snakker om traktater, regimeendringer, avtaler, menneskerettigheter, men når det kommer til stykket ... Når det kom til stykket, så sto vi der våpenløse. En liten nasjon. Mot stormakten. Og den eneste aggresjon tsjekkerne hadde begått var at vi ville ha mer frihet, mer demokrati, slippe fri fra sensuren, fra aparátcik
Leser "Verdens ende" av Ketil Bjørnstad, hans siste. Den engasjerer meg veldig og jeg gleder meg til fortsettelsen. KB er en av mine norske favorittforfattere
De dødes tjern av André Bjerke, nyter det!
Jeg har nå kommet ca halvveis i siste bok i "Nattens brød" - Kjærlighetens veier". Jeg synest de har tatt seg opp etter første bok som jeg ikke helt ble venn med, det blir nesten litt vemodig når den er slutt. Sterke personbeskrivelser.
"Haugtussa" av Garborg har stått og ventet på meg lenge, og nå har jeg begynt på den. Noen snakket nylig varmt om Johan Borgens bøker og da måtte jeg bare finne fram "Lillelord", så nå ligger den klar.
Helt enig med deg annelingua :), han trenger virkelig å få en ny vår og jeg håper at Norah leser dette. Kanskje hun har lest ham likevel nå som jeg har rettet op flausen, hvis ikke, er vi noen stykker som kan skrive under på at da har hun mye bra i vente.
Jeg har enda et par uleste i bokhylla, og gleder meg alltid til å begynne på de.
Det som er litt synd, er at det er litt vrient å søke de opp her inne, for flere av de har vi lagt inn selv. Heldigvis har er vi noen som har oppdaget det og hektet seg på slik at bøkene og kommentarene slipper å stå alene. Bruk google eller lista di for dere som ønsker å snuse på BOJER :-)
Min feil, av en eller annen grunn har jeg skrevet Boyer. Huff a meg, tenk å ikke kunne stave navnet til en forfatter som har skrevet så mange gode bøker og gledet meg i så mange timer. Men nå har jeg rettet opp fadesen :)
Ann-Magritt lugget Johannes i øreskjegget. Hun så no noen grå hår i det. No var konstmesteren ikke lenger noen blomst for homlen.