Livet er en ensom sak ...

Det er ingen tilfeldighet at jeg nok en gang har plukket opp en Ingvar Ambjørnsen-bok. Ambjørnsen har en enorm produksjon bak seg, og jeg har langt fra lest alt av ham. Ikke alt treffer like godt, men det som treffer gjør det til gjengjeld til gangs. "Natten drømmer om dagen" er en slik bok. Og det er stemningen som treffer. Kanskje også det outsider-aktige som i grunnen hefter ved alle hans bøker ...

"Jeg kom over de lange myrene i skumringen, og da jeg begynte å ta meg nedover mot Veggeli, så jeg taket på hytta inne mellom dvergbjerkene; det var tekket med torv, høstfarget mose og eng. Jeg ventet til det var blitt mørkt. Så tok jeg meg inn på den beste måten: Med nøkkelen jeg fant under hellen.

Det er gjerne der de gjemmer den. Der, eller oppe på listverk, eller under store blomsterpotter, dersom de har slikt stående utenfor. Det finnes et dusin andre steder også. Jeg kan dem.

Jeg ble stående helt stille i vindfanget etter at jeg hadde låst meg inn. Det luktet tyri og grønnsåpe, og ikke av folk. Det var ei hytte etter min smak. Enkel og oversiktlig. To soverom, og et oppholdsrom med kjøkkenkrok. Et lite bad uten dusj. Peisovn i stua.

Helt stille. Bare vinden i trærne; den la seg nå mot kvelden. Jeg har gjort det til en vane å stå slik og lytte og lukte i noen minutter. Gjøre meg kjent med stedet.

Jeg var sulten. Jeg visste at jeg ville bli liggende våken dersom jeg ikke fant noe spiselig ..." (side 9)

Sune har trukket seg unna folk og har beveget seg mot skogen, hvor han vandrer fra hytte til hytte, som han bryter seg inn i. Men han er ikke som innbruddstyver flest, for han behandler hyttene med respekt og etterlater seg alltid det meste i den skjønneste orden. Det eneste han stjeler er maten han finner, og kanskje et og annet klesplagg når han finner dette nødvendig. Aller helst vil han være alene, men det er vanskelig å isolere seg fullstendig fra omverdenen skal det vise seg. Selv Sune har et nettverk som krever at han er til stede - i alle fall av og til. Samvittigheten hans gjør dessuten at da han treffer på Vale, en ung asiatisk kvinne med ødelagte og verkende hender, klarer han rett og slett ikke å overlate henne til sin egen skjebne. Etter dette blir ikke vandringen i skogen som før ... I stedet for å gå mutters alene, har han nå et menneske å ta seg av.

Sune og for den sakens skyld vennene hans holder seg langt unna myndighetene generelt og politiet spesielt. De handler ut fra nokså korte tidsperspektiver, hvor det handler om den neste rusen eller den neste kvinnehistorien som kan gi dem et øyeblikks sjelefred. På den ene siden handler det om en dyp og inderlig frihetstrang, om å slippe unna forpliktelser - på den annen side handler det om å høre til et sted. Kanskje er det her samvittigheten tross alt melder seg? Den virkeligheten som beskrives ligger kvantesprang fra det vi vanligvis forbinder med kos og hygge og hytteliv. Og for meg som selv vokste opp med hytte i øvre Telemark, nettopp i de traktene hvor Sune vandrer fra hytte til hytte, og hvor vi alltid pleide å legge nøkkelen oppe på listverket over hyttedøra (i tilfelle vi skulle glemme den hjemme), skaper dette et aldri så lite gufs fra fortiden. Var det virkelig så opplagt hvor nøkkelen ble gjemt? Og kunne vi i grunnen vite om noen hadde vært der siden sist vi selv var der?

Som et årvåkent dyr med en hørsel som virkelig kommer godt med, hører Sune etter lyder av for ham "uvedkommende", uten tanke for at det er han - ikke de andre - som faktisk er nettopp "uvedkommende". Noen ganger kommer samvittighetskvalene riktignok kastende over ham, og da hender det at han foretar enklere vedlikeholdsarbeid eller hogger ved. Som om dette skal rettferdiggjøre alle innbruddene han foretar seg på sin ferd.

I Ambjørnsens bøker og kanskje i særdeleshet i novellesamlingen "Natt til mørk morgen", er det outsideren som går igjen. I så måte har romanen "Natten drømmer om dagen" noe erketypisk Ambjørnsensk over seg. Det er dystert, mørkt og noe dessillusjonert over det hele, og som tittelen antyder - her forfølger nattens mørke også dagene. Få forfattere klarer som ham å beskrive naturen så levende. Jeg tror faktisk det bare er Per Petterson som når opp, og som kanskje til og med passerer Ambjørnsen, når det gjelder å beskrive naturens magi. Tendensen i Ambjørnsens romaner er for øvrig at det meste av handlingen foregår på det indre plan og ikke i særlig grad i det ytre. "Natten drømmer om dagen" er en av hans virkelig bedre romaner. Her blir det et sterkt terningkast fem! Avslutningsvis må jeg nevne at Ivar Neergård leste lydbokutgaven helt nydelig.

Likte denne boka, som alle bøkene til Bjørnstad veldig godt. Nyter måten han skriver på og emnet i boka er deprimerende og uungåelig for oss alle, men han klarer å få meg til å dra på smilebåndet innimellom også. Synes denne er helt på høyden med alle bøkene hans som jeg har lest hittil. Det er noe med Bjørnstad og måten han skriver på som gjør meg helt oppslukt og synes aldri bøkene hans er det miste for lange...det får ikke alle til. Annbefales selvfølgelig:-)

Boka er nesten som en erindringsbok, om bl.a. "gada's galne Gutter", båtbyggere og seilskuter, om dampbåter og rutebåter med sine faste plasser på havna.
Krag forteller historier om byorginaler, konsuler, generaler og andre godtfolk's gjøren og laden i ei svunden tid på sitt breie mål med mange flere bløde konsonanter enn det blir brukt i dag.
Her er også historien om SankHansfeiring i Baneheia der ungdommen tigget gamle prammer og som de slepte med seg med "Fjeldgutten med Violinen siddende i baugen på baaden opp kvarteret i "Lusebyen" der Dagslyset sivede ind gjennem de smaa Kjøkkenvinduer, grønne af Elde og Lort og Flueskit".
Her er så mange fine hverdagshistorier om stort og smått, fattige og rike mennesker

Jeg skal lese de udødelige av Ketil Bjørnstad ferdig . Leser litt sakte....nyter som alltid Bjørnstad sakte, han skriver så utrolig bra! God lesehelg til alle bokelskere om dere leser ute eller inne:-)

Den har kommet på norsk med tittelen "En sang fra fortiden". Fikk den i posten i dag. Etter å ha lest innlegget ditt gleder jeg meg til å lese boken

Helt enig. Dette er solid krim på sitt beste. Ingenting er tilfeldig, alle tråder nøstes opp og historien er meget troverdig. I tillegg er jeg stor fan av Elli, hun er en bra krim-helt, sympatisk og med empati og medmenneskelige trekk...sympatisk dame som i tillegg har hund, kan ikke bli bedre etter min mening. Dette er bare rett og slett strålende...følger med glede Hanssen videre...gleder meg:-)

E likte denne boka men veit ikke helt hvordan den bør omtales... Krim, komedie, grøsser eller hva...? "Grøssingen" var super, og enkelte deler av boka var reint grusomt der det burde være grusomt. Men stort sett gjennom hele boka følte jeg meg midt i en komedie, og en filmatisering ville vært fantastisk! Kommer sikkert etterhvert til å lese mer av Hill, men for nå er jeg mest gla for å være ferdig med boka! Dette til tross for at jeg likte den over gjennomsnittet godt :) Synes den var litt for lang.

Jeg er helt enig med deg. Utgangspunktet og ideen er veldig god, og kanskje litt i tiden. Selv som mann ble jeg underholdt av denne, men som du sier, den kunne vært saftigere. Boka blir også litt lettvinn og forfatteren kutter noen hjørner her og der. Men boka er definitivt underholdene.

Jeg tolker denne som en uavhengig oppfølger av De beste blant oss. Temaene henger litt sammen. Skal man spekulere har nok begge disse bøkene en bakgrunn i forfatterens exit fra Universitetet i Oslo.

Men som du sier. Forfatteren kunne tatt det lenger, gjort både innhold og språk mer burlesk. Men underholdene var det.

Så bra å høre, den er nå satt på ønskelista mi. Har med glede lest flere av bøker hans og er nå snart ferdig med "Monark" som også er god.

Om forbudt kjærlighet, rasisme og Ku Klux Klan i sørstatene

Hillary Jordan var for meg en fullstendig ukjent forfatter da jeg første gang hørte om hennes roman "Mississippi". Så langt jeg har klart å finne ut har hun heller ikke gitt ut flere enn to romaner. Hun debuterte med "Mississippi" i 2008 og kom ut med "When She Woke" i 2012. Den siste er foreløpig ikke oversatt til norsk. Utover dette ligger det sparsomt med opplysninger om forfatteren som sådan på nettet. Ikke annet enn at hun vokste opp i Dallas, TX og Muskogee, og i dag bor i Brooklyn (kilde: Wikipedia), og slettes ikke når hun f.eks. er født. Forfatteren har imidlertid en hjemmeside, og her kan man bl.a. lese at hun mellom bokutgivelser og skriving reiser rundt og holder foredrag på litteraturfestivaler og biblioteker.

Handlingen i "Mississippi" er lagt til en bomullsplantasje nettopp i Mississippi i tiden før, under og etter andre verdenskrig. Flere jeg-stemmer slipper til i boka etter hvert som handlingen skrider frem. I første rekke møter vi Laura McAllan, en kvinne på over 30 år som fremdeles bor hjemme hos foreldrene fordi hun er ugift, og som ingen - heller ikke hun selv - tror noen gang skal bli gift. Men det er helt til Henry dukker opp. Han er ikke blant de mest romantiske, men han fremstår med en edel karakter og er skikkelig og solid på alle vis. Laura blir betatt av Henry, som er en mann av få ord og som ikke uten videre deler sine tanker og følelser med henne. Da han omsider frir, takker hun ja.

Rett før bryllupet blir Laura introdusert for Henrys bror Jamie. Han er en lidenskapelig mann som vet hvordan man skal kurtisere en kvinne, og Laura blir sterkt tiltrukket av ham. Etter at Pearl Harbor blir angrepet og USA dras med i krigen, reiser Jamie ut som flyver. I mellomtiden bestemmer Henry at han og Laura skal flytte til Mississippi, hvor han plutselig har kjøpt en bomullsplantasje. Meningen er at Laura og barna skal bo inne i byen, slik hun er vant til, men slik skal det ikke gå. Henry er en ordholden mann, men det er dessverre ikke alle andre. Han blir lurt og det huset han trodde han hadde leid og betalt depositum for, viser seg for lengst å være solgt da de ankommer. I mellomtiden har det skjedd mye i Henrys familie, og det ender med at den lille familien må ta seg av Henrys svigerinne og hennes farløse barn samt den sta og egenrådige faren, som er en innbitt rasist.

Livet på gården blir beinhardt, og alt regnet forvandler hele området til et gjørmehøl - derav originaltittelen "Mudbound". Vi introduseres etter hvert for Ronsel, en farget mann som også reiser ut i krigen som soldat, og hele hans familie. Hver gang noen fargede går utenfor de rammer som de mest rasistiske elementer i det amerikanske samfunnet har satt opp for dem, trer Ku Klux Klan frem fra skyggene og "gjenoppretter ro og orden" i rekkene. Da Jamie og Ronsel kommer hjem fra krigen, begge med sine hemmeligheter i bagasjen, forrykkes den skjøre freden som har eksistert på gården, og ingenting blir det samme lenger ... Her er elementer av forbudt kjærlighet både på det ene og andre viset, her er intriger og til og med mord, og her er en gryende bevissthet rundt de fargedes posisjon i et samfunn med en stygg forhistorie med slaveri og annen rangs borgere osv.

Denne boka valgte jeg å "lese" som lydbok, og det var ingenting å si på Bodil Vidnes-Kopperuds opplesning. Jeg synes alltid at det er vanskeligere å vurdere en boks litterære kvaliteter når jeg hører lydbok fremfor å lese selv, men jeg vil likevel hevde at "Mississippi" er godt skrevet - uten at den har de typiske litterære kjennetegnene. Historien er sånn sett litt vel mye fortellende i stilen, og det overlates lite til leserens fantasi. Det har vært skrevet et utall av bøker om de fargedes posisjon i USA, om rasisme og Ku Klux Klan. Mitt første møte med denne type litteratur må ha vært "Onkel Toms hytte" i tidlig ungdom - en bok jeg husker at jeg gråt meg igjennom fra perm til perm, og nesten ikke klarte å lese bokstavene for bare snørr og tårer. Siden har "Bienes hemmelige liv" og ikke minst "Barnepiken" dukket opp, mens "Drep ikke en sangfugl" står som en av få virkelig store klassikere på området. Så hva har "Mississippi" å tilføre av nye ting? Svært lite i grunnen. Den er og blir en bestselger, men like fullt en bestselger som hever seg godt i konkurransen innenfor genren. Hvis det er noe jeg likevel skulle sette fingeren på er det at jeg synes det har gått litt inflasjon i å slippe for mange jeg-stemmer inn i bøkene for tiden. Dette virkemiddelet medvirker i seg selv til at leseren liksom får vite alt, og at lite overlates til leserens fantasi. Det andre er at boka slutter for brått. Det er på slutten det virkelig skjer noe, og vips så er det hele over. Som om forfatteren har blitt lei og ønsket å avslutte på en noen lunde hederlig måte. Denne boka kunne imidlertid kledd i alle fall hundre sider til. Min konklusjon og dom er etter dette at her blir det terningkast fire. Og jeg tror nok at jeg skal gi Hillary Jordans nye bok en sjanse så snart denne kommer på norsk.

Når du klikker på linken kommer dette bilde opp, Beklager, Internet Explorer finner ikke [http

Mente du: en.­wikipedia.­org/­wiki/­There's_Plen­ty_of_Room_at_th­e_Bottom

men klikk da på linjen "Mente du: en wikipwdia.....osv da kommer du inn på den rette siden. Håper du får det til

"Vend blikket innad, og du vil finne
enorme vidder dypt der inne -
stadig uutforsket. Lær deg litt om dem,
og se! din egen rikdom dukker opp.

Walden av Henry D. Thoreau

For noen kan også en indre reise være av det gode. :)

Nei,ikke lest denne novellesamlingen,takk for tipset:-)

Kan jo hende at du liker boka, smaken er jo forskjellig, det er jo bare min mening.....

Helt enig med deg, en av mine absolutte favoritt bøker lest i 2012:-) Skulle ønske jeg hadde den til gode!

Den siste kveld

Det er så tungt den siste kveld,
så tungt, så tungt det ord farvel.

Jeg ser dig langt i øiet inn -
og legger tungt min hånd i din.

En tåre skjelver blank og stor.
Det er så tungt det siste ord.

Gabriel Scott 1894, fra verseboka "Årringer".

Her er min omtale av "Kryp - I stormens stillhet. (Ekstern lenke)

Boka handler om livet på Setterfield-plantasjen hvor fru Amanda mister sin eneste datter av kolera. I sin sorg knytter hun seg til et nyfødt slavebarn som hun gir navnet Granada. Granada blir behandlet som et tidsfordriv for fruen i huset og er uvitende om sin egentlige opprinnelse. En dag dukker Polly Shine opp og ting begynner å skje...

Hadde ganske høye forventninger om denne boka etter å ha lest at den ble sammenlignet med
barnepiken og missisippi , som omhandler samme tema. Var ikke i nærheten engang, langdryg og kjedelig, historien fenget meg ikke på noe punkt i boka, en lettelse å lukke igjen boka. Glad jeg lånte denne på bibliotekt og ikke kjøpte den....