For å bli den type kvinne som er sterk nok til å leve sammen med en mann, må en bli den type kvinne som ingen mann vil være sammen med.

Lotus Weinstock

Nå er det "Fyrsten" av Henrik H Langeland som ligger klar. Har også begynt å snuse på "Demokrati eller islamisme" av Hallgrim Berg. Traff han på et arrangement forleden og kjøpte boken av ren nysgjerrighet. Men tror det kan bli interessant lesning.

Boka kom ut i 1880 og i følge forordet står det at paven forbød katolikkene å lese den, og de ansvarsbevisste foreldre låste den inne i bokskap for at ikke ungdommen skulle få fingrene i den.
Det skal vel godt gjøres at de ikke fikk det da.
Boka har vært Zolas mest leste bok, og det er nok takket være handlingen i boka der det handler om erotikk, utukt og om prostitusjon i stor skala. Ja, hele boka handler om Nana, som prøver seg som skuespiller og samtidig prostituerer seg etter hvert som ønsket om luksus øker. Mennene står i kø i hjemmet til Nana for å komme inn på soverommet hennes. Målet er å kapre de rikeste menn og tyne de for den formuen de måtte ha. Hun omgås andre prostituerte og de konkurrerer om hvem de kan få kapre. Her er gifte menn og kvinner, de lever også et løssluppet liv i Paris.
Her har mannfolkene hett blod i årene, og damene defilerer bl.a.i sine landauere i Boulogneskogen på jakt etter de.
Den litterære verdien er vel så som så, det er vel heller det vågale språket og hva disse menn og kvinner bedriver som gjør boka spesiell i sin tid. De fleste var nok klar over at det forgikk mye prostitusjon men det skulle ikke snakkes høyt om det, å i alle fall ikke skrives om.
Jeg må si jeg hadde noen hyggelige timer sammen med Nana og hennes likstilte i datidens Paris. Om mennenes jakt etter de mest attraktive kvinner, som de nesten gjør hva som helst for å ha et forhold til,

Jeg koser meg, og er snart ferdig med "Nana" av Emile Zola. Ei vågal bok når den kom ut i Frankrike i 1880.
Leser også "Helgenen" av Gabriel Scott, "Klokke uten visere" av Carson McCullers ligger klar.
Det blir mye bra å lese i helga.

Jeg likte nok Fyrsten vesentlig bedre enn det du gjorde. Jeg tror det er en fordel å ha lest Wonderboy, fordi det er en del nyanser du går glipp av samt at man skjønner litt mer av hva som driver Christian Von der Hall.

Jeg synes namedroppingen fungerte bra fordi det setter det hele i en ramme som gjør boken mer aktuell etter min mening.

Uansett er det morsomt å være uenige om hva som fungerer og ikke fungerer i ei bok.

Glitter og glamour, grådighet og gys. I denne boka får vi et gløtt bak forhengene til filmbransjen, og det er ikke noe pent syn, noe Coelho skildrer på en forbilledlig, men dog litt langdryg måte. Plottet er flott, historien gjennomtenkt og krydret av bittersøte betraktninger på hvor galt verden bærer av sted.
Jeg liker samfunnsrefseren Coelho som vi kan skimte bak de ulike karakterene.
Boka er vanskelig å beskrive, - litt belærende til tider, men høyaktuell når det gjelder temaer som skjønnhetshysteri, grådighet og menneskets drivkrefter.
Det som trekker ned er at historien er langdryg. Spenning mot slutten, det er jo tross alt en slags krimroman også, men den kunne med fordel vært litt mer komprimert uten at budskapet blir utydelig: vær deg selv! Terningkast fem, Coelho drar det hele i land denne gangen også.

Ja, det er synd. Hvis man svarer på en bokomtale er det nesten umulig å finne tilbake til det. Jeg skal gå til denne bokomtalen nå. Fint at du gjør oss oppmerksom på det.

Lørdag var jeg på et bokantikvariat og kom ut med 3 bæreposer med bøker.
Fant bl.a.2 jeg hadde på ønskelista mi her, og det var "Herre" av Niels Fredrik Dahl og "Klokke uten visere" av Carson McCullers.
Samtidig havnet det bøker av Vilhelm Krag, Gabriel Scott, Johan Bojer, Jon Fosse, Haldis Moren Vesaas, Kjell Askildsen og Tor Ulven pluss noen flere i posene.

Jeg fikk dessverre ikke kjøpt med meg lesetid derifra så jeg får sette i de overfylte bokhyllene for uleste bøker.

Ellen er inne på noe der, det høres ut som du mener Scott
Det første avsnittet begynner slik:
Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille på jorden. Markus står det kanskje på brettet, hvad for en Markus var det?

1.Beste roman om ulykkelig kjærlighet og om lykkelig kjærlighet opplevd av kvinne
2.Beste roman om ulykkelig kjærlighet og om lykkelig kjærlighet opplevd av mann

Mitt forslag er uten tvil "Victoria" av Knut Hamsun. Boka har det meste av det, men den har du kanskje lest.

Min omtale av Gjenferd finner dere her: (ekstern lenke)

Jeg har etterhvert lært at bøker som du elsket som ung voksen ( 20 årene) ikke er like fantastiske 30-40 år etter. Det gjelder bl.a triologien av Trygve Gulbrandsen og J.Bulls bondefortellinger (bl.a Eline Vangen og Glomsdalabruden). Må innrømme at noe av fascinasjonen var blitt bleknet med årene, det samme gjelder "Kristin Lavransdatter". Har nylig lest Anne Karin Elstad's "Juliebøkene" og "folket på Innhaug" om igjen. Disse bøkene var like medrivende i dag som de var for 30 år siden. For øvrig har jeg lest "Stefan Zweig" 2 ganger, og det er bøkene "sjakknovelle", "i mine følelsers vold", og "utålmodige av hjerte". Dette er bøker av høy litterær kvalitet som nesten fordrer at man tar bøkene tilbake med jevne mellomrom. Disse bøkene rangerer høyt på min "favorittliste" og jeg anbefaler flere bokelskere å ta del i hans forfatterskap. Det er når man leser slike bøker at man får forståelse for hva som er litteratur av ypperste klasse.

Begynner nå på "Fyrsten" av Henrik Langeland. Mannen min har lest den og er ikke kjempebegeistret, men med flere gode anmeldelser her inne kaster jeg meg over den med friskt mot. God lesehelg.

Fantastisk. Her har du mye å glede deg til. Litt av en fangst....God lesehelg

Samme kor eg snur meg har eg ræva bak, - men kvifor må eg alltid snu meg for å hugse på det.
Liv Nysted

Du kan lese den som en enkelstående bok, det har jeg. Vet forresten ikke om jeg har lest de to andre bøkene. Jeg ser de kom ut i 1940-41 og 47. Kanskje det er pga av titlene "Våren - Sommeren - Høsten" at de blir kalt en trilogi. ?
Bare kjør i vei du Hedvig, tror du kommer til å like den.

Jødenes historie gjennom 900 år

Det begynner å bli en stund siden jeg var på Jødisk museum og hørte på Gabi Gleichmanns foredrag "Hvorfor lese Toraen når vi har Philip Roth?", som var en reise gjennom jødisk litteratur de siste par hundre årene. Han hadde da nettopp debutert med sin 654 sider tykke roman "Udødelighetens elixir", og jeg var fast bestemt på at jeg nokså raskt skulle lese denne. Imidlertid tok det sin tid før jeg kom i gang, og da jeg først gjorde det, ble det i form av lydbokutgaven - til tross for at jeg selvsagt hadde sikret meg papirutgaven mens denne fremdeles var å få tak i som førsteutgave. En papirutgave med forfatterens dedikasjon til meg, bare for å ha sagt det!

"Udødelighetens elixir" handler i bunn og grunn om jødenes historie gjennom de siste 900 år, helt fra livet i Spania og frem til dagens Norge. Ari Spinoza ligger for døden, og med seg inn i døden tar han med seg Udødelighetens elixir, en bok som har fulgt Spinoza-slekten gjennom århundrer - arvet fra far til eldste sønn i generasjon etter generasjon. Boka inneholder en hemmelig oppskrift på et elixir som gjør en udødelig når dette inntas. Ari Spinoza er bokas forteller og jeg-person.

"Det fantes en legende i vår familie som min tvillingbror Sasha og jeg elsket da vi var små, da verden fremdeles virket så åpen og utfordrende labyrintisk, og jeg ennå hadde evnen til å se den med barnets optimistiske øyne. At jeg aldri ble lei av å høre denne legenden, skyldtes mest at min grandonkel i aller høyeste grad hadde en ekte fortellergave. Med noen velvalgte ord og teatralske fakter klarte han å mane frem hele den iberiske halvøyas middelalderhistorie med blodige slag, grusomme herskere, skinnhellige prester og intrikate adelsmenn. Ifølge denne legenden, som han brukte for å gjøre vår slekts tidligste fortid levende, begynte slekten Spinozas historie for trettiseks generasjoner siden i den provinsielle, isolerte og av underkastelse lamslåtte småbyen Espinosa, som lå i regionen León, i nærheten av byen Burgos i Spania." (side 35)

Gjennom boka introduseres vi for den ene skikkelsen etter den andre, og vi får innblikk i de utroligste historier og skjebner. Noen personer - som Baruch - vies til dels stor plass, mens andre personer dukker opp og forsvinner like plutselig igjen. Gjennom nokså korte kapitler får vi glimt inn i skjellsettende historiske hendelser, hvor Spinoza-slektens medlemmer aldri er langt unna. Det er først og fremst mennene som står i fokus, men etter hvert som vi nærmer oss en ikke altfor fjern fortid, dukker flere og flere kvinner opp på arenaen, og her står sånn sett historiene Shosana og Arabella i en særstilling. Man er likevel aldri i tvil om at kvinnenes plass i den jødiske historien er og blir i skyggen av mennene.

Mange av historiene viser hvilken fremtredende plass seksualiteten hadde i de jødiske miljøene. Fortellingen om Baruck og hans ekteskap med Marianne, en i det ytre nokså uskjønn kvinne, men under dette en lidenskapelig og fyrrig kvinne, gjorde et sterkt inntrykk. Like så slaget om Granada og Alhambra i 1492, da muslimene ble drevet på flukt og byen ble overtatt av de kristne. Jødenes skjebne forverret seg etter dette, og mange ble drevet i landflyktighet i et Europa som heller ikke da var særlig vennligsinnet innstilt overfor jødene. Vi får også høre om Salman de Espinoza, også kalt den vandrende jøde, som levde i 350 år etter å ha drukket udødelighetens elixir.

Boka er ikke kronologisk i sin fremstilling av jødenes 900 årige historie, men springer i tid. Så er vi i Ungarn våren 1919 , hvor kommunistene har overtatt makten, før vi rett etter befinner oss i Sarajevo hvor de berømte skuddene som drepte tronarvingen Franz Ferdinand og hans gemalinne falt i 1914 og utløste første verdenskrig. Senere kommer vi tett på den unge Hitler - her omtalt som Adi - og sannelig er også Stalin med. Vi følger dessuten utviklingen i mellomkrigstiden opp mot andre verdenskrig, hvor jødenes situasjon for alvor ikke bare ble vanskeligere, men rett og slett umulig. Vi skjønner også at verken Hitler eller andre var nyskapende hva gjaldt jødehatet, som hadde levd "i beste velgående" gjennom århundrer. Idéen om en egen jødisk stat vokste seg sterkere som en direkte følge av den økende antisemitismen i Europa forut for og under andre verdenskrig.

Etter hvert trer enkeltskjebner frem, slik at verdensbegivenhetene mer fremstår som kulisser i forhold til dette, og vi får høre om slekters gang. Mens tidligere tiders Spinozaer hadde vært opptatt av filosofien, var det nå velstand, penger og makt som overtok. Og paradoksalt nok var det først da slekten Spinoza på mange måter ble tatt på alvor i sin samtid. Like fullt er det liten tvil om Spinozaenes betydning når det gjaldt viktige nyvinninger og oppfinnelser - både innenfor legevitenskapen, filosofien og andre akademiske områder.

"De gjenstående ti årene av sitt liv brukte Benjamin til å skrive Udødelighetens elixir. Han var seg fullt bevisst at boken kom til å bli lest av ytterst få mennesker, men sparte seg likevel ingen anstrengelser, verken tankemessig eller stilistisk, for å skape et fullendt mesterverk.

Han dediserte arbeidet til sine fire sønner, selv om bare Aron, den eldste, fikk lese den. Han skrev: "Dette er deres bakgrunn. Fremtiden står dere selv for." (side 295)

Underveis tillater Gleichmann seg noen kunstneriske friheter når han beskriver viktige historiske hendelser - noe som rett som det var fikk meg til å humre og le. Jeg skjønte for øvrig nokså raskt at jeg bare kunne glemme å få med meg alle personene i det enorme persongalleriet som presenteres underveis i boka. Jeg tilhører for øvrig dem som elsker forfatterens fortellerstemme, og som har veldig sansen for måten historiene fortelles på - selv om jeg må innrømme at jeg skulle ønske at Gleichmann hadde forholdt seg til en slags kronologi, fordi dette ville ha gjort stoffet mer tilgjengelig. Det er kanskje nettopp dette som har gjort at noen oppfatter boka som tung, for ordrik og rett og slett for tykk, noe også Gerd Elin Stava Sandve påpeker i sin anmeldelse i Dagsavisen den 25.08.2012. Men å trekke paralleller mellom Gabi Gleichmann og Paolo Coehlo, slik Espen Grønli i Morgenbladet gjør det i sin anmeldelse av 16.08.2012 - det synes jeg er slemt!

"Udødelighetens elixir" er en sånn bok som man med fordel kan lese om og om igjen, og det er jeg også sikker på at jeg kommer til å gjøre, over gjennomsnittet interessert i jødenes historie som jeg tross alt er. I og med at jeg denne gangen valgte å høre lydbokutgaven, som ble fantastisk lest av den erfarne oppleseren Anders Ribu, har jeg til gode å lese selve papirutgaven.

Jeg har vært usikker på om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men har endt med en seks´er på terningen. Jeg har lagt vekt på bokas språklige kvaliteter og dens originalitet. Boka krever virkelig sin leser - mest av alt på grunn av de utallige historiene som flettes inn i hverandre, sprangene i tid (frem og tilbake) og alle digresjonene underveis. Og selv er jeg veldig svak for bøker som både gir en innføring i historisk korrekte hendelser og fremstiller dette på en så interessant måte som jeg synes at Gabi Gleichmann her har gjort.

Han pynter ikke på vanskelighetene oppi all elendigheten, den godeste Bjørneboe. Han var en vågal forfatter som ofte skrev om det skitne, de asosiale mennesker med problemer og utfordringer i livet, som de vi treffer her i boka.
Sem Tangstad strir hele livet, men han er ikke alene om det, han treffer noen likesinnende som forstår hvordan han har det med seg selv og sin kunst.
Jeg lar meg nok en gang begeistre på Bjørneboes valg av tema og måten han presenterer den på. En god bok rett og slett.

Har nettopp lagt fra meg boken.Har forstått at dette var "den store sommerromanen" i fjor, men ett eller annet har holdt meg unna boken (bl.a en del negative/blandede omtaler her på bokelskere). Grunnen til at jeg lot den få en sjanse var tilbudet om å få den som E-bok til kr.29. Vips ble den lastet ned på ipaden min. Og så var jeg i gang med det som flere her inne betegner som en typisk "dameroman" Jeg skal ikke gjenta det som allerede er sagt om boken, men du forstår etter noen ganske få sider at dette ikke er noe litterær høydare. Men selv om jeg irriterte meg nesten grønn over den oppkonstruerte og helt utrolige historien, alle klisjeene, sammentreffene, språket m.m lot jeg meg rive med (hehe) side etter side. Forfatteren skal ha poeng for "pageturnereffekten" selv om jeg skumleste store partier av boken og således leste 600 sider i rekordfart. Måtte se hvordan det hele endte. Og her var det så til de grader "happy ending". Interessant at boken er såpass populær, men tror det skyldes at det er en lettlest roman som egner seg til late sommerdager og som grei tidtrøyte. Og det er jo et pluss i seg selv. Men jeg kommer nok ikke til å kaste meg over hennes neste bok.