Kan tittelen bli mer skremmende? Bare ordet Svartedauen med undertittelen "en litterær-historisk beretning om massedød og overlevelse" gjør at en kan få frysninger nedover ryggen, og med god grunn. Det var et helvete på jord.
Det er ikke så mange øyevitneberetninger til forløpet, til alle lidelsene, angsten og døden, for de fleste bukket under for pesten. Men noen er det, og andre historier fra de skremmende årene fra 1348 og utover i Europeisk historie.
Det dukket stadig opp epidemier av ulike slag i kjølvannet av den store pesten, og her forteller Ustvedt om den spede begynnelse til å forstå årsaken til Svartedauen "Rotte - loppe - menneske"
og andre mindre, men alvorlige epidemier.
Jeg syntes det er en velskrevet bok, her fikk jeg et godt innblikk i katastrofeårene i Europa og i Norge, men også årene etter epidemien.

Har lett etter første utgaven lenge. Er det noen som har lyst til å kvitte seg med sin?

Dette var spennende fra første side og finurlig slutt. Dette er krim på sitt aller beste:-) annbefales virkelig:-)

Registrerer at det blir flere og flere som skriver i feltet "bokomtale" der de kun skriver litt om boka og så henviser de oss til å lese deres bokomtaler på sin egen blogg.
Jeg vet ikke om det er det som er meningen at det gjøres på den måten, kanskje Andrè har noen synspunkter på det, om hvordan det skal være fremover. Etter hvert nå har det blitt mange slike innlegg, det blir i grunnen ganske så tungvint når en ønsker å lese omtaler og så må gå inn via blogger. Syntes det hadde vært mye bedre og hyggeligere å lese omtalen her på Bokelskere.no, det går jo lett an å lime de inn. Det er jo så mye enklere når den ligger åpen her. Vel, det er nå min mening da.
Andre som har synspunkter på det?

Din arm, din sjæl

Jeg ser din arm i nattens mulm.
Så sært: Din arm i mulmet, hvid og smal
som sjæl fornemmes! Sølvergrå som din,
din sjæl!

Som danske enges sølverdis
ved juninatt, og dog ei vag som dis,
nei slank som siv, som sivet slebet svai,
svai, slank!

Som dis! Som disen let,
med stille fjed som tågefjed i mos.
Med sivets natteskjælven, å så tung,
tung, ræd!

Og atter sært! Din arm, - min arm!
den ser, din arm! pupiller har den. Ja!
Ei to blot, tusend har den. Ja, den ser,
ser, ser.

Men ak! Jeg kan ei tyde, du,
de tusend stråler. Ler de? Gråter? Ak!
Jeg, kan ei, kan ei! Længes? Drømme mon?
Elskov?

Jeg ved det ei. Jeg ved kun èt!
at blikkets glans er skjær som linjens gråt.
Jeg ved kun èt! At blikkets glans er skjært,
skjært, skjært.

Sigbjørn Obsfelder

Novemberrose

Sener rose, født i barskest måned,
fagre sommerbarn, av frosten skånet,
på siste spirekraft, oss levnet her,
vedmodsfullt et billede du er!
På rest av ynde, falmet kinn enn bær;
på siste skjønnhetsglimt, mens håret grånet,.
Fagre rose, født i barskets måned,
siste rose, du et billed' er.

På hvert et sinn, der enn en drøm kan gjemme,
der ungdomsblindt ennu kan tro og se,
der smerterik kan minnes, mildt kan glemme,
kan rives hen, slå gjekken løs og le!...
På hvert et håp, der kvalt i bitre dage,
hver higen varm der knust imellem skjær
en gnist av livsensmot beholdt tilbake,
sene rose, du et billed er!

Hvor står du der, som var du sendt å bære
fra lysets egne oss et vink, et bud!
Som ble du skånet kun for oss at lære
den store hemlighet: at holde ut.
Igjennom somrens brann, novembers isnen
å holde ut og redde livets skatt,
igjennem dagens hete, tørre visnen
lære os: å blomstre over natten.

Farvel da, rose! Spilt var ei ditt liv!
Visne må du nu, som alt det skapte.
Men smukt du varslet om et annet liv,
der reises, skal engang av alt det tapte.
Visn, rose, kun.... ditt billed har jeg gjemt!
Hva du kan give, ærlig har du ytet:
Din duft du bød, vårt øye har du frydet,
og tankene høstlig skygget, vårlig stemt.

Camilla Collett

Her er et par dikt skrevet av Gabriel Scott, og som du ser er det flere års mellomrom mellom de.

Dit øies blanke ædelsten (1897)

Oktoberhimlen rød i vest
og nordenvinden imot -
rundt om har løvets sidste rest
bredt teppe for min fod.
Hver blomst er død, hvert træ forladt,
hver liden fugl er fløiet bort.
Men i det dunkle skjær af nat
staar aftenstjernen bleg og mat
og lunden taus og sort.

Alvilde, engang var du min,
hvorhelst jeg gik og stod.
Du tændte solen i mit sind, og var mig evig god.
Men den gang var det sommertid
med blomsterduft og fulde trær,
og bækken sang i lund og lid,
hvor liljen vugged svanehvid
i gyldent maaneskjær.

Men det er ikke nu som før,
nu er mit syn vendt om:
nu ser jeg kun den vaar, der dør
for vinterkuldens flom.
Nu er det aldrig sommer mer,
og skinner stundom solens guld,
det gjør, at jeg kun bare ser,
hvor snart igjen det atter sner,
og alt blir lagt i muld.

Dit øies blanke edelsten
som ledet vart min fod.
din pandes høie elfenben
og barnekindens blod -
nu er det kun en haandfuld jord,
nu er hun død min kjærlighet.
Med mindets sorte sørgeflor
jeg svøper om hvert lidet ord,
den døde gav meg med.

Et høstbillede ( til August Jacobsen) - Maler - I 1916 flyttet Jacobsen til Sørlandet, uten å ta en fast bopel for lengre tid. Han oppholdt seg i Mandal, Arendal og ulike steder nær Kristiansand. På begynnelsen av 1920-tallet kjøpte han et landsted ved Bliksund nær Kristiansand, et sted han døpte «Solgården». Dette ble et sted han stadig vendte tilbake til fra sine mange reiser)

En høi og blank septemberdag -
hør havets sakte åndedrag.
Det stryker bløtt og lindt som dun
inn over bondens tun.
Men op i akerfuren
der holder stæren avskjedsfest
og samler glad den dyre rest
som blev igjen fra skuren.

På berget er det kråketing,
man soper rundt med store sving:
Bli - eller reise nu i dag,
det er det gamle gnag.
Men frem fra kløvervollen
hvor håen sveller tett og tykk
står løvetann med grå parykk
og speiler sig i ollen.

Hør vinden med dens silkelyd,
den rusker blidt i tistlens spyd,
så fnokken flyver fra og til
som mygg i solens spill.
Men bak om fuglehæren
med alt dens ståk og skrik og skrål
har høsten tendt et lite bål
som blusser tyst i fjæren.

Hvad kan vel dagen tenke på?
En gyllen kringel i det blå,
og vindens skyttel fin og lett
i strålespindets nett.
Ja, gjennem kringelveven
går suset med sin violin
og demper som en myk sordin
det dumme fugleleven.

Så lakker det mot soleglad,
og kråkeflokken spredes ad.
Det sner med filler fjernt og nær,
og myr og stein og busk og trær -
alt søker stille sammen.
Det skumrer, hver en lyd dør hen,
og bare suset blir igjen
- og månen over kammen.

Om seksuell forvirring, AIDs-epidemien og samfunnets forhold til homofili

Det har gått atskillige år siden sist jeg leste en John Irving-roman, og jeg må faktisk tilbake til slutten av 1990-tallet da jeg leste "Enke for et år" forrige gang dette skjedde. "Garps bok", "Hotell New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany" - med førstnevnte som den aller, aller beste - står for meg som noe av det beste som finnes innenfor litteraturen. Siden dette har det gått litt opp og ned med John Irving, har jeg fått med meg, og helt greie bøker av den tykkelsen han normalt pleier å skrive (500 sider +++) frister vanligvis heller lite, for å si det sånn. Etter å ha lest - eller rettere sagt hørt - John Irvings siste roman, er det mulig jeg må revudere dette og begynne å grave frem tidligere bøker av ham som jeg ikke har fått med meg i årenes løp.

John Irving (f. 1942) har i årene fra 1968 utgitt 18 bøker. Hans definitive gjennombrudd kom med romanen "Garps bok" i 1978 - en bok jeg ble introdusert for i 1980/81 og fikk i gave av en medelev på skolen jeg gikk på. Jeg glemmer aldri denne boka! Kanskje var det første gang jeg opplevde å lese en bok som fikk meg til å le og grine ... samtidig ...

I romanen "I en og samme person" møter vi jeg-personen William Marshall Dean - kalt Billy blant venner. Han er nå i 70-årene og ser tilbake på sin ungdomstid på 1950-tallet i den lille byen First Sister i Vermont, hvor han gikk på en gutteskole. Veldig tidlig kommer det frem at Billy er seksuelt forvirret, for han forelsker seg både i gutter og jenter. Det er nesten det verste - at han kan komme til å svikte alle han blir glad i og ikke en gang er tro mot det kjønnet - gutter eller jenter - som han til en hver tid forelsker seg i. Han er nemlig bifil, skal det vise seg etter hvert.

På skolens bibliotek treffer han Miss Frost, en lærerinne som hjelper ham med å finne litteratur om å forelske seg i feil person. Og så ender han opp med å forelske seg også i henne, en kvinne som er nokså grovt bygd, men som har de vidunderligste små puppene Billy noen gang har sett. Miss Frost skal etter hvert vise seg å ha mange hemmeligheter, og det er kanskje ikke tilfeldig at Billy forelsker seg i nettopp henne? I tillegg forelsker han seg i morens nye kjæreste. Billys far forsvant for mange år siden - en nokså typisk detalj i det irvingske univers.

Vi følger Billy og vennene hans gjennom de neste tiårene, og plutselig handler boka - i tillegg til en hel del om sex mellom menn, transer, menn og kvinner osv. - om AIDS-emidemien. Om alle som ble syke, som døde - og hvor det å være homofil nesten var ensbetydende med dødsdom i enkelte miljøer. Og hvor mye skjult homofili kom frem når diagnosen var et faktum ... Sjokket i omgivelsene - "var han også homofil/bifil?" osv. Sånn sett kan man si at John Irving har gitt epidemien et menneskelig ansikt og beskrevet i detalj hvordan dette virket inn på de som ble berørt. Og han skriver om forskjellen på å være aktiv og passiv homofil, og at de få som visste å beskytte seg, klarte seg - mot alle odds. Ingen - heller ikke jeg - sitter uberørt tilbake etter en slik lesning! Dessuten husker jeg AIDS-emidemien så godt, all angsten - også blant heterofile - og frykten for at kyss kunne smitte. Ja, til og med håndtrykk og klemmer ... Det visste man jo ikke ... Og jeg gjenopplevde en begravelse jeg selv deltok i på begynnelsen av 1990-tallet, hvor avdøde var homofil og døde av denne grusomme sykdommen ...

John Iriving skriver så lett og ledig at jeg i perioder måtte stille meg spørsmålet om dette er stor litteratur eller noe nesten hvem som helst kunne ha skrevet. Her er det lite motstand i teksten, og noen ganger følte jeg at jeg kunne gjette hva som kom til å skje. Men når jeg var som mest "ovenpå", kom den ene overraskelsen etter den andre, og ting ble ikke helt slik jeg hadde sett det for meg. Jeg likte at han her opererer med en jeg-person, for det var interessant å bli fullstendig oppslukt i Billys univers, å se alt fra hans perspektiv. Forfatteren har åpenbart hatt store ambisjoner med denne romanen, og jeg er ikke helt sikker på at han innfrir sånn rent litterært. Uansett har det blitt en sterk historie om hvordan det var å være homofil, bifil og transseksuell i en periode der åpenhet og aksept av det å være annerledes absolutt var på gli´og hvor AIDS-epidemien truet med å ødelegge alt ... Jeg likte Ole Christian Gullvågs opplesning, fordi hans stemme - litt snublende noen ganger og altså ikke perfekt - ga Billy akkurat den identiteten han fortjente. Her blir det terningkast fem! Og det beste av alt: jeg fikk lyst til å lese mer av John Irving!

Leser død manns fotspor av Peter James. Dette er krim av ypperste klasse etter min mening, ikke et dødpunkter hittil og han er min nye krim-favoritt. Ikke mye som slår en god engelsk krim. Sittet ute i sola og lest til nå, men så ble det kaldt da sola forsvant bak huset til naboen.. Sofakroken neste. God helg og god lesehelg til deg:-)

Boka har undertittelen "En ung manns historie", og her møter vi hovedpersonen Frèdèric som drar til Paris som 18 åring for å studere. Det blir lite skolegang, for han vil heller leve et sorgløst liv blant venner og prøver å innynde seg hos de riktige menneskene. Han mangler dømmekraft og han er på en måte en litt naiv drømmer som er passiv i forhold til å gjøre karriere. Den ene dagen vil han bli forfatter, maler, politiker eller ta seg andre småjobber. Han jakter på lykken og forelsker seg lett og lar seg enkelt rive med i mange situasjoner. Madame Arnoux er den mest sentrale kvinnen i boka og i Frèdèric's liv.

Det er ingen spesiell handling i boka, men vi blir kjent med Frèdèric og noen av vennene hans der de suser rundt på besøk til hverandre og prøver hardt og få innpass og bli venner med de hos Paris-sosieteten som betyr noe. Her kurtiseres det over en lav sko, gift eller ei, de fleste har seg elskere eller elskerinner. I kjølvannet av dette oppstår det ofte sjalusi, og konfliktene murrer i bakgrunnen.
Vi får også et innblikk i oppgjøret mellom det konservative borgerskapet og de revolusjonære arbeidermassene i mai og juni 1948. Med gatekamper og plyndringer.
"Frédéric Moreau. En ung manns historie" er en lang rapport om et helt liv, uten at personene så å si tar noen aktiv del i handlingen. Marcel Proust
En god bok som ble lest med glede.
Har lest flere bøker uten noen spesiell handling, og da tenker jeg på noen av de eldre russiske forfattere. Det sier noe om hvor dyktige de var, når slike bøker blir lest og blir betegnet som klassikere den dag i dag.
Håper at flere vil la seg begeistre over slike type romaner.

Filharmonisk utroskap

Ketil Bjørnstad (f. 1952) har en formidabel produksjon av bøker (hele 41 stk.) og LP´er/CD´er (56 stk.) bak seg, og jeg er en stor beundrer både av hans forfatterskap og hans komponist- og musikerkarriere, skjønt jeg har størst forstand på forfatterskapet hans.

Temaet utroskap er berørt i flere av Ketil Bjørnstads bøker, men det er først i "Ensomheten" at dette er så til de grader rendyrket som tematikk gjennom en hel roman.

Oscar Enger - bassist i Oslo Filharmonien - er notorisk utro, og selv ikke det forhold at han gifter seg med Mildred, en kvinne han elsker, forhindrer ham i å være utro få uker etter bryllupet. Stadig på jakt etter nye erobringer - stadig med kyniske kalkulasjoner i bakhodet hver gang han står overfor en ny kvinne. En jakt som handler om å styre unna dem som kan bli for krevende, og for all del ikke involvere seg i noen som kan finne på å komme på konsertene hans og sånn sett komme ham for tett innpå livet. Kvinner som jobber i servicebransjen er perfekte, vant som de er med å stå til tjeneste - jurister ikke siden de er mer tilbøyelig til å kreve noe mer av ham. Til slutt er han så dristig at han i praksis nesten ber om å bli avslørt av sin kone. Og avslørt blir han! Men mens hans kone tror at utroskapen har hatt et nokså begrenset omfang, vet Oscar at det dreier seg om 30-40-50 ulike kvinner i årenes løp ... Han er blitt en horebukk som ikke er verdt noe mer enn de to plastposene han får med seg ut av deres felles bo, for å sitere forfatteren på noe han uttalte i et intervju i Nitimen tidligere i år. Etter hvert finner Oscar seg en kul leilighet på Tjuvholmen, men dette viser seg å være helt feil for ham. Parallelt følger vi sønnen hans som plutselig bestemmer seg for å hoppe av videregående for å satse på musikken ... Og før Oscar går på autopilot og setter alle kluter inn for å få sønnen "på rett spor", må han gå noen runder med seg selv ...

Susanne Hvasser er fiolinist i samme orkester som Oscar Enger. Også hun har et nokså havarert liv bak seg - som den andre kvinnen, elskerinnen til Holger. Det som var ment å skulle bli en overgang - mens hun ventet på at Holger skulle forlate sin kone - ble etter hvert selve livet for henne. Et kjærlighetsforhold som er dømt til å holdes skjult i år etter år, og som aldri får blomstre fritt, som aldri får frisk luft ... Egentlig holder hun det ikke ut, men så holder hun heller ikke ut tanken på at hun skal miste ham. Ensomheten døyves med katten Misan, substituttet for et annet liv, substituttet for barna hun aldri fikk ...

Oscar og Susanne har det til felles at ingen av dem lever det livet de egentlig ville ha levd. Løgnen har etter hvert blitt en så stor del av dem at de ikke vet hvor den begynner og hvor den slutter. Og midt oppi deres levde liv - i løgnen - vokser det frem en ensomhet ikke bare i forhold til omgivelsene, men også i forhold til dem selv, fordi de aldri kan vise noen hvem de egentlig er. I den konteksten blir selve avsløringen, det som gjør at alt tar en slutt, det de ikke fikk til å gjøre selv, kanskje en stor lettelse og en mulighet til å starte på nytt og leve et sannere liv? Og mens vi følger Oscar og Susanne etter hvert deres brudd - han med sin kone, hun med elskeren - og får innblikk i hatet fra hhv. ekskona og elskerens kone - ligger det i kortene at livet har noe mer i vente for disse to skibbrudne ...

Jeg har lest de aller fleste av Ketil Bjørnstads bøker i løpet av de siste 30 årene, og har sånn sett nokså inngående kjennskap til hans forfatterskap. Jeg har mine helt klare favoritter blant bøkene hans (Alvestad-triologien og Villa Europa - bare for å nevne noen), og opp i denne klubben seiler nå " Ensomheten", som en roman som virkelig berører med sin tidsaktualitet. Få norske forfattere er i stand til å beskrive menns følelsesliv så nyansert som Ketil Bjørnstad.

Det er skrevet et lass av bøker om utroskap, men denne boka er annerledes. Temaet er svært alvorlig og veldig aktuelt for vårt samfunns verdier, der det meste er sentrert rundt individet og dets behov. Like fullt - noen av beskrivelsene - særlig kynismen hos Oscar og noen av kompisene hans som også er like notorisk utro som ham - fremkalte likevel litt humring, kanskje fordi kynismen settes så til de grader på spissen. Her slipper både Oscar og Susanne til med hver sine stemmer - dog uten å være jeg-personer - og det forhold at de omtales i tredjeperson entall gjorde at jeg som leser fikk den nødvendige distansen til dem begge. Dermed unngår forfatteren det selvrettferdige, samtidig som vi slipper å ta stilling til det moralske ved hovedpersonenes handlinger. Forfatteren utforsker utroskapens mange fascetter, og gir aldri svar på de store spørsmålene: er noen rett og slett bare helt uforbedrelig utro eller handler det om at de ikke har møtt den rette?

Noe som alltid krydrer Bjørnstads romaner er alle preferansene til musikken - først og fremst den klassiske musikken. Hans musikerbakgrunn fornekter seg heller ikke her. Opp gjennom årene har jeg endt opp med å skaffe meg det meste av den musikken han skriver om - i tillegg til det han selv har utgitt - men i "Ensomheten" er han stort sett innom klassikere han har omtalt tidligere. Musikk som det i alle fall for meg er enkelt å relatere meg til ...

Oppleserne Øystein Røger og Andrea Bræin Hovig ga stemmer til hhv. Oscar Enger og Susanne Hvasser, og dette fungerte svært godt! Skjønt her ville man aldri hatt problemer med å følge med på hvem det enkelte kapittelet handlet om. Romanen er godt skrevet, tematikken er interessant og persongalleriet er troverdig og nyansert. En av Ketil Bjørnstads beste romaner, synes jeg! Her blir det terningkast fem - et sterkt et!

Boka har undertittelen "En ung manns historie", og her møter vi hovedpersonen Frèdèric som drar til Paris som 18 åring for å studere. Det blir lite skolegang, for han vil heller leve et sorgløst liv blant venner og prøver å innynde seg hos de riktige menneskene. Han mangler dømmekraft og han er på en måte en litt naiv drømmer som er passiv i forhold til å gjøre karriere. Den ene dagen vil han bli forfatter, maler, politiker eller ta seg andre småjobber. Han jakter på lykken og forelsker seg lett og lar seg enkelt rive med i mange situasjoner. Madame Arnoux er den mest sentrale kvinnen i boka og i Frèdèric's liv.

Det er ingen spesiell handling i boka, men vi blir kjent med Frèdèric og noen av vennene hans der de suser rundt på besøk til hverandre og prøver hardt og få innpass og bli venner med de hos Paris-sosieteten som betyr noe. Her kurtiseres det over en lav sko, gift eller ei, de fleste har seg elskere eller elskerinner. I kjølvannet av dette oppstår det ofte sjalusi, og konfliktene murrer i bakgrunnen.
Vi får også et innblikk i oppgjøret mellom det konservative borgerskapet og de revolusjonære arbeidermassene i mai og juni 1948. Med gatekamper og plyndringer.
"Frédéric Moreau. En ung manns historie" er en lang rapport om et helt liv, uten at personene så å si tar noen aktiv del i handlingen. Marcel Proust
En god bok som ble lest med glede.

Helt enig med deg. Dette er en morsom bok, som har noen interessante undertoner. Et lite poeng er at forfatteren kalte boka rolex, for å se om han slapp unna med det, uten å få advokater på nakken.

Gleder meg....

Jeg er i gang og allerede etter første side fenget denne....blir nok ikke lett å legge fra seg

Urban T-bane-poesi

I disse dager kommer Hanne Mari Førland (forfatter) og Siv Sivertsen (fotograf og designer) ut med en morsom, lekker og original bok om Oslos T-banestasjoner på Liv forlag. Ikke om hvilke som helst T-banestasjoner i Oslo, men om linje 2 mellom Østerås (Bærum) i vest og Ellingsrudåsen (Oslo) i øst. Og fordi jeg selv tidligere har bodd på Ellingsrud i ti år, og har tatt banen - spesielt den mellom Oslo sentrum og Ellingsrud - et utall ganger, følte jeg umiddelbart at denne boka snakket til meg. For øvrig er jeg også godt kjent med vestgående bane.

Av bokas forord fremgår det at boka er blitt til i tekstforfatter Hanne Mari Førlands møte med helt vanlige folk som bor langs T-banelinjen fra Østerås i Bærum til Ellingsrud i Oslo. I alt dreier det seg om 26 stasjoner.

"Møtene har vært åpne samtaler om deres assosiasjoner til ordet "linjer". Hver og en har fortalt om egne opplevelser og tanker, som jeg (Hanne Mari Førland - min kommentar) har bearbeidet og laget til mine tekster.

Alle har fått vite om fremgangsmåten, og de har fått lese og kommentere tekstene knyttet til seg. Tekstene er altså inspirert av møtene."

Siv Sivertsen står bak bildene i boka, hvor hver stasjon har fått sitt eget bilde. "Hver stasjon er forskjellig i lys og utforming og har sin egen puls. Fra stille og fremmed, til et myldrende folkehav, for så å bli stille igjen noen minutter senere. Og slik fortsetter pulsen, av lys, lyd, av energi, stillhet og rytmer."

I boka er fotografi og ord uttrykk som er satt hver for seg, samtidig som de er satt sammen og vevd til "et spill av tanker og sanseinntrykk" (sitat fra forordet).

Bildene i boka forsøker å fange stemningen på hver enkelt stasjon på linje 2, og langt på vei var de lett gjenkjennelige. Noen av bildene er imidlertid så eksperimentelle at det er vanskelig å få øye på annet enn lys og fart - tatt med lang lukkerhastighet som de er.

Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men jevnt over virker bildene tatt på den østlige linjen skumlere enn dem som er tatt på den vestlige siden - men dette kan jo komme av øynene som ser ...

Selv ble jeg nok aller mest fascinert av bildene, men jeg vil understreke at også tekstene er fylt med mye mening, og er poetiske i sitt uttrykk. Som hvor Kristin, 36 år, fra Tøyen er bedt om å fortelle hva hun assosierer med ordet "linjer" ... Fordi hun selv er profesjonell danser, forbinder hun ordet med linjer som dansere jobber for å få frem via estetikk, proporsjoner og renhet.

Dette har igjen fått tekstforfatteren til å skrive følgende:

"Danseren

hun løfter ansiktet etter blikket
festet på et punkt bare hun kan se
og lar energien strømme
lineær, ren
gjennom kroppen
fri for blokkeringer
forbi håndflaten, fingerspissene
videre inn i en uendelig bane
en evig lang tone"

Og hva er vel mer naturlig enn at fotograf Siv Sivertsen følger opp med et bilde av ungdommer på vei ned rulletrappen? ... gjennomskinnelige og nesten overnaturlige i alt det blå ...

"Langs linjene" er en vakker bok om det urbane Oslo, slik det fremstår for alle de travle reisende som drar på kryss og tvers gjennom Oslo og omegn både sent og tidlig.

Her fanges stemninger i lys, ord og bevegelse - på en måte som storbymennesker kan kjenne seg igjen i og assosiere seg med. Alle storbyer med respekt for seg selv bør ha minst én slik bok om T-banestasjonene sine, og nå har også Oslo (og omegn) fått sin. Kanskje følger forfatter og fotograf opp med flere bøker om Oslos T-banestasjoner? Så vidt meg bekjent finnes det pr. i dag ytterligere 69 T-banestasjoner å skrive om! Det burde gi stoff til minst 2-3 bøker til!

Dette er en bok jeg og min familie kommer til å ha liggende på stuebordet i lang tid fremover, slik at vi kan kose oss med den og lese spesielle snutter om og om igjen, samtidig som vi kan beundre bildene. Det morsomme er at til og med husets 17 åring, som interesserer seg for foto, har vist stor interesse for boka. Kanskje i første rekke fordi fotografiene inspirerer til å eksperimentere mer med speilreflekskameraets innstillinger og redigeringsprogrammenes mange muligheter ... Og fordi boka handler om byen vår!

Alt i alt en bok jeg uten videre synes fortjener terningkast fem! En fryd av en bok rett og slett!

I mitt blogginnlegg om boka har jeg med bilder.

Siden jeg er i Frankrike nå, leser jeg Gustave Flaubert's bok "Frederic Moureau" - en ung manns historie. En god og velskrevet bok som skildrer han i en epoke i fransk historie fra julirevolusjonen i 1830 til Napoleon lll's statskupp i 1852.
Skifter mellom den og "Catch 22" av Joseph Heller. Om Yossarian og hans kamerater som befinner seg på ei øy utenfor Italia. Det er en satirisk bok om krigens galskap, og svart humor over menneskers dårskap.
Hvis du er sinnsyk, blir du fritatt for aktiv tjeneste, men hvis du ønsker å bli fritatt for tjeneste, er det et klart bevis på at du ikke er sinnssyk.
Dette er Paragraf 22.