Bokelskere.no

Dette er kanskje en noe ukjent bok, for har ikke sett noen lese den, men kan jo hende at noen har lest den likevel. Det er ikke alle som oppdaterer bøker man leser online.

Det er en debutkrim som ble utgitt i fjor, og beklageligvis har jeg lest bedre debutbøker. Har lest mange gode debutbøker de siste årene, men også noen mindre bra. Det som er spennende med debutbøker er at man vet aldri hva man får.

Homofobi og frykt
Handlingen foregår stort sett i Kristiansand, og året er 1996. Homofobi er en stor sak, og folk er livredde for å være seg selv. Man visste også veldig lite om hiv på den tiden. I boka blir man kjent med Katrine Kaspersen. Hun er frilansjournalist, men siden det er et hardt yrke, jobber hun også i en barnehage, og hun har nylig gitt ut en bok. Hun har broren Joar som hun er god venn. Han er pastor og hun er en av de få som vet at han er homofil. Foreldrene deres vet det ikke da de er svært gammeldagse og strikte. Katrines liv blir noe kaotisk da hun blir sammen med ekskjæresten til bestevenninna. Hun blir sammen med Stein Fjell som har en bror som ikke vet å sette grenser, og en kamerat som stadig er med på ting. Mens Stein er borte, blir Katrine utsatt for noe. Hennes forhold til Stein er kort og hektisk. Stein roter seg i noe sammen med broren og kameraten hans. Det gjør til at han legger ut på flukt utenfor landets grenser, for å komme seg så langt vekk fra politiet som mulig, men er det verdt strevet?

Blodskam hadde et godt utgangspunkt, spennende karakterer og interessante temaer, men dessverre blir handlingen noe blass og røverhistorieaktig. Det blir ikke helt troverdig i lengden, noe som er synd da det var det i begynnelsen. Begynnelsen er veldig realistisk, tung og engasjerende, karakterene er troverdige og består av flere lag, og temaene var interessante og engasjerende å lese om. Men dessverre drukner det litt i en handling som utviklet seg i en retning som jeg ikke ble like begeistret for.

Bedre som roman enn krim
Boka burde også ha vært strammet opp mer. I begynnelsen virket det nesten ikke som om man leste en krimroman, men heller en vanlig roman, da politifolk ikke dukket opp før langt etter hundre sider. Da ble det nesten som å lese en helt annen bok. Boka var spennende og fengende inntil politifolka dukket opp og ødela balansen i handlingen på en måte. Så Blodskam kunne ha godt egnet seg bedre som en roman.

Noe som er noe overraskende å påstå, da jeg foretrekker krimromaner fremfor "vanlige" romaner, men denne boka hadde så mange mørke og tunge temaer, at den godt ha fungert som roman, og ville ha vært like fengslende hele veien. Dessverre ble det ikke det denne gang. Det ble noe rotete og uengasjerende etter de første 150 sidene, og følte at spenningen kom aldri helt på plass igjen.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Forlagshuset Publica, mot en ærlig anmeldelse)

Denne var jo kjempespennende - den beste jeg har lest av Hjorth/Rosenfeldt - men det må jo bli en spennende oppfølger - noen som vet, har den kommet allerede?

I dag dukket denne tittelen opp igjen, for nå har den blitt til film ! Jeg har gode minner fra å lese boken - en gang på 70 tallet. Gledet meg til å gjenoppleve historien, og se om den er like varm og morsom som jeg husker!
Og det var den virkelig!

Edvard Hoem er en mester i å gi liv til fortidens mennesker på en troverdig måte, og det er stadig hans egne forfedre og -mødre og deres nærmeste som blir vekket til live. Han forteller her hele livshistorien til broren til en forfar, en felemaker som levde på første halvdel av 1800-tallet. Han har hatt god hjelp av profesjonelle til å lete i kildene etter fakta, og han forteller oss når han beveger seg for langt utenfor disse. Selve historien bygger altså på faktiske hendelser som blir stående som et skjelett, mens Hoem dikter inn omgivelser, opplevelser og tanker på en ypperlig måte.

Det eneste jeg har å innvende mot denne boken, er forlagets baksidetekst! Der blir livsløpet til felemakeren detaljert fortalt, og derved sletter de jo det som er av spenning i boken, - og det er virkelig ikke så lite, men jeg skal IKKE gjengi det her! Fratatt disse spenningsmomentene blir boken litt mer traust enn nødvendig. De detaljerte skildringene av hverdagsliv på begynnelsen av 1800-tallet er interessante nok for mange av oss, men boken ville vært tjent med at man hadde latt det være igjen en spenning knyttet til hvordan det ville gå.

Jeg sier jo ikke for mye når jeg sier at felemakeren til sist dør, og nettopp skildringen av hans siste år er særlig gode, - synes nå jeg, som er eldre enn han ble.

Det gikk plutselig opp for meg at jeg her ikke nevnte den romanen som har gjort størst inntrykk på meg i sommer, så den må jeg jo nesten legge til. Det er "Fyrstene av Finntjern" som jeg leste hjemme, før jeg dro på ferie på fjellet hvor jeg leste de andre. Det er en av de beste nyere norske bøker jeg har lest, og jeg har skrevet en omtale av den her.

Det er ikke ofte jeg leser bøker fra virkeligheten, men det hender seg. Jeg er ikke fra Buskerud området, og hadde ingen kjennskap til Dr. Gisleson fra før av, så det ble noe tung lesing denne gang.

Noen ganger må man lese bøker fra virkeligheten
Jeg ville lese boka fordi noen ganger har jeg lyst til å lese bøker fra virkeligheten og samtidig få med meg litt historie. Dr. Gisleson og hans pasienter virket noe spesiell, og dermed ble jeg nysjgerrig på innholdet, til tross for at jeg ikke er spesielt interessert i legeyrket. Men Gislesons personlighet virket noe dystert og spesielt til lege å være, og dermed måtte jeg bare lese den.

Jón Gisleson var opprinnelig fra Island og levde fra 1750 til 1804. Som mange andre, studerte han i København og havnet i Drammen. Han tok over for en annen fylkeslege som valgte å være med i en sekt. Jón Gisleson ville nok ikke ha overlevd lenge som lege i dag. Han var en slags psykopat som manipulerte seg frem i systemet, var arrogant og som ofte havnet i konflikter. Han var heller ikke den dyktigste i sitt fagfelt. Privat var han heller ikke noe bedre. Han giftet seg med en jente som var mye yngre enn ham, som kom fra en velstående familie, og hun hadde noen psykiske utfordringer. Han behandlet henne svært dårlig.

Boka er ikke kun om Gisleson, men om mye annet også
Men i denne sakprosaen er det ikke bare om selveste Dr. Gisleson, men mye om sykdomshistorie og legeutdanning i tillegg. Jeg er ikke spesielt interessert i sykdom til vanlig, men det var interessant å lese om sykdomshistorie fra før tiden. Hvilke sykdommer som eksisterte da, men som ikke gjør det nå lenger, og hva folk trodde ville kurere diverse sykdommer før i tiden, var både komisk og mørkt lesestoff.

Boka er på ingen måte dårlig. Sørnes skriver godt og tar med mange sitater fra forskjellige kilder, som var interessant å få med seg, Men for min del ble det noe langtekkelig og ikke alle partiene var like spennende å lese om. Derfor ble det en smule tørt. Men alt i alt er jeg glad for å ha lest denne fordi det er viktig å få med seg noe sakprosa, også. Personlig likte jeg Bøddel av samme forfatter bedre, da temaet var mer fengslende.

Håper det ikke er leger som Gisleson i dag, men man vet jo aldri ...

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Forlagshuset Commentum, mot en ærlig anmeldelse)

Jeg fortsetter å lese Felemakeren av Edvard Hoem, - omtale vil komme.
God helg til deg også!

Om sommeren innbiller jeg meg alltid at jeg skal få lest så mye, og da særlig nettopp litt tyngre stoff, for det er jo da man skulle ha tid til det. I praksis blir det dessverre ikke så mye av det, men jeg har nok litt spesielle lesevaner da.

Jeg pleier ofte å få lagt inn en økt med lesing av essays, - det gir meg jo litt å tenke på når jeg har tid til denslags. På hytta leser jeg også gjerne litt dikt til morgenkaffen, - helst Hans Børli.

Men det samme stedet får meg også til å kaste meg over litt engelsk krim, - det er nesten obligatorisk, inspirert av de gamle Agatha Christie og Dorothy L. Sayers bøkene som står der og som har blitt lest gjentatte ganger. I år har jeg lest Mordene i Fleat House som jeg har skrevet en omtale av.

Ellers har jeg lett for å ty til bøker med en historisk vinkling, i år begynte jeg på Felemakeren av Edvard Hoem som tegner veldig bra!

Den boken jeg koste meg mest med i år, er imidlertid Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter som jeg ble tipset om av Lillevi, - den var det en fryd å lese!

Så kan det heller kanskje bli til at jeg må ty til en (god!) feelgood i vinterens mørke, - skjønt akkurat blomstergledene kunne sikkert leses med stort utbytte også da!

Et morsomt innlegg som setter fingeren på et av verdens ubetydeligste spørsmål – hvordan trille bokterningen. Hvor mange prikker gir du til en bok som treffer deg midt i hjerteroten, men som ikke holder litterær kvalitet (et begrep som i seg selv åpner for mange spørsmål)?

Du gir terningkast 4 til en favorittbok du koser deg «glugg i hjel» med, men som hverken er spesielt velskrevet eller god. En utdatert bok og fordomsfull (?) bok.

Takk for en entusiastisk - og velskrevet - omtale som gir leselyst (og det var vel det du ville oppnå 😊)!

The Book of Accidents er cosmic horror som ble utgitt i fjor. Cosmic horror er relativt et "nytt" begrep, også kalt Lovecraftian horror, som er oppkalt etter nettopp H.P. Lovecraft. Cosmic horror legger mer vekt på det ubegripelige og ukjente fremfor blod, gørr og sjokkfaktor.

Selv liker jeg både cosmic horror og blod og gørr, også kalt slashere. Ja takk, begge deler. Liker selvfølgelig ikke all slags horror, men mye.

Mørk familiehistorie
Wendig skriver om familierelasjon som kanskje ikke er den beste. Familien Graves består av tre medlemmer. Nate og hans far har ikke tålt hverandre noe særlig og når hans far dør, er følelsen for faren den samme. Han får kjøpe farens hus for en dollar og hans kone og sønn, Oliver, "pusher" ham til å flytte, slik at de kan få en ny start. Selv klarer han ikke tanken på å bo i et hus med farens "spøkelse", men blir enig om å gjøre et forsøk. Familien flytter fra storby til et øde sted omringet av natur. Nate må finne ny jobb, kona Maddie har skulpturene sine hun jobber med, og Oliver må begynne på en skole. Han er en sensitiv gutt som han får behandling for, fordi han kan empatisere med sine medmennesker litt for mye. I motsetning til hans forrige skole og sted, klarer han denne gang å skaffe en venn. Dessverre får de andre litt dårlige vibber av ham. Han har også en bok, som han vil at Oliver skal lese, men hvorfor?

Det er også en seriemorder involvert i handlingen som herjet i området da Nash, faren til Oliver var liten. En seriemorder som var besatt av tall. Dette er kosmisk horror fordi man hopper veldig i tid, og verdener som kolliderer inn i hverandre. Vet det høres diffust og vagt ut, men vil helst ikke røpe noe og denne boka er ikke enkel å forklare siden handlingen består av flere lag. Det kan høres ut som en typisk horror bok om hjemsøkt hus og vond fortid, men det er mer enn som så.

Ikke en bok for alle
Har fått med meg at det er mange delte meninger om denne boka, og det gjør meg ekstra nysgjerrig å lese en bok. Jeg er mer på vakt når bøker får bare skryt, men bøker som får delte meninger, hiver jeg meg nesten over for å se "hvilken side jeg lander på". Om jeg vil like den eller ikke. Det er jo heller ingen sjokk at jeg liker bøker andre ikke liker og omvendt. Det slår jo aldri feil.

Wendig skriver godt og saklig. Likte hans nøkterne fortellerstemme og at han tar seg god tid slik at man blir godt kjent med karakterene, omgivelsene og prøvelsene deres. Liker kontrasten mellom realstisiske karakterer og overnaturlige hendelser. Hadde også sansen for at karakterene var en smule negative, og enkelte ganger aggressive. Det gjorde dem mer menneskelige og at de ble utsatt for harde prøvelser. Deres reaksjoner var i samhørighet med opplevelsene deres.

Skjønner hvorfor enkelte ikke liker The Book of Accidents for den kan oppfattes som noe negativ og ikke alle liker dyster horror, men der har du meg for jeg liker det. Jo dystrere og helsvart en horror bok er, jo desto bedre er det. Dette var interessant og fengslende lesing

Fra min blogg: I Bokhylla

Litt britisk krim virket forlokkende, men relativt raskt begynte jeg å kjede meg over alt for mange intetsigende dialoger og et platt språk. Og så trodde jeg jo at jeg hadde løsningen! Men det hadde jeg jo slett ikke, det skjønte jeg da min mistenkte ble myrdet! Fra da av glemte jeg alt om språk og denslags, spenningen steg og avslørte etterhvert en intrikat og fiks historie! Men boken hadde vært tjent med at den var blitt kuttet kraftig, både i dialogene og historien om hovedpersonens far. Jeg endte likevel på en femmer på grunn av selve kriminalhistorien, og at boken ga meg en tur til England.

Stor takk til Lillevi som gjorde meg oppmerksom på denne boken! Det er en fryd å sitte her i fjellheimen og lese alle sitatene med beskrivelser av blomstene som vokste i Kristin Lavransdatters verden. Boken er også lærerik, med all sin kunnskap har Undset brukt middelalderens navn på blomstene, så nå vet jeg at når hun skrev om maigull, var det mjødurt hun skildret, og at linnea ble kalt nårislegress, - den kunne jo ikke kalles linnea på den tiden! Det er nettopp Sigrid Undsets nære og omyggelige skildringer av blomster og landskap som er med på å gjøre forfatterskapet hennes så stort!
I tillegg er denne boken en kortversjon av hele trilogien, skrevet av Tordis Ørjasæter i et sobert Undset-aktig språk, og det var veldig fint å på denne måten få en snartur inn i historien om hele livet til Kristin Lavransdatter.

For en del år siden leste jeg en del "indianerkrim" av Hillerman og likte godt de sindige etterforskerne og den spesielle urfolk-bakgrunnen. Da jeg fikk øye på denne boka på salg, sørga jeg for at den ble med hjem og så fram til et nytt møte med Leaphorn og Chee. Det ble dessverre en nedtur. Det meste av handlinga foregår i Washington D.C. med et persongalleri der iallfall jeg mista oversikten ganske fort, og der det ble stadig vanskeligere å skille mellom venner og fiender av ymse kategorier. Hillerman-fans som ikke har lest denne, har ikke gått glipp av noe.

Det er ikke mange land som fascinerer meg, men det er to land som alltid har holdt på min interesse, og det er Egypt og Japan. Så hadde nok ikke lest en bok om hvilket som helst land.

Fascinerende land
Grunnen til at Egypt fascinerer, er jo helt klart pyramidene og faroer, men også alt det overnaturlige de trodde på da og nå i ettertid. I ettertid mener jeg at noen fremdeles tror på at det hviler en forbannelse over en berømt farao, og jeg er jo svak for slike ting.

Men Nytt blikk på det gamle Egypt er mer enn som så. Bettum er egyptolog og førstekonservator ved Interkulturelt Museum. Han har også vært med på noen utgravinger. I boka er det også med mange bilder av diverse kunst, pyramider og deler av hieroglyfer, og de fleste bildene har han tatt selv.

Mer enn bare pyramider
I boka er det ikke bare om pyramider og faroer man tenker på når man tenk om Det gamle Egypt, men også om hverdagsliv, hvordan de brukte Nilen, språkutvikling, religion, politikk, om ka sjel, ba sjel og akh sjel, overtro, mumifisering og mye mer. Det er noe for alle.

Ved første øyekast kan boka virke noe pensunaktig og kanskje litt tung. Selv om temaet interesserer meg, var nok det grunnen til at jeg ventet litt med å lese den, men det var ingen grunn til å utsette det, for boka er på ingen måte tung eller skoleaktig. Bettum deler opp innholdet i oversiktelige kapitler og han bruker også litt hunor, så teksten er heldigvis ikke så tørr og saklig som man kanskje forventer på forhånd at den er. Han skriver på en forståelig og ryddig måte, og deler opp teksten med bilder i forskjellige størrelser som er interessant å se på.

Var spesielt nysgjerrig på om Bettum ville ta med biten om Tutankhamon forbannelsen eller ikke, siden dette ikke er en underholdningsbok, men heldigvis skrev han litt om det også ganske langt bak i boka, men jeg er fornøyd. Synes slike ting er interessant å lese om.

Ellers likte jeg å lese om politikk, hvordan man ble farao kunne gå hardt for seg, utsmykningen av sarkofag, gravplyndring og hieroglyfer. Jeg likte det meste jeg leste om i boka, men de temaene fascinerte mest, også om pyramidene, selvsagt. Noe om Det gamle Egypt har jeg lest om litt før og var fint å friske opp igjen i minne, men samtidig lærte man hele tiden noe nytt. Det er ingen tvil om at Bettum vet hva han skriver om.

Dette er en god innføring om Det gamle Egypt både for nybegynnere som akkurat har interessert seg om den tiden, og de som kan en del om det fra mfør, men som kanskje vil friske opp hukomelsen en smule. Boka inneholder mye fakta og en dose mystikk.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Pax, mot en ærlig anmeldelse)

Hva mener du? Her diskuterer vi en bok. BOKELSKERE nettbibliotek er for alle og for alle sjangere noe annet er snobberi.

Paradisbyen av Zoë Beck er en futuristisk thriller/thriller med science fiction elementer fra Tyskland. Har lest noen bøker av tyske forfattere før, men ikke mange.

Mørke forandringer
Beck har bygget en verden som kan minne mye om vår verden som nettopp har vært gjennom en pandemi, og store forandringer har skjedd. De fleste har samlet seg i en storby, og de som er noe annerledes bor utenfor i et samfunn for seg selv.

Hovedkarakter Liina er ute på oppdrag siden en kvinne er angrepet av sjakaler og hun kommer i snakk med lege. Denne legen virker ikke helt ærlig med ting hun vet. Siden dette er på en måte en futuristisk thriller, er Liinas tid litt lenger frem i tiden enn vår tid. Folk har en slags helseapp innebygd i seg ved hjelp av en chip eller noe, slik som dyr har. Den er til hjelp for å måle helsetilstanden til hver enkelt.

Uengasjerende thriller til tross for interessant tema
Denne thrilleren er relativt en kort bok på bare 269 sider, men likevel føltes den lengre, da det hele ble noe tungtrødd. Handlingen var for rotete og uengasjerende og karakterene ble for blasse. Jeg klarte ikke å engasjere meg gjennom hele handlingen og falt ofte ut. Ikke på grunn av at det var uforståelig eller avansert, men det var jeg som ikke klarte å leve meg inn i handlingen, og da blir lesingen et slit. Klarte ikke helt å bry meg om denne Liina, heller.

Sier ikke at boka var dårlig eller bortkastet, for det var deler med den jeg likte, men syntes det tok for lang tid før ting skjedde, og Liinas barndom og hennes forhold til denne mystiske mannen var kanskje delene jeg interesserte meg minst å lese om. Jeg ville ha mer av thrillerfaktoren. Det hele ble for dødt for min smak.

Som sagt, ikke en thriller for meg da jeg foretrekker thrillere om nåtiden og fortiden med mørkere elementer fremfor de futuristiske. Det var vel ikke helt min greie. Håper jeg slipper å gå med en helseapp i meg i fremtiden ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Filering er ikke kun å lage pyntebord på Voss bunad. "Filering er ein raudlista handverksteknikk som i Vang i Valdres har fått leve i ubroten tradisjon. Teknikken er kjent frå egyptiske funn frå 3000 år f.Kr". Hentet fra Valdresmusea

Jeg for min del har tenk å lage en duk. Liten til å begynne med så jeg lærer teknikken.

Boken viser mange bilder Ikke bare fra Voss og Voss bunad også fra Østlandet, Trøndelag, Valdres, Telemark (med henvisninger i boken) + boken er også en historiebok, som jeg er en glad eier av.

Når det største fokuset har da vært hvordan lage nettet, siden det har blitt så vektlagt i boken da må det være at det er det vanskeligste å forklare med ord + tidkrevende å forklare. De viser hvordan man starter lage nettet fra forskjellige vinkler - vannrette ruter eller diagonale ruter. Ferdig kjøpte nett til å brodere i får man ikke kjøpt i Norge lengre.

Ha i tankene at den siste boken om filetering var utgitt i 1950 og var på ca. 20 sider uten noen forklaring på hvordan man lager nettet for brodere på. Jeg har ikke funnet flere bøker om emne i Norge. Det er ikke sikkert at Voss Husflidslag trykker opp flere eksemplarer hvis etterspørselen er liten. De vil da heller holde kurs.