Bokelskere.no

Handlinga i boka foregår i et lite kystsamfunn i Sverige. Tidlig i boka blir vi presentert for forskjellige familier som bor her. Felles for dem er at forholdet til ektefellen er mindre godt. Så skjer det at en av disse familiekvinnene forlater huset sitt en stormfull natt og kommer ikke tilbake. Kvinnen er Agnes. Hun er lærerinne på stedets skole og er godt likt. En stor leteaksjon settes i gang – resultatløs.

Samtidig som dette skjer, flytter en ny mann til stedet. Hans navn er August Strindberg. Han kommer fra Stockholm der han har jobbet med finanser. Nå ønsker han å åpne en bruktbutikk. Til butikklokale kjøper han en bygning som tidligere har vært benyttet som begravelsesbyrå. Til å bo i leier han et annet hus som på folkemunne blir kalt «frysehuset». Mange år tidligere ble et partert lik funnet i husets fryseboks.

Politikvinnen Maria spiller en stor rolle i etterforskningen om hva som kan ha skjedd med kvinnen Agnes. Maria selv lever i et svært vanskelig ekteskap. Ektemannen Paul bruker ofte vold mot henne når han er i humør til det. At også Agnes hadde ekteskapsproblemer, var det ikke så mange som visste om. Man hadde lagt merke til at i den siste tiden hadde hun virket ganske forandret, nærmest forelsket. Hva som her hadde foregått, kommer til å bli et ytterst viktig punkt i etterforskningen.

Handlinga i boka veksler mellom forskjellige ståsteder. Synsvinkelen ligger hos ulike personer. I tillegg får vi flere ganger utdrag fra en dagbok som Agnes har skrevet. Dette betyr at vi lesere ofte vet mer enn politiet selv. Framdriften i etterforskningen virker noe langtekkelig, til tider nærmest statisk der den dveler ved ulike detaljer.

Gjennombruddet for politiet kommer først da en gammel mann fra stedets eldrehjem åpner seg og forteller om sine observasjoner kvelden da Agnes forsvant, observasjoner knyttet til huset der August skal åpne son butikk. Motivet er å finne i Agnes’ egen opptreden den siste tiden. Kjærlighetsforholdet hun inngikk, kan virke nærmest sjokkerende. Slik følte i hvert fall drapsmannen hennes det da han gikk til ytterligheter for å redde sitt eget avkom.

Boka er ganske snedig bygd opp. Mange detaljer føyer seg inn i hverandre. Men for meg virket det hele litt for oppkonstruert.

Boka skal være en skildring fra Oslo mot slutten av 1900-tallet. Vi beveger oss først og fremst i innvandrermiljøer, blant sikher og muslimer. Men også en sentral person fra forfatterens tidligere osloromaner, overklassegutten Hauk, har en sentral plass. Det er Hauk boka starter med. Han oppsøker noen innvandrergutter og fær dem med på et brekk som han betaler dem godt for. Men hva Hauk egentlig driver med, er ellers uklart.

Først og fremst handler boka om Amar. Han tilhører en indisk familie som er sikher. Men etter hvert bryter han med dem og blir medlem av en muslimsk moské. Her får han opplæring til å bli en god muslim. Grunnen til bruddet hans skyldes nok først og fremst mannen Dharam. Han er valgt som leder for sikhene. Amar vet at denne mannen som har tilegnet seg en stor rikdom, egentlig tjener pengene sine på svært fordekte forretninger som omfatter alt fra narkotikahandel til bordelldrift.

I begynnelsen av boka holder Dharam bryllup for sin datter. Alt er storslagent, med mange gjester. Amar selv har i mange år vært forelsket i Preeti, og det virker som om det er gjensidig. Nå viser det seg at Preetis ektemann låser henne inne i leiligheten og overvåker henne på alle måter. Men det lykkes Amar å få en kort samtale med henne. Etter det klarer han å bryte seg inn i leiligheten hennes og ta med seg Preeti, som har tydelige merker etter slag og annen vold, og få henne inn på et krisesenter. Men da han etterpå skal besøke henne, er ikke Preeti der lenger. Ektemannen har vært og hentet henne hjem. Senere får han høre at Preeti er død. Hun har hoppet ut fra den innelåste leiligheten.

Blant muslimene har Amar en svært god venn, Fazal. Men nå har Amar blitt bekymret for vennen som har blitt mer og mer ytterliggående. Fazal er på vei til en treningsleir i Syria, men før han kommer så langt, blir han funnet drept. Trolig er det Dharam og hans menn som står bak. Fazal var nemlig med Amar og satte fyr på et uthus der Dharam oppbevarte mange av sine kostbare skatter. Fazal hadde flybillett til Østen. Nå bør kanskje Amar overta denne billetten .........

Handlinga i boka virker litt platt og ikke særlig overbevisende. I starten på boka får vi en temmelig lang utgreiing om sikhenes skikker. Dette bærer nærmest preg av en oppramsing og er neppe særlig interessant for de fleste leserne.

Jo. Men er ikke du enig i at når man på forhånd skjønner hvordan det kommer til å ende, så blir innholdet noe kjedelig eller "tamt".

"Tam" er kanskje ikke det helt rette ordet. Det jeg mener at man på forhånd kan forutse hva som kommer til å skje. Det må kanskje bli sånn når innholdet er bundet opp rundt sagn og har en slags nasjonalromantisk atmosfære over seg. Altså, når sagnet sier at sånn og sånn kommer det til å gå, så vil dette ufravikelig komme til å skje før eller senere. Følgelig blir det ikke rom nok for overraskelser.
Ellers, fint at du påpeker sammenblandingen Hekne/Kvikne. Jeg har nå forsøkt å rette dette.

I starten av boka kan det nesten virke som om vi blir presentert for mange uavhengige, små historier. Felles for dem er at de utspiller seg i nærheten av Stockholm. For øvrig er noen av dem av helt privat karakter, mens andre har et mer vidtrekkende perspektiv. Som fellesnevner kan vi kanskje si at stikkordet familie står i forgrunnen her.

Det hele starter med en historie om en liten gutt som vil overaske familien sin på Luciadagen. Han steller i stand et brett med kaker og stearinlys. Tilfeldighetene gjør at alt går helt galt. Huset antennes og brenner helt ned. Verken foreldrene eller lillesøsteren hans rekker å komme seg helt ut. Resten av livet går han rundt med dårlig samvittighet til tross for at alle voksne sier at det ikke var hans skyld. I mangel av familie blir den lille gutten tatt hånd om av barnevernet. Han er en utrolig snill og grei gutt. Men til tross for dette opplever han å bli sendt fra det ene hjemmet til det andre. Han blir misbrukt både på den ene og den andre måten. Manglende følelse av tilhørighet blir naturligvis resultatet for ham. Disse hendelsene starter flere tiår før bokas øvrige innhold.

To barn, Nova Li og lillebroren hennes Liam forsvinner sporløst fra hver sin barneverninstitusjon. De har hatt en belastet hjemmesituasjon med en mor som selv har store psykiske problemer. Lenge tror politiet at det er moren selv som står bak bortføringen. Men så dukker det plutselig opp fotografi av barna sammen med en ukjent kvinne, og denne kvinnen blir så funnet druknet. Nok en person forsvinner. Denne gangen er det den lettere utviklingshemmede Elin. Terapeuten hennes kan fortelle at hun er usedvanlig naïv og frykter nå det verste.

Hovedpersonen i boka er psykolog. Hun er ansatt i politiet og bistår i følelsesmessige krevende situasjoner.

Boka ulike situasjoner går til slutt opp i en enhet som bare er enormt vond. Det som griper meg aller mest ved boka, er menneskeskjebnene som blir beskrevet.

Sven G. Simonsen er nok ikke et kjent navn, men bøkene hans er helt klart verdt å sjekke ut, hvis man liker høy tempo.

For to år siden leste jeg Risiko av Simonsen og selv om jeg er litt lunken i forhold til mange andre (overrasket?), så er både Risiko og Crux actionfylte bøker med en røverhistorieaktig preg. Det engasjerer.

Sterk oppfølger med Liv Eriksson i spissen
I Crux møter man igjen Liv Eriksson som fremdeles sliter fordi kjæresten hennes Olav døde i en klatreulykke for en god stund siden. Hun prøver tappert å komme seg tilbake i hverdagen igjen, og ikke la seg dras ned av sorg og savn. Heldigvis har hun sin gode venn Marianne og broren sin som holder henne oppe.

I mellomtiden er Norge i sjokk da utviklingsminister Torkel Gjermundsen en dag blir utsatt for en ulykke på T-banen. Var det en ulykke eller planlagt? Eller enda verre, terror? Samtidig under et møte på politistasjonen får Liv vite at Dawit, en ung mann hun på en måte har ansvar for, har rotet seg inn i en gjeng som er beryktet for å være alt annet enn greie. Gjenglederen Yonas er kanskje kjekk og karismatisk, men helst ikke en fyr man gjør avtaler med. Hun vil få Dawit ut av gjengen til enhver pris. Hun klarer heller ikke å unngå å gjøre noen undersøkelser da hun tilfeldigvis får vite noe om statsråden som nettopp var i en ulykke. Han har visst ikke en helt ren bakgrunn. Undersøkelsene gjør til at Liv legger ut på en stor reise, blant annet til Haiti. Lite vet hun hva hun risikerer med alle spørsmålene sine ...

Fargerik fortellerstemme
Simonsen har en kul fortellerstemme. Er man lei av trege og tungtrødde krimbøker, er bøkene hans ypperlig hvis man vil ha noe lett; men samtidig noe med tyngde, spesielt når det gjelder dystre og realistiske temaer, morsomme og tankevekkende samtaler, og man får også en heseblesende handling. Man får en liten blanding av alt og det er alltid noe som skjer. Liker også at de fleste kapitlene var korte og skifting av perspektiv. Liker godt vennskapet til Liv og Marianne som er festlige i lag. Liv er den som provoserer, mens Marianne er den som prøver å dempe det før det er for sent.

Det eneste jeg ikke falt helt for var avslutningen som ble noe brå og enkel. Om alt ordner seg eller ikke, har jeg selvfølgelig ikke tenkt å avsløre. Den fine og jevne flyten boka ellers hadde fikk en noe brå overgang. Men er likevel spent på hva mer Simonsen kommer med, for han har en leken måte å skrive på, og det er nesten som å være med på et eventyr.

Man trenger nødvendigvis ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge, for den kan fint leses som enkeltstående. Det spørs jo hvor nøye man er på det selv.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Press, mot en ærlig anmeldelse)

Handlingen foregår på den lille øya Barrøy ved Helgelandskysten. Her bor det en liten flokk mennesker, noen få menn, mest kvinner og mindre barn. Mennene er store deler av året ute på fiske med båten Salthammer. Med jevne mellomrom kommer øvrighetspersoner fra hovedøya innom Barrøy. Da ofte for å fortelle nytt eller for å rådføre seg med Ingrid som på mange måter har blitt den ledende personen på Barrøy. Da ofte for å fortelle nytt eller for å rådføre seg med Ingrid som på mange måter har blitt den ledende personen på Barrøy. Krigen er over, men mange spor sitter igjen. Ingrid selv kan ikke slippe tanken på den russiske Alexander som er far til Ingrids lille datter, Kaia.

På en annen av øyene har det skjedd dramatiske ting. En kvinne har plutselig forlatt sin mann og lille sønn. Trolig har hun reist til Tyskland, til soldaten hun forelsket seg i og fikk barn med under krigen. Mannen som er blitt forlatt, takler dette ikke. Han forsvinner fra båten sin. Trolig har han valgt å drukne seg. Men først leverer han den lille sønnen sin, Mattias, hos Ingtid på Barrøy. Gutten er på samme aldre som som Kaia, og det varer ikke lenge før de to er uadskillelige. Mattias viser seg etter hvert å være svært gløgg og forstandig. Senere da eiendommen som hans familie har besittet, skal selges, er det Ingrid som er den ansvarlige, og hun gir seg ikke før kjøpeprisen fra kommunen har nådd et anstendig nivå. Da meldingen kommer fra Tyskland om at mor til Mattias er død, sørger Ingrid for å få adoptere gutten.

Vi hører også om en av øyas unge kvinner, Suzanne, som reiser til hovedstaden, først og fremst for å jobbe, og så gifter seg og bosetter seg der. Hun sender brev hjem og dagliglivet i drabantbyen, en tilværelse som høres svært fremmed ut for folk på Barrøy.

Så inntreffer den aller største katastrofen. Båten Salthammer går ned og ingen overlever. Det blir et stort tap for Barrøy. Nå er det ingen mannfolk tilbake her. Heldigvis kommer slektninger fra byen for å hjele til på øya i sommerferien. Men da sommeren er slutt, må også disse reise. Det samme med øyas ungdommer (bl.a. Kaia og Mattias). De må til byen for å få videre skolegang. Tilbake på øya er kun Ingrid og et par andre kvinner.

Dette er en fortelling med en god porsjon nasjonalromantikk. Det handler om mysterier fra fortida som skal løses i en atmosfære av det 19. århundrets industrielle vekst og framgang.
Handlinga er lagt til en oppdiktet bygd i Gudbrandsdalen, Butangen. Den er ellers bygd på handlinga fra "Søsterklokkene". Denne boka endte med at Astrid Hekne som skulle ha barn med den tyske arkitektstudenten Schönhauer reiste til Kristiania for å føde der. Det meldtes om at hun fødte tvillinggutter. Den ene (Edgar) ble påstått døde ved fødselen. Mens den andre tvillinggutten (Jehans) ble sendt til Butangen der han vokste opp hos et eldre husmannspar.

Da vi i denne boka møter Jehans, er han en unggutt som liker seg best på jakt i fjellene. En dag på reinjakt treffer han på en ung engelskmann. Da været brått slår om, må de to begi seg tilbake til bygda. Det blir en tur med store strabaser fordi engelskmann er blitt såret. Vel nede i bygda, anbringes engelskmannen, som kaller seg Viktor, hos presten i bygda, Kai Schweigaard, mens Jehans drar for å utrette sitt pliktarbeid hos storbonden på Hekne (som er hans egentlige onkel). Schweigaard på sin side er opptatt med to mysterier fra fortida. Det ene er en vev som de siamesiske tvillingsøstrene, Gunhild og Halfrid, lagd på 1600-tallet. Det blir sagt at denne veven spår verdens undergang. Da presten ser Victor, skvetter han til. Den unge engelskmannen likner nemlig veldig på kjæresten til Astrid, Schönhauer. Bygdas gamle stavkirke ble av denne mannen transportert til Dresden for der å settes opp. Det var også meningen at kirkeklokkene skulle gå samme vei. Men så endte den ene av dem i bygdas innsjø og her har den i mange år ligget på bunnen. På folkemunne heter det at det må et tvillingpar til for å få hentet den tapte kirkeklokken opp fra dypet. I mellomtida har presten funnet flere spor som overbeviser ham om at Viktor faktisk er den ene tvillinggutten som Astrid fødte. Men hvordan havnet han som arving til et stort gods i Skottland? I tillegg har Victor tilbrakt mye tid på en plantasje i Ceylon. Da den egentlige identiteten går opp for Victor, blir han redd og bestemmer seg for å reise hjem i all hast etter at han også har blitt uvenner med den steile Jehans.

Jehans har forlovet seg med budeien Kristine. Sammen forsøker de å bygge seg et eget liv, først på en liten gold fjellgård der de tross alle odds klarer seg ganske bra. Jehans har stor interesse for teknikk. Han får i stand et kraftverk som leverer strøm til bygda. Kristine har planer om å bygge et stort ysteri.

I mellomtida har Victor (eller Edgar som han egentlig skulle hete) besøkt Dresden flere ganger. Her føler han en dragning mot stavkirka og den ene kirkeklokken. Første verdenskrig raser. Victor er blitt flyger og deltar i kampen på engelsk side. Så får han en melding fra presten Kai Schweigaard i Norge om at Jehans er blitt smittet av spanskesyken og nå ligger til engs dødende. Med flyet sitt vender Victor tilbake til Norge og til Butangen. Langsomt friskner Jehans til igjen. De to brødrene drar ut på innsjøen for å heise opp den savnede kirkeklokken. Hva som senere skjer, er det opp til en ny bok å fortelle.

Personlig var jeg svært begeistret for første bind i serien «Søsterklokken». Til sammenlikning finner jeg denne andre boka noe tam. Mye av det som skjer, ligger allerede i kortene og representerer ingen overraskelse.

Stemmer avgitt, - dette blir spennende!😊

Nei, man må ikke det. Jeg klarte fint å få med meg handlingen. Det ga meg mulig lyst til å lese Jane Eyre senere. Og vet jo at den var mer feministisk i sin tid. =) Ønsker ikke å diskutere boka videre for er veldig ferdig med den for øyeblikket. =)

Wide Sargasso Sea er nok en bok jeg vanligvis ikke ville ha lest, hvis det ikke hadde vært for samlesing. Som tidligere student i allmenn litteraturvitenskap, burde jeg ha brydd meg mer om klassisk litteratur, og har jo lest noen. Noen romaner, men mest klassiske horror bøker.

Selv om jeg ikke har lest Jane Eyre, så kjenner jeg jo til historien siden boka blir ofte nevnt i ulike sammenheng. Man trenger heller ikke å lese Jane Eyre først, fordi synes at Wide Sargasso Sea står fint på egne ben.

Derfor velger jeg å ikke sammenligne Wide Sargasso Sea og Jane Eyre i denne anmeldelsen siden jeg ikke har lest Jane Eyre, og liker ikke å si så mye om bøker jeg ikke har lest selv. Synes at det blir litt feil.

En slags Jane Eyre fanfiction
Wide Sargasso Sea ble utgitt i 1966, og tar for seg forskjellige temaer som rasisme, mental helse, psykisk vold og klasseskille. Man møter Antoinette Cosway som har hatt en hard oppvekst. Hun har for det meste levd et isolert liv, og familien hennes er ikke spesielt populære, da faren hennes har vært tidligere eier av slaver. Livet blir heller ikke enklere for Antoinette i voksen alder. Hun er gift og det er et arrangert ekteskap med Mr. Rochester som man aldri får vite fornavnet på. Det er ikke et lykkelig ekteskap og det fører til at Antoinette blir mindre og mindre lik seg selv. Hun blir som kjent, kvinnen på loftet.

Wide Sargasso Sea er en svært kort bok. Selve handlingen er på bare 124 sider. Før det består boka av en lang introduksjon og sidene etterpå er forskjellige notater og informasjon. Utgaven jeg leste er fra Penguin Classics og de utgavene har jeg et noe anstrengt forhold til, siden bøkene deres ofte er fulle av fotnoter. Jeg liker fakta og slikt om bøkene jeg leser, men liker ikke bruken av fotnoter fordi de minner meg altfor mye om pensum og det forstyrrer leseflyten noe. Men det var den utgaven for meg som var enklest å få tak i.

Småtørr fortellerstemme
Dessverre ble jeg ikke helt fan av boka. Jeg likte deler av den, noen av temaene og stemningen, men for det meste ble det hele noe ensformig og ikke så veldig engasjerende. Rhys fortellerstemme ble noe tørr i lengden og karakterene ble altfor flate. Derfor brukte jeg noe tid på denne boka. Det kunne gå dager uten at jeg åpnet den, for det var andre bøker som fristet mer.

Likevel er jeg glad for å ha lest den for boka var ikke dårlig, og det er viktig å utvide horisonten som leser i stedet for å lese fra favorittsjangrene sine, hele tiden. Det var også spennende å lese om en annen tid.

Det morsomme med Wide Sargasso Sea er at den er som nevnt "forløperen" til Jane Eyre og i disse dager leser jeg The Thirteenth Tale av Diane Setterfield, hvor Jane Eyre også blir nevnt. Er det på tide å skjønne hintet at jeg bør lese den, eller? Jeg har litt lyst, men samtidig ikke siden det er feministisk litteratur, og feminisme har jeg aldri interessert meg for, noe jeg selvfølgelig burde. Har bare latt andre ta seg av det.

På norsk finnes boka i to utgivelser: Kreolerinnen på Thornfield Hall og Vide Sargasso.

(Jeg har en annen utgave)

Fra min blogg: I Bokhylla

Boken er en av mine favoritt-Agatha Christie'er, men denne filmatiseringen var HELT forferdelig, - et totalt karakterdrap på Mark Easterbrook!

Ja, - Olav Audunssønn kunne jeg også gjerne stemt på, men Kristin slår ham😊 Kanskje vi heller skulle stemt over favorittforfattere, - det får bli det neste gang😉 For meg har denne kåringen bidratt til to endringer i leseplanene. Jeg kom på Besettelse av A.S. Byatt, som jeg husker med svært stor glede, og som jeg nå har kastet meg over igjen, - og jeg nyter den like mye nå, mer enn tyve år senere😍 Og så har jeg gått til innkjøp av Hundre års ensomhet, som jeg jo skjønner jeg må lese, - tror ikke jeg har gjort det.

Pussig hvor engasjert man kan bli. Nå prøver jeg å komme meg ned på jorda igjen:

Her på Bokelskere er det nå i overkant av 45000 medlemmer. I denne diskusjonen/prosessen er vi et par promille som deltar, tenker jeg etter litt forenkla hoderegning. Hva det endelige resultatet enn blir, vil det dermed ikke bevise annet enn at vi er en liten minoritet i en større sammenheng. Men litt spennende er det jo uansett ...

Og dermed er to av mine absolutt favoritt-forfattere ute av leken, Sigrid Undset og Jose Saramago. Etter nå å ha lest "Olav Audunssønn i Hestviken" skulle jeg gjerne ha stemt på han også :-)
Men jeg kan dels takke meg selv. Jeg trakk "Kristin Lavransdatter" til fordel for "Og dagen varer lengre enn et århundre" (vet ikke om den går videre). Og Marit H og jeg holdt på hver vår Saramago (de eneste som hadde han).
Vel, vel, får satse på at Johan Falkberget kommer høyt opp.

Enig med det du sier om at de foreslåtte bøkene er bøker som har gjort inntrykk på oss, og gjerne i yngre år. Derfor ikke så rart at mange er norske.

Det er nå så, men det er nå her de fleste av oss har vokst opp, og vi har nok derfor blitt presentert for flere norske enn utenlandske bøker. Jeg tror de fleste har meldt inn de bøkene som har gjort sterkest inntrykk, og blant dem er ofte de bøkene man har lest tidlig i livsløpet. At det er mange norske bøker på denne listen, finner jeg derfor bare naturlig.

Enig. Angrer på at jeg trakk Kristin i siste liten. Hun burde absolutt ha vært med videre. Men hvem kunne ha ant dette utfallet 😪

Jeg trekker forslaget. Støtter deg/dere som mener at en bok må ha fått minst to stemmer for å gå videre.
Ser frem til en ny avstemning 😊

Fin liste, - men jeg er jo dypt rystet over at det da bare er meg som har foreslått Kristin Lavransdatter! 😳😊