Det er den samme fornemmelse av frihet i galskapen som i lykken. Man er fri, men helt for seg selv. Ubundet, fri fra de andre. Uten de andre. Uten sammenheng. Når det ikke gjør altfor vondt, er galskapen en ensom lykke.
Hvis man mister lykken når man blir født, får man den så igjen når man dør?
Kanskje lykken er en revne i livet, full av kjærlighet. Det er det fineste jeg kan si om den. Men den er et sår som gror.
Noen ganger merker vi at vi har sagt noe riktig. Noe som har ligget oss på sinnet lenge, uten at vi har vært helt klar over det. Det kan være noe nytt, aldri før hørt, men allikevel helt riktig. Det oppstår en særegen stemning rundt en, sterk, men også fin og skrøpelig. Og vi kan merke det på den vi har sagt det til, at nå behøver vi ikke si noe på en stund.
Jeg vet ikke om lykken finnes ett bestemt sted. Men når den er der, er det fristende å tro at den har noe med stedet å gjøre. Så blir man nær det stedet.
Den eneste kjærligheten man kunne stole på, var den man selv følte. Den som kom utenfra mottok man usikkert og tvilende. Og derfor med et endeløst behov for mer.
Få gråter som ulykkelig elskende. Sørgende kan gråte like voldsomt, men deres gråt har en annen tone. De gråter fordi noe er forbi, mens ulykkelig elskende gråter over en begynnelse uten fremtid.
De færreste tegn er mer enn tilfeldig valgt mål for menneskets fortolkningsbehov. Og de færreste fortolkninger er annet enn bekreftelser på fortolkerens egen situasjon.
Og når tiden brytes, oppstår det sprekker. I dem faller det mennesker. Noen skyves utfor.
Også det nydelige omslaget!
Og der gikk du glipp av mye god litteratur med det standpunktet ;-)
Enig i begge deler. Ikke sånn jeg ser for meg Bart...
Sangen om en brukket nese er også god!
Serien om Knoterud er fine, Clarice Bean-bøker, og selvfølgelig pingledagbøkene! Boka Rico Oscar og bakskyggene er både morsom, rar og spennende - den må være fin å lese sammen. :-) Berts dagbok-bøkene er noen år gamle, men veldig morsomme, fine å høre på lydbok.
Håper dere får noen fine lesestunder!
Les Arne Svingens Sangen om en brukket nese.
Jeg vil gjerne slå et slag for nye bøker. Det er mange av bøkene som vi lest og koste oss med for ti, tjue og tretti år siden som ikke fungerer så bra lenger. Det finnes absolutt klassikere som skal leses, men 2012-barn trenger også å lese om 2012-virkelighet.
Enig. Mitt første møte med Torbjørn Eggens bøker, likte denne bedre enn jeg hadde trodd.
«Ifjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplassen for noen høyst usedvanlige begivenheter. Det dukket opp en fremmed i byen, en viss Nagel, en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant like så plutselig som han var kommet. Denne mann fikk endog besøk av en ung og hemmelighetsfull dame som kom i gud vet hvilket ærend og ikke torde være på stedet mere enn i et par timer før hun reiste sin vei. Men alt dette er ikke begynnelsen ...»
Mysterier, Knut Hamsun
Ja, dere. Er det flere bokelskere fra Kristiansund her, mon tro?
Er det Sankta Psyko dere snakker om? Jeg syns ikke Theorin får det helt til her, liker bedre de av Ölandsbøkene jeg har lest. Han bygger opp en guffen stemning som holder seg gjennom hele Sankta Psyko, men jeg klarer ikke helt å tro på flere av personene. Makan til tamme og uproffe barnehagansattte... Hele institusjonen virker litt utdatert, syns jeg.
Eg likte boka svært godt. Språket var fint, særleg i skildringa av elva. Den sære og svært einsame hovudpersonen blei vi godt kjende med, han er ein skikkeleg nerd som eg fekk stor sympati for. Boka har mange komiske situasjonsbilete, og var både underhaldande og litt sår. Denne boka treff meg heime, eg fekk til og med lyst å ta reisa på Donau.