(dette er et svar til flere i denne tråden).
Det finnes selvsagt 'syndere' i begge leire, både hos forfattere som bruker korte setninger og hos de som bruker lange. Jeg kan irritere meg grønn over de som skriver endeløst og med komma for annenhvert ord og som tilsynelatende gjør et slikt stilvalg fordi de vil bryte med et tradisjonelt mønster, ikke fordi det fungerer for dem selv og ikke fordi det fungerer med den historien de forsøker å fortelle. Det sentrale er vel at setningene skal komme naturlig og ikke være et resultat av et eller annet kritikerhegemoni. Språket må vel være fritt for at det skal være ekte? Hvis jeg nå ikke uttrykker meg for vanskelig, en forfatter bør skrive med sin egen stemme, ikke tidens; altså, finne stilen som romanen krever, ikke det samtiden ønsker. Og nå er angivelig samtidens ønske (bedømt etter et utvalg anmeldelser) en kortfattet, økonomisk språkform. Heller enn å tilfredsstille tiden bør vel målet være å skrive komplett, hva man enn gjør for å oppnå dette.
Hos Hemingway fungerer korte og kalde setninger; leseren får hos ham anledning til å fylle ut på egen hånd der forfatteren med vilje har forholdt seg stum. Hos mange som imiterer stilen hans tyder de korte setninger imidlertid bare på en mangel ved teksten, istedet for noen betydningstetthet eller underliggende mening.
En ny tid er i emning. Hva passer vel da bedre enn å la et spørsmål fly ut, til å svares på å brynes på? Kanskje er det også et forsøk på å gjenopplive den gode diskusjonen. La meg derfor starte noe polemisk! (for må man ikke skyte med tungt for å nå frem til sannheten? nåvel). Spørsmålet: Er det bare jeg som får fnatt av og som fordrar romaner som kun er satt sammen av korte setninger og hvor punktum er den eneste tegnsettingen? Altså type Erlend Loe, norsk realistisk samtidslitteratur og skolestil på ungdomskolen. Jeg skulle gjerne vært mildere stemt overfor denne utbredte skrivestilen hadde den ikke blitt rost til skyene av kritikere når den faktisk bare er en billig og fasjonabel skavank, en fremherskende smaksdom som hemmer utfoldelse og skrivekunst. Argh..! Hvorfor er "rått, kort og brutalt" så høyt ansett? En bok blir ikke automatisk god og sterk ved at forfatteren skriver om voldtekt, farsrolleproblemer eller krigen i Afganistan, og god skrivekunst er ikke synonymt med å unnvike enhver skildring av følelser. Det viser større evne hos en forfatter å kjøre slalom omkring klisjéene enn å unnvike dem totalt; heller omfavne dem og kle dem i ny drakt enn å ikke våge å nærme seg dem overhode.
He was just a word for me. I did not see the man in the name any more than you do. Do you see him? Do you see the story? Do you see anything? It seems to me I am trying to tell you a dream — making a vain attempt, because no relation of a dream can convey the dream-sensation, that commingling of absurdity, surprise, and bewilderment in a tremor of struggling revolt, that notion of being captured by the incredible which is of the very essence of dreams.
Han hadde lenge hatt som vane å snakke med seg selv, men han sa ikke et ord.
Han holdt en kleshenger som han hadde stukket potetskiver inn på, over åpningen på lampeglasset. Da de var nesten svarte, skjøv han dem løs fra ståltråden og ned på en tallerken med en kniv, spiddet en skive og blåste på den og bet i den. Han satt med åpen munn og sugde luft inn og ut med potetbiten liggende på tennene i undermunnen. Han forbannet poteten fordi den var så varm mens han tygde den. Den var rå inni, og smakte parafin.
Jeg skulle akkurat til å sitere akkurat det avsnittet!
Enig! Litt av et inntrykk! Jeg ble sjokkert om og om igjen.
TV var de middelmådiges frelse.
Det nyttige er det tidens store idol som alle krefter treller under og som alle talenter hylder. Kunstens åndelige fortjenester veier ikke på denne grove vekt, men forsvinner fra århundrets larmende marked når oppmuntringen blir borte.
If not by disasters and music, I mostly remember my history by what I wore.
[...] den gifter seg gladelig || med den lyse løken || og for å feirde det, || lar den seg dynke || med olje, || oliventreets || ektefødte barn [...]
I barnebursdager er det en regel om at man skal smile hele tiden. Du sitter på en stol og spiser kake og har smilet parat. Du ser på alle foreldrene og tenker at det er som å være på vekkelsesmøte, bare at i stedet for Jesus så tilber man de små barna, ler av alt de sier og gjør, lar seg avbryte av dem, halleluja, for nå er alt omvendt av da du var liten. Nå skal ingen skamme seg og alle blir tatt opp og matet og vugget i et kjør og du tenker i ditt stille sinn at det kanskje hadde vært en idé med en slags mellomting.
En gang i tiden trodde han alt kom til å løse seg bare han fikk ligge ved siden av Maria hver eneste natt, fikk leve sammen med henne.
Karl, sa moren, sett aldri et fuktig glas på bordet. Det er forkastelig. Hun likte å si forkastelig. Hun flettet ordet inn i alle sammenhenger. Det var hennes hobby. Hun utviklet den til en kunst.
Jeg spurte mamma hvorfor jeg ikke fikk bli med henne den kvelden. Ikke fordi jeg hadde ønsket det, men fordi jeg ville vite hvorfor. Hun svarte alltid det samme. Hun syntes så synd på pappa at hun ga ham det fineste hun hadde.
Hun lot ham ikke slippe lenger før hun hadde fått av ham klærne, for hun hadde alltid trodd at det betydde ulykke å ha en påkledd mann i huset.
-Rik er jeg ikke, sa han, -jeg er en fattig med penger, og det er ikke det samme.
They've all written books. It's the last infirmity of the powerful and the high-born. They don't actually want to write, but they want to be writers. They want their name on the back of a book.
Dette gjelder det ekteskapelige huskyss, som ektefellene tørrer seg om munnen med i mangel på serviett i det de sier velbekomme.
Det er det viktigste, kjem ho til å seie til reporteren, gjerne Halvor Folgerø frå Vestlandsrevyen: - Å bli elska. Då kjem resten av seg sjølv.