Bokelskere.no

Land av Park Kyong-Ni er en klassiker i koreansk litteratur. Jeg har ikke lest den selv ennå, men hatt den på "lista" i lang tid. Den omhandler et lite i samfunn i endring under Japans kolonialisering.

Takk for god liste!

'Glassklokken' av Sylvia Plath og 'Echo' av Francesca Lia Block må være de jeg har lest flest ganger i voksen alder. Som barn leste jeg bøker om igjen mye oftere. Astrid Lindgrens 'Mio, min Mio' og 'Brødrene Løvehjerte' f.eks. Nå føler jeg at jeg ikke har tid til å lese bøker om igjen så ofte, det er mer enn nok av bøker jeg ikke har lest som jeg må få lest! Derfor gir jeg alltid vekk bøkene mine, for jeg kommer jo ikke til å lese dem igjen. Men jeg har noen unntak, noen får stå i hylla fordi jeg vet jeg vil lese dem igjen en dag.

Leste ut førstnevnte i dag. Hadde ingen store forventninger, for har hørt den er dårlig, men neeei, jeg syntes den var veldig koselig + jeg måtte ofte le av Jarle Klepp som er så forelska i akademia, også kjente jeg meg igjen, for jeg begynte på unversitetet selv i januar og jeg er også forelska i akademia.

Ja, sorry, jeg ser det nå. Eller, jeg skrev egentlig til flere personer i ett innlegg. Jeg går inn og leser alt nytt siden sist, også svarer jeg alle sammen samtidig. Vanskelig system dette her!

Å, la meg se, hva ble det i mars? Det må bli at jeg leste 'Min kamp 2', sykt fin bok og jeg kjente meg igjen i så mye. Det er to uker siden jeg leste den ferdig og jeg snakker om den hele tiden ennå. Jeg begynte svært mange setninger slik: "Knausgård sier at..." Og pappa har endelig begynt å lese Knausgård han også, så av og til ringer han bare for å fortelle om noe han har lest i 'Min kamp 1'.

Og at jeg kjøpte en haug med bøker fra Amazon - elsker å få bøker i posten.

Og også årets første (og andre, tredje, fjerde og femte) utepils og at samtalen ofte snurrer seg om bøker. Fint!

Nå sa ikke jeg at boka virket hipp, bare coveret. Og jeg stiller spørsmål når noen påstår at målgruppa er for jenter. Nå har jeg lest flere anmeldelser av boka, skrevet av middelaldrende menn, og de har likt den meget godt. Sofi Oksanen er ikke akkurat "Silke-litteratur." Forøvrig forstår jeg meg ikke på bøker som er rettet mot et kjønn - finnes det?

Nå leste jeg om den i store norske leksikon, og jeg må si at den beskrivelsen passet 'Enken' sånn delvis. Da stemmer det jo, det som stod på omslaget.

Her kommer jeg valsende med et langt svar, godeste Sisyfos, men du og de andre her får unnskylde meg med at det er helg og man da har lett for å bli revet med under lediggangens åk. Nåvel!

Jeg tenker på denne problemstillingen mer enn jeg har godt av. Hva jeg har kommet fram til i tunge nattetimer, nei . . . det er jeg ikke helt sikker på.

For å arbeide meg ut ifra et sted, la meg begynne med det du sier om individualitet. Jeg kan ikke si meg enig i at konfliktskyhet er en forlengelse av individualisme, eller kanskje (?), men det kommer an på hva du legger i ordet "forlengelse". Handler ikke individualisme nettopp om å stå for sitt og tro på sin egen sannhet, etc, noe som også må kreve at man kjemper for denne? Hvis forlengelsen du nevner er blind toleranse kan jeg imidlertid se hva du mener. Men individualisme i seg selv (uten noen forlengelse) kan ikke likestilles med ansvarsfraskrivelse. Disse ordene, "individ", "ansvar", "toleranse" og "objektiv", de er jo blitt popularisert og misbrukt i retorikk så voldsomt at de har mistet sin mening, sin egentlige mening iallefall. Idealet tror jeg er en organisk subjektivitet, dvs. at man står for sitt, utvikler seg selv, og samtidig er åpen for endring, men ikke åpen som et eller annet suppehode som er åpent for alt. Og som et ideal for kunsten kan den være i slik grad subjektiv at den transcenderer inn i det objektive (jeg tror Adorno sier dette eller noe lignende i et essay). Akk, unnskyld språkbruken! men det er ingen annen måte å si det på, mine damer og herrer.

Idéen om Guds død handler, slik jeg ser det, ikke om at Gud nødvendigvis er død, men at vi, vi menneskene, har vendt oss bort fra ham, at vi har drept ham. Det handler altså om at det nå er vi som må skape mening med vår eksistens. Nietzsche tror jeg foreslår at vi vender snuten mot oss selv, mot mennesket, og det er jo et fint sted å starte: kunst som gavner mennesket og det menneskelige. Ikke kommunisme, ikke kapitalisme, ikke noen sak eller idé annet enn vår idé om mennesket. En slags humanisme altså, men merk: en slags. Og jeg sier ikke med dette at kunsten skal være samfunn-samfunn-samfunn, men at den gjør oss bedre, hva nå det vil bety, eventuelt (indirekte!) til bedre samfunnsborgere. Jeg henviser til Schillers Om menneskets estetiske oppdragelse.

Om det du skriver i ditt svar til Bjørg: jeg er av den oppfatning at det er formen som skaper innholdet. Det banale kan bli mesterlig i en stor penn, og det episke kan bli smålig, ja svulstig hvis forfatteren ikke kan yte dette episke den storhet det krever. For et eksempel på det første kan vi gå til Hitchcock (skjønt det er film, jada jada), og for eksempler på det siste: Jerry Bruckheimer-filmer, Pearl Harbor, og adapsjonene av Krig og Fred og The Great Gatsby. Huff. Vi ser jo også hvor stor rolle form spiller f.eks. i filmer av Godard, hvor innholder nesten forsvinner bak formen (vel, hvis vi ser bort ifra de alt for politiske filmene hans ihvertfall).

Vi kan leve og gjøre fremskritt selv med denne relativismen, tror jeg, men ikke hvis denne brukes som unnskyldning (eller en rettferdiggjøring, om man vil) av dårlig argumentasjon. Det må kunne gå an å innrømme at man er på avveier.

Forøvrig takk for et flott og omstendelig innlegg, Sisyfos! Kan vi finne noen objektiv mening med det hele? Nei, trolig ikke, men (for å spille på navnet ditt) det er en egen glede med å rulle kampesteinen opp fjellet allikevel; om enn det er et evig og fånyttig slit, så gjelder det å bite tennene sammen. La slitet være sin egen mening. Målet er, O du felles streber, å finne frem til den subjektiviteten som . . . som . . . ja, her er det virkelige spørsmålet!

Jeg tror de tenker mer på å gjenspeile det som er inni boka enn selve målgruppa. For ja, krimbøker ser ut som krimbøker, men det er fordi de er krim, ikke fordi målgruppa er "de som leser krim". For hva slags målgruppe er det, egentlig? Hvem leser krim? Det kan jo være hvemsomhelst; en jente i tenårene eller en mann på sytti.

Og jeg tror ikke de har tenkt at Baby Jane er en jentebok. Jeg føler meg heller ikke spesielt jentete. Det siste jeg vil identifisere meg som er 'jente'. Det var andre ting som gjorde at jeg likte omslaget. Coveret fikk meg til å tenke på klubbplakater og ville fester og deilig elektronikamusikk.

Den DÅRLIGSTE boka jeg har lest om temaet. Man har ikke et så sterkt ønske om selvmord og så er alt bare såpass bra igjen etterpå som i denne boka, denne aha-opplevelsen til Veronica. Boka får selvmord til å virke som en ting man bare velger på samme måte som man velger hva man skal ha til middag på fredag. Jeg synes det er en skam at den forenkler et slikt alvorlig tema.

Oi, leste du denne da du var tolv! Jeg oppdaget ikke Irwin før jeg var godt over tyve og tilfeldigvis slumpet over et eksemplar av Garps bok for 5 kr i en bruktbutikk. (Og det er foreløpig den eneste boka av ham jeg har lest).

Jeg pleier å ha A-magasinet på do. Jeg tar det med inn der hver fredag, og så er det lest ferdig til neste fredag.

Evnt. hvis kjæresten min begynner å mase om at jeg er asosial når jeg sitter i sofaen og leser en roman, tar jeg med meg boka på do og blir der.

Jeg synes bokomslaget er HIPT!

Men, hva har bokomslaget med målgruppe å gjøre? Man velger da ikke bøker etter omslag? Og boken i seg selv er jo ikke "hip" selv om coveret er det?

Ja, ikke vet jeg, annet enn at det stod at den mikset western og gotisk roman på omslaget. Det er ikke mine ord.

Jeg stoler på dine nominasjoner, men likevel, problemet med en liste som denne er at det knapt finnes en romankarakter som ikke er outsider på et eller annet vis, som ikke føler ensomhet, for hvorfor ellers skal denne personens liv være verdt å fortelle, av noen videre interesse, og er ikke leseren selv et ensomt individ, eller vi kan i det minste si, uten å risikere å fare med usannhet, at det å lese er en ensom handling? Og hva mer, en romankarakter som ikke sier noe om sine omgivelser, direkte eller indirekte, hva er en slik verdt? Såvidt jeg forstår er alle protagonistene hos Solstad outsidere, men er Bjørn Hansen og Professor Andersen blant den "riktige" sorten?

Outsiderskikkelsen jeg her søker er den som tæres opp både utvending og innvending, og som tæres opp i overmål, som i Sult og Opptegnelser fra et kjellerdyp. Jeg vet ikke om alle som er representert her havner i denne kategorien (da jeg ikke har lest alle), men det er ihvertfall dét jeg sikter etter, for ikke å gjøre listen alt for vidtspennende.

Neida, jeg bare spør hva du mente. (Eller, jeg hoppet kanskje litt fort på egne konklusjoner om hva du kanskje mente. Det var nok litt teit av meg.) ;)

Ja, den handler om en gammel mann, men jeg har da lest f.eks. 'Thomas F's siste nedtegnelser til allmenheten' av Kjell Askildsen, som også handler om en gammel mann som har det kjipt, og den likte jeg særdeles godt. Jeg kan godt relatere meg til livskriser som jeg selv ikke har opplevd. Poenget er jo måten forfatteren skriver på, om han/hun klarer å skrive om slike temaer og få meg interessert i noe som i virkelighetens verden absolutt ikke angår meg (eller, jo kanskje, for selv om jeg ikke er en 60 år gammel mann selv, så kjenner jeg jo flere). Og om han/hun skriver slik at jeg føler disse menneskene er ekte, noe jeg ikke følte i 'A Spot of Bother'. Jeg synes de var ganske stereoptype alle sammen. George, kona hans, dattera hans, sønnen hans, Ray, konas elsker, ja, tilogmed ungen synes jeg var stereotyp. Men som Ann Helen Haugen sier under her, så er kanskje 'A Spot of Bother' nettopp en parodi på den stereotype familien, men i så fall syntes jeg ikke den var noe morsom.

Hva mener du med at den kanskje faller best i smak hos eldre? Jeg skjønner ikke at alder skal ha noe å si. Jeg tviler på at jeg hadde likt den bedre om verken ti år eller tyve år. Og hvis du mener at jeg kanskje er for ung til å sette pris på "voksne" bøker, så stemmer ikke det heller. 'The Curious Incident with the Dog in the Night-Time' er mer unntaket enn regelen.

Denne har jeg lenge hatt lyst til å lese, men helt glemt bort. Helt til jeg begynte på ex.phil på universitetet nå i våres og dermed med etikk, hvor Peter Singer altså ble nevnt i pensum da jeg leste om utilitarismen, og jeg fant det som en god unnskyldning for å forlate pensum og gå på biblioteket og låne denne i stedet (men ikke misforstå: jeg synes etikk er kjempeinteressant!). Dyrenes frigjøring regnes som boka som revolusjonerte dyrerettighetsbevegelsen, og det skjønner jeg. For jeg har lest en del andre bøker om hvorfor man skal velge å bli vegetarianere/veganere, og det som er problemet med mange av dem er at de er så følelsesmessige. Det skinner i gjennom at forfatterne har hund og katt hjemme hos seg. Jeg er også glad i dyr personlig - elsker å leke med katten, jeg - men det er ikke derfor jeg ikke spiser kjøtt. Jeg har savnet en bok som tar opp fornuftige grunner til å ikke spise kjøtt, og med Dyrenes frigjøring fant jeg den. Singer er ikke bare opptatt av å skrive om hvor fælt det er i slakterhusene, men han skriver også om holdningene til folk flest (speciesisme), hvorfor de er gale, holdningene vi har hatt til ikke-menneskelige dyr opp i gjennom historien og så videre. Det er denne boka vi alle burde lese, ikke det mølet som er å lese i Jonathan Safran Foers Eating Animals. Hvilket bare inneholdt oppgulp av ting vi alle visste om dyr i produksjon fra før av. Eller vet folk egentlig ikke det, og det må en populærforfatter til for at folk skal gidde å lese om det og ta det inn på seg?