Bokelskere.no

Å, jeg blir så glad når jeg oppdager fine, nye diktere. Ikke at Cecilie Løveid er ny som dikter, men ny i mitt litterærer univers. Jeg oppdaget henne da jeg leste et minneord over Sigmund Hoftun i Vinduet 1/11 - skrevet av henne. Det var så fint at jeg noterte meg navnet hennes og siden lånte Nye ritualer. Neste gang jeg er på biblioteket nå skal jeg låne enda en bok av henne

Å, så jævla lang. Så jævla langdryg. Så jævla tre måneder tok det å lese denne. Jeg fornyet den max antall ganger man kan fornye et bibliotekslån, på slutten der måtte jeg bare spurte gjennom de femti siste sidene. Og det var hardt, skal jeg si dere. Denne diktboka på over firehundre sider har Göran Sonnevi fått Nordisk Råds litteraturpris for, men jeg, jeg gir den ingen personlig plass. Den var så utrolig lang og kjedsommelig. Jeg tok meg selv et par ganger i å lese diktene høyt, for å liksom underholde meg selv med å snakke svensk samtidig som jeg leste. Jeg er så uendelig glad og lettet for at denne boka er over.

En arbeiderroman om å jobbe som timearbeider i Sverige, og fryktelig kjipt er det. I det jeg leser Kristian Lundbergs beskrivelser av arbeidsplassen sin Yarden, på havna i Malmö, tenker jeg at jeg håper jeg slipper dette. Noensinne. Jeg blir nemlig litt redd fordi han visstnok tidligere har vært en suksessrik krimforfatter, for så å likevel måtte ta denne lousy jobben, selv om jeg ikke helt skjønner hvordan en kan bli så fattig som han er, men så kommer jeg på at dette er i Sverige og ikke i Norge, at han har en sønn og en gjeld å betale tilbake. Denne gjelden skriver han ikke så mye om, men jeg mistenker at det er en forbruksgjeld, for han har visst levd over evne. Jeg lurer på hva han har gjort tidligere i livet som gjør at han må leve med denne nesten meningsløse tilværelsen etterpå. Han har ikke en gang råd til å ta bussen til jobb. Og ikke nok med de åtte timene han jobber på havna, så jobber han et par timer i en dagligvarebutikk på kvelden også. Ikke fordi han trenger noen ekstra slanter, men fordi han må. Han har ikke råd til annet. Det får meg til å grøsse (men ikke like mye som trygdesnyltere fyller meg med forakt).

Jeg skriver ofte om hvor magisk verden blir med Francesca Lia Blocks ord. Hvor fint alt blir. Det jeg glemmer å fortelle er at hun også skriver mørkt. Hun skriver mørkt og dystert, ja, for eksempel i novellen Blue, hvor hovedpersonen Las mor begår selvmord. Eller i romanen Pretty Dead, hvor Claire, som er vampyr, er dømt til å leve for evig og er nødt til å oppleve gang på gang at de hun elsker dør fra henne. Men ingen av dem (eller noen andre) slår denne. Dette må være den mørkeste jeg har lest til nå. Jeg får den samme ekle stemningen som jeg fikk da jeg så filmen Mysterious Skin, en forferdelig, men estetisk, film jeg får helt vondt i hjertet av. Nylig snakket jeg med noen om denne filmen, hvorpå vedkommende sa hun hadde sett den flere ganger og jeg tenkte for meg selv at jeg ikke skjønte hvordan noen kunne orke å utsette seg for noe sånt. Og akkurat sånn, altså, er denne boken også.

Denne boka handler om en bamse ved navn Winkie som blitt fengslet for terroranklagelser. Det høres litt teit ut, men akkurat dét er ikke det teite med denne boka. Det fungerer nemlig. Det er et godt bilde på hvor dumt det blir når noen skal bli dømt som skyldige for enhver pris og derfor med opplagte ulogiske argumenter. Det som er teit er det liksom-filosofiske opplegget som forfatteren prøver seg på. Det blir også en smule teit når Winkie føder en ny bamse. Ja, les setningen en gang til. Winkie føder en ny bamse. Når det er sagt må jeg si at boka ikke var så verst, den var underholdende nok, den.

Denne lånte jeg fordi ei god venninne hvis boksmak jeg stoler på sa at den var kjempemorsom.Den handler om ei eldre dame som har en fæl slektning som kommer på besøk en gang i måneden sammen med kumpanene sine for å ta pengene hennes. Selv om jeg ikke lo høyt av denne, var den likevel gøy, og jeg leser gjerne mer av Arto Paasilinna neste gang jeg trenger noe lettleselig og underholdende.

Hadde det ikke vært for at jeg skriver ned alle bøker jeg har lest, hadde jeg ikke husket denne. Jeg leste den på et par timer (kanskje mindre, husker ikke helt), og den forsvant like fort ut av min litterære sjel. Jeg husker knapt hva den handler om, bortsett fra at det er en fyr som mister hukommelsen og mennesker med rare sexpreferanser. Jeg skjønner liksom ikke helt hvorfor jeg skal lese dette. Hvorfor er dette noe jeg skal bry meg om? Hva er det Bjørn Esben Almaas vil? Jeg føler meg snytt for tid, lurt av en tittel som jeg tilfeldigvis kastet blikket mitt over på biblioteket, jeg som alltid lar meg fange av at ordet 'kjærlighet' finnes i tittelen, teit, jeg må slutte med det.

Jeg tenkte litt på Albert Camus' Den fremmede da jeg leste denne, bare at alt skjer i dagens hipstermiljø i New York istedenfor i Algerie i Camus' nåtid (han døde i 1960). Men mens jeg likte Den fremmede veldig godt, så er jeg heller usikker hva angår Ut og stjæle hester fra American Apparel. Jeg vet liksom ikke helt om jeg liker den eller ikke. Vet ikke helt om jeg skal avsky Sam (og vennene hans) eller om jeg skal omfavne denne plattheten hans på samme måte som jeg gjorde med Camus' Mersault. Det hjelper ikke en gang at Sam er poet og veganer og at han drømte om å bli marinebiolog da han var liten, vi har sååå mye til felles, men nei.

Leste Ruth Lillegravens diktsamling Store stygge dikt i høst og likte den kjempgodt. Derfor måtte jeg jo lese hennes debutroman, og den var fin, den. Det er en fyr som stikker av til Sør-Amerika i denne og det fikk meg til å tenke litt på Bjørn Sortlands For så høgt har eg elska, men det er en tulletanke ingen skal bry seg om, for Sortlands bok er en møkkabok som ikke fortjener plass i noen bokhylle noe som helst sted i verden. Mellom oss fikk meg også til å tenke litt på Carl Frode Tillers Innsirkling, utelukkende fordi begge to har to alenemødre med; to alenemødre med barn som aldri får vite hvem fedrene deres er. Og det var alt de to bøkene hadde til felles, kom bare til å tenke på siden det ikke er så lenge siden jeg leste Innsirkling. Eller vent, jo, begge bøkene hopper fra forskjellige personers synsvinkel. Om enn på en forskjellig måte, men still. Mellom oss gjør det på en fin måte, men jeg føler ikke jeg blir like godt kjent med alle sammen. Jeg synes kanskje bestefarens synsvinkel er litt platt. Ikke så dyp. Ikke at det gjør noe for boken som en helhet.