Bokelskere.no

«Han hadde funnet det han lette etter. Noen som var nødt, eller villig til å ta deler av hans fornedrelse, og som fra nå av ville bære den med seg slik han selv måtte. Han hadde funnet meg. Penger, sa han. Du skal få penger.» Den endelige historien, s. 27

Som de som har vært innom bloggen med jevne mellomrom vet, har jeg i løpet av de åtte-ni månedene bloggen har vært oppe skrevet noen virkelig krasse anmeldelser av romaner og novellesamlinger av forholdsvis populære forfattere. Og da mener jeg virkelig krasse. For eksempel var tittelen på min anmeldelse av Jon Øystein Flinks andre bok «Bort med den dagen da denne boka ble utgitt». Som sagt, krast.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«Søndag morgen våkna de fleste fangene tidlig for å forberede seg til visittdagen. Kvinnene lakka neglene, gredde håret i topper og fletter eller retta det ut med store ruller som de hadde ligget med i håret hele natta. Sjøl fanger som aldri fikk besøk, stelte seg, bare i tilfelle. Det alle visste, var at køen av besøkende som venta utafor på å slippe inn i kvinnefengselet, var kort. Køen foran mannsfengselet var lang, den strakte seg langt nedover gata, minst ti kvartaler. Det kunne ta timevis før du omsider slapp inn og fikk treffe mennene. Det var Luna som fortalte meg dette. Mer trenger du ikke å vite om noe som helst, sa hun. Ingen besøker kvinnene. Alle besøker mennene. Hva mer trenger vi å vite om denne verden?» En bønn for de bortførte, s. 211

De fleste har hørt dette før: «Det er tre typer løgner; løgn, forbannet løgn, og statistikk.» Sitatet forbindes ofte med Mark Twain, men ble egentlig kokt opp av en av Storbritannias mest fremstående statsministere; Benjamin Disraeli.

Jennifer Clements oppskakende, øyneåpnende og hjerteskjærende «En bønn for de bortførte» (Cappelen Damm, 2015) handler ikke om matematikk. Det handler i stedet om hvordan purunge jenter bortføres og tvinges inn i sexslaveri og sexindustrien i de store byene i Mexico, narkokrigens brutalitet, endemisk korrupsjon som gjør at fly som det er meningen skal spraye marihuanaåkrene heller dumper sykdomsfremkallende kjemikalier over folk og fe i fattige områder og den meksikanske statens ansvarsfraskrivelse når det gjelder å utdanne de fattige.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

"[...] ingen som lever lenge nok, kan la seg overraske av at ens egen biografi er formet av fjerne hendelser, av andre menneskers vilje, uten at våre egne valg og beslutninger har hatt stort å si for utfallet. Disse lange prosessene som ender med å støte mot vårt eget liv- iblant for å gi deg det puffet du trenger, iblant for å knuse våre mest storstilte planer til pinneved- ligger som oftest skjult som underjordiske elver, som ørsmå bevegelser i de tektoniske platene, og når så jordskjelvet omsider er et faktum, klamrer vi oss til ord som vi har lært å bruke for å berolige oss selv, ulykke, slump, iblant skjebne." Lyden av ting som faller, s. 221

Det første som faller meg inn når jeg tenker på Colombia er ikke Gabriel Garcia Marques, ikke at San Basilio de Palenque, nord i landet, var hjem til de første frigitte slavene i Amerika så tidlig som på slutten av 1600-tallet, og heller ikke det faktum at mesteparten av smaragdene i verden kommer fra landet.* Det første som streifer meg er derimot narkobaronen Pablo Escobar. Jeg tror ikke jeg er alene om det. Og hvis akkurat det høres ut som en tynn unnskyldning eller som om jeg prøver å døyve flauheten ved å si at alle andre også har en bjelke stikkende ut av øyet, har jeg en bedre som ofte søker tilflukt i; for å sitere Zadie Smiths «The Embassy of Cambodia», «The fact is if we followed the history of every little country in this world ?in its dramatic as well as its quite times- we would have no space left in which to live our own lives or to apply ourselves to our necessary tasks, never mind indulge in occasional pleasures, like swimming. Surely there is something to be said for drawing a circle around our attention and remaining within that circle.»

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«Reisen er noe vi alle har hørt om fra den dagen vi ble født. Alle har vi venner og slektninger som har tatt den, eller som kjenner noen som har gjort det. Den er som et mytologisk vesen som like gjerne kan føre til redningen som til døden. Ingen vet hvor lang tid den kan ta. Er man heldig, tar den to måneder. Er man mindre heldig, kan den vare i et år, kanskje også to.» Ikke si at du er redd, s. 128

I et land som ikke kan se tilbake på de siste tre årene med stolthet, regnes somaliske barn som var så uheldige at de ble født etter 1990 i Somalia som den mest uheldige av alle generasjoner, kanskje noensinne. Samia Yusuf, den seige, modige, målbevisste og inspirerende unge kvinnen som er sentral i Guiseppe Catozzellas «Ikke si at du er redd», er en av dem.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

“The fact is if we followed the history of every little country in this world—in its dramatic as well as its quiet times—we would have no space left in which to live our own lives or to apply ourselves to our necessary tasks, never mind indulge in occasional pleasures, like swimming. Surely there is something to be said for drawing a circle around our attention and remaining within that circle. But how large should this circle be?” The Embassy of Cambodia av Zadie Smith

Stripet for hypen, er boka nokså ordinær. Men den gjør ikke skam på sub-sjangeren sin (krim for ungdommer). Den gjør det den skal; gir leserne en håndfull karakterer med en blanding av gjenkjennelige og unike sider, et greit plott, noen spennende scener og en spiselig klimaks som fint legger opp til en oppfølger.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«Jeg mener å huske at De hadde ambisjoner om å bli diplomat, Battenschlag, dersom vårt nasjonale strev skulle lykkes? Vel, gratulerer. Noen offisiell tittel kan De jo ikke få, og ute av Norge vil De ikke ha noen som helst formell immunitet eller fullmakt. Og likevel blir De og Deres akademiske venn vår våre diplomater, våre agenter, våre sendebud- i gavnet om ikke i navnet. Alle Norges håp vil avhenge av dere.» Skamtegnet, s. 293

Mens spørsmålet om hvorvidt Norge skal vinne sin uavhengighet fra Sverige gjennom med demokratiske midler eller med våpen fortsatt henger i luften, blir landets skjebne «sammenvevet med hele nasjonens skjebne». Resultatet er en krimbok som ofte gnistrer, men som bruker god tid på å komme seg over målstreken.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«Jeg er dørvakt. Det er et fag. Jeg kan bedømme et ansikt i brøkdelen av et sekund, eller hive en mann på dør så han tror han går i protest. Det finnes bedre jobber, men jeg har hatt verre. Ikke alle kan være dørvakt. En må ha den rette holdningen. Poenget er å holde dem som skal være ute ute, de drukne, horene, sprøytenarkoene, de fillete avvikerne, gærningene, de som ikke vil passe inn, alt søppelet.» Hvit mann, s. 11

Henrik Hovland er et av disse sjeldne menneskene du ikke kan annet enn si bare måtte bli forfatter. Biografien hans er såpass eventyrlig. Han er utdannet tømmerhogger (er det mulig?), har jobbet som reiseleder, vært dekksgutt i Alaska, jobbet som anleggsarbeider i USA, reporter i flere land og regioner, vært frivillig i den franske fremmedlegionen og jobbet for FN som etterforsker.

Jeg etterlater enda flere ting, men du skjønner hvor jeg vil hen. Det mest sjokkerende er ikke alt det jeg akkurat har ramset opp, men at han, med unntak av to bøker, kun har skrevet utelukkende for barn.

Jeg sier ikke at det er noe galt med å skrive for barn. Men etter å ha lest «Hvit mann», hans første bok, kan jeg ikke la være å assosiere hans stil med Tomas Espedal. I hvert fall til en viss grad. Han har det samme nøkterne og røffe språket, huggende setningene og evnen til å blande det biografiske og det litterære på en spennende måte.

Det er det han gjør i «Hvit mann». Nesten alle de seksten novellene i samlingen, har selvbiografiske elementer. Protagonistenes yrker og stedene historiene finner sted i, låner generøst fra forfatterens liv.

Dermed er det ikke overraskende at en ser ham for seg der han graver grøfter sammen med medsoldater som drømmer om å knulle sau (i «Un mois de service», den første novellen), stiller seg hvor mye som er fakta og hvor mye som er fiksjon mens en leser «Hvit mann», den andre novellen som sitatet over er hentet fra, og «L», en av de andre novellene, hvor protagonisten besøker en eks som ikke vil se ham og banker opp venninnen hennes til blods.

Alle novellene handler om gutter og menn som sjeldent eller aldri er dannede, omtenksomme, velartikulerte eller gode. Men de er heller ikke bare grovkjeftede, rasistiske, sexistiske eller onde.

Språket, den nøkterne stilen og historiene som fortelles er samlingens sterkeste kort. Men bare når historiene som virkelig skinner, får lov å puste. Dessverre skjer det motsatte litt for ofte. «Verdens vakreste brystvorter», den syvende og beste novellen kunne med hell vært lengre. Det samme kunne «Apasje» og «Frokost» (den trettende og særeste novellen).

Med et par annerledes valg kunne samlingen vært veldig god. I stedet ender den med bare å være god.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Hvit mann
Utgitt: 1989
Forlag: Cappelen
Sider: 107

Terningkast: 3

«I landsbyen var det ikke bare viktig å ha vært en hardhaus, det var også viktig å kunne gjøre hardhauser av sønnene sine. En mann forsterket sin maskuline identitet gjennom sønnene, som det var hans plikt å overføre sine maskuline verdier til, og faren min aktet å gjøre nettopp det, han skulle gjøre en hardhaus av meg, det var hans stolthet som mann som sto på spill.» Farvel til Eddy Bellegueule, s. 20

Det er en nærmest vedtatt sannhet (til og med i dag) at små steder, uansett hvilket land de ligger i, er et hjemsted for det meste som ikke passer inn i dannede moderne kretser: overstadig drikking, bakstreverske tanker om likestilling, hudfarge og seksuell identitet, og ikke minst- trafikal forståelse og atferd som både utfordrer skjebnen og setter i fare livet til verdifulle turister og viktigere; livet til Oslostanere på vei til eller fra millionhytta.

Det franske vidunderbarnet Edouard Louis? litterære selvbiografi «Farvel til Eddy Bellegueule», handler ikke om Norge eller Oslo. Men ståstedet hvorfra Louis skriver fra, leksende, overlegen og forbanna, speiler litt av skepsisen, irritasjonen og den noen ganger oppgitte fiendtligheten som eksisterer mellom de som bor i et lands sentrum og de ikke gjør det. Sinnet og bitterheten skjønner en etter å ha lest boka, men overlegenheten og nedlatenheten som stikker ut huet nå da, får meg- som bygdeboer- til å automatisk komme ut med klørne. Det er ikke spesielt behagelig (se Wolverine).

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

"Du tror du er så mye bedre enn oss. Det har du vel egentlig alltid gjort! Med den jævla strenge moralen din, ingen gutter, ikke noe alkohol." Stupekontroll, s. 50

For nesten ti år siden deltok jeg og en nær venn og samarbeidspartner på et seminar arrangert av IMDI (Integrerings-og mangfoldsdirektoratet). Vi var der å høre, men også for å holde et foredrag om integreringsprosjektene vi drev med og «filosofien» som lå til grunn for dem.

Vi snakket uten manus og med stor innlevelse, slik bare overbeviste og idealistiske unge mennesker kan. Og enda jeg har glemt det meste av hva vi sa, husker jeg ennå at vi summerte opp vår misjon med dette utsagnet: «Vi søker mest mulig å assimilere deltakerne på prosjektene våre i lokalmiljøet, gjøre Ali og Sofias tilstedeværelse på ulike arenaer i samfunnet så naturlig som mulig, så lite fokusert på hans og hennes «somaliskhet».» Vi ønsket for oss selv og for Sofia og Ali noe som overskred denne boksen, som brøt med forventningene.

I etterpåklokskapens klare lys vil en kanskje humre og si at målene våre bare var ugjennomførbare drømmer. At det verken er mulig eller hensiktsfullt å assimilere Ali og Sofia fullstendig, fordi en slik assimilering, altså en ledet en, unngåelig kom til å slette særegenhetene som gjorde dem hvem de var, noe som kom til å skape flere problemer enn det løste. Det tror jeg nå, men jeg gjorde det ikke den gang.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

"Han nølte, men fikk til slutt stotret fram, mellom langtrukne vokaler, at hun hadde jo vært og tatt en blodprøve her om dagen. Han så på henne et brøkdels sekund og fortsatte å stirre på dataskjermen mens han beveget på musa. Så greide han, med mye strev, å si at nå hadde altså resultatet kommet. Mer nøling og virring og stirring på dataskjermen før han kom til saken: Hun måtte nok ta en ny test, for den første hun hadde tatt var positiv."

Zanzibar, den lille øya utenfor Tanzania som i flere hundre år var brohodet for slavehandelen i Øst Afrika, er åstedet for brorparten av handlingen i debutanten Ranja Bojens debutbok: «Alt annet enn sannheten». Det er mye positivt og et par ikke fullt så positive ting jeg skal si om boka, men først kort om hva boka handler om.

Maria er en ung kvinne fra Trondheim som ikke skiller seg noe særlig ut fra sine jevnaldrende; hun er i jobb, har så vidt rukket å komme seg over eksen med hjelp fra et par én-natts-eventyr og trives med der hun er i livet. Men ting kan alltid bli bedre, og når broren Simon vinner et par billetter til Zanzibar og spør om hun vil bli med, lar hun seg ikke be to ganger.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

Høres interessant ut. Denne må jeg lese snart!

I Irene Sabatinis roman som vant Orange Award, en av de mest høythengende litteraturprisene for kvinner i den engelsktalende verden, møter vi tenåringen Lindiwe Bishop. Hun bor i Zimbabwes nest største og tidligere mest pulserende industriby, Bulawayo. Historien som fortelles tar til samtidig som landets svarte gjentar makten fra det hvite mindretallet som hadde styrt landet frem til da.

Lindiwe bor sammen med sin sterkt religiøse mor, faren , en dame som faren uoffisielt har tatt til seg, og en slektning som driver dank etter å ha tjenestegjort under frigjøringskrigen.

Lindiwes familie er naboer med en hvit familie; McKenzie-ene. En natt mens Lindiwe og familien sover brennes huset ned og fruen i huset, Mrs. McKenzie, blir funnet drept. Den sytten år gamle sønnen i huset Ian, blir arrestert og tiltalt for mordet på stemoren og kastet i fengsel.

Over et år senere slippes han ut da det viser seg at saken mot han var svakere enn antatt, og at tilståelsen som han skrev under på ble fremtvunget med trusler fra politiets side.
Lindiwe er tiltrukket av denne gutten, og historien som følger kan best beskrives som en blanding mellom postkort-forelskelse/romantikk og lidelsesturisme.

I de siste årene har det kommet en del bøker av kvinnelige forfattere som følger denne formelen. Det er snart en egen sjanger. Det beste eksemplet på sjangeren er Tatiana De Rosnays " SARAS NØKKEL".

Nabogutten forsøker å fortelle en kjærlighetshistorie mens de politiske og økonomiske og historiske tilstandene skurrer i bakgrunnen. Når det ikke er noe ekstraordinært eller en gang spesielt med kjærlighetshistorien, må behandlingen av det politiske, det økonomiske og det historiske være så godt behandlet at det gjør lesningen verdt.

Det gjør det dessverre ikke.

Lindiwe sveiper gjennom livet og til tross for at hun kaller seg "farget", ikke helt svart, virker det som om hele hennes karakter ble basert på en tenåringsjente og senere kvinne. Blikket hennes virker som den til en utenforstående; en som er så distansert fra det livet som andre zimbabwere lever. Det gjør det vanskeligere å tro på henne som karakter og bry seg om historien hennes mellom disse sidene.

Boka gir heller ikke et nyansert eller interessant bilde av tilstandene i Zimbabwe. Bare flyktige og overfladiske korte beskrivelser som det sikkert var meningen skulle gi boka tyngde. Det gjør det dessverre ikke. Mest fordi vi ser på lang avstand at det er det som er intensjonen.

Etter hundre og femti sider (mindre enn halvparten av boka) så jeg mer frem til å bli ferdig med boka mer jeg brydde meg om karakterenes historie eller deres skjebne.

Noe av skylda må jeg ta på min egen kappe. Etter å ha lest baksiden av boka, fikk jeg inntrykk av at boka ville gi meg en innsikt i Zimbabwes politikk.

Det er dessverre ikke en slik bok. Og dersom du søker en slik bok du også, så bør du styre unna denne.

Tittel:Nabogutten
Utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 393

Terningkast: 3

"Løp!" freser jeg og sprinter rundt hjørnet ved Markveien. Otto og jeg tar en hundremeterspurt oppover gata hvor automobilene står tett. Vi sprinter fram til et hjørne. Bak oss følger politiet på med sirener som skjærer gjennom bein og brostein og får huskvartalene til å dirre." s. 31

I en tid hvor individets frie valg er opphøyet til nesten en religion, er det sjeldent at vi stopper opp og reflekterer over kreftene utenfor vår kontroll som, med en usynlig hånd, har styrt -og styrer våre liv. De kulturelle, økonomiske, religiøse og historiske prosessene som i sum har ført til at vi lever det livet vi i dag.

En av grunnene til at vi unngår det, tror jeg, er fordi det gjør oss så små. Plutselig og ugjenkallelig forvandler erkjennelsen oss fra å være sentrum i egne univers, mestre over sine skjebner, til en dott i et overveldende stort univers.

Det strider mot alt det vi har hørt og lært fra de fleste rundt oss. Fra individuelle mennesker eller institusjoner som vi stoler på, og som sosialiserer oss inn i samfunnet vi lever i. Så vi benekter realiteten av disse kreftene, eller så ignorerer vi dem. Men ingenting vi gjør kan viske ut det faktum at alle disse kreftene følger oss, og vil fortsette å følge oss som våre egne skygger gjennom hele livet. (Med mindre du er Lucky Luke)

Fordi jeg er interessert i nettopp slike spørsmål, setter jeg stor pris på bøker som omskriver den kjente historien, omgjør de vedtatte sannhetene. Det betyr ikke at jeg liker alt i denne subsjangeren. Eksempel på et segment under denne subsjangeren som jeg styrer unna, eller som jeg i hvert fall ikke setter pris på, er bøker som berører religion. Derav kan du konkludere at jeg ikke er en stor fan av Da Vinci-koden, eller noen av Robert Langdon-bøkene til den amerikanske forfatteren Dan Brown.

Mine favoritter handler ofte om politikkens verden. Om Nazi-Tyskland (som i Robert Harris' "Fedreland", eller Philip Kerrs "Berlin-trilogi"), om den Romerske republikk (igjen Robert Harris' bøker om Cicero, eller Steven Saylors tjukke bøker om Romerrikets tilblivelse og fall) og mange andre.

Så da jeg kom over Jon Ewos "1920", var ikke spørsmålet om jeg burde lese den, men når jeg skulle finne tid til å gjøre det. Da jeg fikk et par uventede ledige timer i går, bestemte jeg meg for at bokas lengde (175 sider) gjorde den til et ypperlig valg.

I prologen blir vi fortalt at Sverige, i stedet for å gi slipp på Norge i 1905, tok til våpen mot de opprørske nordmennene. Resultatet ble som ventet; nordmennene ble knust. For å hele salt på såret, sto det siste slaget på Stortinget, der hundreogsekstito av opprørerne forskanset seg. Hundreogtrettifem av falt med våpen i hånd, mens tjuesju ble tatt til fange.

Faren til vår seksten år gamle Håkon Lie, var en av dem. Men det er ikke mye kamp i ham igjen femten år senere. For å døyve smerten fra det bitre nederlaget, marerittoppholdet på torturkamrene på Akershus festning og tapet av kona (hun døde under soningen), drikker han seg sakte ihjel. Resten av tiden bebreider han sønnen for ikke å gjøre nok eller bry seg nok om storesøsteren Maria, som sitter fengslet på Akershus for å ha delt ut flygeblader mot regimet.

I motsetning til resten av familien, og fordi han har sett hvilken pris familien har måttet for å kjempe mot regimet, er Håkon apolitisk. Han er bare opptatt av å bli en bedre bokser, vinne i de ulovlige kampene som undergrunnspromotøren Møller pleier å arrangere og bruke premiepengene til å sende søsteren det hun trenger.

Men Håkon er ikke en erfaren bokser. Han har tapt like mange kamper i ringer som han har vunnet. Det eneste som gjør at han kan gå med hodet hevet, er at han aldri gir opp. Ikke at det hjelper ham mot hans første motstander, den ett år eldre Otto Von Porat.

Håkon tror først at han kan leve med tapet, fordi han regner med at han bare kan si ifra til Møller om at han er klar til å ta en annen kamp. Den muligheten forsvinner ut av vinduet når Møller blir arrestert og sendt til Akershus festning.

Dermed er det bare et alternativ som gjenstår; Gjedda. En uærlig, kaldblodig, svikefull kjeltring. Men er man desperat, så er man desperat. Gjedda tar imot Håkon med åpne armer, mest fordi han akkurat har mistet en lakei til Spesialpolitiet (SP), men også fordi delvis fordi han har sett ham slåss i ringen.

Gjedda og gjengen hans planlegger å rane Svenske Bank. Håkon er først skeptisk, men er realistisk nok til å se hvor kneblet han er, og hvor uunngåelig det er at han blir med. Og det gjør han.

Det angrer han snart på.

"1920" er en spennende og ukomplisert liten roman. Den prøver ikke å gape for mye, ikke opptatt av å bygge opp denne verdenen utover tynne pennestrøk og få velvalgte detaljer som gir leseren akkurat nok til å friste leseren. I stedet fokuserer den på Håkons politiske oppvåkning, samtidig som boka kaster et og annet kjøttbein til leseren i form av virkelige skikkelser som man vil kjenne igjen (skikkelser som senere ble avgjørende i verdenshistorien).

Selv om baksideteksten ikke sier noe om det, etterlater bokas slutt ingen tvil om at dette bare er den første boken i en serie. Det klapper jeg for.

Og hvis det ikke var klart nok, så anbefales denne. Det er det ingen tvil om.

Tittel: 1920
Utgitt: 2013
Forlag_ Cappelen Damm
Sider: 175

Terningkast: 5

Fire Nederlandske venner som fortsatt er merkert av en fjelltur de tok til Lofoten for tjue år siden, kommer sammen i Wales for å forsøke å gjøre andre valg som kan reversere de valgene hver enkelt av dem gjorde for så lenge siden. Premisset er fengende nok, men historien som fortelles har verken dramatisk driv eller en avslutning som tilfredsstiller. Tvert imot er slutten en antiklimaks. Det eneste som gjør at jeg ikke angrer helt på å ha lest den er det fine og flytende språket, og den smarte måten forfatteren har snekret sammen de skiftende perspektivene.

Terningkast: 2

For mer detaljert anmeldelse, les her: skriv lenkebeskrivelse her

[...]ordforrådet for kvinnens vellyst, selv hos de beste forfattere, avslører en forferdende fattigdom.» Benoîte Groult

"By the time you say you're his
Shivering and sighing
And he vows his passion is
Infinite, undying
Lady, make a note of this
One of you is lying" Dorothy Parker -1893-1967

En noenogfemti år mann med økonomisk ruin hengende over seg blir hyret av et konsern til å dra til Jeddah i Saudi Arabia for å selge et innovativt kommunikasjonssystem til landets konge. Fortrinnet hans er ikke at produktet er bedre enn konkurrentenes, selv om det er, men derimot at han er en perifer venn av en av kongens nevø. I en verden der industrispionasje er mer aktuell enn noen gang, er dette fortrinnet ikke like latterlig og spinkelt som det høres ut som.

For mer detaljert anmeldelse, les her: skriv lenkebeskrivelse her