Historien om Olav Tryggvason (ca. 963-1000) er en filmskapers drøm. Livet hans var så spekket med hollywoodske vendinger at det nesten hopper opp på lerretet av seg selv. Jeg skulle lest noe helt annet, men tok biografien om kongen med meg en ettermiddag fra biblioteket og ble sittende sent og tidlig med den det neste døgnet.
Hvor mye av de overleverte historiene om kongen stemmer? Allerede i samtiden var navnet hans så stort at det er vanskelig 1000 år senere å skille fiksjon fra fakta. Halvor Tjønns bok om Olav Tryggvason gir plass til både kildekritikk og dramatikk. I sin bok om sagakongen viser Halvor Tjønn hvordan de ulike historieskriverne hadde sin agenda når de skrev Tryggvasons historie. Islandske fortellere var grenseløse i sin beundring (fordi han kristnet landet).
Tjønn viser også hvordan bibelske motiver er en del av Tryggvason-mytene, med hovedpersonen selv som en slags Johannes Døperen før Olav den Hellige kom 20 år senere og fullførte kristningen i Norge som navnebroren hadde påbegynt. På 1800-tallet hentet nasjonsbyggerne fram Tryggvason igjen, som symbol på norsk selvstendighet og handlekraft. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)
Verden er full av lineære, hjerteskjærende romaner fra andre verdenskrig. Kurt Vonnegut kunne nok også ha skrevet den boken, men gjorde ikke det. Slaktehus-5 leker med leseren og leserens forventninger til en krigsbok. Antikrigsbudskap? Jeg leser mer resignasjon i hans syn på krig og menneskene i den
Det er en oversett kunst å skrive fram en bærende fortellerstemme i en roman. Å klare det i en satirisk, absurd krigshistorie med fantasy-trekk, er en prestasjon. Vonnegut blir sjelden flåsete, selv om boken er morsom (unntaket er formuleringen "de ulykkelige polakkene var den annen verdenskrigs ufrivillige klovner", som i mine ører er en umusikalsk måte å omtale 5 millioner drepte polakker på).
Vonnegut selv smetter inn og ut av handlingen, både i skjult og tydelig form. Han gjør umerkelige koblinger mellom de ulike tidsplanene og scenene, og er ekstremt presis samtidig som han har en slentrende, distansert stil. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)
Fin kjærleikshistorie, men det er også alt. Litt for mykje formel etter min smak: kvinne reiser til eit framant land for å avdekka ein løyndom frå fortida. Den framande kulturen får henne til å reflektera over sin eigen. I Burma møter ho ein mann som sakte avslører historia om far hennar, og oppbygginga av denne delen av romanen var svak synes eg. Dessverre var det nokså forutsigbart kven historieforteljaren var. Som så mange andre liknande bøker virkar det som om forfattaren blir litt lei av boka og skynder seg å avslutta
Det som gjør denne fotballboka til en stor leseropplevelse, er at forfatterne klarer å ha to tanker i hodet (og på papiret) samtidig. De peker på all statistikk som finnes om fotball, hva som kan leses av den og hvordan klubber og trenere bør bruke den. Den som legger ned et skikkelig forarbeid med tallene, har en fordel på motstanderne. Men fotball er en mye mer tilfeldig idrett enn andre, og derfor er det vanskeligere å lage idiotsikre taktikker basert på tallenes tale. Fotball er venting og kaos. (Hele anmeldelsen ligger på Sølvbergets nettsider.)
Åsmund Ådnøy om Colorless Tsukuru Tazaki and his years of pilgrimage av Haruki Murakami:
09:50, 6. mars 2015 Kommentarer: 1
Premisset er ikke så verst: Tsukuru Tazaki og fire andre venner (to gutter, to jenter) har et tett forhold i ungdomstiden. Etter endt skolegang flytter Tsukuru til Tokyo for å bli jernbanestasjonplanlegger. Kort tid senere bryter alle de fire andre kontakten med ham, uten et ord til forklaring. Hva skjedde?
Dette er ingen kriminalroman, og trenger derfor ikke forholde seg til sjangerkrav om at alt skal forklares. Men den åpne slutten og de mange halvferdige sidehistoriene irriterer meg mer enn de pirrer. Boken føles i det hele tatt temmelig uforløst og halvferdig. (Hele omtalen på Sølvberget sine nettsider.)
Eli Seim siterer Frøken Jean Brodies beste alder av Muriel Spark (side 99)
17:50, 24. februar 2015 Ingen har det som favoritt.
Kerr-søstrene var ganske feige, og først og fremst kunne frøken Brodie med letthet hamle opp med begge søstre til sammen, hun var kvadratet av hypotenusen i en rettvinklet trekant, og de var bare kvadratene av de to andre sidene
Winning ugly handler ikke om tjuvtriks, slik jeg trodde på forhånd. Brad Gilbert er ingen estetiker, men han er ikke ute etter å bryte eller tøye regler. Han har bare forakt til overs for hvordan Jimmy Connors, John McEnroe og (til dels) Ivan Lendl brukte sine dominerende posisjoner til å manipulere dommere i kamper hvor de spilte dårlig.
Det som skiller tennis fra for eksempel golf, er motstanden. Du trenger bare slå fyren på andre siden av nettet. Du trenger ikke spille perfekt, bare bedre enn motstanderen din. I golf kan du spille en strålende runde, men likevel tape turneringen fordi en annen spiller har sitt livs beste dag. Gilbert skriver mye om dette. I Andre Agassis selvbiografi Open skal du lese side 187, Gilberts monolog da Agassi ba om hjelp i 1994, da karrieren sto i stampe (min oversettelse):
Når du jager etter perfeksjon, når du gjør perfeksjon til det ultimate målet, vet du hva du gjør? Du jager noe som ikke finnes. Du gjør alle rundt deg ulykkelige. Du blir ulykkelig selv. Perfeksjon? Det skjer cirka fem ganger i året at du våkner og føler deg i perfekt slag, når du ikke kan tape mot noen, men det er ikke de fem gangene som gjør deg til tennisspiller. Eller menneske, for den saks skyld.
Gilberts metode er ganske enkel. Det handler kort sagt om å legge en plan for kampen man skal spille. Dessuten må du være klar til å gjøre endringer underveis. Når skal du endre en plan som ikke virker? Når du ligger under med et sett og et servebrudd, ifølge Gilbert. Passelig sta, men ikke ubøyelig. Noe av det vanskelige med alle former for sport er å observere seg selv utenfra mens man er midt i spillet. Innen tennis teller den evnen mer enn i andre idretter. Du har ingen trener som kommer ned og forteller deg at du må slutte å slå til motstanderens backhand, du må selv legge merke til at mønsteret er skadelig for deg. «Hvem gjør hva mot hvem?» er det grunnleggende spørsmålet du må stille deg underveis i kampen for å kunne tilpasse deg.
Tennis er et spill som avgjøres av feil. Du kan drive det langt ved bare å ha et solid grunnlinjespill, brukbar serve og god kondis. Brad Gilbert dyrker det som kalles prosenttennis, altså å velge den smarteste løsningen i hvert tilfelle. Han sammenligner det med en slange som klemmer luften gradvis mer og mer ut av offeret, ved konstant press. Og det er under press at du virkelig får se hvor mye en spillers slag er verdt.
Winning ugly fungerer på mange plan. Gilbert har vært i profftennisen siden tidlig 80-tall, men rådene han gir er myntet på amatører. Alle vil finne mange knep å plukke opp i boka. Mange av dem er selvsagte, men det er godt å bli minnet på dem: Øv på serven. Slå servereturen diagonalt tilbake. Unngå upressede feil. Vær skjerpet i de første gamene, for da er motstanderen gjerne ikke det.
Samtidig krydrer Gilbert boka med historier fra sin egen karriere, og kamper mot McEnroe, Boris Becker og Connors. Han virker såre fornøyd med å ha vært et irritasjonsmoment på ATP-touren. Winning ugly har flere sitater fra spillere som klager på slagene hans, men beundrer den mentale kapasiteten. Jeg måtte også flire av Gilberts åpenlyse glede over å snakke om hvor mye penger han har tjent på tennis («The bank doesn´t think I´m ugly»).
Lett og skarpt om forskjellen mellom klassisk musikk og romanen som kunstformer, med eksempler fra både norske forfattere (Kjærstad, Solstad, Riley og Flink) og symfonikere som Gustav Mahler. Særlig det første essayet, om betingelsene for musikken og teksten når det gjelder hvordan de skapes og oppleves av publikum, var et høydepunkt, (Les hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)
Olavs draumar ble for meg litt kjedelig. Da jeg leste Andvake fikk jeg en ny opplevelse, Fosse skriver så annerledes at jeg ble glad og man fikk muligheten til å bli kjent med Asle og Alidas kjærlighet. Men i Olavs draumar er ikke språket nytt for meg lenger, og historien er trist og forutsigbar.
Jeg liker det meste ved denne boka. Jeg liker språket, jeg liker hovedpersonen, jeg liker utseendet på boka, jeg liker tittelen, jeg liker de lange beskrivelsene av Oslo (men jeg tror ikke jeg hadde likt det om jeg ikke hadde gått flere ganger i de gatene selv) og jeg liker alle betraktningene på samfunnet. Men jeg skulle gjerne forstått mer av innlegget til Katarina Ulv og Anna Louisa Germaine Millisdotter sitt svar.
Vi overtolker og analyserer, trekker slutninger og lager historier i hodene våre - selv om datagrunnlaget kan være spinkelt. Vi forveksler korrelasjon (det at ting samsvarer) og kausalitet (det at en ting skjer på grunn av noe annet). Vi overser hvor stor rolle flaks og tilfeldigheter spiller, både i egne liv og i verdenshistorien. Vi brenner etter å gjøre verden forståelig, og derfor tenker vi ikke særlig godt. Fascinerende om menneskelig tenkning, og definitivt en bok som gjør noe med troen på egen rasjonalitet. Men 551 sider er for langt. Hele omtalen ligger på Sølvberget sine nettsider.
Tittelen på denne boka er veldig passende, det er nesten som man opplever pusteproblem mens man leser. Hedda, hovedpersonen, lever et hektisk småbarnsmorliv. Men hun lever det så ekstremt og gjør så mange dumme valg, at karakteren blir skikkelig provoserende.
Allikevel er slutten på denne boka så fin, at jeg nesten gir boka karakteren 5.
Mette som svar til Gitte Furuseth :
10:34, 30. januar 2015 Diskusjon: Gitte Furuseth om Jeg har ventet på deg roman av Mirjam Kristensen av Mirjam Kristensen
God oppsummering, jeg syns det har vært så vanskelig å fatte meg i korthet om hva denne boken handler om.
Jeg syns derimot det repeterende bare var bra, fordi det at man hoppet fram og tilbake i tid gjennom boken noen ganger gjorde det vanskelig å henge med, og da ble det greit at noe ble repetert.
Etter flere kaotiske år bestemmer Cheryl Strayed seg for å gå Pacific Crest Trail fra sør til nord i USA. Hun sliter med små sko (og derfor mister hun stadig tånegler), svake kartferdigheter, klapperslanger, frosker, vannmangel, snø, ørken og ekstremvarme. Dessuten er hun konstant blakk.
Parallelt med dette forteller hun sin egen livshistorie, og skylder ikke på andre enn seg selv for alt som gikk galt. Skildringen av morens dødsleie og Strayeds påfølgende livskrise er sterk lesning. Strayed blir aldri plagsomt sentimental, verken i skildringen av egen fortid eller hindringene hun møter på veien. En smule hollywoodsk (hardt prøvet heltinne overvinner psykiske og fysiske utfordringer og kommer ut på den andre siden som et bedre menneske), men noen ganger gjør ikke det noe. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets netttsider.)
Tynne bøker kan være vel så vanskelige å komme gjennom som tjukke. Falt ut av tiden er 139 sider lang, men tro ikke at du kan blåse gjennom den på en god time. Sjangermessig ligger den et sted mellom fabel, dikt og skuespill. En mann reiser seg fra kjøkkenbordet og forteller kona at han må gå. Han skal gå et sted for å treffe sønnen deres, som døde fem år tidligere. "Falt ut av tiden" krever at du blir med på forfatterens prosjekt, og ikke forlanger at historien skal "gå opp" på tradisjonelt vis. Mellom all symbolbruken og gåtene har Grossman nakne formuleringer som er blant de beste jeg har lest om savn.
Skriving er forlengelsen av lesing. Her er de jeg leste (og deretter omtalte på Sølvbergets nettsider) i 2015.
Som ansatt på bibliotek skriver jeg som regel en omtale av bøkene jeg leser. Her er titlene fra 2014.
Øystein Morten skriver på sitt beste når han oppsøker stedene som Sigurd Jorsalfare besøkte 900 år tidligere, når han klatrer i fjell og kryper i huler. Han leser kildene kritisk, og er minst like opptatt av hva de ikke forteller om. Han følger Sigurds rute i Middelhavet, og oppsøker stedene hvor de mest kjente slagene sto. Slike bøker står alltid i fare for å dreie seg mest om forfatteren og mindre om den historiske skikkelsen han prøver å skildre, men Morten vipper ikke over i det selvopptatte. (Hele omtalen ligger på Sølvberget sine nettsider.)
Et samlivsbrudd er noe av det verste som kan ramme et menneske. I Oss varsler Connie at hun vil gå fra ektemannen Douglas allerede på første side, noe han besvarer med en resignert, småmorsom kommentar. Noen sider senere ligger de omslynget i senga på hotell i Paris, hvor de kvitrer og koser seg. Men skilles, det skal de visst. Det er noe sitcom-aktig lett over Oss som gjør det vanskelig å bli grepet av den. Når Oss likevel ikke føles bortkastet, skyldes det David Nicholls fine formuleringsevne, og de mange korte kapitlene som gjør den vanskelig å legge fra seg. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)
Sist sett
