Mannlige filosofer har ofte hatt en romantisk tanke om oppofrelsens betydning i kjærligheten, uten at de nødvendigvis selv har følt seg bundet av den. Disiplinen har liksom vært kvinnens anliggende i kjærligheten
Njaa. Vet ikke helt hvorfor denne ikke traff en historieinteressert fyr som meg. Teknikken med å bevege seg gjennom 1947, måned for måned, sted for sted, fungerte for så vidt bra. Kanskje manglet lappeteppet en gjennomgående tråd?
En håndfull saksområder følges. Jødenes skjebne etter andre verdenskrig. Simone de Beauvoirs kjærlighetsliv (uinteressant, spør du meg). George Orwell som blir sykere og sykere mens han skriver 1984. Sovjets kobling av grepet om de østeuropeiske landene. Storbritannias tilbaketrekning fra India, delingen av landet og den massive volden som fulgte.
Å peke på at vår verden ble til i ett bestemt årstall, er selvsagt en enorm forenkling. Denne boka kan likevel gjøre det, og slippe unna med det. Og den gir grunnlag for mye kontrafaktisk spekulasjon - hvordan hadde 2017 sett ut om avgjørende hendelser hadde vippet i en annen retning i 1947?
Som litterært verk ble den likevel litt flat å lese.
Jeg har for få vekttall til at denne boka kom helt under huden på meg. Kanskje et "for dummies"-kapittel i innledningen hadde hjulpet? Mange begreper og personer blir det tatt for gitt at leseren kjenner til.
Sikkert ypperlig lesning for akademikere som husker 1980-tallet.
De serverte te, og der vi satt rundt spisebordet kjente jeg den vanlige forventningen fra barnefamilier; Er vi ikke søte, er vi ikke pene, misunner du oss ikke, du barnløse gamle kvinne.Er vi ikke flinke med barna våre.
Nina Lykke hamrer på måtene mennesker forholder seg til hverandre. Kjærlighet, penger, foreldre-barn-forhold, svigerfamilie, arv og ambisjoner - alt filtreres gjennom øynene til Liv, som er forgjeldet og ulykkelig. Boken følger henne noen dager i Oslo i mai, med tilbakeblikk på hvordan hun havnet i en muggen kjellerhybel på Sagene.
Boken er et forvarsel på Nei og atter nei (2016). Historien skildrer alle mellommenneskelige forhold som ulike kamptilstander hvor man slåss om overtaket, og bare konvensjonene hindrer hovedpersonen i å brøle ut sitt raseri. Nei og atter nei dissekerte kjærligheten, Oppløsningstendenser enkeltmennesket i dagens Norge.
Oppløsningstendenser kler av verden, og alle med en bitteliten kyniker/analytiker i magen vil finne masse formuleringer å nikke til. Men helsvart er det ikke, og uten å røpe for mye, var det deilig å lese om en deprimert hovedperson i norsk samtidslitteratur som faktisk makter å ta tak i livet sitt, og finne hjem til menneskene til slutt.
Eneste lille skjønnhetsflekk er skildringen fra Bergen. Den er klart svakere enn resten av boka, og burde vært plukket ut.
Ingen konflikter er svart-hvitt. Ikke andre verdenskrig heller, selv om få kriger på lignende måte har blitt forenklet av ettertiden til å være en kamp mellom godt og ondt. Ian Buruma viser det kaotiske etterspillet etter krigen, hvor millioner var på på flukt, og ofte ikke hadde noe hjem å vende hjem til. Han viser også det dobbeltmoralske i at vestmaktene holdt koloniene sine i jerngrep samtidig som de hadde sloss for å befri Europa for tyskerne.
Buruma drar hit og dit, uten at det virker forvirrende. Her er plenty med blodige oppgjør som var ukjente for meg, særlig i Asia. Skildringen av britiske styrkers tilbakesending av kosakker til den visse død i Sovjet, er grusom lesning.
Norge nevnes én gang i teksten, i forbindelse med sivilsamfunnets overgrep mot kvinner som hadde blitt kjærester med utenlandske soldater. Et av Burumas store poeng handler om behovet for å etablere historier om krigen rett etter at den var slutt: I land etter land ble enkeltpersoner og -grupper bygd til viktigere enn de faktisk hadde vært for krigsutfallet. Nord-Koreas framtidige diktator Kim Il-Sung var en sånn.
Fascinerende bok. Hadde fått full pott om Burumas språk hadde vært litt spenstigere.
Denne, folkens, denne skal dere lese. Jeg fikk den i hendene tett opptil nyttår, hvor jeg skulle lage jålemat til tolv personer. Maten ble bedre enn jeg fortjente ut fra oppmerksomheten jeg viet den. Hodet mitt var nemlig stort sett inni denne boka.
Middelaldrende ekteskap på rutine blir utfordret når ung kvinne får den grånende mannens oppmerksomhet. Dette er et helt klassisk trekantdrama, lagt til Oslo i vår tid. Nina Lykke er et nytt bekjentskap for meg, men jeg kommer til å lese mer av henne. Hun skriver fram disse tre hovedpersonene overbevisende, og i sum tenker de mye av det samme som meg (og deg). Boka er full av slående enlinjere og resonnementer som ligner på mine egne, bare mye bedre fullført og formidlet.
En latere forfatter ville brukt handlingen til å skape komikk på figurenes vegne, for eksempel når tekstmeldingene mellom gamle Jan og unge Hanne pendler mellom håp, desperasjon og trygling. Nina Lykke går ikke for de billige poengene, men fikk meg til å kjenne sympati for både den kyniske lektoren Ingrid, den selvbevisste eksteskapsbryteren Jan og ikke minst 34 år gamle Hanne. Nina Lykke skriver ikke bare ekstremt medrivende, historien tar også overraskende vendinger.
Hvis folk i framtiden vil forstå hvordan ressurssterke middelklassefolk i Norge tenkte (og strevde, vi snakker om i-landsproblemer av første klasse her), må de lese denne. Scenen med Jan hos psykologen er noe av det morsomste og mest presise jeg leste i 2016 og første dag av 2017.
Sterkt anbefalt!
Selvfølgelig faller det seg lettere å fortelle om noe vanskelig og personlig når man installerer overspenningsvern enn når man sitter rett opp og ned på en gressplen
Best når han er mest personlig, det vil si selvopptatt og sær. Ikke like morsom som boken om DH Lawrence, men gir et bredere bilde av Dyers kvaliteter.
Bestemor hadde det som bestefar gjerne kalt for en raptus. Hun hadde en del slike i løpet av et år. Ja, faktisk såpass mange at vi hadde lært oss flertallsformen rapti
Nøkternt om et langt liv som kirurg. Marsh prøver ikke å framstå som supermann av noe slag, men er tvert imot opptatt av at det er begrenset hva legevitenskapen kan få til, selv i 2016. Her er tabber som ødelegger folk for livet, og vellykkede operasjoner hvor prisen for videre liv er betydelig for den som blir operert. Boken er også et angrep på moderne sykehusbyråkrati og -driftsformer.
Etter denne boka har jeg blitt mer tilbøyelig til å mene at folk må få dø i stedet for å leve i årevis som hjelpeløse pleiepasienter. Om jeg hadde sagt det samme hvis det var mitt familiemedlem som var i den situasjonen, er selvsagt et annet spørsmål. Denne boka setter tankene i sving, og får deg til å være glad for hver dag du lever uten svulst på hjernen.
Kjipingene får som fortjent, hovedpersonen finner ut ting om seg selv (og sin egen fortid) som hun ikke visste fra før, fortiden griper inn i samtiden og språket er friskt og fint. I overkant mye forelskelse og grubling derom, som draaaaas ut i for store mengder. Ellers fint!
Nå har jeg lest to bøker av DeLillo, og det kommer til å gå en stund før jeg leser neste. Jeg får ikke helt tak på skrivingen hans.
Det er glimt av magi i både denne og Underverden, hans murstein fra 1997. Likevel ble jeg ikke engasjert i særlig grad av noen av dem. Zero K handler om en amerikansk riking som har etablert et senter for nedfrysing av mennesker med tanke på oppvåkning en gang i framtiden. Ikke spesielt originalt, med andre ord. Skildringene fra innsiden av dette senteret fenget ikke meg, de minnet mest om ting jeg har sett på film. Handlingen flytter seg til New York i midtdelen, og forholdet mellom far (han med senteret) og sønn (som forteller historien) er en rød tråd i boka.
Zero K er mest av alt kjølig uten å bli spesielt presis eller skremmende på noen måte.
Under alle omstendigheter, og da skyver jeg alle spørsmål om mine egne mangler til side, er jeg ankommet på et tidspunkt da disse folkene i sine hjerter må være grundig syke og kvalme av oss. For et år siden frigjorde vi dem fra fascistmonsteret, og de sitter fortsatt der og gjør sitt beste for å smile høflig til oss - like sultne som alltid og mer plaget av sykdommer enn noensinne, i ruinene av sin vakre by der lov og orden har opphørt å gjelde. Og hva er gevinsten de til slutt kan vinne? Demokratiets gjenfødelse. Den vidunderlige utsikten til en vakker dag å bli i stand til å velge sine egne herskere fra en liste over mektige menn, hvorav de flestes korrupthet er alment kjent og akseptert med trett resignasjon. Benito Mussolinis dager må fremstå som et tapt paradis sammenlignet med dette.
Burlesk øyenvitneskildring fra kaoset som var Sør-Italia i krigens siste år. Fornøyelige kulturkollisjoner mellom "frigjørerne" og italienerne, men komikken blandes med grufulle skildringer av overgrep mot lokalbefolkningen. Anbefales alle som er interessert i Italia og/eller andre verdenskrig.
Underholdende, lettlest og til dels innsiktsfullt om Dag Solstad og hans forfatterskap. Jeg kunne ønsket meg litt mer temperatur og motstand fra van der Hagen i dialogene
Fin start og innledende samtaler mellom Sofie og SVK, introduksjonen til kjempenes eksistens, deres særtrekk og så videre. MEN!!!! Boka kollapser etter mitt hode i andre halvdel, når den vender handlingen over til dronningen av England og så videre. Det føltes som en nødløsning - eller kanskje hadde ikke forfatteren noen story å skrive, bare en god eksposisjon.
Det er vanskeleg å beskriva denne boka, eg har plassert ho i Åpen klasse i mitt kategorisystem. Når eg tenkjer etter er vel fabelen den forma som ligg nærast. Forfattaren let dyr av ymse slag sei noko om verda omkring seg, særleg om kunst og litteratur, men også om korleis me lever i dag. Nokre av tekstane var ganske enkle å forstå, andre meir krevjande. Eg trur ikkje det er forfattaren si meining at alt skulle vera klart og tydeleg. Eg likte det, og nokre av tekstane er som små perler.
Finnes det noe mer frydefullt i norsk samtidslitteratur enn Vetle Lid Larssen i fri dressur? Han forsvant litt fra radaren min etter "2" for mange år siden, selv om jeg alltid leser spaltene hans når jeg kommer over dem. Jeg har ikke huske siste jeg lo så høyt over en bok som da jeg leste "Hvordan elske en far...". Den handler om hans forhold til faren Lars Andreas Larssen, og hvordan faren forsvinner inn i Alzheimers-sykdommen.
Fabelaktige bøker er de som trenger seg på selv når du ikke har tid. Denne leste jeg på ett døgn, mens jeg egentlig burde gjort andre ting. Boken er spekket med raljering over Oslo Vest, forfatterens egne ungdomsjålerier, farens forhold til Nord-Norge og falskheten i Kultur-Norge. Beskrivelsene av størrelser som Jan E. Hansen, Nils Ole Oftebro og Toralv Maurstad fikk meg til å knegge høyt og uhemmet. Vetle-kjenning Jonas Gahr Støre dukker også opp (og er nok den som kommer best fra det).
Det eneste som plager meg litt med denne boken, er misforholdet mellom tittelen og innholdet. Lars Andreas Larssen framstår som en godt over gjennomsnittet bra fyr og far. Til tider er sønnen Vetle Lid Larssens svettedråper temmelig synlige i teksten. Han jobber hardt for å prøve å skildre en avstand mellom far og sønn som jeg ikke helt ser. Vetle Lid Larssens opprør mot skuespillerfaren Lars Andreas Larssen er mest morsomt, og det meste av sympatien havnet for min del hos faren. 19-årige Vetle anklager faren for ikke å ha pekt ut en retning for sønnens liv. Andre ville nok mer rost den samme filosofien.
Altså: Dette er først og fremst "Portrett av forfatteren som ung mann". Vetle Lid Larssen svinger pisken flittig over egen rygg, og det er hysterisk morsomt. Og av alle fedre som skal portretteres i norsk samtidslitteratur, kommer få bedre unna det enn Lars Andreas Larssen.