Bokelskere.no

Ja, jeg er så glad i de bøkene. Har du forresten sett filmen om Beatrix Potter? Den likte jeg veldig godt. Den heter Miss Potter og har Rene Zellwegger i hovedrollen. Jeg synes det var en søt film.

Jepp, jeg er heller ikke veldig glad i tegneserier, men Persepolis traff meg midt i.

Persepolis burde være pensum i alle menneskers liv, synes jeg. En ting er at historien er god og at Satrapi har en svært god strek, men en annen ting er at man får innblikk i en fortelling som viser virkeligheten fra en litt annen side enn vi er vant til.

Det er ikke et svarhvitt bilde av virkeligheten hun gir oss. Hun er stolt av sitt persiske opphav, sin oppdragelse, sine foreldre og den persiske kultur. Samtidig er hun nådeløs i sin kritikk når det gjelder Iran. Og vesten.

Jeg har ikke sett filmen.

Denne boka likte jeg selv om den er litt murstein, både i tyngde og størrelse (over 1000 sider).

Den er en godteributikk når det gjelder språk og finurlige karakterer. Bokas handling er lagt til England på 1800 tallet. Det hele starter med et møte i en klubb for magikere i York. Saken er den at alle magikere er kun teoretiske magikere, og det praktiske delen av faget, for virkelig er dette et vitenskaplig fag, har for lengst gått i glemmeboka – hvis den noen gang har eksistert da? Så dukker Mr. Norell opp på scenen – en praktiserende magiker. Men ikke en mørk, vakker, ung magiker – men en liten, grå, redd og ganske utspekulert engelsk gentleman som ikke umiddelbart vekker leserens sympati. Og det gjør han i grunn aldri helt, selv om han er et unikum av en litterær skikkelse.

Susanna Clarke har brukt 12 år på å skrive boka og det merkes. Dette er solid håndverk tvers gjennom. Hun maler fram et engelsk landskap og et engelsk gentelmans samfunn – mye humor, og sikkert veldig mye humor som går meg hus forbi siden jeg ikke har kulturen under huden. Jeg tror hun gjør mye narr av engelskmenn samtidig som boka er en kjærlighetserklæring til England. Boka er veldig britisk – på alle måter. Styrken hennes ligger i karakterskildringene – aller personene er sære og egne med stor personlighet.

Hei Jan, ja det kan jeg gjøre. Jeg merker at det er litt vanskelig det der. Med blogg kontra bokelskere.no. Jeg er først og fremst en bokblogger og legger mye tid i det jeg skriver der. Derfor er det enkleste å linke. Det føles veldig tidkrevende å skrive en gang til om samme bok Men jeg kan jo klippe og lime litt, da får jeg brukt samme tekst flere ganger (det føles litt som juks, men det er jo helt corny å føle).

Uansett; seks år etter sin debutbok Den lukkede bok, har Jette A. Kaarsbøl endelig kommet med en ny bok. Den første boka hennes ble rost opp i skyene og da Din næstes hus kom i høst (enda ikke oversatt til norsk) skrev Aftenposten en knall god kritikk. Bokhandlere som hadde tatt inn den danske utgaven opplevde at alle eksemplarene ble revet bort på få dager.

Jeg lurte meg til min mors leseeksemplar og har de siste par ukene hatt Kaarsbøl som en nær følgesvenn.

Denne gangen er vi i Danmark, nåtid – og det handler om en mann i midtlivskrise. Mannen er arkitekten Laus Lindborg som lever en spennende ungkarstilværelse med suksess i arbeidslivet og med mange vakre kvinner svinsende rundt seg. Likevel opplever han et voksende tomrom i sitt liv, en mangel på mening med tilværelsen. Da faren plutselig dør tar han permisjon fra jobb slår seg ned i en bitteliten by på landet noen uker hvor han kommer i nærkontakt med den lokale prest og hans familie. Boka handler om nære relasjoner, om rotløshet og utroskap.

La meg bare si først at Kaarsbøl skuffer ikke. Det er knall knall knall bra! Jeg har litt samme opplevelse som med Doris Lessing (uten sammenligning forøvrig); jeg leser sakte, jeg kroer tærne av fryd når jeg leser, jeg liker hvert ord, hver setning – og jeg tar litt forsiktig i boka fordi jeg tenker at dette er kvalitet – all the way. Det går mye saktere enn i den forrige boka hennes, reint handlingsmessig. Det kan fort være litt krise for meg, jeg liker at det skjer ting, men her funker det hundre prosent. Og det er fordi hun kan skrive – til fingerspissene.

En av de tingene jeg liker aller best med Kaarsbøl er at hun har så utrolig god humor. Det er ikke ofte jeg bryter ut i spontan latter når jeg leser en bok, men her gjør jeg det. Det er humor i de små tingene, og det er god timing og passe tilbakelent.

Anbefales!

Da har jeg lest ferdig Din næstes hus, og Kaarsbøl skuffer ikke! Jeg har skrevet om opplevelsen på bloggen min her.

Boka var fort lest, og jeg synes egentlig ikke at historien gjorde veldig inntrykk på meg. Det er litt dumt, for jeg merker at det er noe der, men at forfattteren på en måte ikke klarer å fullføre fortellingens muligheter. Det er mye fint ved boka; den er litt rar, den er litt banal, den er melankolsk og den er ganske søt. Den handler om noen mennesker som jeg kjenner av og til nesten rører ved meg, men så blir det liksom ikke noe mer. Særlig historien til bestefar blir jeg nysgjerrig på – han som gifter seg med gale bestemor. Det blir spennende å se om filmen klarer det boka ikke gjør...for meg.

Jeg har aldri lest boka, men hørt om den i lang tid. Jeg har ikke visst hva den handler om en gang. I dag så jeg traileren til filmen og fikk helt hakeslepp - den virket helt annerledes enn jeg hadde trodd; tematisk altså. Så nå vet jeg ikke om jeg har lyst til å lese den en gang...er ikke så hypp på bøker som handler om at hele sivilisasjonen ender.

Dedicated reader, jeg og. Det er vi kanskje hele gjengen her inne?

Maria Gripe! -70 tallet: Tordivelen flyr i skumringen, klokkenes tid. -80 tallet: Agnes Cecilia og Skyggen over stenbenken...

Tre forslag du kan vurdere ut fra hvordan du kjenner henne:

1) Persepolis (den tegneserien fra Iran, husker ikke i farten hva forfatteren heter)

2) Ian Mc Ewan; on chesil beach (finnes på norsk, vet ikke hva den heter)

3) Sue Monk Kidd: Bienes hemmelige liv (legg ved filmen også)

Tre flotte bøker!

Ellers er Iselins forslag svært godt; å gi bort det du selv har hatt store opplevelser av. Samtidig kan det bli litt 'svett' for svigerdatteren din; oj! nå må jeg like den også! Men det spørs jo selvsagt hvordan man formulerer seg - man trenger jo ikke utbrodere hvor FANTASTISK man synes boka er... Det kan oppleves som påtrengende.

Jeg har vokst opp med Karen Blixen, men har ikke lest så mye av henne. Det bør jeg gjøre noe med. Kanskje jeg skal starte med Syv fantastiske fortellinger, for den har jeg ikke lest.

Dette er en god anbefaling!

Jeg er halvveis i Din næstes hus. Den er veldig annerledes enn Den lukkede bok. Mye nærere, saktere på en måte. Jeg liker den godt.

Jeg likte denne boka utrolig godt. Jeg mener at Kjersti Annesdatter Skomsvold sitt geniale talent ligger i de ordene hun velger. Hun velger ord med kraft. Og hun sier ikke for mye. Ikke for lite heller. Og så er hun faktisk også veldig morsom – reint språklig. Har skrevet om boka her.

Det tror jeg du har rett i. Boka krever en god, lang ferie hvor man kan lese sammenhengende og konsentrert. Jeg synes forresten at noen av reisebeskrivelsene kunne bli dryge...naturbeskrivelser osv. Men det er jo en av de store leseropplevelsene mine. Faramir er min store favoritt.

Marie Gripe da jeg var omtrent 10 år for da fikk jeg mitt første litterære forbilde og forsto at jeg skulle lese og skrive hele livet.

Margit Sandemo (Isfolket) da jeg var 17 år. Jeg flyttet til Valdres og ble budeie i fem somre etter dette.

Doris Lessing nå nylig. Da forsto jeg hva god litteratur er. For meg.

Bøker som har skuffet meg:

Zadie Smith: Hvite tenner

Erlend Loe: L

Lars Saabye Christensen: Beatles

Kate Mosse: Sepulchre

Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke

Noen av disse hadde jeg lest noe av før som jeg likte, og ble derfor skuffa. Andre er forfattere og bøker som jeg har hørt så mye positivt om, og som ikke jeg hadde noe særlig god opplevelse med.

Adrian Mole bøkene. Forfatter: Sue Townsend Morsomme og relativt lettleste

Jeg liker den tilbakelente stilen. Jeg liker luktene og bildene. Men jeg ble lei etter fem bøker - det ble for likt. Jeg tror det handler litt om hvilke forventninger man har til bøkene. Hvis man tror det er krim med store, komplekse plott så er man jo rimelig langt unna. Jeg synes det er noe 'hyggelig' over disse bøkene; litt sånn som dyrlegebøkene til James Harriot (tror jeg han het). Kan godt tenke meg at de passer godt som lydbok i bilen, ja.