Bokelskere.no

Godt tips! Takk skal du ha.

Vi leter etter: Bøker som utelukker overdreven benyttelse av avansert vokabular og innfløkte setningsstrukturer som i gal kontekst reduserer leserens evne til å følge med i historien.

Vi i Leser søker bok jobber nå med å lage en liste over de 100 beste overkommelige bøkene på norsk. Målet er å gi leseuvante en god inngangsport til litteraturen med gode og overkommelige bøker. Med dette ønsker vi å gi nye lesere gode litteraturopplevelser som åpner opp for videre lesing. Har du forslag til bøker tas det imot med stor takk. Vi vil gjerne også ha innspill på lista slik den er i dag.

Lista inneholder skjønnlitteratur, faglitteratur, tegneserier og bøker for de som er nye i Norge.

Her er noen kriterier for bøkene vi leter etter:

1. Korte setninger.

2. Korte bøker.

3. Ord de fleste kjenner til.

4. Behagelig grafisk oppsett – passe stor skrift, nok luft
   

5. Korte kapitler og avsnitt.

I denne boka forteller John sin historie. Faren til John var tutsi, moren hans var hutu. Konflikten mellom hutuer og tutsier er dyp og alvorlig. I oktober 1993 begynte hutuer å slakte ned tutsier med jungelkniv. Snart tok tutsiene igjen. Like utenfor huset sitt så John sin egen mor, far og storebror bli drept av naboer han kjente godt. John var halvt hutu og halvt tutsi - og havnet midt i hatet, midt i kryssilden.

Kryssild er en viktig bok om hat, frykt og drømmen om fred. Alle nordmenn burde lese Kryssild for å forstå hva det vil si å være flyktning. Dette er en bok det er lett å lese, men vanskelig å glemme.

Her er rett og slett verdens fineste bok! Politi og tyv, astronaut og dagdrømmer, dansere og krigere står side om side. Boka passer alle som liker det enkle og vakre. Bildene og ordene setter tankene i sving. Dette er den perfekte gaveboka som blir liggende framme på bordet!

Blexbolex er en fransk tegner og forfatter. Bilder av folk ble kåret til verdens vakreste bok i 2009 (Goldene Letter).

Litt å lese for deg som ikke leser mye!

Aung San Suu Kyi var bare to år gammel da faren hennes ble drept av militærjuntaen. Da hun selv ble voksen, bestemte hun seg for å kjempe for frihet og demokrati i Burma. Da de hadde sitt første valg i 1990, ble hun valgt til statsminister. De militære nektet henne å overta. Siden har de truet henne og holdt henne sperret inne. Likevel har Suu Kyi fortsatt sin fredelige kamp for demokrati. Hun fikk Nobels fredspris i 1991, men kunne ikke reise for å ta imot den. I denne boka forteller Kjell Magne Bondevik om Burma og om kvinnen som blir kalt ”Asias Nelson Mandela”.

Fortellingen om Aung San Suu Kyi er skrevet med et språk som er lett å lese. Boka har flere fotografier. Vanskelige ord og viktige uttrykk blir forklart.

Margit Sandemo kommer til Litteraturhuset i Oslo i begynnelsen av juni. Jeg har allerede kjøpt billetter!

Hei Elin. Er det du som kommenterte denne boka i bloggen min? Uansett er jeg enig med deg om at boka var knallgod. Og vond.

Det som er så utrolig bra med denne boka er realismen i forhold til de utrolig mørke sidene ved noen tenåringjenters liv. Jeg har sett det selv på nært hold. At en ung jente som har hele livet foran seg, og alt er tilsynelatende bra, bærer på et så stort mørke som ligger tett opptil dødslengsler og suicidalitet. Jeg synes Anderson skildrer dette på en svært god og troverdig måte. Jeg synes det er rart når jeg leser at hun ikke selv har hatt spiseforstyrrelser.

Anbefales!

http://www.knirk.wordpress.com

Jeg har akkurat lest ferdig boka og den var veldig god. Jeg veit at det ikke alltid er populært å vise til blogginnlegg her, men jeg gjør det kjapt og uten at noen merker det:

http://knirk.wordpress.com/2010/04/05/utrenskning/

Sånn!

Jeg kunne sagt det samme. Dragonlance var de aller første fantasybøkene jeg leste - i den perioden hvor jeg spilte mye rollespill. Mmmmmmm...det var tider det..... Raistlin, Caramon, Tanis, Goldmoon, Riverwind, Tasslehoff, Flint....har jeg glemt noen?

Ranger’s Apprentice er en ungdomsserie. Den er altså så plain og rett fram at det nesten er pinlig at jeg slukte og svelget den så rått. Eller kanskje nettopp derfor: God underholdning. Noen ganger trenger jeg bare det.

Serien (så langt ni bøker) er en fantasyserie som omhandler unge Will som (selvsagt) er foreldreløs og (selvsagt) har talenter utover det vanlige. ‘Selvsagt’ i parentes her fordi dette er typiske ingredienser i en fantasyroman. Flanagan har så langt ikke vist styrke i forhold til orginalitet. Will blir valgt til å være læregutten til den mystiske rangeren Halt og så må de sloss mot noen monstre. Det er omtrent det. Men det er så deilig å lese. Jeg går helt inn i den verdenen og det er jamen ikke langt unna at det er jeg som blir valgt til lærling, at det er jeg som spenner buen og at det er jeg som kan gjemme meg så ingen kan finne meg. Flanagna skriver befriende rett fram og det er fengende. Styrken hans er å skape stemninger og kule karakterer.

Anbefales til ungdom og voksne som liker fantasy og lettlest underholdning.

Hm....jeg likte også veldig godt Blekkhjerte, men jeg husker jeg stusset ved språket. Var usikker på om det var forfatteren eller oversettelsen. Men alt i alt likte jeg, og ikke minst mine to sønner på 8 og 10, boka veldig godt.

Har skrevet om den her: http://knirk.no/2009/12/blekkhjerte/

Dette er en STOR leseopplevelse - jeg var imponert husker jeg.

Bra ungdomsroman, mesterlig oversatt av Thomas Lundbo. Jeg blir så glad når jeg leser gode oversettelser. Denne er oversatt til østkantinnvandrersosiolektetnolekt uten at det blir overdrevent eller kunstig.

Boka er debuten til Guène og den har blitt oversatt til 26 språk og fått mye oppmerksomhet og svært gode anmeldelser. Den betegnes som en ‘innvandrerroman’ – en kanskje noe merkelig genrebetegnelse – men boka handler om ei fattig jente i en forstad i Paris. Hun er annengenerasjonsinnvandrer fra Marokko. Hun bor alene med moren som er analfabet. De er fattige og livet oppleves ofte som meningsløst for hovedpersonen, Doria.

Noen veldig flate partier, men jeg liker den bedre og bedre etterhvert som jeg leser.

Jepp, Magda var en god bok. Den er fin og varm og forteller om ei dame som jamen har stått støtt i de viktige sakene i livet, virker det som. "At de vågar å gjere sonen min så uviktig!" Det er sjeldent en setning slår knockout på meg, men denne gjør det (s. 124). Den setninger oppsummerer boka for meg, og er en utrolig sterk setning som lyser rasende i neonrødt. Magda er krutt.

Jeg synes Nordal skriver veldig fint. Det er en fin fortelling, jeg synes kanskje slutten er litt fomlete – det er en balanse mellom hva som skal fortelles og hva vi skal gjette oss til, som kanskje er litt klumsete. Men jeg merker det bare fordi hun ikke klumser til noe annet. Hun virker som en trygg forteller, Bergljot K. Nordal, og jeg liker den første boka hennes veldig godt. Anbefales!

Tarjei Vesaas’ debutantpris for 2009 ble i går utdelt til Kjersti Annesdatter Skomsvold og Eivind Hofstad Evjemo. Sistnevnte har jeg ikke lest, men Skomsvolds 'Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg' var fjorårets store norske leseropplevelse hos meg.

Jeg har skrevet om boka her: http://knirk.wordpress.com/2009/09/26/jo-fortere-jeg-gar-jo-mindre-er-jeg/

Jeg kastet meg over boka som en sulten ulv og står igjen etter 350 sider som halvmett og halvfornøyd. Først kan jeg si at historien er sterk. Det er en utrolig fortelling som Martinez bretter fram foran meg, og jeg lar meg besnære av mye. Av karakterene – de utrolige kvinnene som reiser gjennom Spania på begynnelsen av 1900-tallet, av handlingen – den er mettet av magi og av frodige bilder, og tidvis av språket – det er poesi og fylde i alle ord. Hun er ganske morsom den godeste Martinez, og det er da jeg liker boka best.

Så hvorfor bare halvfornøyd?

Fordi det er anmasende. Det er for mye. Særlig språklig. Jeg tror forfatteren er poetisk, men for meg blir det slitsomt. Særlig midtre del av boka lider under dette. Det er et voldsomt lidenskapelig og frodig språk som ikke tiltaler meg. Jeg begynner å kjede meg. Jeg leter etter handlingen, etter de enkle bildene, jeg gjesper, jeg lurer på om boka er ferdig snart, jeg legger den fra meg ofte. Første og siste del er forresten klart de beste.

Mer om boka på bloggen min: http://knirk.wordpress.com/2010/03/11/det-broderte-hjertet/

Dette var en litt selsom opplevelse. Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Ursual Le Guin, den store dronningen innenfor Fantasylitteratur. Boka The Eye of the Heron har jeg hatt stående i bokhylla i en årrekke, så nå tok jeg endelig fatt.

Det hele startet oppløftende. God etablering, fine personer og at Le Guin skriver godt merker man umiddelbart.

Etter å ha lest nesten halve boka legger jeg den likevel vekk. Dette fungerer overhodet ikke. Og hvorfor ikke? Jo, det er litt interessant egentlig. Boka er skrevet i 1978 og det er helt klart at Le Guin har en underliggende politisk agenda som handler om to ting: 1) Make love not war. 2) Kvinne, du kan leve ditt eget liv uavhengig av Mannen.

Temaene er like aktuelle, men jeg synes det skinner gjennom en dualistisk tenkning både i forhold til krig/fred og kvinne/mann som ikke funker i dag. Heldigvis. Spåk er ikke verdinøytralt, det er farget av tiden man lever i og bærer i seg verdier, diskurser og holdninger fra den verden man beveger seg i. Det som funka i 1978, fungerer ikke nødvendigvis i 2010. Sånn er det med The Eye of the Heron for meg.

Les mer i bloggen min: http://knirk.wordpress.com/2010/03/09/the-eye-of-the-heron/

Næh, jeg synes ikke det var så toppers jeg. Enig at språket stort sett er veldig godt, men jeg synes det ble litt småkjedelig. Det er mange gode tilløp, men jeg synes det blir for lite av den magien som jeg er vant at til at Murakami serverer. Pax sier det er Murakamis vakreste bok, men det er jeg nok ikke enig i.

Noen episoder er virkelig gode, f.eks. den i pariserhjulet. Men samtidig blir det mange dødpunkter, særlig sentrert rundt hovedpersonen, K, som virker som et menneske uten gnist. Karakterene er rare. Har ikke alltid Murakami rare karakterer? Når jeg leser om de så irriterer de meg. De virker så livstrøtte mange av de. Det er mye lidenskap, men den er først og fremst seksuell (og sjeldent tilfredstilt). Det er mange sære folk, mye irritasjon og mye likgyldighet.

For meg ble dette greit nok, men ikke mer.

Vet du når?