Bokelskere.no

Kjenner du til begrepet resiliens? Det brukes innen barnepsykologi. Tidligere snakket man om løvetannbarn. Resiliens betegner evnen til å håndtere stress, og et barns motstandskraft mot å utvikle psykiske problemer. Pappa har god resiliens. Det er indre faktorer. Det er til tross for-faktorer. Personligheten eller arven som ikke lar seg ødelegge av miljøet.

De døde har rett til å ta sine svar med seg i graven, slik de levende har rett til å stille sine spørsmål.

Der hun står, blir hun umiddelbart konfrontert med synet av en bonde på veien. Han driver en flokk sauer med en kjepp i hånden og en hund pilende rundt bena. Disse sauene er innbegrepet av det hun hater ved hjemmet sitt: de strimlete, møkkete bakendene, den umælende dumheten, den sanseløse brekingen.

Ja, ja, når to-tre nordmenn kommer sammen, har selv ikke djevelen en sjanse.

Hør. Trærne i denne fortellingen våkner, skjelver, rister seg på plass. Det kommer en bris i kast inn fra havet, og det er nesten som om trærne i sin rastløshet, i sin hoderykkende utålmodighet, vet at noe er i gjære.

De siste årene har menn med utenlandsk opprinnelse stått bak nesten samtlige overfallsvoldtekter i hovedstaden. TV2 kartla bakgrunnen og opprinnelsen til alle som ble dømt for voldtekt i norske tingretter i 2015, og avdekket at hver fjerde dømte seksualforbryter hadde innvandrerbakgrunn. Det er et høyt tall med tanke på at innvandrermenn utgjør 16 prosent av den mannlige befolkningen over 16 år i Norge.

Undersøkelser har vist at mange pasienter er redde for å bry leger og sykepleiere med følelsesmessige og sosiale problemer. Mange tror at helsepersonell, med unntak av prester og psykologer, kun er interessert i de fysiske forholdene ved sykdommen. Ofte er det en feiloppfatning - det er en økende oppmerksomhet rundt kommunikasjon og sjelelige-åndelige spørsmål blant helsepersonell, og stadig flere tar etter- og videreutdanning i psykoterapeutiske retninger som gestaltterapi eller sjelesorg. Det er derfor all grunn til at du tar opp det som virkelig ligger deg på hjertet.

Det sies ofte at ytringsfrihet ikke betyr ytringsplikt. Torbjørn Jagland er en av mange som har fortalt oss dette i etterkant av Charlie Hebdo-massakren. Men dette er ikke alltid riktig. Noen ganger er det en plikt å ytre seg. La meg bruke en historie om noen av historiens store helter for å illustrere. Denne teksten skrev jeg mer eller mindre til meg selv i et anfall av frustrasjon etter angrepene på Charlie Hebdo:

Under borgerrettskampen i USA gjennomførte gruppen Congress for Racial Equality en aksjon de kalte Freedom Rides. De satte seg på 2 busser i Washington for å reise gjennom Sør-Statene helt ned til New Orleans. Bussene i Sør-statene var på denne tiden rasesegregerte, så for å markere hva aksjonen gikk ut på satt sorte og hvite aktivister seg sammen i protest. På hvert stopp gikk sorte på hvite toaletter, hvite på sorte toaletter, sorte til hvite venterom, hvite til sorte venterom. Den første bussen deres ble brent opp etter et angrep med en Molotov-cocktail utenfor byen Aniston i Alabama. Passasjerene på den andre bussen ble hensynsløst banket opp da de kom frem til Birmingham.
Mange ventet seg at denne aksjonsformen ville ta slutt etter denne volden. Hvem ville vel utsette seg for slikt igjen? Dett var dett. Men medlemmene i gruppen Student Nonviolent Coordinating Committee (SNCC) i Nashville så det annerledes. Det var helt klart for dem at det nå var viktigere enn noen gang å fortsette bussaksjonen. Å stoppe nå ville vise hele verden at vold fungerte. At vold kunne brukes til å frata folk sine rettigheter. Å ikke fortsette aksjonen nå var plutselig blitt et uholdbart alternativ. De hadde nå en plikt til å fortsette en aksjon de selv ikke hadde satt i gang. Og de var klar over faren de løp. Når John Seigenthaler – en av justisminister Robert Kennedy`s ansatte – ringte til SNCC for å overtale dem til å la være å reise igjen før noen ble drept, kom svaret fra organisator Diane Nash kontant. Du må vite at alle vi aktivister signerte testamentene våre i går, fortalte hun Siegenthaler. Vi vet at dette er farlig.
Så viktig hadde det blitt å vise hele verden at vold ikke skulle styre hva slags rettigheter et samfunn skulle gi sine innbyggere. Det var nøyaktig dette Charlie Hebdo gjorde da de ga ut sitt første nummer etter massakren på deres redaksjon i Paris. «Vi drepte Charlie Hebdo», ropte terroristene etter at de løp ut fra angrepet sitt. Charlie Hebdo viste dem at de ikke hadde lykkes ved å gi ut neste nummer.
Vi som samfunn er i samme situasjon nå, og vi har vært det en stund. Etter Charlie Hebdo ble mediene våre spurt om de tør å være Diane Nash, og de måtte ta en avgjørelse. Samfunnet har nå blitt spurt – via en terroraksjon – om vold fungerer mot oss. Om vold kan frata oss rettigheter. Spørsmålet er stilt oss av mordere. Så hva svarer vi? Hva svarer pressen? Gjør vi som Nash og de andre studentene som hadde fulgt ikkevoldsopplæringen til den legendariske James Lawson om hva en slik kamp betyr av prinsipper og farer? Ser vi at det nå er viktigere enn noen gang å markere hva vi mener? Eller svarer vi morderne at de har vunnet? Dere brukte vold og vi la oss ned. Er det svaret? Det må det aldri bli.
Om det ikke var viktig å trykke fornærmende og krenkende tegninger tidligere, så er det blitt det nå. Og det blir viktigere og viktigere ved hvert terroranslag. Om vi trykte dem eller ikke tidligere var et spørsmål om redaksjonell etikette, nyhetsinteresse eller takt og tone. Om vi trykker dem nå eller ikke - etter Charlie Hebdo - er et direkte svar på et spørsmål skrevet inn i samfunnets vegger med kulehull. Fungerer det å drepe, eller fungerer det ikke? Om vi trykker dem nå eller ikke er en ren kunngjøring om vi har våre meningers mot eller ikke. Dette er ikke et tidspunkt for å diskutere om tegningene har nyhetsinteresse. Dette er tidspunktet da det å trykke tegningene er standpunktet i seg selv. Vi bestemmer nå vår egen fremtid. Det å ikke trykke dem – om de har et nyhetsinnslag å passe inn i eller ikke – er like mye en handling som å trykke dem. Det å ikke trykke dem nå er et hvitt flagg til terrorisme. Et hvitt flagg vi aldri får ned igjen om vi først heiser det.
Kjære alle redaksjoner der ute. Kjære alle som «var Charlie Hebdo». Kjære alle fanebærere for ytringsfriheten, den alle våre andre rettigheter hviler på: Trykk dem. NÅ! På forsiden! Vær Diane Nash. Selv om dere ikke har en story å putte dem inn i. Alt annet blir tomprat. Alt annet er å ikke «være Charlie». Dere er selve storyen nå. Og dere er en story som vil bli gjenfortalt lenge, og som avgjør mye for oss.

Denne teksten oste av frustrasjon på det tidspunktet den ble skrevet. Det var den ikke alene om, og mange føler den samme frustrasjonen fra dag til dag. Hamed Abdel Samad er tindrende klar på hvorfor han må ha med et kobbel av politimenn hver gang han skal snakke i offentlighet. Det er nettopp fordi det er så få i Tyskland som tør å ta opp temaene han skriver om. Dette er for ham en hverdagslig, opplevd virkelighet. Og han føler seg ensom med blinken på ryggen. Slik Caroline Fourest så forutseende gjorde under debatten på Channel 4 en tid før massakren på hennes medarbeidere. Andre har nemlig risikert alt på dette prinsippet tidligere. Karima Bennoune forteller om dette i sin bok Your Fatwa does not Apply Here, hvor hun skriver om muslimer som kjemper mot radikale og voldelige fundamentalister. Boken er inspirert av et skuespill med samme navn som ble satt opp i Lahore i Pakistan. Scenen for skuespillet ble bombet av ekstremister. Dette hindret imidlertid ikke at flere tusen mennesker – menn, kvinner og barn – dukket opp for å overvære neste oppsetning av skuespillet. Nettopp for å markere at det var uaktuelt å la seg skremme av vold. Det var et publikum utelukkende bestående av Diane Nash`er.

Jeg føler meg som Sisyfos, han som må trille en stein oppover fjellet, og så glipper det. Steinen triller ned til bunnen, og han må begynne på nytt. Jeg starter fra grunnen av med den ene legen etter den andre. Så snart vi begynner å bygge opp noe sammen - vips, så er de borte. Så er det en ny lege. Jeg har gitt opp å huske navnet på dem. Det gjør meg utrolig frustrert. Det minner meg om den vitsen om de to barna som møtes i gata: "Der går den nye pappaen min," sier den ene. "Å, da er du heldig," sier den andre. "Han var pappaen min i forrige måned, og han er kjempegrei!"

I enhver kropp danner det seg hver dag celler som bryter seg løs fra fellesskapet, som er underlagt en streng regulering. De prøver å lage "en stat i staten", men immunsystemets vaktpostfunksjon uskadeliggjør dem raskt. Kolonier av kreftceller blir dannet flere steder i kroppen, men et velfungerende immunsystem hindrer dem i å utvikle seg videre til kreftsykdom. Kjenner vi etter, merker vi mange variasjoner i helsen gjennom en dag, gjennom en uke, gjennom et år, selv om vi er "friske". Den absolutte helse er trolig en fiksjon.

Religionshistoriens mørke hemmelighet er at undertrykkelse fungerer. Du kan knuse en idè - til og med en hel religion - ved å nådeløst fengsle, torturere og henrette de som tror på den. Men du må gjøre det ordentlig, slik du slukker en storbrann.

Paradoksalt nok kan voldtektsofre oppsøke eller prøve å gjenskape sitt eget traume. De kan ta med seg fremmede hjem fra byen, gå på nachspiel eller drikke seg fulle på fest. Noen sier de føler en dragning mot det de er redd for. Sigmund Freud kalte dette repetisjonstvang og mente det var et ubevisst forsøk på å gjenvinne kontroll over det traumatiske.

En pårørende fortalte at en turnuskandidat kom inn på rommet da hans kone var blitt lagt inn med økende smerter. Han satt der fortvilet. Turnuskandidaten blunket til ham idet han gikk i gang med undersøkelsen. Det var en måte å si: "Vi skal nok få til dette sammen." Dette blunket bet seg fast, det var noe av det som holdt mannen oppe i det påfølgende krevende sykdomsforløpet.
Når slike små signaler kan ha så stor betydning, kan det være viktig å se på hvordan vi øker våre kommunikasjonsferdigheter. Ordet kommunikasjon kommer fra det latinske communicare og betyr "å gjøre noe felles", "delaktiggjøre en annen i", "ha forbindelse med".

Når vi mennesker blir redde, tar en liten del av hjernen over. Den heter amygdala og er ikke større enn en peanøtt. Amygdala har ett formål: å redde livet ditt. Når du utsettes for fare, tar amygdala kontroll og dytter fornuften og bevisstheten bort. Det er instinkt. Dyr kan også reagere på stor fare ved å legge seg ned og spille døde.
Tenk deg at du går en tur i skogen, plutselig hører du en høy lyd. Du skvetter til og fryser. Sanseapparatet kommer med ett i alarmmodus. Hva var det? Et menneske som blir voldtatt, kan reagere på samme måte. Hun fryses fast, til det er over. Først da kobler amygdala ut. Hun har overlevd.

Når du har to bevegelser, en som sitter i et ærverdig bygg og venter på konvertitter, og en som går ut på gata og griper tak i alle den ser, så er det den som går ut på gata som vinner.

For det er lett å si at folk skal få tro hva de vil, så lenge de tror omtrent som deg. Men tenk om de lar seg forføre av noen du ser på som fanatikere og svermere?

De som ikke skjelver litt ved tanken på nye religiøse retninger, er de som tror at det bestående er udødelig. At ragnarok aldri kommer. Men det gjør det. Igjen og igjen.

Det er vanskelig å få folk som ikke vil ytre seg i det offentlige rom til å ytre seg i det offentlige rom om at de ikke vil ytre seg i det offentlige rom. Dermed synes de ikke. Og dermed finnes de ikke. De ligger feid innunder teppet. Og slik lager man en meningskorridor.

Det synes ikke på utsiden om en mann er en potensiell voldtektsforbryter. Derfor mener jeg det er samfunnsmoralen - og ikke kvinnene - som med sine ugjennomtenkte bebreidelser sier: Alle menn er voldtektsmenn.
Det mennesket som påstår at en kvinne må skylde seg selv fordi hun satte seg i en fremmeds bil, det mennesket påstår at alle menn er potensielle voldtektsmenn.