Jeg takker deg for rosende ord. Jeg takker for linken du legger ved. Mye artig for meg (og sikkert andre med) der. I denne utgaven av "Ole Brumm" jeg omtaler i dag, gjør oversetterne Tor Åge Bringsværd og Marianne Koch Knudsen i en fin A.A.Milne-stil en fornøyelig forklaring på hvordan navnet Winnie-the Pooh ble til, og hvorfor det er umulig å oversette til norsk. DE innrømmer at de bygger både på Rikka Bjølgerud Deinbolls oversettelse fra 1932 og på en delvis ny (noe forkortet ) utgave ved Thorbjørn Egner 1974. Bokens tittel på originalspråket den er oversatt fra er selvfølgelig også, Winnie-the- Pooh( 1926 og i 1954).
Som de fleste vil si , er Winnie i England et jentenavn. Tillat meg derfor å sitere fra åpningen av kapittel 1 i boken, (et utdrag):
" Hadde Winnie- the Pooh hett Oline-hr-Pu, derimot, ville det aktuelle avsnittet se slik ut:
Nå er han i hvert fall kommet helt ned og vil gjerne hils på deg. Oline-hr-Pu
Da jeg først hørte navnet hans , sa jeg, akkurat som du kommer til å si:
"Men jeg trodde han var en gutt?"
"Det trodde jeg også," sa Kristoffer Robin.
"Men da kan du vel ikke kalle ham Oline?"
"Det gjør jeg ikke heller."
"Men du sa - "
"Han er Oline-hr-Pu . vet du ikke hva hr betyr?"
Å, ja på den måten," sa jeg raskt, og det håper jeg du også gjør,
for mer forklaring får du ikke."
Og slik går boken i oversettelse, i samme ånd som Ole Brumm selv styrer etter. Og alt virker fornuftig nok, det vil si for hvem?
Nei, les heller boken. Jeg glemte å si at de opprinnelige tusj-penne tegningene til Ernest A. Shephard går gjennom hele boken. I svart/hvitt. Så man kunne fargelegge selv ?
Jeg takker for din hyggelige tilbakemelding, selv om jeg må innrømme jeg både var og er fremdeles redd for mørket. Og jeg hadde ikke noen Spidermann til trøst.
Så hyggelig, Marit! Regnet med at du (som jeg) kunne ha et både langt og godt forhold til Ole Brumm. Enda mer hyggelig for meg er din positive tilbakemelding angående min omtale av boken. Det betyr mye for meg! Takk skal du ha!
En original innfallsvinkel, fiktiv, mysteriøs, velskrevet, det er så. Møte med fortiden. Flettet inn i nåtiden.To kjærlighetshistorier, hvor bare den ene "holder vann" . Opplegget lovet så bra. Men.
For meg manglet den en nerve, et mål. Hvor vil man hen. Underholdning , kanskje for mange. Ikke for meg, i den grad. Men et terningkast som dette, fortjener den likevel.
"Her kommer Ole Brumm
en liten bjørn i skogen
tra-la-lala-la"
Ennå er det som jeg kan høre Torbjørn Egners myke stemme fra radioen, og lenge trodde jeg at det var ham som hadde skapt denne "eventyrlige" figuren som jo Brumm er. Egner var dog bare formidleren, noe som vi fikk vite etter hvert. Men han gjorde oss (både som barn og større barn og til slutt voksne) den enorme tjenesten; å bli oppmerksom på at måten man leser for barn på, er viktig for barnets forståelse og innlevelse i tekst.
Stopp nå litt, er Ole Brumm egentlig hovedpersonen ? Nei, det er selvfølgelig Kristoffer Robin. Og det er hans far som vi aner er fortelleren. En ypperlig innfallsvinkel! (En historieforteller i historien!).
Fra første side (men bare der) blir man gjort oppmerksom på at Ole Brumm egentlig er Kristoffers lekedyr. Andre også, Tussi er helt tydelig av tøy, da halen hans kan syes på igjen, når han mister den. Men også Kengu, Tigergutt, Nasse Nøff. Alle. Og faren vever gutten inn i sin egen historie hvor han lever sammen med sine lekedyr, gjennom sin fantasi ( hele tiden i en slags dialog med fortelleren), som slippes så til de grader løs, at både han og vi, og alle barn siden, tror på dem og Hundremeterskogen hvor handlingen utspilles. Og hvor er så denne "berømte" skogen ? Ingen steder , men også alle steder. Den er som lekedyrene, du kan ta den med deg. Og leke i den sammen med dine små venner som du og Kristoffer Robin har sammen. Og det er ikke lite, bare man husker å tillate seg å lese, leke, være med på barnets premisser. De som man forhåpentligvis ennå har inni seg, og forhåpentligvis ikke må lete så langt etter.
Dermed går Ole Brumm videre i sin enkle tankegang, sine fraværende krav, videre gjennom generasjoner, gjennom overlevering.
Egentlig er denne boken Milnes tredje i rekken. OLe Brumm "fødes" i første bok "Da vi var veldig små" og "Huset på Bjørnehjørnet".
(Det er mange sitater fra disse bøkene, så mange at det er utgitt en egen sitatbok.) Et sitat som brukes både titt og ofte, særlig i ironisk sammenheng, i politiske debatter. Og det går slik: " Ja, takk: Begge deler!". Men grådig er Brumm dog ikke, heller kanskje en smule,eller mer;naiv. Men da må man ha i tankene; han er jo bare et kosedyr! (Skjønt, bare?).
De som ennå ikke har lest denne boken: Gled dere til det!
" Jeg trodde jeg var fattig, for jeg hadde ikke sko.
- Men så så jeg et menneske som ikke hadde ben.................
(ukjent)
"
( STAVANGER, NOVEMBER )
kjærleikens vilkår er forandra
dagane er nøye takserte, nettene er coma
om morgonen går vi ut for å sjå om gatene og husa har flytt seg
småjentene ut frå discoholene og inn i motorhotellet
den mjuke dempa utkanten av utlandet
og den vesle bongen pling ut av kassaapparatet: thank you
ein ukjend pust i det indre av gatenettet
kroppane våre er på veg til eit og anna, og vi følgjer
eg leitar etter handa di og kan ikkje finne den
og novemberkvelden legg sin tunge råolje over Steinkarkaien
og oss alle "
Paal-Helge Haugen
" De sidste gæster
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tog nattevinden.
I tifold øde
lå havet og huset,
hvor toner søde
mig nys berused.
Det var en fest kun,
før natten den sorte;
hun var en gæst kun, -
og nu er hun borte.
BORTE! av Henrik Ibsen
" Takknemlighet er hjertets hukommelse "
(ukjent)
" Ta godt vare på minuttene, timene tar vare på seg selv."
LORD CHESTERFIELD
" Vi satt to barn og lekte på livets hvite strand,
mens solen stod som spiddet på klippetoppens tann.
Vi satt to barn og lekte med tidens hvite sand.
De hvite små sekunder fra våre hender rant.
Hva søkte vi vel i sandet, -
søkte og aldri fant ?
Og langsomt løftet havet seg og skjulte lysets brann.
Og langsomt gikk i mørket bort en kvinne og en
mann.
Skal vi med stjerner leke
som vi har lekt med sand ? "
GUNNAR REISS-ANDERSEN " To barn "
Her er jeg redd jeg ikke leste hele svaret ditt. Joda, du beskriver dem akkurat som dem jeg har.
Har flere. Men, akkurat " Dolinskijs liv " av Leskov, finner jeg ikke. Så den må jeg "ut" å jakte på!
Hyggelig med slik tilbakemelding.(!)
Tenkte det.
Har du funnet flere med samme rygg i kjelleren ? Se nøye på dem. Aschehoug ga ut en hel serie med de gamle russere i 1945 og utover. Tolstoj, Turgenjev, Solugub, Gogol, og flere.
Nøye utvalgt og god litteratur! Bare et tips. Venter ikke svar.
"Glem aldri henne
du aldri møtte, -
som kanskje møter deg etter døden.
Glem aldri henne
som kanskje ventet
på å få møte
deg hele livet.
Glem aldri henne som
som har din lengsel.
Glem aldri henne
for den du elsker.
Glem aldri henne,
for hun alene
er det du elsker
i den du elsker. "
GUNNAR REISS-ANDERSEN " Til hjertene "
Glimrende omtale, Lillevi. etter min mening kan det ikke sies bedre!
Lesehelg? Foreløpig går det nok i evigunge "Ole Brumm" og Postman Pat: Min kone og jeg er barnevakt for en jente på litt over to denne helgen. Og jeg (farfar) leser høyt. Det gjør to-åringen også. Hun ser de samme illustrasjonene som jeg, men leser en helt annen historie enn teksten i boken. Og jeg som trodde jeg kunne disse bøkene utenat. Nå får jeg fra barnemunn en helt annen historie, som jeg ikke aner slutten på. (Om det blir noen.) Artig. Og herlig.
Ærlig, velskrevet, lettlest og "lett fordøyelig" om et komplekst problem. Dagbokformen passet meg godt, og Myhre klarer å balansere mellom å være veldig åpen og personlig, og allikevel ha en slags distanse som gjør at det ikke føles ufint og påtrengende å lese refleksjonene. Vil tro at dette er særdeles nyttig lesning for dem som sliter med spiseforstyrrelser, og/eller depresjon. Samt for dem som forholder seg til personer med lignende problemer. Uten at det på noe måte er en "løsning" eller fasit involvert.
Egentlig en roman. Men er den det ? Asmervik gir den undertittelen "En roman om prostitusjon i Oslo". Jeg vil kalle den et dokument over "Sonja"s liv. Et tragisk liv. Kom ut i 1982, og jeg husker ennå den debatt, eller storm, den vakte. For bokens hovedperson er ikke oppdiktet, og da blir den enda mer grusom. Faktisk kan den bli for sterk å lese. Men boken er vanskelig å glemme, og selv om man av og til vil det, kan man rett og slett legge den fra seg! Det er som man føler en plikt til å stå løpet ut. For utgangen er dessverre gitt ? : " Og i det korte fallet før tauet strammet seg med et rykk, smilte hun, sikker på at fra nå av skulle ingen få ta del i tankene hennes."
Dermed er sarte sjeler advart !
Den begynner så vakkert, og den avsluttes om mulig ennå vakrere. En sang om en tid, og et enkelt menneske som levde med i den uten å kreve noe. Melodien er vakkert mollstemt, men der er i grunnen ingenting å gråte over. Man må tingene som de kommer, uten å ta stilling til om livet er rikt eller ikke. Man kan lytte til denne boken, da hører man små bølgeskvulp mot den enkle farkost, måkenes evige klage, og stillheten omkring og i seg selv. Vemod ? Å ja!
Dette er hva jeg vil kalle lyrisk prosa. Velformulert. Ekte. Dyp menneskelig. Og ensomhet trenger heller ikke være så ille, særlig dersom en ikke vet om den.
Alle fortjener å lese dene boken. ( Kom for første gang ut i 1918! Men , stadig nye opplag er kommet til. Heldigvis.
"Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid , det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv til jordens. MARKUS står det kanskje på brettet, hvad for en Markus er det ?"
KILDEN ( eller brevet om fiskeren Markus ) av Gabriel Scott. (1918 )
"Jeg kysset deg god natt," sier jeg.
"Nei, sier Ruth til meg, og stemmen synker og blir lav og forførerisk. " Jo visst kysset du meg, men det var ikke bare et godnattkyss. Selv da kunne jeg føle løftet i det, løftet om at du ville kysse meg akkurat slik, for bestandig."