Bokelskere.no

JA!

Det er mange ting jeg sitter igjen med etter 530 sider. Først og fremst en stor leserpopplevelse, en av de største, men det hadde jeg regnet med. Dette er en bok som trenger en påske, en ferie, en fordypning. Det passer fint å lese boka i påsken; den handler om oppstandelse, gjør den ikke? Jeg sitter igjen med lysten til å lese alt han har skrevet; særlig Kaptein Nemos bibliotek en gang til. På svensk denne gangen.

Jeg gjør meg også tanker rundt hans store litterære selvtillit. Den får seg en knekk i den mørke perioden, men fra han debuterer i 1961 og fram til midten av åttitallet, så virker det så lett for ham. Han skriver og skriver, og alt han tar i blir fantastisk; når han debuterer som dramatiker, settes stykket (Tribadernas natt, 1975) opp over hele Europa og seiler rett inn på Broadway. Kan hende det er derfor han faller? Fallet er langt. Enquist er befriende blottet for psykologiserende skriving; han er en forteller som har en historie på hjertet, og det holder i bøtter og spann. Han skriver utelukkende om seg selv. Lite om andre. Hadde boka vært enda bedre hvis betoningen hadde vært lagt på flere av relasjonene i livet hans? Kan hende. Han har så inn i granskauen godt språk. Og han er ekstremt god på oppbygning, og dramaturgi. Han vet hvordan han skal vente i tre hundre sider, og så skrive to setninger som gjør at opplevelsen blir så sterk. Han er morsom, tørrvittig, til tider selvironisk.

Her er lenke til mine omtaler av Enquist: http://knirk.wordpress.com/prosjekt-per-olov-enquist/

Jeg syns heller ikke han er helt riktig for henne, foretrekker Peeta fremfor ham. Peeta tar vare på Katniss på en helt annen måte.

Spoiler. Enig i at det siste kapittelet kunne vært mye mer detaljert, skulle gjerne visst mer om hvordan det gikk med alle sammen. Forholdet mellom Gulla og Harry er for eksempel noe jeg gjerne kunne lest mer om!

Jeg er enig i at det gikk litt tregt i begynnelsen, men jeg likte historien veldig godt da den først kom i gang. Dessuten fascinerer konseptet meg veldig, da det er annerledes enn det meste annet som er utgitt innen fantasy i det siste. Ingen vampyrer, intet hovedfokus på en mer eller mindre håpløs kjærlighetshistorie - heller en hel slekt full av tidsreisende og en parallell handling i nåtid og fortid. Satser på at siden historien til slutt kom i gang i eneren vil fortsettelsen komme raskere til poenget ;)

Helt enig, det er en fantastisk bok! Jeg jobber i bokhandel, og prakker den derfor på alle jeg kommer over som på noen måte kan virke i nærheten av målgruppa, og selger spesielt mange til både gutter og jenter mellom 12 og 20 år.

Jeg liker at det starter med et mord, og at det er det hele handlingen konsenterer seg om. Det er litt klassisk krim, tenker jeg. Ikke seriemord, kvalme detaljer, barn som blir drept, horror og fælt fælt fælt. Mer Agatha Christie følelsen; et mord skal oppklares, og så følger vi hovedetterforskerens utspørring av personene rundt offeret. Jeg satt meg tidlig ned og tegnet kart over personene, og for første gang i mitt liv forsto jeg hvem morderen var. Kan hende det ikke er et pluss for Hanssen, tatt i betraktning min historie med krimsjangeren, men jeg likte det. Jeg likte også at det handlet om orgelmusikk, og jeg likte at Hanssen inkluderer aspekter ved mange av personenes privatliv som små bihistorier. Hanssen skriver godt nok, og er ganske morsom innimellom.

Så kan man si at politiet er litt treige i oppfattelsen, at Brede Monsen er litt vel klassisk sliten politimann og således lite original, at boka tidvis har litt lite framdrift, men likevel likte jeg godt Kurs Hanssen sin debut, og tenker jeg gjerne leser mer fra den kanten når den tid kommer.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/04/14/forglemmegei-kurt-hanssen/

Ronnie Sandahl skriver utrolig godt, språket er spenstig og knapt, oversettelsen til Ingelin Røssland er god. Selv historien er dyster og mørk, ligger en melankolsk undertone i teksten som løfter boka til å være noe mer enn en actionspekka ungdomsroman. Anbefales! Ps. Erlend Risvik Paulsen; jeg har vist til omtalen din i min bloggomtale her: http://knirk.wordpress.com/2011/04/03/vi-som-aldri-sa-hore-ronnie-sandahl/

Håper det er greit. :o)

Dette er første bind i serien "Mistborn" og jeg likte den veldig godt! Helstøpt fantasy med mye action og gode karakterer.

Vin er hovedpersonen i The Final Empire. Hun er en ganske typisk fantasyprotagonist: fattig og utstøtt, men med egenskaper og ferdigheter som baner vei for et nytt liv. Hun er en tyvejente, og forblir det gjennom hele boka selv om hun også er nødt til å bevege seg blant adelen. Sånn sett minner boka meg litt om Locke Lamora. Plottet senterer seg rundt klasseforskjellene i landet, der adelen framstår som de onde og slavene (som kalles Skaa) framstår som de undertrykte og stakkarslige. Vin ender i en gruppe mennesker som planlegger revolusjon for å styrte adelen. Boka har også en god kjærlighetshistorie. Magikonseptet til Sanderson er ganske kult; man brenner metaller i kroppen som gir deg ulike egenskaper. Alt er nøye beskrevet bak i boka som et vedlegg. Boka er første i en serie, men er befriende uten cliffhanger og kan således leses som en enkeltstående roman med en helstøpt avslutning.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/03/31/mistborn-bok-1-the-final-empire-brandon-sanderson/

Likte boka og historien veldig godt, men hadde litt problemer med oversettelsen. Siden mye av boka berører problemene som oppstår i oversettelsen av to så forskjellige språk som kinesisk og engelsk, og hvordan Kimberly i begynnelsen misoppfattet en del ord og deres betydning, ble det på en måte litt feil å lese boka på norsk. Allikevel, når jeg kom godt inn i historien la jeg ikke lenger merke til det, og lot meg heller bare oppslukes av Kimberlys verden

Jeg liker også bøkene ganske godt, og ble glad i bokserien da jeg leste den. Brukte opprinnelig første boka som forberedelse til nynorsk eksamen i 10., men syns historien var så bra at leste serien ferdig. Middelaldersk fantasy på nynorsk er ikke til å kimse av viser det seg

Synes både boka og filmen var ekkel jeg. Noe av det er bra ekkel; en type spennende gru som får deg til å se deg over skulderen når du sitter og leser. Men en annen type er ekkel som jeg ikke liker ekkel; mye splætter (blod, gørr, slim, monstre som spiser mennesker), men også pedofil zombie som jakter på den unge vampyrjenta som er 12 år i kroppen, men eldre i liv. Jeg liker ikke all kjønnsfikseringen på de unge hovedpersonene. Jeg skulle ønske de var eldre.

Boka er spennende i begynnelsen når plottet legges opp. Senere blir historien mer platt og lite raffinert. Jeg blir aldri overrasket rent plottmessig, og jeg synes ikke forfatteren får fram et fint vennskap mellom jenta og gutten. Det gjør visst filmen, har jeg hørt. Men – absolutt, det er bra ting med boka også. Lindqvist har en del gode beskrivelser, blant annet om hvordan tørsten etter blod arter seg hos en vampyr. Han klarer å gjøre noen scener svært spennende og det er mange fine karakterskikkelser med. Boka gikk unna, 500 sider på et par dager – den er lett å lese.

Jeg har skrevet om boka her: http://knirk.wordpress.com/2010/01/30/la-den-rette-komme-inn/

Boka hadde virkelig hatt godt av å bli strammet inn og kuttet ned hvertfall 200 sider. Jeg synes det er mye prat, til tider plapring, som ikke har noen hensikt i forhold til teksten og historien som helhet. Det er som om Niffenegger har blitt så forelska i karakterene sine at hun synes vi må få ta del i ALT i deres liv. Tannpuss, frokost, samtaler, dagligliv – og det funker ikke for meg. Så god forfatter er hun ikke at hun klarer å holde det interessant.

Tror ikke alle er enig i dette, for de fleste elsker boka. Jeg synes den var sånn ganske passe.

Jeg har omtalt boka her: http://knirk.wordpress.com/2010/04/28/the-time-travelers-wife/

Njaei, jeg synes ikke den var helt topp jeg heller. Jeg har lest Murakami før og lar meg lett forlede inn i hans drømmende, men likevel glassklare verden. Det som bremset denne opplevelsen var hovedpersonen Watanabe som jeg opplever at konsekvent ikke gir noe av seg selv. Jeg tror han topper seg selv verbalt når han en gang sier to setninger etter hverandre. Greit nok, pratsomme folk kan bli slitsomt, men det er som om Murakami lar han slippe unna igjen og igjen.

Jeg har skrevet om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/02/08/norwegian-wood-haruki-murakami/

Til tider er persongalleriet noe karikert (særlig de slemme venninnene), men det plager meg lite. Til det er personene alt for lette å bli glad i. Dessuten er boka lite forutsigbar egentlig. Jeg ble overrrasket av både personer og handling flere ganger. Det er fint. Plottet er godt og orginalt, og tiden og miljøet Stockett beskriver er interessant. Forfatteren har selv vokst opp i et tilsvarende miljø, og det slår meg gang på gang at det er helt UTROLIG at vi her snakker om 1960, og ikke 1860. Segregeringspolitikken blomstrer, og Stockett gir den liv gjennom personene vi følger i boka. Hun viser også til historiske kilder, blant annet en lov som var gjeldende på den tiden som sier at “Ingen skal kreve av en hvit kvinne at hun skal pleie syke på avdelinger eller i værelser der mannlige negere er plassert” og “Det skal være forbundt for hvite personer å gifte seg med andre enn hvite personer. Ethvert ekteskap som strider mot denne paragrafen skal erklæres ugyldig” (s. 192). Jeg liker også utrolig godt bihistorien til Miss Celia, som har vokst opp i hvit underklasse (white trash) og hvordan hun også sliter med å finne en plass blant de andre hvite. Det gir en fin kontrast til fortellingen.

Styrken i denne boka er plottet. Det ligger en utrolig kul idè i bunnen; å kunne lese høyt så godt at du leser figurene ut av boka. Og det er jo dumt når man leser fram fæle skurker! En annen styrke i boka er karakterene. Feige og egoistiske Støvfinger og den asosiale bokelskeren Elinor er mine desidert favoritter, mens begge gutta mine holder en knapp på Farid, eks-røver og god til å snike seg rundt i mørket. Det er fargerike, rare, morsomme karakterer, som ikke lider av den klassiske helt/skurk (snill/slem)syken som fantasygenren ofte lider av.

Bokas svakhet synes jeg er språket til Funke. Hun strør om seg med metaforer (eller hva det heter) og det blir til tider litt voldsomt. Jeg burde spart på noen eksempler, men har bare ett: Stemmen hennes var borte som et klesplagg hun hadde sluttet å bruke (s. 503). Det er veldig mye i boka som er som ett eller annet. Nesten på hver side. Og det funker ikke alltid like bra.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2009/12/04/blekkhjerte/