Bokelskere.no

Solen var sterkere enn oss

i sommer, husker du. Vi inneholder

for mye.

Den tomme intensiteten

folder usette eiketrær

ut av jorden, en vekstens tyngde,

slik Stonehenge reiser seg og blir stående

Alt dette hadde vært bestandig. Verden var ikke annet enn dette. Om igjen og om igjen, og litt søt svie hver gang. Inn på røde kjøttet for lenge siden... Og litt søt kvalme i maven, og noe som opp gjennom halsen, men som ble svelget og svelget ned igjen. Om igjen og om igjen... Tikka, tikka, kom nå.. Var det fjerde gangen? Var det femte gangen? Det hadde vart uendelig lenge, mange dager, mange år. Den kom ikke opp igjen. Den skulle vært der alt, den kom ikke.

Her er jeg: 22-25-27-30-32 år gammel, MED røyk, UTEN underbukser, MED et komplett ordinært utseende, UTEN lyst til å se dagen gry, noe den for så vidt har drevet MED i flere timer allerede UTEN min viten og UTEN min vilje, men allikevel - selv om så jævlig mange kjipe ting skjer UTEN min vite og vilje, om samme hvor mye jeg har lyst til å gjøre noe MED det - har jeg innsett at jeg er en fyr i bunn og grunn UTEN evne til å gjøre noe MED min egen situasjon, UTEN interesse for alt annet som skjer MED andre enn meg, UTEN interesse for mitt eget folk, mine MEDbrødre og MEDsøstre, jeg driter i dem, jeg driter i om det skulle gått i dass MED min egen nasjon, jeg driter i alt som skjer UTENriks for den saks skyld, jeg er dessverre UTEN MEDfølelse for andre mennesker, samtidig som jeg ikke har den ringeste MEDlidenhet med meg selv; paradokset er hvorfor jeg er skapt UTEN evne til å ta livet av meg. Et selvmord ville UTEN tvil vært den beste MEDisin. (Å dø for fedrelandet ved å ta livet sitt.)

Kjære landsmenn, roper jeg, jeg liker dere ikke. Dere må ta dere sammen. Dere må løfte blikket og slutte å være så forbanna flinke. Og dere høyrefolk må kvitte dere med de helvetes hundene deres og tørke av dere de tilfredse smilene, og dere må begynne å bytte. Og sykle. Vi må sykle og bytte som faen hvis vi skal ha en sjanse til å holde det gående. Og hvem eier vindens sus i trærne og blomstene på marken? Og teletubbiene må brenne i helvete, og faen, jeg går i stå, jeg er for full til å tråden i en nyttårstale, men Løvenskiold roper jeg, du må gi skogen tilbake til folket, for du eier den ikke egentlig, ingen burde kunne eie en skog, og far, fortsetter jeg, du er borte og jeg kjente deg ikke og jeg føler meg alene, jeg har alltid følt meg alene og jeg støter fra meg alle fordi jeg er en tosk som alle andre, og ingen kjenner meg så lenge jeg lever og jeg frykter at ingen kommer til å kjenne meg så lenge jeg lever og jeg gir opp og roper til slutt bare faen, faen, faen helt til jeg mister stemmen.

Det å se på tv blir for meg et oppslagsverk over hvorfor jeg ikke liker folk

I løpet av vinteren var det som om øynene hennes fikk et gjennomsiktig skjær, uten at det førte til at man kunne se noe gjennom dem. Noen ganger stirret hun meg dypt og granskende inne i øynene, uten noen åpenbar grunn, som om det var noe hun ville ha tak i, noe hun lette etter. Da ble jeg fylt av en blanding av ensomhet og utilstrekkelighet.

Jeg vet ikke om kjærligheten er en følelse. Av og til tror jeg at å elske er å se. Å se deg.