Bokelskere.no

“She'd read once that if you ran into a bear in the woods you should avoid eye contact and you shouldn't run away, but all she knew about wolves is that you should never tell them how to find your grandmother's house.”

LITEN VITEN
Selv de som vet mest vet så altfor lite
så hvordan kan man da noen gang vite
om det å vite at man ingenting vet
er viten eller uvitenhet?

Når regnet ligger med meg, med håret mitt, øynene mine, gjennomsiktig kjole..

Når regnet ligger med meg, sniker seg inn i porene mine, tenner blodet mitt..

Da lukter jeg min elskede, begjæret hans omsluttet av tåken, jordens og fjellets damp, og et snev av den hvite lyst som en gang var i meg.

Når min galskap fordamper regnet og henger ønskene mine på snorer av lys, tennes sorgen i meg. Da hvisker min elskede, med sin blomsterduft, at jeg er hans utvalgte og at jeg, ingen annen, vil forbli regnets kvinne.

Det finnes noen typer folk du aldri ser i byen, men som bare finnes på bygda. De vokser opp på helmelk, kneippbrød og potetgull og får ofte digre kropper. De er litt forvokste, de kjører bil med en liten hale fra ett eller annet dyr hengende under speilet i midten foran, de spiller høy musikk og sier ikke stort. De er ikke farlige, men de oppfører seg som om de krever en viss respekt, det har noe med det brede, tilbakelente ganglaget å gjøre. Jeg vet det, for jeg har vært på Rena i flere sommerferier på rad.

Det er de svake jeg vil oppreise, det svake inne i oss. Har jeg hatt noen ideologi, så er det å gi stemme til de svaje. Tror du det blir krig, gutt? - Jeg drømmer om det om natten. Jeg drømmer at mamma lever og at pappa er her og at flyene kommer. - Det er dere unge som får lide. I krig er barna like skjørt festet til livet som epleblomstene der ute i haven. - Er du redd for å dø? - Du er da en underlig fyr, hvorfor spør du om det? - Fordi jeg tror jeg får lov til å spørre. - Hvis jeg fikk dø ved et åpent vindu, en dag som denne. Fugler i haven, boblende vann og noen jeg kunne stole på ved siden av meg.

Kjære Aron. Hvor henter man mot fra? spør du. Mot til å leve videre? Jeg kan bare svare på hva som gir meg mot: dine brev. I to år har de holdt meg oppe nå. Lyver jeg - jeg er så redd for løgner, siden jeg nå engang har besluttet meg for å være fullstendig åpen mot deg - lyver jeg da, ettersom jeg likevel hadde levd alt før vi begynte å skrive til hverandre? Nei. Jeg levde ikke da. Du har vekket meg opp fra de døde. Jeg ser deg i soloppgangen over fjellene. I duggen på gresset mellom sauelortene, i knasingen fra den frosne mosen hører jeg deg. Og i bøkene jeg leser. Vet du, at på biblioteket har jeg fått tak i noen bøker av en nordmann som heter Knut Hamsun. Pan, Victoria, Sult, Markens Grøde. På kartet har jeg sett at du ikke bor så langt borte fra Norge. For noen bøker! Det finnes noe i dem som er velkjent for ryggmargen, selv om løvet faller annerledes, og farveskiftningene vår og høst ikke er som hos oss.

• Ja det siste var noe jeg fant på. Men ellers var det sant. Jeg mener bare at det er mye en skal passe seg for. Jeg mener, det er ikke noe orden på livet. Det som egentlig er rart, er at det fins noe orden i det hele tatt.

"De finnes" noterer Sidner i sitt hefte Om Kjærtegn "øyeblikk som aldri tar slutt".

Sidner blir plutselig sjalu på Splendid, som liksom er overalt alle steder nesten samtidig. Senere skal han skrive: "Det finnes mennesker hvis vesen er flerfoldig. De orker å fordoble ja, tidoble sin eksistens og sitt nærvær. Det viser seg hos dem som har det vanskelig, hos dem som ikke har noen å dele sin sorg eller glede med. De går hjennom livet med lange følehorn".

Og han legger hendene på bagasjebrettet, trykker de bare føttene ned i grusen, gir henne et puff, Solveig setter seg på setet og det bærer utfor, det synger i eikene, sand og småstein spruter opp, og hun trekker hele sommeren inn i lungene.