Bokelskere.no

Jeg liker å tenke på skrivingen som et håndverk. Jeg tenker med hånden. Alt det jeg ikke tenker med hånden, er tanker. Å tenke med hånden: det er dette som er å skrive. Man kan ikke unngå å legge merke til at skriften er eldre og klokere enn den som sitter og skriver. Skriften er der på forhånd, og det er om å gjøre å følge språket når det arbeider, det er dette som er å skrive.

Jeg vil begraves i en rundkjøring
slik at all trafikken blir en kortesje

som aldri tar slutt Ringer rundt meg
lik dem rundt de ytre planetene

der partiklene byttes ut
men ringene alltid består

Å menge seg med myke revner i halvråttent rispapir og nyss utgravde fuglenebb blant virvlene i gresset. Knekke opp knokene, åpne huden, bale med å få dette avskummede, sammenfiltret skvulpende og umulige å bli kvitt, til å stige ut i tuppen av gresstråene som spirer ut av munnen, sette alt inn på å dynkes med prikk prikk prikk.

"En dagdriver!" - det lyder jo som et kall, som en bestemmelse, det er jo en hel karriere.

The men nearly all had slightly villainous beginnings of beards.

The shelves were so much taller than he could even dream of being, and Oscar firmly believed people shouldn’t go any higher than they already were.

The apprentice’s name was Wolf, because sometimes the universe is an unsubtle place.

Trettisju
Kan et dikterliv beregnes etter lengden? En silkeorm lever bare noen få måneder. Så blir den til en sommerfugl, og dør. I livstida si har den spunnet masse silke og født tusenvis av spirer til nytt silkeormliv, til nytt sommerfuglliv. Henrik blei bare trettisju år, men som dikter levde han rikt og inderlig. Hadde han levd lenger, ville livet vært fullt av skuffelser og anger og uopprettelig skade. For rasjonell ville Henrik aldri blitt, derfor lukka gudene øynene hans før han opplevde klarsynets smerte. På dødsleiet sa han: "Jeg har bare vært dikter og ingenting annet."

Kroppen er åpen. Lyset siver inn langs fettkanten. Huden gløder. Blodet pumper i en urolig strøm. Beina er spredt. Fukten trenger inn overalt. Leppene er blanke. Det piper i lungene. Kroppen dirrer. Rykningene forplanter seg. Brystet heves og senkes. Lyset over magen endrer seg. Skyggene glir over i et nytt landskap. Huden glinser. Kroppen svulmer. Vinden trekker mot havet. En hinne av hud glitrer i lyset.

Ogni mattina è come una stanza vuota.

E quando i continui sforzi, la privazione del cibo e l'attività fisica portata all'estremo non riescono nemmeno ad avvicinarci a ciò che realmente vorremmo, ci sentiamo impotenti, e ci rendiamo conto che stiamo desiderando l'impossibile: essere più alti quando non si può, avere una diversa ossatura - più esile - e, magari, gli occhi di un altro colore. E nonostante l'assurdità del progetto continuiamo a odiarci, e a cambiare il nostro corpo il più possibile: per avvicinarci almeno un poco a quell'ideale che ossessiona la mente. Insomma, ci condanniamo da soli a non essere mai soddisfatti: come se il corpo che abbiamo avuto in sorte fosse colpa nostra, e non, invece, del destino.

Voglio che il mio corpo occupi sempre meno spazio.