Bokelskere.no

Anbefaler heller Sunn tarm klart hode av Perlmutter enn denne. Når du gir kostholdsråd basert på rottestudier, er det lett å tilbakevise argumentet om at animalsk fett er farlig. Det stemmer rett og slett ikke, og jeg kan ikke like en bok som beviselig tar feil.

Enig, fikk litt Murakami-vibber her, men etterligningen er så blek at det ikke er godt for noe.

For en som har skrevet diktet Solaris korrigert og skal komme til å skrive Jimmen og Orgelsjøen, var dette skuffende lesning. Det ble for mye historie og for lite poesi i denne samlinga.

Forventet at den skulle være mer vitenskapelig orientert. Enkelte partier var utrolig barnslige. Det beste partiet var sluttordet som viser til mye forskning og ikke synsing. Kan heller anbefale Susan Cains bok om introversjon.

Det er fullstendig feil fra forlagets side (eller hvem nå enn mener dette) at Aristoteles formulerer de «tre enheter» i dette verket. De tre enheter ble formulert på 1500-tallet og popularisert under klassisismen i andre halvdel av 1600-tallet i Frankrike og noe senere andre steder. Aristoteles snakker om at handlingen skal ha én streng og at den ikke bør strekke seg lenger enn fra solverv til solverv (ikke like nøye påpekt). Han nevner ingenting om stedets enhet og han nevner aldri noe med enhet i det hele tatt. De tre enhetene er kun en tolkning av Aristoteles, men det kommer ikke fra ham selv.

I «Eg er berre ein gneiste» er det veldig tydelig hva han vil si. Noen ganger trenger det ikke fungere, men selv synes jeg at det gjør det her. Det blir i alle fall sagt på en billedlig måte, og man ser for seg disse bildene godt samtidig som man ser meningsinnholdet i det. Sistnevnte er heller ikke banalt etter min mening, men det ville kanskje vært det om linjene ble skrevet kun ut ifra meningsinnholdet.

Når det gjelder samtidslyrikken er det mye rart der, og mye er rett og slett dårlig. Jeg er tidligere skrivekunstelev og har blitt bedre på å formulere hvorfor noe er bra eller dårlig, samt å skille ut overflødige eller forstyrrende elementer. Tidligere satt jeg bare igjen med en følelse for hvorfor det var bra eller dårlig (eller midt imellom), men nå kan jeg peke på ting. (Den negative siden her er at bøker jevnt over blir dårligere siden man er mer kritisk.) Det har gitt meg som leser større selvsikkerhet, men jeg forstår at litteratur ikke er en objektiv vitenskap. Likevel kan vi ikke tippe hvordan andre ville ha lest det, men stole på følelsene om man da ikke har et begrepsapparat for å tolke teksten. Jeg prøver bare å få fram at det er lov å ikke være taus.

Analysen kan være til hjelp for å forstå diktet, men analysen kommer til kort om diktet ikke trenger å analyseres, men oppleves. Hvor ofte ser man opp på natthimmelen og spør seg hva disse stjernene egentlig vil si deg? Hvis ungdom møter lyrikken gjennom analysen, vil de tro at alle dikt skal si noe, og når de støter på det som bare skal oppleves, vil de heller ikke forstå det.

Hvis jeg hadde vært min egen lærer, ville jeg ventet med analysen og prøvd å gi leselyst. Jeg oppdaget ikke hvor allsidig lyrikk kunne være før jeg begynte på skrivekunstskolen som 18-åring, hvor vi hadde en poet som bare viste oss mange forskjellige dikt. De leste vi bare i en gruppe og snakket om etterpå, blandet med egen skriving.

Skoleverket legger føringer på hvordan det skal gjøres, så jeg vet ikke hvordan det er mulig å operere innenfor dette, men da trengs det i alle fall systemendringer. Lærerne burde bestemme mer, og lyst bør gå foran skjematisk analyse.

Håper da denne er til hjelp: http://www.korrekturavdelingen.no/Word-tips/K4WordHardtMellom.htm

Det er harde mellomrom. Jeg bruker mac, men jeg tror det er det samme på alle pc-er. Hold inne ALT mens du trykker SPACE. Da deles ikke mellomrommene fordi de regnes som «usynlige tegn».

Takk for tilbakemeldinga!

Jeg kan presisere at jeg startet å lese samlinga i midten av november 2013, så jeg har brukt en del måneder på å lese alt, selvfølgelig. Man merker fort når man får for mye når man leser lyrikk.

Jeg likte faktisk de første samlingene bedre enn de siste. Det ble verre og verre totalt sett, etter min mening. Jeg liker den unge Hauge fordi han kun skildrer natur (direkte) og ikke kommer med banale påstander, som blir symptomatisk lengre ut. La oss se på et konkret eksempel fra første diktsamling «Glør i oska», hans første strofe i ei bok, faktisk:

Eg er berre ein gneiste
av den store eld.
Og som ein kveiktest i myrkret,
skal eg slokna ein kveld.

Her får vi presentert klare bilder med god rim og rytme. Diktet sikter til store temaer, som å være en del av en større eller høyere enhet, og forgjengelighet. Det er spesifikt og direkte, ja, godt!

Så vil jeg illustrere med et par strofer fra et dikt jeg mener er svakt:

Vinden har so
   mykje
        å fortelja

i vår, eg har ikkje
    høyrt han
         på mange år,
         (…)

Dette er åpninga fra diktet med samme tittel som de åtte første ordene fra «Dropar i austavind» (1966). Først vil jeg nevne hvordan spesielt motiv som vind går igjen til det blir trettende (en av flere). Han fornyer seg ikke ofte nok til at alt blir like spennende. Det kan hende slike motiv var mindre oppbrukte på hans tid, men akkurat det har ikke holdt seg til i dag.

At vinden har så mye å fortelle, sier oss veldig lite. Det er en bildeløs påstand. Vinden i seg selv kan vi ikke se for oss, og at den har mye å fortelle er så generelt at det i hvert fall ikke får meg til å tenke på noe spesielt. Hva med å være mer spesifikk? Dette står i stor kontrast til det første eksempelet som ikke kommer med påstander, men skarpe bilder. I tillegg er linjedelingen rar. Hver linje under ett har lite innhold, og til sammen fragmenterer det en allerede billedfattig setning. Jeg mener dette eksempelet er illustrerende for mange av Hauges dikt, som ofte blir veldig enkle og spede.

Jeg vil gjerne møte Hauges tid, og kanskje jeg får et annet forhold til ham om ti år. For, tross min unge alder, vet jeg at smak kan forandre seg ganske mye. Men jeg tviler på at jeg en gang vil like de diktene jeg synes er svake i dag. Kanskje jeg vil se annerledes på de gode diktene. Men akkurat nå er Hauge for meg en poet av vilje og ikke kvalitet. Og jeg mener den beste samtidspoesien trumfer Hauge en høy gang.

Norsk ungdom og lyrikk er kanskje en litt annen debatt. Men hvis en gjennomsnittlig videregåendeelev hadde bladd gjennom hans samlede verker, tror jeg vedkommende ville blitt overrasket over hvor lette enkelte av diktene hans kan være. Så enkle at de hadde tenkt at de kunne skrevet det selv. Det er imidlertid stor forskjell på de beste og dårligste diktene. Jeg husker bare svakt Hauge fra skoleverket, men totalt sett husker jeg godt hvordan Hauge og resten av de gode, gamle lyrikerne ikke fenget meg noe særlig. Jeg ville heller lest mer moderne lyrikk og blitt interessert i sjangeren den veien, for så å komme til Hauge. Og det er faktisk slik jeg kom til ham også. Et annet aspekt ved norsk ungdom og lyrikk, er analysen. Men det er en annen diskusjon.

Jeg håper på flere innspill.

Etter å ha lest alle diktene til Olav H. Hauge, slår det meg at grunnen til hvorfor han regnes som stor, er hans produktivitet og ikke kvalitet. Det er ikke rart norsk ungdom synes lyrikk er kjedelig når de får dette (sammen med resten av poetene i samme gate) opp i fleisen. For det første er ikke diktene særlig relevante for dem, og for det andre er mange rett og slett ikke gode.

Noen synspunkter?

I min versjon står det ingenting på baksiden ...

Har jeg noe støtte i denne påstanden:

At denne boka aldri ville blitt utgitt i sin nåværende form om en ung forfatter hadde skrevet den?

Noen av diktene var begredelige. Jeg fikk vondt av å lese dem.