Tja. Lett å kjenne seg igjen her, gitt. Men boka gikk litt på tomgang etterhvert, synes jeg.
Viser 2 svar.
Forventet at den skulle være mer vitenskapelig orientert. Enkelte partier var utrolig barnslige. Det beste partiet var sluttordet som viser til mye forskning og ikke synsing. Kan heller anbefale Susan Cains bok om introversjon.
Synes og denne har vært oppskrytt, så boka har eg lest i litt sånn i bits & pieces. Og sånn innimellom når eg syntes at den fine, dyre boka, eg må vel lesa den ut. Men eg kresja i ein mur, eit premiss, som eg syns hang litt i lause lufta, for meg i alle fall. Å begrunna sensitivitet med aggressive krigarar i steinalderen i noverande Russlandsområder, det ho skriv om antakelsane sine, som blir eit avgjerande premiss for forståinga i boka, blir for meg problematisk og dårleg verifisert. Er einig i at mange av tesane til Aron er ganske subjektive. Ho har ein forestilling om at dei sensitive andelen menneske blant oss har opphav i å vera ein slags vismannsrolle for å guida leiarar og folk, ja, menneskeheten til ei betre verd og tilvære. Noko sånt. Ein slags kulturell spirituell elite, beståande av sensitive individer.
Eg finn mange av hennar begrunnelsar subjektive og somme tider vanskeleg å svelga, men har som sagt ikkje lest heile boka enno. Men pga kresjinga mi i mange av teoriane hennar så tek det si tid. Eg er litt skuffa over denne, hadde sett fram til den, og håpa å finna den nyttig og anvendbar. Eg må berre få sagt at det var den ikkje i forhold til det bildet eg hadde av boka.
Sist sett
