Bokelskere.no

Kjedsomhet fører til mye rart ...

Hell i uhell?
Nina Lykke har fått stor oppmerksomhet for bøkene sine de siste årene. Hennes siste; Full spredning er en av dem. Den har fått delte meninger, og grunnen til at jeg leser den er fordi jeg glemte å avbestille den i fjor høst da den var en av hovedbøkene til bokklubben jeg er medlem av. Det ga meg en sjanse til å lese en av bøkene hennes likevel, og den sjansen tok jeg.

Tittelen sier det meste. Det er ikke vanskelig å se at det er en legeroman. Elin er fastlege og livssituasjonen hennes har forandret seg betraktelig, noe hun prøver å skjule. Etter å ha vært utro med en tidligere kjæreste, en hun var i forhold med for mange år siden, og det ble oppdaget, bor hun midlertidig inne på sitt eget kontor. Hun gjemmer det selvfølgelig for andre, og har det som sin egen lille hemmelighet. Hva vil skje med familien hennes, og fremtiden?

Gammel kjærlighet ruster aldri?
Midtlivskrise eller gamle følelser? Det er ikke godt å si. For Elin virker det som om hverdagslivet kjeder henne. Hun kommer i tilfeldig kontakt med en gammel kjæreste, mens hun fremdeles er gift med Aksel. Aksel er opptatt med å være med på diverse skirenn, mens hun selv ikke har så mange hobbyer, bortsett fra drikking og TV - serier. Det er det kveldene hennes betår av. Det virker nesten som om hun og hennes mann har sluttet å gjøre noe sammen og kommunisere ordentlig? De bare bor sammen og er under samme tak uten egentlig å være der for hverandre eller med hverandre. Det er nesten som om de er spøkelser sammen.

Det er ikke noe avslørende å si at boka handler om avstand, og utroskap da utroskap nevnes allerede i baksideteksten. Så man vet godt hva som skjer før man begynner å lese boka, men syntes ikke det gjorde noe, for Elin er spennende å lese om. Hun virker noe vimsete og smårar. Fin humor har hun også, som man ofte tenker selv, men som man ikke sier høyt. De "samtalene" hun har med plastskjelettet Tore er også skjønne på en humoristisk måte. Det er det som løfter opp det meste av boka.

Lykke skriver engasjerende og godt, og har fin bruk av humor, men selve handlingen ble lett og for fort noe tungtrødd og ensformig. Derfor ble det noe tørt underveis, dessverre. Ble heller ikke spesielt begeistret for slutten siden man skjønner fort hvordan det vil gå. Forventer ikke action på hver side, eller hendelser hele veien, men dette ble for stillestående for min del.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mye morsommere og mer underholdende enn jeg hadde venta. Trodde det var en tradisjonell helte-fantasy, noe som er helt greit, men deilig med humoren og ex-heltenes selvironi er forfriskende.

Paul Tremblay er en horrorforfatter som har publisert noen bøker tidligere, som av en eller annen grunn har gått meg hus forbi. Heldigvis la jeg merke til denne!

God, gammeldags horror?
Horror er ikke lenger det det en gang var. Jeg liker ikke helt den nye retningen den tar. Dagens horror omtales ofte som rørende og hjertevarme. Før i tiden var de grusomme, voldelige, skremmende. De var der for å gi noen mareritt resten av året. Det er det som horror er ment å være. Skremmende og snikende.

Dette er ikke skremmende eller snikende horror, men mer filosoferende og går litt i dybden, og det er slett ikke dumt det, heller. Bedre det enn at alt skal være så rørende. Jeg er dessverre ikke lettrørt.

Et fristed forandres til et mareritt
The Cabin at the End of the World er om et fristed som forandres til et mareritt. Eric og Andrew har med seg deres kjære aoptivdatter Wen til hytta for litt kvalitetstid og ro fra hverdagen. En dag Wen er ute i nærheten av hytta for å fange gresshopper og for å sette dem fri senere, dukker det opp en stor og fremmed mann opp i området. Han presenterer seg som Leonard og prøver å være hennes venn, men det er noe han sier som gjør til at Wen føler seg usikker. Derfor løper hun inn i hytta for å advare de andre, men mot hva? Senere viser deg seg at Leonard ikke er alene, men sammen med få andre, går de sammen til hytta til Eric og Andrew. Hva vil de, og hvem er de?

Dette er som nevnt en noe ukjent bok, noe som er synd for den fortjener mer oppmerksomhet. Historien i seg selv er på ingen måte nyskapende eller fresh, men det er måten den er skrevet på og undertonene som bidrar til at den skiller seg litt ut likevel.

Har lest over mange tråder og diskusjoner om denne boka og meningene er mange, spesielt delte, både om handling og avslutning. Jeg likte avslutningen i motsetning til mange andre for det er en type avslutning med mange undertoner, som kanskje ikke alle liker. Men jeg er fan av undertoner, fange opp det som står beskrevet mellom linjene. Syntes det var en fin touch uten at jeg skal røpe noe. Vil heller ikke røpe om boka består av en åpen slutt eller konkluderende slutt, for vil ikke ødelegge for noen som kanskje har tenkt å lese den. Selv er jeg glad for at jeg ikke visste noe særlig om boka på forhånd. Diskusjonene jeg har lest om boka, er blant annet på Reddit. Det er ikke en diskusjonsforum om bare bøker, men alt mye annet også. Jeg er ikke medlem der selv, men greit å slå opp i en gang i blant for å lese om meninger om bøker man har lest, filmer og mye annet.

Advarer mot at boka har noen voldscener i tilfelle noen ikke liker det, men jeg har ikke noe i mot det i bøker. Den er også vel treg i begynnelsen. Det gjør at intensiteten bygger seg mer og mer opp, noe jeg har savnet litt i horrorbøker i det siste. Det er fremdeles håp for min favorittsjanger.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg vet ikke hvorfor jeg hadde sett for meg at denne skulle være morsom, men den er jo det og. Litt. Men mest et veldig interessant innblikk i en kultur og et land jeg kjenner veldig lite til.

Forfatteren har fulgt ti voldtektssaker og gjengir fortellingene til de involverte. Det er skremmende, ubehagelig og samtidig interessant lesning. For hvor ulikt kan en egentlig forstå den samme situasjonen? Hvem er troverdige og hvorfor? Hva er egentlig samtykke? Jeg kunne kanskje ønska meg mer analyse og mindre referat, men det er ikke bokas prosjekt.

Det er ikke ofte jeg ler høyt mens jeg leser. og det er ikke ofte jeg hulkegråter heller. Her gjorde jeg begge deler med få siders mellomrom! Dette er så godt skrevet og jeg elsker hele persongalleriet, inkludert Banjovandalen. Et must for alle fra ti år og oppover, synes jeg!

Kruttsterk, lita bok om å leve i familie med en hustyrann. Så mye blir sagt med få ord, og boka er virkelig tankevekkende.

Når man blir lite populær på grunn av en avgjørelse man tar ...

Mange prøvelser
Anja bor sammen med sin familie i en blokk i Trondheim. Hun bor der sammen med mor, far og bror. Broren bor der forløpig ikke siden han studerer i København. Tidlig måtte Anja gi opp fotballkarrieren på grunn av skade, og er istedet dommer. Gjennom et dommerkurs, skal Anja dømme en guttekamp og det går heftig for seg. Hun får betale konsekvensene av det lenge etterpå. Grunnen er at en av de "dyktige" fotballspillerne føler seg urettferdig behandlet av henne. Som straff blir Anja grovt mobbet på Internett, både gjennom manipulerende bilder og dryge kommentarer. Hvem står bak og hvordan kan noen være så ondskapsfulle? Det er heller ikke lett for Anja å møte opp på skolen etter hvert, mens netthetsingen pågår siden hele skolen vet om det. Vil det noen gang ta slutt, og vil det noen gang bli bedre? Heldgivis har hun sine nærmeste og gode venner som støtter henne, men er de sterke nok til å komme seg gjennom en så alvorlig mobbesak alene?

Før i tiden pågikk mobbing ansikt til ansikt, og også snikmobbing i nærheten av noen, men nå er det ikke bare offline, men nå er det dessverre også online, siden fleste er på Internett. Mobbing er ikke greit, hverken online eller offline. Det er ikke greit på noen måte, heller ikke anonymt. Ingen vet hvor mye det skader en person. Denne boka viser mange måter hvor mye mobbing kan knekke noen. og det er sårende lesing.

Netthets og mobbing generelt er et viktig tema som bør tas opp, spesielt nå som de fleste har tilgang til Internett. Er selv glad jeg vokste opp i en tid uten Internett, apper og sosiale medier. Så kan ikke forestille meg presset dagens ungdom går gjennom. Omtrent alt blir dokumentert. Ikke rart så mange får prestasjonsangs, får lav selvtillit og mye annet med alt det presset som aktivitet på Internett bidrar med.

Boka gir et godt innblikk i hvordan det er å være et offer uten å spille offer i ondskapsfull, utspekulert og utilgivelig utfrysning online, som er synlig for alle. Hvordan takler man det, og er det mulig å komme seg gjennom det uten å bli helt ødelagt. Og vil folk glemme?

Blir man sterkere av motgang?
Anja oppfattes som en livlig og glad jente, kanskje litt selskrytende noen ganger ,spesielt når hun tenker tilbake på seg selv som fotballspiller, men som gradvis blir som en skygge av seg selv. Vil vi lesere få den originale versjonen av Anja tilbake igjen, etter en slik alvorlig situasjon? Spørsmålene blir mange underveis, og man tenker med grøss på hva man selv ville ha gjort i en lignende situasjon. Ingen fortjener å gå gjennom noe slikt.

#Kampklar er en alvorlig, tapper og småhumoristisk roman for ungdom som tar opp et viktig og aktuelt tema om det å være i en svært sårbar situasjon. Mobbing skjer omtrent overalt, og denne boka er et godt eksempel på hvor langt mobbing dessverre kan gå. Selv om man ikke har opplevd netthets, var stresset i boka nesten til å ta og føle på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Utad virker Grace og Jack som det perfekte ektepar. Men finnes det noe som er perfekt?

Mye oppmerksomhet
Bak lukkede dører var mye i vinden da den kom ut i 2016. Den var både elsket og mislikt. Jeg hadde litt lyst til å lese den, men når mange andre leser en bok "samtidig" vil jeg heller vente litt når oppmerksomheten rundt en bok har roet seg ned. Hvis interessen er der om noen år, venter jeg heller til å lese en bok da. Jeg kom over den i en dagligvarebutikk i fjor, og hadde fremdeles lyst til å lese den.

Hvorfor den fikk så mye oppmerksomhet, skjønner jeg ikke helt. Boka er voldelig, men det er ikke den første voldelige boka jeg har lest, så dermed var det ikke sjokkerende. Det er mye vold i horrorbøker og horrorfilmer, og da har man lest og sett det meste. Bak lukkede dører er riktig nok ikke en horrorbok, men en psykologisk thriller. Vold er ikke greit og skal ikke aksepteres, men syntes ikke det var spesielt sjokkerende i en bok som denne. Det var mer som forventet.

Bak lukkede dører er et eksempel på hvordan en hverdag snus til det ugjenkjennelige. Grace har lenge tatt seg av sin søster, som er litt annerledes. Deres foreldre har innrømmet at de ikke føler seg som typiske foreldre. De har gjort sitt beste, men har aldri fått en slags mors eller farsfølelse som er ekte. Siden de har flyttet til et annet land, har Grace bestemt seg for å bli søsterens verge med litt hjelp av en skole søsteren går på. Ved en tilfeldighet, mens de er ute i en park, møter de Jack som sjarmerer dem fra dag en.

Det tar ikke lang tid før Jack og Grace blir et par som mange ser opp til og ønsker seg. Men ville de fremdeles ha ønsket seg det, hvis de bare visste hva som foregikk bak deres lukkede dører?

Hvor godt kan man kjenne noen?
Noen ganger tror man at man kjenner noen godt, men hvor godt går det an å kjenne noen? Man tror man kjenner den man bor sammen, eventuelt er gift med, men ikke alltid. Denne boka er et godt eksempel på det. Alle, i hvert fall fleste av oss har en side av oss som vi skjuler. Hvorfor? Hva ville man ha gjort hvis man føler seg fullstendig fanget i et forhold?

Skjønner at en slik bok kan bli sjokkerende for noen, hvis man ikke er vant til lignende lesestoff fra før. Men vi som har lest en del horrorbøker og bøker med vold i, blir dessverre ikke så sjokkerte. Boka tar opp et viktig og alvorlig tema: Hvor godt kjenner man den man bor sammen med og sine venner? Dessverre var både fortellerstemme og måten alt ble bygget opp til, altfor svakt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Rollespill blir tegneserie. Morsomt, spennende, dramatisk og underholdende.

Herlig. Liker spesielt godt at det først er i bind fem, når vi kjenner karakterene, at vi får være vitne til det første møtet mellom dem.

Litt mye privatliv og litt lite krim og arkeologi, men liker serien likevel.

Hva er hukommelse og er det den som gjør oss til den vi er? Rar, krevende, spennende, dramatisk og dyp historie som blander vestlig og indisk litteratur, tradisjon og religion for å finne svar. Tok lang tid, men er nok ei bok jeg vil huske.

Saktegående krim med idyllisk bakgrunn.

Sverige er kjent for god krim, både når det gjelder bøker og Tv. De skaper gode intriger og ofte realistiske plot, som gjør de fleste hekta fra første stund. En av mine favorittserier fra Sverige er Beck, de første sesongene. Veldig spennende, men samtidig så enkelt.

Skuffende krim fra Sverige
Sverige består også av mange gode krimforfattere som har utmerket seg oppgjennom årene, men dessverre synes jeg ikke at Viveca Sten er en av dem, selv om bøkene hennes; Mordene i Sandhamn er blitt til Tv.serie.

Farlig farvann ble opprinnelig utgitt i 2008 og er første bok i Mordene i Sandhamn, og ble oversatt til norsk i 2014. Jeg har ikke sett Tv-serien eller lest noen av hennes bøker tidligere. Men svensk krim, er svensk krim, og det er oftest bra, eller? Som oftest, men ikke bestandig. Denne gang sviktet det litt fra nabolandet, dessverre.

En urolig tid for mange
I Farlig farvann møter vi Thomas Andreasson som er kriminalinspektør og tidligere marinepoliti. I det siste har han druknet seg i jobb med vilje for å slippe og tenke, og unngå alt med fortid å gjøre. Grunnen er at ekteskapet røyk på grunn av mye sorg etter at de mistet deres nyfødte barn, og man har forskjellige måter å sørge på. Hans måte å sørge på er å holde seg opptatt med noe. Gradvis går det bedre med ham, og hverdagen begynner så smått å bli normal igjen.

Barndomsvenninnen hans, Nora er advokat og gift med Henrik, som er lege. Sammen med sine to gutter har de det bra sammen, men når hun nevner et jobbintervju med mulig jobbtilbud og flytting, blir det rabalder. Er de sterke nok til å ta riktige avgjørelser sammen? Nora orker ikke tanken på å fortsette i sin nåværende jobb, og mener sjefen hennes er en drittsekk.

Hjemstedet deres blir ikke mer idyllisk da et lik dukker opp, fanget i et fiskegarn. Var det en ulykke, selvmord eller et mord? Politiet får det travelt når flere lik dukker opp. Thomas Andreasson blir tilkalt siden han har hatt erfaring som marinepoliti, og sommerferien ser mørkt ut for politiet ellers. Har ofrene noe til felles, og vil finne den skyldige?

Høres ut som et enkelt og spennende konsept, som krim oftest er, men syntes det var få spenningsøyeblik, og lite driv, til tross for at kapitlene er korte, og man blir godt kjent med både Thomas og Nora. De fleste andre karakterene blekner dessverre litt i bakgrunnen. Man blir litt likegyldig til dem av den grunn. Selve mordsakene er dessverre ikke særlig spennende heller, med tanke på at man har lest noe lignende mange ganger før. Kunne ha tenkt meg er intensitet og uhygge. Det er den type krim jeg liker best. Denne gang ble det for hverdagslig, og for mye barnefamilieperspektiv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Etter en litt treg start (som like gjerne kan skyldes min konsentrasjon), ble dette både spennende og underholdende. Litt krevende med såpass mange paralleller både i tid og fortellinger, men det føyer seg fint sammen etter hvert. Og historien er original! Det er deilig.

Nei, dette synes jeg var labre greier. Jeg ble ikke engasjert i en eneste av personene og plottet var alt for tynt etter min smak. Og er det forfatter eller oppleser som ikke kan forskjellen på "mistenkelig" og "mistenksomt"? Ikke for meg.

Loe har skrevet mye rart oppgjennom årene, og dette må være den rareste boka han noen gang har gitt ut?

En luke til Helvete
I "Helvete" møter man nyskilte Rakel som flytter inn i et grønt rekkehus, og hun har delt omsorg for barna med eksmannen. Hun føler seg noe ensom og forlatt, men prøver å leve som før. En dag oppdager hun en luke i hagen, som ingen har fortalt henne noe om. I luka er det en trapp som fører til et helt spesielt sted, nemlig Helvete. Der møter hun noen som gjør at hun føler seg levende igjen, men hvem er han, og kan hun stole på ham?

Det høres kanskje ut som en kjærighetshistorie fra Helvete, og det er det på en måte også. Underveis er det med illustrasjoner av Kim Hiorthøy, som er enkle, på kanten til barnslige, og det er muligens meningen også siden historien også er en smule barnslig?

Mulig provoserende for noen
Dette er kanskje ikke en bok for alle da noe som kan minne om blasfemi blir brukt gjennom humor. Noen blir kanskje fornærmet av det, andre ikke. Jeg ble ikke det for humoren er noe av det beste med boka. Det kommer noen uttalelser fra denne mannen som Rakel møter, som er nesten hysterisk morsomt, og det er sjeldent at jeg synes at noe er morsomt. Jeg lo ikke av denne boka heller, men boka kom med mange humoristiske synspunkt og vittigheter.

Til tross for god og vågal humor, var historien i seg selv noe tungtrødd og lite engasjerende. Det ble noe typisk over det hele. Illustrasjonene hjalp heller ikke på å bli mer engasjert.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det hender seg at man irriterer seg over bøker. Forsvunnet er en av dem.

Når frustrasjonen stiger
Det skjer ikke så ofte, men noen ganger, blir man så frustrert over en bok på grunn av mange faktorer, at man har nesten lyst til å gi opp, men så leser man ferdig likevel, fordi jeg foretrekker å lese ferdig bøkene.

Forsvunnet er første bok i Bone Secrets serien. Det er en serie som består av fem bøker i skrivende stund. Første bok er om tidligere politimann Jack Harper, som nå har tatt over et firma med sin søster. Han er redd for dårlig rykte når rester av et skjelett blir funnet tilfedig i en krypkjeller i et bygg med leiligheter, som firmaet hans eier.

Rettsodontolog Lacy Campbell blir tilkalt for å undersøke restene av liket, og hun får sjokk når hun oppdager at det er en av hennes nærmeste venner som forsvant for elleve år siden. Lacey selv har følt seg skyldig i flere år for at hun ikke klarte å redde henne fra Studineslakteren. Betyr dette funnet at hun selv er i fare?

For mange gjentagende følelser
Jeg har ikke noe i mot krimbøker og andre bøker som har en dose romantikk og følelser i seg, men i denne boka blir alt av det litt voldsomt, og så langdrygt og så forutsigbart, at det nesten gjør vondt. Dette er en bok som vekker så stor frustrasjon at man har nesten lyst til å slenge boka mot veggen (gjorde det ikke), men var veldig fristet til det mange ganger. Ting som irriterte meg ved denne boka, er blant annet disse grunnene: Instalove. Når topersoner møter hverandre, og får følelser for hverandre med en gang. Ikke spesielt troverdig ... Mannen er høy og mørk, og kvinnen er liten og har lyst hår. Hun er også selvfølgelig svært vakker. De prøver å ignorere hverandre, og sine egne følelser, og dette blir gjentatt til det uendelige. Jeg himler ofte med øynene når jeg selv ikke merker det, og tenker det skjedde mange ganger mens jeg leste denne uka. Andre faktorer som spilte var forutsigbarhet. Det var klisje etter klisje og disse typiske Hollywoodscenene blir for dumt. Nei, det blir for meget av alt.

Forsvunnet består riktignok av bare 383 sider, og med korte kapitler, men likevel var det et slit å lese. Det er heller ikke meningen å være så negativ. Noen bøker går manbare ikke overens med. Jeg prøvde.

Fra min blogg: I Bokhylla

Zoe Bentley er en særing, men jeg liker henne. Og hun får prøvd seg her. Vanligvis er jeg ikke så glad i grepet hvor mordere ser seg ut etterforskeren som offer, men her begrunnes det faktisk på en troverdig måte.

Dette er jo genialt! Jeg må minne meg selv oftere på at jeg faktisk liker å lese skuespill. Særlig med så detaljerte sceneanvisninger som hos Ibsen.