"Jeg snakker til deg, Andrea." Navnet hennes lød annerledes når moren sa det, tungt, nesten som en trussel, en stein.
Jeg hadde ikke tall på hvor mange ganger det i løpet av en vanlig dag dukket opp noe jeg måtte fortelle ham. Denne impulsen tok ikke slutt da han døde. Det som tok slutt, var muligheten til å få svar [...] Så mange veier før; så mange blindgater nå.
En eneste person er borte for deg, og hele verden er tom.
Ja, den filmen var en grusom skuffelse, spesielt etter å ha sett BBC-serien!
På veggen bak stolen hans henger barometeret. Han ser på det, knipser i glasset og ser igjen. Hvordan blir det? spør hun. Sjokoladepudding, sier han, å, sier hun.
Slik møtes vi, da, du og jeg,
sier jeg og ler litt tilgjort,
som om det er enkelt å snakke,
som om det er lystbetont,
som om det noen gang er mulig
å nå fram til hverandre,
som om ordene skaper seg selv,
bare blir til i munnen min der og da.
som eit
barn, eg tek
alltid imot sukkertøy
frå framande, regnvåte inn
i handflata
når eg kjem
heim legg eg dei
på glas og kan
peike sjå kor mange
vennar eg har, dei
rotnar aldri
Likte stemningen i disse novellene. Det er mørkt og dystert, men med en dose svart humor. Alt er innen en realistisk ramme, men karakterenes handlinger grenser til det groteske. Kleiva skriver knapt, nøkternt og nådeløst usentimentalt om til tider svært dramatiske hendelser, noe som forsterker ubehaget og setter tankene igang.
Hver menstruasjon en abort. Et ras av sand. Et imperium som styrter i murstein og støv før det er bygd. Et tre blåst over ende, tvers over veien.
Han husker ikke helt hvordan det begynte. Kanskje mest som en lek. For han slanket seg jo ikke. Han har bare fått det for seg at han vil se hoftebeina sine stikke ut. [...] Det er på en måte mer av et prosjekt enn at han direkte slanker seg. Han bare setter seg noen grenser, for å se hvordan han klarer å regulere vekta. Det er mer et forskningsprogram enn en kroppsfiksering, sier han til seg selv. Han setter seg en grense på seksti kilo først, men da han kommer dit, synes han at det er interessant å se om han klarer å komme ned på femtifem. Og så er det spennende å komme ned til femti.
Koselig tråd! De bøkene som gjorde størst inntrykk på meg som barn, altså de jeg husker best i dag, var nok serien om "Den Vesle Vampyren" av Angela Sommer-Bodenburg, "Skyggeserien" av Maria Gripe og Astrid Lindgren-klassikerne, spesielt "Ronja Røverdatter". Før jeg lærte å lese selv var nok eventyr en klar favoritt. Husker veldig godt de tykke bøkene med alle H.C. Andersen- og Asbjørnsen & Moe-eventyrene!
Bølgje av Halldis Moren Vesaas er også vel verdt en plass i en sådan bok.
Jeg tror ikke man trenger å være hverken sur eller gammel for å ikke like denne. Selv er jeg ingen av delene (innbiller jeg meg i alle fall), og jeg leste hele boka uten å le en eneste gang. Boka har en viss sjarm, men denne typen våsete humor er ikke noe for meg.
Nå er vi i alle fall tre som ikke fant den store leseopplevelsen i On the road...
Fantasi er et uekte barn av tid og uvitenhet.
Søt historie og nydelige illustrasjoner. En favoritt fra barndommen, denne blei lest i filler!
Nok en gang - skal det aldri ta slutt? - har jeg fått en ny favorittforfatter. Denne gang er det en dame som ble født i Georgia, der nede i det mørke Syden, Flannery O´Connor. Svinbra litteratur, dette.
Jeg ville defintivt tatt med Rolf Jacobsens Kjente jeg deg egentlig? i tillegg til Wildenveys Eventyr til Ellen.
Ta bøkene fysisk i hånda og bare føøøøl deg frem til svaret :)
Det er jo ingen hemmelighet at Guillou er politisk engasjert, og at det kommer tydelig frem i bøkene hans. Og det er vel ikke noe galt i det?