Bokelskere.no

Smertelig sterk krim

Med Smertehimmel tar Asle Skredderberget et stort steg opp fra sin debut Metallmyk.

Ingrid Tollefsen, ansatt i et legemiddelfirma, blir drept på et hotellrom i Roma. Økokrimansatte Milo Cavalli blir sendt ned til Roma som norsk representant for etterforskingen, og finner blant annet en «eskepost» som Tollefsen klarte å kvitte seg med før hun ble drept. Det viser seg også at Tollefsens yngre bror ble brutalt henrettet to år tidligere. Mens Milo graver seg ned i saken, får han også nye opplysninger om sin familie. Gamle familiehemmeligheter skal snu opp ned på alt det Milo tidligere holdt for sant.

Smertehimmel er bygget over samme lest som Metallmyk: økonomisk kriminalitet og grådighet står i sentrum kombinert med et kritisk blikk på en bransje som sitter på mye makt og penger. Det hele formidlet i en effektiv språkføring. Skredderbergets talent er at han klarer å ta komplekse temaer og gjøre dem interessante, spennende og forståelige for den vanlige leser. Boken er spennende, har mye action, og er vanskelig å legge fra seg.

Skredderberget har sagt i et intervju at han primært er opptatt av å underholde. Jeg vet ikke om jeg fester lit til den uttalelsen, for jeg opplever at han har et budskap utover det underholdningsmessige, og det er ikke vanskelig å se journalisten Skredderbergets penn skinne gjennom i boken.

Veldig mange av historiene i boken synes å ha sin inspirasjon fra aktuelle nyhetssaker de siste årene. Et godt eksempel på dette er den papirløse flyktningen fra Tsjetsjenia, hvis historie minner svært mye om Maria Amelie.Selve løsningen på krimgåten er også aktuell. Smertehimmel vil appellere til flere segmenter av lesere, men for de leserne som er opptatt av og oppdatert på nyhetsbildet og samfunnsforhold generelt, vil boken ha et ekstra lag.

Jeg kom mye mer under huden på Milo i denne boken, og jeg er blitt aldri så lite betatt av romanfiguren. Han er tiltrekkende, intelligent, og ikke minst så har han humor. Generelt er Skredderberget flink til å flette inn humor i boken for å lette tunge sekvenser, og han har mange skarpe replikker.

Et annet genialt trekk er katolske Milos mange skriftemål. Ikke bare sørger disse for at vi kommer mer under huden på Milo, men Skredderberget bruker også disse dialogene for å sette søkelys på bokens budskap og tema. Plottet i boken er komplekst. Det er mange løse tråder som ikke synes å ha noen sammenheng, men forfatteren vever dem sammen på elegant vis.

Smertehimmel tar opp flere dagsaktuelle temaer. Jakten på det perfekte, og hvor langt folk er villige til å gå for å nå sine mål. Aner vi et lite spark til de mange Birken – streberne her? Skredderbergets budskap er at av og til kan det lønne seg å sette egne behov til side for å tilfredsstille en større sammenheng.

Hvis jeg skal trekke frem noe jeg ikke var så fornøyd med, var det måten oppklaringen av saken blir presentert på. Det ble litt for mye amerikansk filmpreg over det, men alt i alt er dette blitt en knallsterk og spennende krim, som for øvrig har en av de mer originale biljaktscenene jeg har lest i en norsk krimthriller.

Asle Skredderberget har valgt å skrive krimthrillere fra et område hvor Tom Kristensen har vært nærmest enerådende i Norge. Det kan fort vise seg å være en svært lukrativ avgjørelse, for i Skredderberget har Kristensen fått en sterk utfordrer. Aner vi en ny Riverton – nominering i 2014?

Ååååhhhh, for en spennende og herlig bok! Dette var bra saker! Umulig å legge fra seg, måtte bare lese litt til hele tiden!

Det er tydelig at forfatterne er filmregissører, da korte kapitler og kjappe beskrivelser og handlinger gjør boka intens. Synes hele tiden jeg så filmen for meg inne i hodet mens jeg leste. Dette ødela ingenting for den flotte leseopplevelsen jeg har fått, så tusen takk herr og fru Börjlind! Skriv gjerne flere bøker, og det ganske raskt!

Politistudent Olivia, den hjemløse, luksusprostituerte, sexkjøpende politimenn, industrieiere, politikere høyt på strå, ekte kjærlighet, forsmådde fine fruer, gutteslåsskamper, uteliggere, forhenværende psykolog som må ha sin egen "hule", veldig mange å holde styr på. Allikevel følte jeg at jeg som leser klarte å holde oversikten, jeg ble passe kjent med de fleste, og jeg har veldig lyst til å bli enda bedre kjent med disse!

Nysgjerrigheten og den uredde og uerfarne stilen til politistudenten Olivia gjør dette til en herlig opplevelse, og hva andres kunnskap om Olivia selv bidrar også sterkt til en god handling. Den parallelle historien om mishandlingen av de hjemløse passer veldig godt sammen med hovedplottet, og beriker boka veldig synes jeg.

Så et sted at Börjlind blir sammenlignet med Kepler, og dette er en minst like herlig start på et fantastisk forfatterskap. Hvis disse to klarer å følge opp like godt som Kepler har gjort, lover dette meget godt for at vi også fremover har mye god svensk krim å glede oss til!

Takk for tips. Den har jeg lest og likt!

Jeg har akkurat sett den utrolig spennende filmen "Argo", og inspirert av den har jeg lyst til å lese spennende spionromaner fra Iran i tiden fra 1979 og frem til 2000-tallet. Er det noen som har gode tips? De trenger ikke å være på norsk, gjerne på engelsk.

Gledet meg veldig til å lese denne boka, forventningene var høye etter baksideomtaler og andre bokomtaler. Dessverre ble ikke forventningene innfridd til fulle, da jeg savnet både intensitet og litt mer action! Boka ble litt langdryg, og kunne med fordel vært kortet ned fra 400 til 300 sider.

Plottet var greit nok, og kunne sikkert blitt enda mer spennende med en litt mer intens skrivehånd. Jeg skal lese de neste av Wahlberg også, men etter erfaringen med denne boka, rykker ikke de fremover i køen.

Veldig bra krim! Enger har virkelig klart å lage en spennende og flott serie om journalisten Henning Juul.

Første boka var veldig preget av Juuls psykiske problemer etter brannen for to år siden, og i bok to jobbet han iherdig med å få ut av Tore Pulli hva han visste om brannen.

Nå i bok tre føler jeg at vi blir mye bedre kjent med Henning Juul selv, både gjennom søster og justisminister Trine Juul-Osmundsens problemer og alle tilbakeblikkene til deres barndom. I alle slike krimserier føler jeg at en viktig del av den totale historien er den parallelle historen til hovedpersonene. Det at Enger har bestemt seg for at vi i løpet av seks bøker om Henning skal få svar på gåten om brannen hvor sønnen Jonas døde, er et veldig bra element som vi stadig får mer og mer kunnskap om. Det hjelper for Henning sin del at han kommer seg videre selv også, at han føler han takler dette bedre.

De to første bøkene leste jeg som e-bøker på mobilen, og denne tredje hørte jeg som lydbok. Bra oppleser, men jeg kunne tenkt meg å lese bare litt fortere! Det var så spennende!

I og med at jeg ikke bor langt unna Jessheim selv, er det veldig artig å være kjent på de stedene som Enger omtaler i bøkene. Det blir så mye mer virkelig og reell handling for meg da.

Alt i alt en veldig god krim, med bra oppbygging, passe blanding av hovedhistorie og parallelle historier, ikke for lang bok, spennende plott. Gleder meg virkelig mye til de neste bøkene om Henning!

Den siste pilegrimen er en veldig god krimdebut som skiller seg ut fra andre bøker i samme sjanger.

(...) Den siste pilegrimen er en ambisiøs krimroman. I motsetning til flere krimromaner som har et mord med en påfølgende etterforskning og konklusjon, har Sveens debut også en innholdsrik historie som er plassert i fortiden. Jeg skal ikke røpe for mye for ikke å ødelegge handlingen for deg som ikke har lest, men stikkordene er nazister, spionasje og motstandsbevegelse. Sveen har blant annet basert boken på det virkelige dødsfallet til motstandsmannen Kai Holst.Det har lenge vært spekulert i om Holst tok sitt eget liv, eller om han faktisk ble drept. Den fortidige handlingen er så spennende og mangesidig at den alene kunne stått fint som spionroman. Sveen skriver med god selvtillit, og har et godt grep på historiske detaljer fra tiden før, under og etter krigen. Han har også en god penn generelt. Noen klisjeer er det her og der, i tillegg til enkelte gjentakelser i teksten, men ikke for mye at det skjemmer historien.

To av Sveens sterkeste sider som forfatter er oppbyggingen av historien og karakterene. Boken starter med at vi tas rett med til åstedet for drapet på motstandsmannen. Så pensles handlingen tilbake til 1945, før vi igjen befinner oss i nåtiden. Alterneringen mellom de ulike tidsperiodene skaper et driv i teksten, og ofte avsluttes et kapittel med en cliffhanger slik at man får følelsen av at man må lese videre for å få vite hva som skjer. Sveen er også god på å porsjonere ut ledetråder om drapet og menneskene i boken, og ofte byr han på overraskelser og vendepunkter i handlingen som jeg ikke så komme. Den siste pilegrimen er en tykk bok, på over 500 sider, men bokens oppbygging og tekstens driv gjør at det aldri blir kjedelig. De siste 200 sidene leste jeg ut på en kveld fordi jeg ikke klarte å legge boken fra meg.

Det er mange interessante og godt skapte karakterer i romanen. Hovedpersonen, Tommy Bergmann, skiller seg litt fra andre krimhelter. Da jeg først ble introdusert for ham, likte jeg ham ikke i det hele tatt. Bergmann har et brutt forhold bak seg, som følge av at han har slått kjæresten. I teksten legges det opp til at han har enkelte psykopatiske trekk. Det er et interessant grep av forfatteren å skape en usympatisk karakter, det kan fort føre til at leseren blir frastøtt og ender med å ikke like fortellingen i det hele tatt. I dette tilfellet synes jeg det fungerer godt, for utover i boken blir bildet av Bergmann mer nyansert og vi får små drypp rundt hvorfor han er blitt som han er. Det skaper nysgjerrighet hos leseren. Portrettet av Agnes Gerner er også veldig godt. Måten Sveen skildrer henne på, gjør at jeg som leser kom godt under huden på henne. Jeg kunne fint lest en bok som handlet bare om henne. For meg var hun romanens hovedperson.

Boken har flere temaer. Et av dem er kjærlighet og svik. Det handler også om valg, spesielt umulige valg. Et annet underliggende tema er forskjellen mellom rett eller galt, og hvor grensen mellom disse to størrelsene går, gjerne i sammenheng med nettopp valg. Hva sier de valgene man gjør om en som menneske? Hva er det egentlig som definerer en som person? Det handler også om å være kvinne i et mannsdominert miljø.

Den siste pilegrimen har, som nevnt, en veldig god oppbygging, men enkelte steder har Sveen tydd til litt lettvinte løsninger. Jeg opplevde det ikke som troverdig hvor fort Bergmann koblet funnet av beinrestene i Nordmarka med drapet på motstandsmannen. Han hopper litt for lett til konklusjoner.

Noe av det jeg liker best med å lese bøker, er å lese en virkelig god bok av en debutant, og vite at jeg har oppdaget en ny forfatter jeg gleder meg til å følge med på fremover. Slik føler jeg det med Gard Sveen og Den siste pilegrimen. Det blir veldig spennende å se hva Sveen kan komme med etter dette. Hvis du skal lese krim i påsken, bør du forsøke deg på denne. Romanen passer ekstra godt for deg som både liker spionthrillere og krim. Jeg håper også at det en gang i tiden blir snakk om en filmatisering av boken, for her har man mange ingredienser til å skape en veldig spennende film eller TV-serie.

Hentet fra bloggomtalen min her

Jeg lånte denne på biblioteket sist og gleder meg til å lese den!

Jeg har lest alle bøkene fra Adler-Olsen, og synes de har vært helt supre! Eneste unntak var bok nr 2, Fasandreperne, som var veldig dårlig oversatt. Tittelen i seg selv sier alt, det heter ikke "dreperne" på norsk!

Kvinnen i buret var spennende og med godt driv, det samme med Flaskepost fra P og Journal 64. Mye spenning også i Fasandreperne, men dårlig oversettelse ødelag mye for meg. Jeg hang meg opp i de små irriterende tingene...

Det er virkelig artig å bli kjent med Carl og avdeling Q.

Horst sin nye serie for barn er utrolig bra! Leste Operasjon mørkemann i dag for min niåring, og dette var spennende! Horst har klart å skrive på en slik måte at det ikke var vanskelige ord for barna, og det er bare å leve seg inn i handlingen for store og små.

Boka er passe lang, i underkant av 100 sider, noe som gjør den veldig overkommelig for barn som leser selv. Illustrasjonene er veldig fine, og supplerer teksten veldig fint. Kartet først og sist i boka er greit å slå opp på av og til for å se hvor handlingen utspiller seg.

Det er godt gjort av en forfatter å klare å skrive så utrolig godt både for voksne, ungdom og barn! Det står det stor respekt av! Selv om jeg ikke er i direkte målgruppen for barne- og ungdomsseriene til Horst, så har jeg stor glede av bøkene, både alene og sammen med ungene jeg leser for eller hører på lydbøkene med.

Utrolig avslutning av trilogien Traktaten! Hongset kan virkelig det han skriver om! Dette er spennende og herlig!

Som jeg har skrevet til de to første bøkene i trilogien, er det helt utrolig hvor slepphendte norske politikere er med de enorme mulighetene vi har fra Nordsjøen. Oljeselskapene styrer det meste, og påvirker politikerne slik at de får det som de vil. De bruker, ganske sikkert også i virkeligheten, både lovlige og mindre lovlige midler. I og med at det er pengene som rår, settes alle virkemidler inn for at løsningene skal bli best mulig for oljeselskapene, ikke minst de utenlandske.

Norge har vært veldig heldig med grenselinjen i Nordsjøen, og det gir oss store muligheter. Det er veldig synd at vi ikke utnytter dette godt nok. Stortinget har enda ikke kommet med gassmeldingen, som de selv bestilte for mange år siden. Tre fire statsråder har kommet og gått, uten at noe skjer. Ola Borten Moe, som var med og bestilte dette for mange år siden, er nå den sittende ministeren med ansvaret for dette, men arbeidet med meldingen er fortsatt ikke kommet i gang! Utrolig!

Norges olje- og gasseventyr er spennende lesning, og veldig interessant. Det er flere forfattere som har skrevet krim- og spenningsromaner fra dette området, og det er helt klart at det har skjedd mye opp igjennom årene som ikke burde skjedd. Hongset beskriver dette veldig bra, og klarer å lage flotte spenningsbøker om dette, med både virkelige og oppdiktede personer. En herlig blanding, som virkelig gjør at jeg tror det kan ha skjedd på denne måten.

Det er ikke så mange som følger disse tre bøkene fra Hongset, og de aner ikke hva de går glipp av! Dette er virkelig noe å få med seg for alle som liker krim og spenning, og som synes det er spennende med Norges olje- og gassaventyr.

Bøkene er vanskelig å legge i fra seg, og må nesten leses i ett fra perm til perm. Det er veldig viktig, synes jeg, at disse tre bøkene leses i kronologisk rekkefølge. Skal en forstå alt i den siste boka, må en ha med seg historikken fra de to første. Alt henger sammen, og det er egentlig en sammenhengende historie.

Fortsatt god og stødig klassisk krim fra Lahlum! Allikevel føler jeg at jeg datt litt av under denne lydboka, og følte ikke den samme intensiteten og nysgjerrigheten og konsentrasjonen som de tre første bøkene. Vet ikke om det blir for likt til at det blir spennende? Ankepunktene mine fra bok 2 og 3, det at Patricia alltid har løsningen på mordene, og at K2 alltid må til henne for å få hjelp til å komme til bunns i mysteriene, irriterer meg veldig. Og hvorfor er alltid KK2 alene om å løse disse mysteriene? Var det ikke teamarbeid i politiet den gangen, i 1971, slik det er i dag? Ikke vet jeg, men jeg forstår jo K2's behov for å diskutere sakene med noen. Slik er det jo i teamarbeid også.

Lahlum er fortsatt veldig flink til å få meg i rett tidsånd, dvs sette meg tilbake til riktig tidsperiode. Jeg føler virkelig at jeg er i 1971 (selv om jeg bare var tre år....), og merker ikke noe til om det er noen feil i tidsplasseringen. Fungerer veldig fint!

I og med at jeg har blitt litt "lei", venter jeg ikke så veldig på neste bok. Allikevel må jeg jo lese/høre den, da avslutningen på denne ga meg visse ubesvarte spørsmål som jeg helt klart må få svarene på!

Enda en herlig bok av Paasilinna! Han skriver så enkelt og lett, at det er en fryd å lese bøkene hans. Jeg humret mye underveis i denne boka også, det er mange artige utsagn og handlinger av hovedpersonene. Ca 200 sider er akkurat passe for denne type bok, hadde den vært lenger, ville den antagelig ikke vært så morsom.

Paasilinna får det til å virke så sannsynlig at en fattig oppfinner som sprenger verkstedet sitt til himmels ender opp som verdens rikeste mann, og som i tillegg får sitt høyeste ønske oppfylt. Artige og originale hovedpersoner (og bipersoner) som virkelig underholder meg!

Det er synd at bøkene hans har blitt oversatt så sent til norsk. Denne boka kom i 1995, og batterier og elektriske biler var på et annet utviklingsstadie da i forhold til nå.

Anbefales til elskere av morsomme bøker, som vil ha en herlig lesestund (som ikke varer for lenge), som vil oppleve hvor raskt et menneskes tilværelse kan snus på hodet. Sammenligner denne boka litt med En lykkelig mann, hvor en person tilslutt tok over en hel by. Utrolig enkelt og snedig!

En veldig god oppfølger av Skinndød. Leste også denne som e-bok på mobilen, og det fungerer veldig fint!

Liker Henning Juul bare bedre og bedre, og ser virkelig frem til de fire neste bøkene! Bok 3, Blodtåke, er klar som lydbok nå, og jeg starter på den i morgen. Juul er en fin fyr, som jeg føler veldig med, og som jeg ser kan være virkelig. Han sliter fortsatt etter tapet av Jonas, men det virker som at han klarer å holde det litt mer under kontroll nå i forhold til den første boka. Juul får stadig nye opplysninger om brannen og andre forhold rundt den, og jobber for å kunne komme frem til en løsning.

Boka er rolig, men handlingsspekket. Ikke så veldig hesblesende, men passe tempo. Passet ihvertfall veldig fint for meg å lese innimellom på mobilen når jeg ikke hadde andre bøker tilgjengelig. Jeg brukte derfor lang tid på denne, og mulig det er derfor jeg ikke føler den er så intensiv. Allikevel er det god fart i handlinga, og Juul jobber både med utfordringene via jobb og sin private etterforskning av brannen.

Jeg liker veldig godt krimbøker der hovedpersonen er noe annet enn en ordinær detektiv eller politi, og rettsantroprologer, rettsmedisinere og andre likesinnede er en spennende innfallsvinkel! Dette gjorde at jeg hadde store forventninger til denne boka, og sammenlignet den på forhånd med Corpus delicti av Elias Palm. Forventningene ble ikke innfridd på samme måten som Palms bok, da denne ble mer langtekkelig. Lite intensitet som gjorde at jeg ofte la fra meg boka, og ikke gadd å lese noen sider ekstra. Samtidig liker jeg hovedpersonen Linnea godt, hun virker som et sympatisk og fint menneske, og hun vil finne ut av ting!

Alt i alt en god krim, som jeg er glad jeg leste, men som allikevel skuffet meg litt. Jeg er nok litt bortskjemt etter akkurat å ha lest Hvit panter av Wiik, Et offer til Molok av Åsa Larsson, de to første til Thomas Enger, Stormen av Frode Granhus, de tre bøkene til Christina Olsson, En god sak av Mehlum og Død i hver dråpe av Anny Koksæther. Det er så mye god krim og spenning, og da blir lista veldig høy for meg når det gjelder forventningene til nye forfattere. Det har nok dessverre påvirket meg veldig i bedømmelsen av denne boka til Bødker og Bruun.

Anbefales allikevel til alle elskere av god krim!

Herlig roman, som er både trist og veldig glad! For det første så var det noe fascinerende med de veldig lange setningene, bare avbrutt av og til med komma. Det ble noe intenst og levende når jeg leste.

Videre var boka veldig god på beskrivelsene til hovedpersonen, helt i fra sitt totalt ensomme liv, og til hans elleveårige sønn kom inn i livet hans. Hvordan han endret tenkemåte, oppførsel, følelser og alt, helt ubevisst.

Boka var kort, bare drøyt 100 sider, og jeg ble ferdig på to korte kvelder. Det bidrar også til en litt mer intens følelse av handlinga. Veldig artig å bli kjent med hovedpersonen og sønnen, og samtidig se hvordan hovedpersonen bli mer kjent med seg selv. Han oppdager stadig nye ting fra sin egen barndom og historie som gjør at han blir mer trygg på seg selv, og som forklarer mye om hvorfor ting er som de er.

Anbefales absolutt til alle som er glade i korte bøker, glade historier, litt tristhet, familie, og en god lesestund!

Den glimtet jo til av og til og var til tider bra, men det var så mye tomt fyll at jeg ikke orket mer... Fant ut at det var for mange bøker som sto i kø for å bli lest... :)

Her er en link til en svensk blogg som beskriver veldig godt hva jeg selv mener om boka og forfatteren!

Svensk blogg

Øystein Wiiks bøker bare må høres! Han leser bøkene selv, og dette er ikke bare opplesing! Han er en flott skuespiller, han synger, og han gjør så jeg er med i handlinga. En stor lytteropplevelse!

Denne tredje boka fortsetter på den gode forfatterjobben Wiik har gjort tidligere, og forventningene mine (som var skyhøye), ble innfridd! Det er spenning, mange fine parallelle historier, veldig bra opplesning, god oppbygging av spenninga, få dødpunkter, og en intens og spennende slutt!

Jeg har litt problem med å se hva Tom Hartmann kan komme borti neste gang! Det blir vanskelig å overgå disse tre bøkene! Håper Wiik klarer å holde seg relativt nøkternt med de neste bøkene (som jeg virkelig håper kommer), slik at det ikke blir for urealistisk handling. Internasjonal terror på oljetankere, store kjøttetende øgler, hva kan overgå dette?

Privatlivet til Tom og Katrine er også artig å følge med på, og det beskrives godt i bøkene. Det er også mye vittig underveis, og mange ganger bryter jeg ut i latter når jeg sitter i bilen og hører på Wiik! Det vittige har helt klart noe med Wiiks fremførelse å gjøre også, det bare er så bra!

Igjen, dette er en stor lytteropplevelse, og det er vanskelig å komme i gang med noe annet etter å ha avsluttet en av Wiiks bøker. Det blir et tomrom en stund.