Bokelskere.no

— Så langt er det kommet med oss. . . Aldri har vel anstendige mennesker behøvd å drive med politikk . .

Mareritt våkner man av, men ikke virkeligheten. Ingen våkner opp av virkeligheten.

Jeg reiste til Vietnam med en hemmelig fantasi om at jeg skulle dø der, så jeg slapp å hanskes med tilværelsens slit og gjenvordigheter. Men å dø er mye vanskeligere enn å fortsette å leve.

Carmen Morales bodde fire år i Mexico by. De to første var ensomheten og nøden så stor at hun fikk sans for lesning, noe hun aldri hadde trodd var mulig.

Ho ville ikke ha levd livet sitt omigjen, det ville ho ikke. Men ho ville heller ikke ha byttet det bort. Ikke for alt i verden.

Vi enes tyst - av det vi eide før:
Og hvad vi føler nu, er selv lik minner.
Halvt ligner det et liv som i oss dør,
Halvt ett som vokser fra oss og forsvinner.

Og jeg hadde aldri sett faren min så sint som da jeg kom hjem aleine den vinterkvelden med skøytene i den ene votten og gråten i den andre.

Når man bor sammen med voksne, bor man sammen med skallene av de gamle, fortapte livene deres. Som slangeskinn eller gresshoppeskall under føttene. En illusjon mellom dere du ikke må la dem få vite om.

Likevel var ingenting enkelt. Han ville ikke leve. Men han visste ikke om han ville dø av den grunn. Håpet hadde bare forsvunnet. Bare skammen var igjen, og det hamrende sinnet som ikke lenger var annet enn en imploderende kraft, et sverd som ble vendt innover, og han orket ikke mer. Han holdt det ikke ut.

Johannes Forsell løp så det dunket i tinningene, og i tankene hans drønnet et helt liv. Men ingenting av det – ikke engang de lykkeligste stundene – bar med seg den minste strime av lys. Han forsøkte å tenke på Becka og sønnene. Men det eneste som dukket opp hos ham, var skuffelsen og skammen i øynene deres, og da han langt borte, som fra en annen verden, hørte fuglene, fremsto de som uforståelige for ham. Hvordan kunne noen synge eller ha lyst til å leve?

Jeg skal smøre linjene utover
som ei due under varebilhjulet

and John introduced him, I thought I never saw anybody so handsome before.” Here Catherine secretly acknowledged the power of love; for, though exceedingly fond of her brother, and partial to all his endowments, she had never in her life thought him handsome.

and if a rainy morning deprived them of other enjoyments, they were still resolute in meeting in defiance of wet and dirt, and shut themselves up, to read novels together.

Compliments on good looks now passed; and, after observing how time had slipped away since they were last together, how little they had thought of meeting in Bath, and what a pleasure it was to see an old friend, they proceeded to make inquiries and give intelligence as to their families, sisters, and cousins, talking both together, far more ready to give than to receive information, and each hearing very little of what the other said.