Bokelskere.no

Ungdommen, det er når Gud mopper gulvet med deg.

Hele livet var ikke mer verdt enn en klype sand klemt fast i en hånd. Det var tilstrekkelig bare å strekke ut fingrene, og intet ville bli tilbake.

Når skal det komme en ny slekt som forstår betydningen av likhet, en slekt av gartnere og forstmenn som kan felle de store trærne som skygger for alle de mindre, og som kan fjerne villskudene fra kunnskapens tre.

Hver time på dagen kvitter verden seg med tusenvis av tåper. Tenk på, har du tenkt på hvor mye lagret dumhet som forsvinner i løpet av et døgn? Alle hjernene som slutter å fungere, for det er jo der dumheten sitter. Men så blir det likevel så mye igjen, fordi noen har skrevet den ned i bøker, og sånn holdes den i live, så lenge det finnes folk som leser romaner vil det finnes mye dumhet, visse romaner, de det er flest av.

Så lukker vi deg i vårt hjerte inn og gjemmer deg innerst inne. Der skal du fredfullt få bo i vårt sinn, som et kjært og dyrebart minne.

Vint was an excellent craftsman, however, and could get all the portrait work he desired—more, in fact, than he wanted to paint. He needed the money he made from portraits to be able to work on the abstracts he preferred to paint. But because he hated to do portraits, he also hated the people who sat for them and provided him with large sums for flattering likenesses. He got “revenge” on the sitters by painting a fly on them.

— Så langt er det kommet med oss. . . Aldri har vel anstendige mennesker behøvd å drive med politikk . .

Mareritt våkner man av, men ikke virkeligheten. Ingen våkner opp av virkeligheten.

Jeg reiste til Vietnam med en hemmelig fantasi om at jeg skulle dø der, så jeg slapp å hanskes med tilværelsens slit og gjenvordigheter. Men å dø er mye vanskeligere enn å fortsette å leve.

Carmen Morales bodde fire år i Mexico by. De to første var ensomheten og nøden så stor at hun fikk sans for lesning, noe hun aldri hadde trodd var mulig.

Ho ville ikke ha levd livet sitt omigjen, det ville ho ikke. Men ho ville heller ikke ha byttet det bort. Ikke for alt i verden.

Vi enes tyst - av det vi eide før:
Og hvad vi føler nu, er selv lik minner.
Halvt ligner det et liv som i oss dør,
Halvt ett som vokser fra oss og forsvinner.

Og jeg hadde aldri sett faren min så sint som da jeg kom hjem aleine den vinterkvelden med skøytene i den ene votten og gråten i den andre.

Når man bor sammen med voksne, bor man sammen med skallene av de gamle, fortapte livene deres. Som slangeskinn eller gresshoppeskall under føttene. En illusjon mellom dere du ikke må la dem få vite om.