Bokelskere.no

Det var normalt da jeg var tenåring, men nå er det utenkelig.

Naked Lunch kommer høyt opp på lista.

Jeg har generelt et veldig u-approachable ansikt, jeg ser jo alltid sur/sint ut. I hvertfall alvorlig. Så jeg ser vel for det meste sånn ut når jeg leser, men det kommer jo ann på boken. Av og til tror jeg at jeg sperrer øynene opp i forferdelse, eller jeg må smile, av og til bryter jeg ut i en en kort latter.

Det er som om alle de tre store forlagene må gi ut sin "sånn type bok" hver. Fra før av i år har jeg lest Heidi Lindes Nu, jävlar på Gyldendal og Ingrid Arvolas Grisehjerter på Cappelen Damm. Nå har jeg altså også lest Aschehougs sin, Anfall. Alle disse tre handler om etablerte kvinner med barn som i grunnen er ganske miserable på livet og mannen de giftet seg og fikk barn med. Et kjedelig emne allerede midtveis inn i den første av jeg leste av disse, og i hvertfall Anfall. Kjedelig og uorigunal. Hvis du først skal lese en av disse, så les Grisehjerter, for den handler ikke bare om en småbarnsmor som er utro mot ektemannen, men også om flere karakterer som er ganske interessante, og dessuten er den ikke like alvorlig i sin fremstilling av denne nyetablerte kvinnen som Anfall er. Anfall tar dette emnet så alvorlig at det blir for overdrevent, det er som second thoughts i et ekteskap er noe mye mer alvorlig enn det egentlig er, og jeg kan ikke la være å tenke at dette er så jævla i-landsproblem at det er helt latterlig. Å, ingenting er mer irrterende en 30+ år gamle vellykde damer som syter. Herregud, som jeg hater dem. Ingrid Arvola derimot, tar temaet lettere og med humor, der blir det mer jaja, dette er ikke livets undergang - og så ler vi litt.

En dag dør man foreldrene sitter på gulvet og leser dagbøkene

Denne boka er delt opp i to deler, hvor den ene handler om et band i Norge. Den andre halvdelen handler om terrorister i Chile. Og i Sverige. Ikke bare spenner den over forskjellige land, men også over flere generasjoner og veldig mange mennesker, jeg blir lettere imponert over alle disse forskjellige historiene PCA skriver inn i én bok. Og så er det så mye fint og/eller smart, og endelig tror jeg at jeg har fått snøring på Chiles 9/11 - et puslespill jeg, hver gang etter å ha lært om denne historisk hendelsen, alltid glemmer. (Det kanhende det ikke engang er st særlig til puslespill, bare jeg som aldri klarer å strukturere historisk hendelser.)

Jeg er på Stormfulle høyder.

Ikke lese under semesteret? Det blir jo store deler av året uten lesning! Men nå ja, jeg har ikke lest særlig mye skjønnlitteratur selv den siste måneden, etter at jeg begynte på dette studiet. Heldigvis studerer jeg litteraturvitenskap, så jeg får nå lest noe skjønnlitteratur likevel, men ikke sånn som jeg velger selv.

Hei, hei! Ja, jeg skriver tekster, litt her og der, mest på bloggen av det som er ute i verden - ennå.

Jeg er enig, jeg, en god tekst kan være i Cupido, leste du det jeg skrev om '100 tak...'? Jeg mente jo da at hvis man ville lese noe om dette temaet så burde man heller lese Cupido enn nettopp denne boka.

Joda, jeg vet jo at billedlige kunstnere også hadde sin tid på 1920. Jeg vet jo at Dalí og Picasso hang med Hemingway og Fitzgerald i Paris. Blant andre. ;)

Å? Stadig vekk skriver litteraturmagasinene om Tove Jansson og mummitrollene, så jeg har ikke inntrykk av at det er undervurdert.

Leste en bokanmeldelse av denne for lenge siden, og så festet boka seg bak øret og jeg så den tilfeldig på biblioteket og lånte den, uviss om at jeg hadde tatt med meg en lang versjon av en novelle i Aktuell rapport med meg hjem. Les heller Cupido enn dette mølet her.

Jeg elsker å gå. Jeg går og går og går og går. Derfor begynte jeg på denne. Denne pretensiøse og machosistiske boken som snurrer rundt på myten om at en flaske whisky og to tjuepakninger sigg om dagen må til for å kunne kalle seg kunstner. Det er så 1920. Alle vet jo at dagens poeter står opp klokken 6 om morgenen for å ta seg en joggings før de går på lesesalen/kontoret med pc-ene sine.

Akkurat som med Hender og hukommelse, som jeg også leste i august, får jeg heller ikke av denne den samme følelsen som f.eks. 23 dikt om kvinner og menn og en desperat forklaring, som jeg alltid ønsker meg før jeg begynner på en diktbok av Nils-Øivind Haagensen fordi den er helt nydelig og jeg elsker den, så jeg må innrømme jeg ble litt skuffet. Jeg må kanskje heller bare lese nettopp 23 dikt om kvinner og menn og en desperat forklaring på nytt igjen.

Husker at ei av venninnene mine på folkehøyskolen hadde denne på pulten sin, alltid. Hver gang jeg var på besøk på rommet hennes lå den der, og en gang sa hun at den måtte jeg lese, men jeg var ganske uinteressert for dette var det ene året av livet mitt hvor jeg knapt leste bøker, tro det eller ei. Men anyways, nå har jeg lest den og det var... ikke noe for meg. (Men jeg vil jo så gjerne like Vigdis Hjorth, for jeg elsker jo Jørgen+Anne er sant!)

Jeg synes alt som skjer hos Arto er usannsynlig, helt fra starten av. Det er på en måte befriende. Men man må liksom være klar for å lese det.

En diktbok med mange referanser til populærkulturen. Akkurat som i hans forrige diktbok Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det, som jeg forresten likte bedre (og ikke bare det, jeg likte den veldig godt!). Aaliyah er for tett innpå, for lik. Her er utdrag:

jeg vurderer å si noe fordi jeg aldri sier noe

hater alle meg fordi jeg aldri sier noe

og no one belongs here more than yotube, som er tittel på et av diktene, og: vurderte å kalle meg poet

akkurat som svarte bruker n-ordet