Bokelskere.no

Hvordan samle kokosnøtter av Rudolf Ahrnstein. Men nei, til alvoret! – Jeg ville nok tatt med meg tre bøker, et triumvat, av Faust, Don Quijote og Moby Dick. La meg være sann mot meg selv og inkludere Werther også, og kanskje Markens grøde. Dette utvalget gjelder ihvertfall hvis vi ikke anser "Samlede verker" for én bok.

Du er nok ikke alene. For min egen del har jeg imidlertid aldri kost meg like mye med en bok som med denne, og aldri hatt like store problemer med å ta opp en annen i etterkant - det var ikke noe som kunne erstatte den. Det eneste jeg kan si imot den er at den har gjort meg bortskjemt.

Som følge av en noe intensiv lesning av Nietzsche igår kveld føler jeg meg nesten forledet til å bjeffe "Still dem mot en vegg og ...". Men han omtaler vel den tyske idealismen, som han anklaget for å være virkelighetsfjern, moraliserende og menneskevond, den samme idealismen han mente hadde skyld i den tyske nasjonalismen, "denne mest naturfiendtlige sykdom og ufornuft som finnes [...] denne névrose nationale, som Europa er syk av,".

For min egen del vil jeg bruke en slik side til å holde oversikt over og organisere de filmene jeg har sett, og kanskje støte på filmer jeg nødig ville ha funnet hvis ikke. Diskusjoner gjør seg nok best på IMDb ja, i det minste utenfor mainstreamen.

Jeg må protestere en smule. Denne veien som ikke fører noe sted er ikke en enkel vei å gå. Disse enhjørningene er sålene som gjør det litt lettere å trø den. ;-)

Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet denne gangen (skjønt hvor interessant emnet er!), da det allerede er sent på kvelden for den undertegnede student og, hva mer, så mye allerede er bragt opp i denne diskusjonen.

Årsaken til at Brutus undervurderer Anthony – nei vent, jeg vil ikke si undervurdere. Årsaken til at Brutus feilbedømmer Anthony er, slik jeg ser det, fordi han betrakter ham (og antakelig riktig) som enfoldig, som en soldat, en svirebror med enkle lyster. La meg nå poengtere at jeg med enfoldig ikke mener at han mangler vett. Feilbedømmelsen til Brutus er at han tror dette enfoldet er ufarlig; dessverre for Brutus er kanskje enfoldet nettopp det som ansporer Anthony til kompromissløs hevn, det som gjør at Anthony ikke handlingslammes av sorg men tvert imot ikke vil sove før jorden damper av konspiratørenes blod. Kanskje Brutus undervurderte hengivenheten i Anthonys vennskap overfor Cæsar, ja, for vi kan tenke oss Brutus' ord i dette øyeblikk: "Hvordan kan vel en skjeggete, utuktig soldat og såkalt romer nære et vennskap for Cæsar som overgår mitt eget, ja, når jeg, den edle Brutus, kan ofre vennskapet for Republikkens ve og vel, da vil neppe slik en rabagast ha sterk nok troskap til å ta seg nær av mordet". For Anthony kommer dog vennskap før Republikken – hva er vel den for noe? jo, bare en idé – og vi kan tenke oss at han ville fulgt Cæsar ned til Tartarus eller Elyssium eller hvor hen han nå ville havnet.

Anthony begjærer ikke makt; først og fremst vil han, som du skriver, hindre at konspiratørene får makten, og Anthony bryr seg trolig ikke om politikk, men kjenner dog til det vidgjetne ordspråket at den som kontrollerer pleben kontrollerer Roma. Men det er kanskje en større ambivalens i ham enn det jeg her skildrer. Ja, trolig endrer han seg ut i stykket: den Anthony jeg her prøver å skildre er imidlertid den forut for Cæsars død og i det nære kjølvannet etter denne hendelsen. Kanskje blir han senere, som en slags Jeppe på Bjerget, grådig når all makt brått lander på fanget hans. Jeg må likevel mene det er hevnen som leder ham gjennom stykket, dét og en generell blodtørst; hans virkelige ambisjoner er kun å se konspiratørenes hoder der de hører hjemme, på påler. Når han under talen snur seg vekk fra publikum og tar pause, er ikke dette vendepunktet (slik jeg ser det) hvor han går fra sorg til politisk streben, men snarere et punkt hvor han erkjenner at hevnen er innen rekkevidde, at han kan erverve seg den nødvendige makt til å kaste Cæsars banemenn ned fra sine troner.

Jeg tror Anthony er oppriktig når han kaller Brutus den beste romer, hva har han å vinne på det, taler han ikke til bare seg selv og Octavian i denne scenen? Og kanskje er det et selvrefleksivt øyeblikk hvor han ser hva han selv har blitt og hva Roma kunne vært hvis flere hadde vært som Brutus og færre som Cassius. Eller, som jeg tror er mest sannsynlig, han ser en flik av seg selv i Brutus: en mangel på korrupsjon. Jeg skrev i et tidligere innlegg at Brutus var for mye helt for sitt eget beste, og med det mente jeg: en naiv korsfarer uten sverdarm, en mann blindet av sine idealer. Kanskje ville det vært mer fred i Roma hadde flere vært som ham.

Jeg skal ikke forenkle talen til Anthony, nei aldeles ikke, den blir endog – har jeg hørt – analysert av retorikere den dag i dag, på universitetet; og med denne forsiktige introduksjonen kan jeg si at Anthony i sin tale taler enkelt (skjønt talen i seg selv overhode ikke er enkel!), det er her dens brillians ligger, i motsetning til Brutus som taler for vanskelig og lite jordnært til at folk forstår, Anthony gir av seg selv og han gir til folket. Talen rommer vekselsvis sorg, vrede, spott og ironi, en titanisk spennvidde! og alle disse følelsene og uttrykkene holder seg på et nivå som slår gnister i tilhørerne. Mannen taler ikke om prinsipper, om Republikken – han taler om sin gode venn. Og som jeg skrev i en tidligere tråd, selv om de følelsene Anthony gyter i denne talen nok er fullstendig oppriktige, synes det meg som om han innimellom morer seg med all ironien i sine ord, f.eks. "I fear I wrong the honourable men". Jeg ler i det minste hjertelig! særlig når han sier "I am no orator". Sleip? Nja ... Retorikk? Ja!

Jeg er enig og har alltid vært det, at hovedaktørene i stykket er Brutus og Anthony, disse to motsetningene, disse to evige motsetningene endog, om enn motsetninger på samme måte som Don Quijote og Sancho Panza – vidt forskjellige, men med noe felles, noe lite men såre betydningsfullt. Men ingen av dem har større vekt enn den andre, den ene forutsetter den andre, så og si. Kanskje vil det være for drøyt å kalle dem binære, men ikke helt. De er forøvrig også motsetninger med henholdsvis Cassius og Octavian, to gjennomsyrede politikere. Jeg mener ihvertfall at stykket ikke kan hete noe slikt som The Tragedy of Brutus eller [...] Anthony, nei, det de har til felles er sitt dype vennskap til Julius Cæsar, et vennskap den ene forsaker og den andre beholder selv etter vennens død, og derfor heter nok stykket Julius Caesar, da alt som foregår kretser rundt denne kjempen.

Nei akk, jeg klarte nok ikke å begrense meg likevel. Når først slusen er åpnet . . .

I det siste har jeg sviktet i å lese fantasy, men snarere enn en mangel på tillit overfor sjangeren er det hvor fryktelig svære fantasybøker gjerne er som har skremt meg bort. Skal man lese en fantasy-serie man har fått anbefalt av en kamerat eller skal man lese Hamsuns samlede verker, hvis man må velge pga. mangel på tid, da sidetallet er det samme? Hos Hamsun vet jeg i det minste hva jeg går til, jeg vet jeg får det jeg søker; mangfoldet i fantasy er jo så stort at det er vanskelig å skille klinten fra hveten, eller snarere, det er vanskelig å finne hveten som er druknet under havet av klint.

Jeg har i senere tid blitt veldig hengiven overfor Star Trek - The Next Generation og forbauses nå når jeg minnes alt det nedlatende jeg hadde hørt om denne serien tidligere og som fikk meg til å fnyse hver gang jeg hørte kjenningsmelodien. Jeg vil velge å kalle disse nedlatende synspunktene for fordommer, da de ikke stemte overens med det faktiske. Hvor stammer så fordommene fra? Som du skildrer, kulturen på dette området "domineres av kvakksalvere og sjarlataner", etterapere og folk som forstår dette markedets potensiale. Kanskje er det en slags forsvarsmekanisme som får oss til å generalisere, med en viss rett. Drager, enhjørninger og profetier har jeg fått en slags indre alarmklokke mot. For ikke å nevne vampyrer!

Hvor mye The Next Generation har å si om fremtiden, skjønt det er science fiction, er ikke interessant, slik jeg ser det; men spillerommet sjangeren tilbyr, hvor enorm denne er og hvor mye frihet den gir, og hvordan serien klarer å utnytte dette, det er her dens styrke ligger. I mer eller mindre hver episode stilles kaptein Jean-Luc Picard overfor et moralsk dilemma han må løse, viss svar vil gjelde både i fremtiden, fortiden og i nuet: svarene hans er universelle (for å bruke ditt ord), i det minste for det vi anser som menneskelig. Picard er på sett og vis et talerør for den menneskelige fornuft, og på denne måten kan det være både fascinerende og en klype urovekkende å se likhetene og forskjellene mellom ham og de idealene som spilles i vår egen samtid, ev. hvor langt vi har fjernet oss fra en slik fornuft. Det er en glimrende episode i denne forbindelse som faktisk ligger ute på YouTube, kalt "The Drumhead", som mange har trukket paralleller fra til bl.a. Bush-regjeringen.

For mange forfattere kan vel dessverre den friheten disse to sjangrene gir – både tematisk og på et mer konkret nivå – bli et for stort vakuum for kreativiteten, slik at man 'tvinges' til å hente fra andre, og med hente mener jeg naturligvis kopiere tidligere suksesser: i dette vakuumet er det imidlertid enormt potensiale for litteraturen, dvs. litteraturen som kunst, hvis man klarer å utnytte det. Noen har fått det til.

Tolkien må da sannelig regnes som fantasyens Homer... eller ... kanskje Homer selv burde hatt denne tittelen? Kan vi ta oss den frihet å trekke sjangerens historie så langt tilbake, ja, til hele verdenshistoriens rot?