Bokelskere.no

Hvis du likte denne vil du kanskje også like:

Ser ut til at vi har en ganske lik opplevelse av denne boka!
Til det siste spørsmålet ditt er jeg litt usikker. Jeg ble frista av å lese den, men kan godt være jeg er litt sær på hva jeg velger og at mange helst unngår det..

Flott og utdypende innlegg!
Nei, vi får vel ingen forklaring på hvorfor Bjørndal-folket er harde og inneslutta. Jeg ser vel for meg at andre i bygda også er det pga tiden de levde i og strevet det var med å brødfø familien. Samtidig får man gjennom teksten inntrykk av at de på Bjørndal kanskje er litt ekstra «harde». Likevel er inntrykket at de er ganske mjuke inni. Kanskje det var det disse kvinnene som kom dit så.

Er det flere som har lytta til Henrettelsespodden? Gjennom historiene der, lærer man også mye om den tiden de levde i på 1700-1800- tallet. Og mye tyder på at det var harde tider. Lite mat, kaldt på vintrene, fattigslige hjem, lopper og lus.. Mye drikking og støtt og stadig knivdrap eller slossing som endte med døden.
Kan være Gulbranssen var ganske treffende, selv om dette muligens ikke var det han ønsket å oppnå å formidle med denne boka.

Ut fra det du skriver så er det bylivet og utviklingen i samfunnet det er en «hyllest» til, er det det du tenker? Kan i grunn se hva du mener med det, sjøl om jeg ikke tenkte det underveis i lesinga. Boka er forsåvidt skrevet slik at man stort sett får positivt inntrykk av byen, men jeg var nok litt for oppslukt i beskrivelsene av bygda og naturen til at jeg tenkte over det.
Kan det være at disse på bygda er så innesluttede fordi de lever et hardt liv? Vil tro livet på den tia bar preg av hardt arbeid fra morgen til kveld for å sikre seg mat og ved og vedlikehold av gårdsdrift og jord generelt. Positive skildringer av kvinner fra byen ja! De kommer og piffer opp på gården og i livet til disse karene.

Det handler nok ofte om smak og behag når man skal diskutere en bok. Jeg for min del er ikke veldog glad i feelgood-bøker. Denne boka handler også mye om kjærlighet, men jeg det er ikke det det er mest av. Jeg har nok veldig sansen for historiske fortellinger, og gjerne med en dæsj melankoli.

Jeg synes tekstene hans og skrivemåten er gjenkjennbart, også i de bøkene som ikke tilhører serien. Selve serien er god gjennom alle bøkene. Det er spennende og det skjer ting! Men det er vel som med mange serier, at bok 1 er best. Jeg tenker det er noe med at da er det nytt og man oppdager noe bra. Jeg tenker i alle fall at det derfor første bok får det ekstra poenget. Men alle 4 bøkene oppleves som bra altså!

HUSET
Eg bur på overtid på ein vindfull leigehybel. Eg forstår ikkje kvifor ingen har hive meg ut for lengst, det er eit hybelhus som er til for studentar. Og student har eg ikkje vore på fleire år. Det hender eg får spørsmålet Har ikkje du budd her veldig lenge? Då har eg alltid lyst til å svare Har ikkje du hatt det fjeset der veldig lenge? Huset er gamalt, men ikkje spesielt ærverdig. Av og til kan eg kjenne på eit slags sus av historie gjennpm gangane, men ikkje som nokon nobel vind gjennom veldige eikekroner, det er meir som eit rall frå ein lungesjuk gamling. Ein plakett bortpå ein nærliggande mur påstår at gata huset ligg i, er landets eldste, og at ho utgjorde det gamle horestrøket. Eg ser for meg at huset var fylt opp med handlekraftige horer i hansatida.

Håpet og festen av Kjersti Rorgemoen

Denne hælja leser jeg Danelovs land av Bjørn Andreas Bull- Hansen. Dette er fjerde bok i Jomsviking-serien, og pr nå aner jeg ikke om det også er den siste?
Denne forfatteren er blitt en favoritt og jeg har lest mange bøker av han de siste par årene. Det var første boka i Jomsviking-serien som gjorde at jeg oppdaga forfatterskapet.
God temperatur har gjort at jeg har fått lest både ute og inne denne hælja. Kan anbefale denne serien videre!

Jeg setter stor pris på denne samlesingen. Leser mye og ofte også de som ikke kommer på 1.plass. Problemet er da at om de titlene blir tatt med i ny avstemming, er de allerede lest :), hvilket var tilfellet nå med Bakom synger skogene.
Men vil gjerne at tilbudet fortsetter. Har ikke alltid noe godt forslag til ny bok og heller ikke alltid noe vettugt å kommentere.

Men er det ikke forelskelse og slekters gang som er selve livet og dermed også et tema som er naturlig å skrive om?

Jeg syns den var kjempebra! Ble en favorittbok! Den er ganske svulstig i måten ting beskrives, men jeg lot meg falle for det. Jeg har beskrevet hvorfor, i egen kommentar. Hva legger du i platt? Tenker du at den er intetsigende på et vis?

Er langt på vei enig i dette. Jeg synes den beste delen av boken er naturskildringene i begynnelsen. Litt skuffet over karakterene og plottet. Hadde hørt så mye positivt om denne trilogien at jeg ventet meg noe på samme nivå som Kristin Lavransdatter. Er også enig med Tuhamre at skrivestilen virker unødvendig gammeldags. Utgivelsesåret er 1933, samme år utkom for øvrig En flyktning krysser sitt spor (annen sjanger, men med et helt annet språk).

Lest ferdig!
Denne boka gikk rett inn som en favorittbok hos meg og jeg har gitt den terningkast 6. Hva som gjorde den så bra? Det må være en blanding av naturbeskrivelser, men også beskrivelser av mennesker. Boka trykka nok på noen nasjonalromantiske knapper hos meg, det melankolske ved den norske levemåten den gangen. Har ikke alle nordmenn noe av dette ved seg den dag i dag?
Forfatteren beskriver både natur og mennesker så detaljert, at man blir raskt kjent med både området og folka han skriver om. Selv bor jeg i de dype skoger (Elverum), og liker svært godt de beskrivelsene han har av skogen, naturen og dyrelivet. Biter meg merke i at dyrelivet var mer rikt den gangen. Likte også veldig godt beskrivelsene av husene og hvordan krokene inne ble mørke når kvelden falt på. Glomdalsmuseet ligger i Elverum. Jeg går mye tur rundt disse gamle bygningene som er fra blant annet den tia som beskrives i boka. Har kikka inn i mange av disse og så det veldig levende for meg mens jeg leste.
Særlig to begivenheter var ekstra flott å lese. Den første var da de for første gang på mange år skulle til kirka på juledagen. Den turen med hest og slede og bjeller og fakler; jeg hadde høy puls og var blank i øya mens jeg leste! Fantastisk! Den andre var også sledetur, og det var da majoren og datteren skulle fra byen til Bjørndal for å feire jul. Utrolig flott. Bare beskrivelsen av hestene var jo nok til å få høy puls. Så mye kraft og tydeligvis også spesielt store og flotte hester fra Bjørndal.
Artig å lese om hvor overtroiske de var den gangen også. Både ift tusser og troll i skogen, men også nissen som mata favoritthesten.
Skrivestilen og ordbruken er nok også noe av det som gjør at dette er en favorittbok. Feks «han var elghøy og litenmjuk og dyremjå..». Og «skranglesjuk». Koste meg virkelig da jeg leste disse uttrykka!

Jeg skjønner hva du mener. Likevel opplevde jeg det ikke som en forherligelse. Det var flere personer som ble beskrevet positivt, særlig kvinner. Til og med slemme Elisabeth ble beskrevet som vakker. (Men det er jo nesten det eneste positive med henne som ble beskrevet også.) Jeg tenker kanskje det har noe med den beskrivende måten forfatteren forteller på. Han beskriver både natur og mennesker voldsomt detaljert. At de på Bjørndal beskrives så flott, er kanskje for at vi som leser skal forstå at det er de vi skal like/holde med? Og at vi skal forstå at de som blir sett ned på der oppe i Nord, egentlig er en flott familie bestående av gode mennesker. Bare noen tanker.