Bokelskere.no

Så absolutt!

Dette er boka som fikk meg til å huske hvor grusomt og helt fantastisk det er å være tretten år. Hvor vanskelig livet er, hvor sterke vennskapene kan være og ikke minst hvordan tenåringer kan overraske deg ved å være mye mer enn du forventer. Det er slitsomt å være tretten, og det er ikke rart jeg har fortrengt det - men du verden hvor godt det er å bli minnet på hvordan andre mennesker enn meg selv har det fra tid til annen.

Denne boka sitter rett og slett fast i hodet mitt. Jeg har vært vant med helt siden jeg var listen og leste frøken detektiv at jeg uten problemer kan gjette meg frem til den skyldige, denne boka var det første unntaket. Jeg satt og leste konstant til jeg var ferdig med boka når vi var i feriehuset vårt i Sverige, og vurderer nå å plukke den opp og lese den på nytt, nå som jeg er et par år eldre.

Dnne boken skal jeg ærlig innrømme at var en skuffelse. Jeg har de siste årene lest en del av Mary Higgins Clark, og erfaringen min sier at hun virkelig kan bedre enn dette. Jeg følte at denne gangen ble jeg aldri dratt inn i historien, jeg følte gjennom absolutt hele boka at jeg kunne sikkert ha lagt den fra meg uten å lure på hva som skule skje videre.
Jeg vet Mary Higgins Clark har skrevet gode og spennende bøker, for meg ble ikke dette en av dem.

I flere år nå har jeg slitt med en forsvinnende leselyst. Jeg pleide å være den jenta du konstant fant oppslukt i en bok, men de siste årene er det bare mindre og mindre som fenger. Jeg har begynt på så mange bøker folk sier er bra, inkludert The Hunger Games både på norsk og engelsk, men endt med å legge dem fra meg. Det har liksom ikke vært interessant, har til og med mistet interessen for lydbøker.
Ei venninne av meg hadde fått med seg at jeg hadde lest en del, og lånte meg dermed boka Divergent i håp om at den skulle fenge. Jeg fikk ikke tid til å begynne å lese på mange uker pga skolearbeid, så det er først nå i påsken jeg fikk satt meg ned.
Og jeg ble sittende; side etter side slukte jeg og måtte vite mer. Jeg er ikke den største fan av dystopi, og hele boka gav meg et skikkelig ubehag, men jeg klarte allikevel ikke å legge den fra meg. Den grep fatt i meg med begge armene og holdt fast til siste side var lest ned. Når bokas armer endelig slapp taket følte jeg en tomhet i hele meg, måtte jeg vente helt til jeg så venninna mi på å få lese neste bok? Heldigvis så slapp jeg det, men jeg gruer meg nesten til jeg er ferdig med den, for da må jeg jo vente helt til 22.oktober!
Veronica Roth skriver fengslende og råbra om Tris og hennes opplevelser i byen som er en fremtidsvariant av Chicago, og boka er virkelig verdt å lese.

Eg studerar til å bli norsklærar, og då eg var i praksis i haust var eg så heldig å få oppleve eit forfattarbesøk frå Tor Arve Røssland. Han var ufatteleg flink, og femteklassingane eg var med prata stort sett ikkje om noko anna enn Svarte-Mathilda i fleire dagar etterpå. Sjølv om dei visste at eg hadde vore med dei og høyrd på måtte dei fortelje meg om Svarte-Mathilda. "Veit du kva som skjer om du går inn på badet, skrur av ljoset og seier Svarte-Mathilda 7 gonger?" spurde dei. Og før eg rakk å svare sto fire til ungar rundt og ropte i kor kva som ville skje. Dei tøffeste gutane sneik seg inn på do i friminutta for å prøve, og då det ikkje gjekk bestemte dei seg for å prøve heime i staden.

To veker seinere skulle femte trinn på biblioteksbesøk og låne bøker. Alle vart like skuffaa då dei oppdaga at Svarte-Mathilda (og alle dei andre bøkene til Røssland) vart lånt ut og hadde lange ventelistar. Røssland hadde nemleg vore på turné på nesten alle barneskulene i Rogaland.

I ettertid har eg fått høyre at den boka har gått som ei pest på det skuletrinnet. Når eg no sjølv har lese boka kan eg godt forstå kvifor. For det er ei svært god bok, velskreven og spanande. Ho er overtydande i persongalleriet, og Røssland har sjekka faktaene godt før han har satt seg ned for å skrive. Boka er akkurat skummel nok til at den fangar interessen til den unge lesaren, men ikkje så skummel at han helst vil legge ho frå seg.