Bokelskere.no

Jeg er vettskremt.

Jeg er vett …

En rasling og bevegelse, akkurat her, akkurat hos oss, under senga. Det er en mann under senga, i soverommet vårt. Vi kommer til å bli drept i sengene våre.

Hun griper hånda mi så hardt som hun grep om den da sønnen vår rev seg vei ut i denne verden.

Jeg er nødt til å gjøre dette. Kanskje det er en hjemløs katt eller en skremt flyktning eller en halvdød rev eller et kappekledd poltergeist. Jeg trenger å gjøre dette raskt og overraske meg selv med tapperhet, så uten noe særlig somling, på merkelig vil beroliget av å oppfatte at hun trenger meg, at jeg passer på henne, svinger jeg meg ut av senga. Jeg ruller ut og lander på gulvet med et bums og hever armen klar til å veive balltreet tvers over teppet, klar til å smelle balltreet igjen og igjen i fjeset på mannen.

Under senga, med øynene vidåpne, muligens sovende, muligens våken, er Lanny

Jeg gløttet opp på ansiktet hans, som glinset av svette.
Leppene mine var åpne.
En annen meg ville ha slikket den av, og det ville ha smakt salt. Men denne jenta ville ikke bøye seg fram, ville ikke smile mens hun slikket ham på halsen. Denne jenta ventet fordi hun ikke var som kvinnene i mytologiboka, kvinnene som fikk meg til å bla videre: de bedragerske nymfene, de ubarmhjertige gudinnene, mødrene som rev verden opp med roten. Io, som fikk hjertet til en gud til å gløde av kjærlighet; Artemis, som forvandlet en mann til en hjort og fikk hundene sine til å rive brusken av knoklene hans; Demeter, som fikk tida til å stå stille da datteren ble røvet.

Mannys ansikt var glatt. Bare kroppen snakka; musklene plapra som kyllinger.

Han klapper henne på ryggen og hun klapper på ham, og jeg står der og ser barna mine trøste hverandre. Henda mine klør etter å gjøre no. Jeg kunne strekke ut armene og ta på dem begge, men jeg gjør det ikke. Jojo ser delvis forvirret, delvis stoisk ut, og litt som han kunne begynne å gråte. Jeg trenger en sigarett.

Store-Joseph er den hvite bestefaren min, Pop den svarte. Jeg har bodd sammen med Pop siden jeg ble født; jeg har sett den hvite bestefaren min to ganger.

Jane er rørt, venninnen virker så sikker.
“Og du er modig”, fortsetter Reagan. “Moren min hadde mange flere fordeler enn deg, men hun ble værende hos faren min. Du turte å dra.”
Jane rister på hodet. “Jeg flyttet bare fra Billy fordi Ate maste på meg.”
“Det tror jeg ikke.”
“Jeg tror kanskje … at det ikke bare finnes én måte. Kanskje man kan elske noen selv om ikke elsker alt ved dem”; sier Jane langsomt, for dette er nye tanker, og hun har aldri sagt dem før, ikke til seg selv en gang.”
“Faren min elsket moren min så lenge hun fulgte reglene hans. Det er den eneste måten han vet hvordan han skal elske på”, svarer Reagan, og det er så mye bitterhet i stemmen hennes at Jane får vondt i hjertet.

Hun har ansvar for filmen. Hun livestreamer den via flere sosiale nettverk og You-Tube kanaler – Hamad har hjulpet henne med å opprette kontoer og stille inn mobilen riktig.
Amin tar opp et ark fra bukselomma. Han leser en setning på dårlig arabisk, og noen av gislene begynner å gråte igjen under de svarte hettene på grunn av den voldsomme og skremmende kraften hos mennesker med automatvåpen, mennesker som snakker et på et fremmed språk, noe som er lett å forveksle med kraften i Guds ord.

Og jeg kunne bare ha sett henne der på steinbrua, en danserinne drapert i spøkelseaktig blått, fordi det var veien de måtte ha tatt henne med seg da jeg var liten, den gangen Virginaias jord ennå var rød som murstein og rød av liv, og selv om det gikk andre bruer over elva Goose, hadde de nok fraktet henne, bastet og bundet, over denne, for det var denne brua som førte til hovedveien som buktet seg gjennom de grønne åsene og ned i dalen før den svingte i én retning, og den retningen var sørover.

“Åssen klarer du å pakke pakkene så pene, søster Benedicta?” spurte han en dag.
“Hvordan“, sa søster Benedicta.
“OK. Hvordan klarer du å pakke pakkene så pene?”
“Pent, Malcolm”
Han brydde seg ikke om det – dette var en slags lek de hadde.
“Jeg trodde pene var riktig”, sa han.
“Det kommer an på om du vil at penheten skal peke tilbake på arbeidet med å pakke inn eller selve pakken etter at den er ferdig.”
“Det spiller ingen rolle, egentlig”, sa Malcolm. “Jeg vil bare vite åssen du gjør det. Hvordan.”

Har du hørt den her før, eller? To jenter går inn på et rom. Rommet er i en leilighet. Leiligheten er i fjerde etasje. I rommet ligger liket av en voksen mann. Hvordan får de liket ned på gateplan uten å bli sett?
En, de skaffer seg utstyr.
To, de vasker vekk blodet
Tre, de lager en mumie av han.
Fire, de flytter liket.

Det heter jo at døden tar en. Men ikke alltid. Noen ganger blir livets slutt også beskrevet som at man blir kalt hjem. Selve veien hjem er ofte en ferd gjennom en tett skog, noen ganger over en eng eller en åpen sjø, men betydningen er den samme: Vi virker en stund på jorden, elsker og sårer og jobber, alt det store og det lille. Og så, når verket skal avsluttes, får man vende hjem og hvile.

Et knytteneveslag løser også en konflikt. I noen minutter.

“Hvorfor har man sendt dem hit?” spurte hun. Han trakk på skuldrene om smilte. “Hver dag,” svarte han, “oppdager jeg flere grunner til at de skulle sende meg. Det var en viss episode som vakte lovens oppmerksomhet. Et dødsfall, kanskje mord. Kanskje var noen bare skjødesløs: de skulle ha dekket til hullet, så ikke barn kunne falle nedi. Jeg skal bringe på det rene om det var dolus eller culpa. Skyld eller uaktsomhet – det er det som er jobben min.”

The cyclone had set the house down, very gently – in the midst of a country of marvellous beauty. There were lovely patches of green sward all about, with stately trees bearing rich and luscious fruits. Banks of gorgeous flowers were on every hand, and birds with rare and brilliant plumage sang and fluttered in the trees and bushes. A little way off was a small brook, rushing and sparkling along between green banks and murmuring in a voice very grateful to a little girl who had lived so long on the dry, grey prairies.

“De kommer til å drukne i sine mødres tårer”, sa Isra. “De som reiser dit for å dø. I neste verden.”

Vi lærte om folkemord og sånt på skolen, men det handlet bare om hvor synd det var på dem som hadde blitt rammet av det, ikke om hva som hadde skjedd med dem som drepte, hvordan de hadde ødelagt ordene sine.

Først og fremst havnet mennesker som var mistenkt for å være terrorister og såkalte “illegale krigere” fra land i den tredje verden, i al-Mima, men også flere europeiske og amerikanske statsborgere ble sendt dit for å bli utsatt for avhørsmetoder som var juridisk og politisk umulige i hjemlandene.