Bokelskere.no

En god stund siden jeg leste denne og ser Under samme sol har fått noen høye terningkast, men selv kom jeg meg ikke inn i fanklubben.

Innimellom alt det mørke man leser, trenger man av og til noen romaner. Romaner kan være ganske mørke de også. Denne er slett ikke lystbetont. Den tar for seg alvorlige temaer og et komplisert mor og datter forhold.

Mye under overflaten hos de fleste karakterene
Som nevnt er denne romanen om et anstrengt mor og datter forhold. Sånn har April hele tiden følt det. Hun er datteren til Rebecca, som nærmest bryr seg mer om jobben enn datteren, men stemmer det, egentlig? Hun jobber i FN. Denne gang prøver hun å påvirke en oberst i Kongo til å ta et bedre valg, men vil hun lykkes? April er journalist og er i ferd med å miste jobben. Den verdensberømte forfatteren, Alvaro Aingeru er sky, og selv om han fyller snart seksti år, har han ikke stilt opp til et eneste intervju. Han sliter med skrivesperre og tror kanskje den eneste måten å løse det på, er å møte noen fra fortiden, nemlig Rebecca. Men hvorfor? Aiengeru er Aprils favorittforfatter. Hun bruker ofte hans forfatterskap som hjelp i hverdagen. Hun søker tillatelse av arbeidsgiver og kanskje forfatter, men hvorfor skulle hun klare det hvis ingen andre før henne, har klart det? Mens Aingeru har skrivesperre, sliter han med fortiden. Hans kjære søster, som han var fortrolig med, døde. Hun døde i en ulykke, og han gir seg selv fremdeles skylden for det. Vil han noen gang komme seg videre og skrive igjen, og har disse tre karakterene noe til felles?

Ikke alle aspektene i romanen engasjerer
Jeg syntes ikke hele romanen var dårlig eller uengasjerende, men tror jeg ville ha likt den bedre uten Rebecca og April, men da hadde vel poenget med boka ha vært borte. Jeg likte best å lese om forfatteren. Både om hans nåtid og fortid. Synes alltid det er noe mystisk med forfattere. Det er spennende å se filmer med forfattere i hovedrollen. Det samme i bøker.

Mange av delene i boka som skulle være overraskende, ble for min del for åpenbare. Det er nok bare jeg som har sett for mange såpeserier både for ungdom og voksne, og da blir man god til å gjette hva som kommer til å skje videre. Synes heller ikke det er galt å se såpeserier. Det er noe jeg har gjort ofte.

Det jeg likte minst med Under samme sol var Aprils syn på forholdet til moren og deres forsøk i å prate om det. Det blir noe gjentagende og monotont over det. Man blir lei. Istedet for spenning, ble det noe masete og man føler ikke helt symapti for noen av dem dem, for man blir ikke godt nok kjent med alle karakterene.

Under samme sol kunne ha vært en god roman, og er det for noen, men det var ikke helt min type bok. Den engasjerte ikke helt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Stephen King er 73 år, men ligger ikke på latsiden. Han er omtrent like produktiv som før. I mars kom han ut med Later, og han kommer med enda en bok i august.

Later tilhører serien Hard Case Crime. Det er ingen kronologisk krimserie. Det er krimbøker som består av forskjellige forfattere og hensikten med disse utgivelsene, er at kaperne prøver å gjenskape krimsjangeren som den var rundt 1940 og 50-tallet. Den harde og brutale stilen. King har bidratt med to bøker i denne "serien" tidligere og det er The Colorado Kid og Joyland. Har ikke lest The Colorado Kid, men Joyland. Fikk ikke helt sansen for Joyland. King har skrevet bedre. Det beviser han med Later.

En gave eller en forbannelse?
Tittelen er kanskje noe uvanlig, men den har en viss betydning og King leker seg litt med ordet underveis i boka. Han har ikke mistet humoren med årene. Mange vil nok forbinde denne boka med The Sixth Sense, siden hovedpersonen er om en gutt som kan se og kommunisere med de døde. King nevner til og med filmen i boka, men siden han er kreativ, så er filmen og boka temmelig ulike. Jamie er 22 år da han forteller om hendelser fra da han var yngre, om oppveksten. Han vokste opp sammen med moren sin som er litteraturagent, og i noen år var hun sammen med politikvinnen Liz Dutton.

På grunn av noen dårlige avgjørelser innen den økonomiske verdenen, sliter Jamies mor med penger og for å få verden til å gå rundt, men de klarer seg. Moren til Jamie liker ikke helt tanken på at han kan se og kommunisere med de døde, og han lover henne å ikke fortelle om det til andre. Moren hans forteller det delvis til Liz, som ikke virker å tro 100 % på det. Men en dag tar hun ham med på politioppdrag. En bombemann er død, og det går et rykte om at han har gjemt unna en siste bombe, som kan være hvor som helst. Hun vil berge liv og hun tar ham med i håp at han får kontakt med denne bombemannen. I følge Jamie, blir spøkelsene svakere med tiden og forsvinner helt omtrent en uke etter deres død. Men med bombemannen virker det å være annerledes. Han blir sterkere med tiden og han virker å vite hvor Jamie befinner seg, og forfølger ham. Blir Jamie kvitt dette spøkelset? Ting blir ikke bedre da Liz uventet dukker opp og vil ha ham med et sted, men hvor? Moren hans blir neppe glad hvis hun finner det ut, siden det er slutt med henne og Liz.

En liten bok med mange aspekter
Dette kan virke som hele boka siden det er en tynn flis på 264 sider, men boka har flere aspekter og flere i persongalleriet enn det jeg nevner. Boka kan være noe tørr i begynnelsen. Grunnen for min del er at Jamie snakker/forteller direkte til leseren, og det er en skrivestil jeg ikke har helt sansen for, så derfor tok det litt tid å venne seg til det, men det blir lettere etter hvert. King beviser nok en gang hvor god han erpå å beskrive barn og oppvekst på en troverdig måte uten å overdrive. Likte også forholdet mellom mor og sønn, som er både varmt, tillitsfullt og har en morsom og alvorlig tone seg i mellom.

Det var ikke akkurat bokcoveret jeg gikk etter denne gang. Det er malt av Paul Mann som også malte coveret til The Colorado Kid og Joyland. Det er fint og sprekt, men synes ikke det passer helt til et bokcover. Selv om jeg ikke er noen fan av bokcoveret, er jeg likevel glad for at jeg ga boka en sjanse. Dette er en spennende og morsom krim blandet med litt horrorelementer.

Er spent på hva mer Mr. King har å by på

Fra min blogg: I Bokhylla

C-kjendisene Will og Jules skal gifte seg. Han har et eget Tv-program som heter Surive the Night, og Jules har et livsstilmagasin som heter The Download. De er unge, velstående og meget forelsket. Litt raske med å gifte seg etter å ha kjent hverandre i kort tid, men hva gjør vel det?

Rask tiltrekning
De er pene, unge mennesker og de får ofte slik de vil ha det, med sin sjarm og karisma. Begge vet de er pene og sammen slående. De skal ha bryllupet på en irsk øy. Aoife eier en borg som hun og mannen har gjort om til et slags overnattingssted, og i tillegg har de satt opp et enormt partytelt.

Aoife sin jobb som bryllupsplanlegger er å lage et uforgemmelig bryllup med stil, og ha gjestene i sin hule hånd uten å være synlig. Bruden Jules er svært perfeksjonist av seg, og ingenting kan gå galt.

De viktigste gjestene får overnatte på øya, mens de andre må overnatte på hotell på fastlandet. Det er et stort bryllup med familie, venner og kolleger. Boka skifter ofte perspektiv med forskjellig navn som tittel i neste hvert kapittel. Handlingen skifter også tidsperspektiv når det gjelder før feiringen, under feiringen og ettertid. Det går litt frem og tilbake. Man blir også tatt med lang tilbake i tid da Will og kameratene hans gikk på en privatskole som var ganske streng og tøff, hvor faren til Will var rektor. Med de yngste lekte de ofte Survival, og noe skal ha gått galt. Får vi vite hva det er, og klarer den samme guttegjengen å oppføre seg i bryllupet nå som de er voksne menn? Det er flere som har hemmeligheter. Jules har fått en anonym lapp i postkassen en tid før bryllupet hvor hun blir advart mot å gifte seg med Will av ulike årsaker. Vil det gi henne kalde føtter?

Sterke personligheter på et sted
Gjestelisten består av sterke personligheter, mennesker som aldri blir ferdig med skoletiden, litt bitterhet og drama, og et lite snev av sjalusi. På den irske øya er det en sammenblanding av alt. Det er ikke bare været og strømbrudd som er de største utfordringene. Under feiringen blir de avrutt av et redselsskrik. Noen påstår at de har et sett et lik. Hvem er liket? Er noen blitt myrdet, og hvem er i så fall morderen?

Oftest foretrekker jeg hardbarket krim og thrillere, men en gang i blant er det interessant og koselig med lukket rom og isolert mordgåte. Gjestelisten er hverken avansert eller minnerik. Det er heller en bok hvis man vil ha lett underholdning der og da uten å forvente så mye mer.

Ikke mange karakterer å like
Mange av karakterene likte jeg ikke, noe som kanskje var meningen også. De fleste virket enten snobbete eller nærmest uhøflige, og det ble litt vel mye drama. Dette er en type bok man glemmer tid å sted på grunn av alt det kaoset som skjer, og man blir litt nysgjerrig på hvordan alt ender, til tross for at det er også veldig åpenbart. Det blir en slags guilty pleasure lesestund.

Det som ødela mest for min del var språket. Likte ikke helt tonefallet som ble litt for chick-lit aktig. Litt for mye overdrivelse også der det ikke er helt nødvendig. Men man blir underholdt. Er klar over at dette er et isolert sted mysterie, men likevel ble det for mange tilfeldigheter samlet på et sted. Tilfeldigheter som heller ikke var sjokkerende eller avslørende.

Innenfor forsiden står det smakebit av anemeldelse av New York Times Book Review. Noe som var litt unødvendig siden det inneholder tips til ledetråd, noe som ikke er nødevenidg i en bokanmeldelse. Boka er også en del av Reese Wihterspoons bokblubb, som er mest kjent som skuespiller. Har lest noen av bøkene fra hennes bokblubb som har vært tilfeldig, men tror ikke vi har helt lik lesesmak.

Dette var en underholdende og lettlest psykologisk thriller, hvor jeg likte det store persongalleriet med ofte skifting av perspektiv underveis, og jeg likte også settingen hvor handlingen skjedde. Likte også å lese om hvilke utfordringer et slikt sted kunne by på. Noe Foley gjorde veldig realistisk.

Selv om dette var en noe tynn og likevel en underholdende psykologisk thriller, er jeg fremdeles interessert i å lese Jaktselskapet av Lucy Foley, men da tror jeg at vil lese den på originalspråket, heller.

Fra min blogg: I Bokhylla

Når det gjelder bøkene til ekteparet Lars Kepler, har jeg vært litt av og på. Det vil si på godt norsk; jeg har ikke lest alle.

Det er ikke alle bøkene av Kepler som har fristet. Har ikke lest noe av dem siden Stalker, og denne virket veldig fristende. Det virker som om Kepler har tatt en mørkere vending, noe jeg liker. Selv om jeg ikke har lest alle bøkene, vet jeg at Erik Maria Bark, er en karakter som var med i første bok: Hypnotisøren, og ble spilt av Mikael Persbrandt i filmatiseringen. Heldigvis fikk han en litt større rolle enn jeg hadde håpet på i Speilmannen.

Speilmannen er bok nummer åtte i Joona Linna serien. Selv om jeg har gått glipp av noen bøker etter Stalker, som var min siste Kepler bok jeg leste, fikk jeg med meg sammenhengen i det store og det hele. Syns ikke det er så nøye med krimserier. Det er en ny sak i hver bok, og det er alltid en tråd gjennom bøkene i det som skjer i privatlivet hos etterforskere. Så synes ikke at jeg har gått glipp av noe viktig.

Spennende etterforskningsprosess og sak
Denne gang dreier det som en gammel kidnappingssak som tar en veldig mørk vending. Unge Jenny Lind blir kidnappet på vei hjem fra skolen av en trailersjåfør. Fem år senere blir hun funnet på en lekeplass. Hun er blitt drept på en brutal måte. Etter videre undersøkelse, aner Joona Linna et mønster, og tror de har med en seriemorder å gjøre, eller i hvert fall en som er på vei til å bli en seriemorder. I Speilmannen følger man forskjellige karakterer og deres hverdagslige liv på godt og vondt, blant annet vår Joona Linna. Han får kjennskap til et vitne som skal ha sett noe som kan hjelpe dempå vei i saken, men problemet er at noe hindrer ham til å åpne seg. Joona Linna blir fristet til å kontakte hypnotisør, Erik Maria Bark.

Bøkene jeg har lest av Kepler tidligere har vært mørke de også, men synes de tar en mørkere vending med denne, og jeg sier ikke nei til det. Fikk litt Jeepers Creepers vibber av å lese denne. Handlingen i denne boka og filmen har ikke noe med hverandre å gjøre, men traileren og enkelte småting fikk meg til å tenke på den filmen.

Underholdende avslutning
Store deler av boka var spennende og det var lett å la seg bli revet med, men når man har lest en del krim, blir noe lett å gjette seg frem til, også i Speilmannen, så man ble hverken sjokkert eller overrasket. Men det gjorde heller ikke noe siden store deler av boka er veldig stødig og jevn. Fikk heller ikke helt sansen for slutten, da den ble noe Sylvester Stallone aktig og kanskje litt for humoristisk, selv om det ikke er meningen. Men for all del, Speilmannen ga meg mersmak, og synes også det var fint gjort av Kepler å hedre kvinner som dessverre er blitt utsatt for vold. Det er det som er kjernen med denne boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Gjør gjerne det. Det gleder meg. Han har sine oppturer og nedturer med sine bøker, Koontz også. Men han har mange godbiter, så her har du mye å glede deg til. =) Håper du finner noe du liker i forfatterskapet hans.

Ved siden av Stephen King, har jeg også lest en god del av Dean Koontz oppgjennom årene. Av media før i tiden ble Stephen King kalt storebror av horror og Dean Koontz lillebror. Selv om King alltid blir min favoritt, synes jeg ikke Koontz er så verst. Han har skrevet noen perler han også, og mange av bøkene hans er avhengighetsskapende. Har ikke likt alle bøkene av ham, heller, men mange.

Devoted er en av dem. Fikk litt den samme vibben som fra de gamle og gode bøkene hans, de mystiske og de stemningsfulle variantene som man blir oppslukt av. Det er også morsomt å se godt voksne forfattere, som er svært produktive, fremdeles klarer å engasjere og skape glede for gamle og nye lesere.

Sorg og egen kommunikasjonsevne
Den er om en gutt som bor sammen med moren sin. De bærer på en sorg sammen. Hun har mistet ektemannen sin og han faren sin for noen år siden. De prater ikke for sønnen har autisme, og i sine elleve år har han ikke sagt et eneste ord, men de har sin egen måte å kommunisere på. De befinner seg i fare da da en mann fra hennes fortid oppsøker henne igjen. Milevis unna blir man kjent med en hund. Det er en golden retriever som heter Kipp. Han har en telepatisk evne, og hunder med en slik evne kaller de seg mellom the Wire. For første gang er det et menneske som havner gjennom den telepatiske linjen og Kipp er den eneste hunden som kan høre/merke ham. Selv om Woody bor langt unna, føler Kipp at Woody trenger ham, selv om de ikke har noe med hverandre å gjøre. Siden eieren hans døde nettopp av kreft, føler Kipp en trang til å reise for å hjelpe denne gutten, men kommer han tidsnok? Mye annet skjer også i bakgrunnen i boka, for dette er en bok med mange aspekter og et stort persongalleri. Likte at det ofte skiftet perspektiv og kampen mot det onde.

Baksideteksten virket kanskje noe barnslig, men det var ikke innholdet, som både var dyster, ondskapsfull og også litt humoristisk. Det var morsomt å lese deler av boka fra et hundeperspektiv. Det er ingen hemmelighet at Dean Koontz og hans kone er glad i hunder, spesielt golden retriever rasen. De bestemte seg for å ikke få barn, siden faren hans hadde en diagnose og siden Dean ikke fikk den selv, var han redd for at et av barna hans kanskje ville få den. Diagnosen fikk faren hans nesten til å drepe Dean. Derfor lever Dean Koontz og hans kone med hunder istedet for barn. Derfor dukker det ofte opp en golden retriever, eller flere i bøkene hans.

En god blanding av horror og science fiction
Selv om hunder ofte er brukt i bøkene hans, klarer han likevel å fornye seg og skape spenning. Til tross for min skeptisisme i begynnelsen av boka, var det ingen grunn til det. Boka bød på mye action, den var til tider ondskapsfull og man sitter der og frykter det verste. Det var nesten som å være med i boka. Likte også blandingen av både horror og science fiction. Science fiction er en sjanger jeg har holdt meg unna for det har ikke interessert meg, men liker noe av det i sammenheng med horror. Så syntes han hadde en fin balanse av disse sjangrene.

Intensity er fremdeles min favoritt av Koontz, som latterlig nok levde opp til tittelen. Devoted har sine mangler, men er en fullverdig horror i moderne tid. Det er en av hans bedre når det gjelder nyere utgivelser. Jeg har fremdeles troen på Koontz.

Fra min blogg: I Bokhylla

Thale hater Skymdal. Hun skriver til og med en liste over alt hun hater med det stedet, og det er ikke lite.

Hun lengter etter å komme seg vekk derfra, for hun er lei av alt det fæle som har skjedd der. På skolen er det ikke bedre da Irja er konstant ute etter og hun har vendt Thales venner mot henne. Nå har hun bare en venn igjen. Hjemme har hun moren sin og storesøster, Trine. Faren deres er død.

Marerittbygda vekkes til live igjen
Skymdal er fremdeles sterkt preget over ting som hendte for ikke lenge siden. Noe som ikke kan røpes hvis noen har tenkt å lese den flørste boka: Ingen sover trygt i natt. Hendelsene har gjort bygda kjent, og et par fra Oslo har kommet for å gi Skymdal et friskt pust, men det faller ikke i god jord hos alle innbyggerne.

Det viser seg at Skymdal ikke får være i fred nå heller. Håndballjentene får anonyme trusler, og noen unge mennesker blir utsatt for traumatiske hendelser. De ser/opplever noe som gjør til at de blir innelukket og tause, nesten som om de ikke tør å si hva som har hendt. Hva er det som skjer egentlig?

Selv om jeg er langt unna denne målgruppen serien er rettet mot, vet ikke om det er trilogi eller planlagt serie, men uansett så koste jeg meg med denne boka. Ingen slipper unna byr på mange mysterier, beskriver en alder som er lett å kjenne seg igjen i, og boka har også en dysterhet i seg. Det er godt å se at det fortsatt skrives grøssere for barn også.

En grøsserbok om mot
Boka er på bare 169 sider, så man rekker ikke å bli så godt kjent med alle, men man får visse inntrykk av de fleste. Bygda lever med en spennende og gyselig sak, og tar for seg blant annet mobbing som alltid er et viktig tema. Ingen slipper unna er kanskje en smule forutsigbar og overdreven grøsser for oss voksne, men syntes ikke det gjorde noe. For selv om jeg er for gammel til å lese denne, likte jeg den bedre enn forventet. En fin grøsserbok om å stå opp for seg selv uansett hvor mørkt ting ser ut.

Vil gjerne lese Ingen sover trygt i natt og Ingen andre enn oss, også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ikke mye jeg forbinder med Finland. Man har jo kjente band som Nightwish, H.I.M., Bomfunk MC's, Dreamtale, og Lordi, bare for å nevne noen av de mest kjente. Har lest noen få bøker av finske forfattere, men kan ikke skryte på meg å ha lest mange finske krimbøker. Så det er fint at sånne som Max Seeck baner vei.

En morbid sak
Heksejakt er første bok om Jessica Niemi. Hun har hatt et hardt liv, men likevel klart seg bra. Sammen med sine kolleger får de en veldig mørk sak i hendene. Kona til en kjendisforfatter, blir funnet myrdet i deres hjem på en morbid måte, mens forfatteren er på turne for å snakke med leserne sine. Etter en del gransking og undersøkelser, finner Jessica og andre på temaet hennes ut at det virker som om åstedet er basert på en trilogi som den kjente forfatteren har skrevet. Er noen inspirert av bøkene hans, og vil det bli flere drap på grunn av bøkene? I mellomtiden blir man med tilbake i Jessicas fortid.

Mange vil se på Heksejakt som en veldig mørk krimbok. Det er den også, men hvis man er vant til å lese horror og mørk litteratur generelt, er den kanskje ikke så mørk likevel, og det blir ikke noe sjokkerende eller overraskende over det. Men det gjorde ikke noe, for Seeck har en fin måte å dra med seg leseren på. Kapitlene er korte og avhengighetsskapende. Persongalleriet består av mange sterke og spennende personligheter, og saken tar mange vendinger. Okkultisme var også et pluss. Det er et tema som alltid har fascinert meg både i bøker og på film. Det var også engasjerende å lese om Jessicas fortid.

Spennende handling, men unødvendig lang avslutning
Har alltid hatt sansen for bøker som ofte skifter perspektiv og det gjør også denne. Man blir godt kjent med både Jessica og de andre hun jobber med. Det eneste som trakk boka ned for min del, var flørting på jobb i det skjulte, som begynner å bli oppbrukt til det kjedsommelige, men heldigvis fikk de ikke for mye plass i handlingen. Slutten ble noe lang og forklarende, selv om man har skjønt det hele for lenge siden. Likte noe av filosofien, men blir noe ødelagt på grunn av en viss teatralsk utførelse.

Likevel var Heksejakt en god og meget spiselig krimbok. Det er håp for finske krimforfattere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Karin Slaughter har nesten den samme effekten som Stephen King. Kommer man over en bok av henne, er den nesten magnetisk, og man å bare ha den.

Hun er selvfølgelig ikke på samme nivå som Stephen King. Hvem er vel det? Men hun har blitt en nyfavoritt, og har den samme avhengighetsskapen. Hun skriver både thrillere og krim. Har lest noen gode enkeltstående thrillere av henne tidligere, og dette er min første krimbok om Will Trent.

Damen med godt språk
Knust er andre bok om Will Trent og bok nummer ti kom ut i fjor som heter The Silent Wife. Knust ble opprinnelig utgitt i 2008, og utgitt for første gang på norsk i 2017. Stephen King og noen andre forfattere må jeg helst lese på engelsk, for synes de mister den unike fortellerstemmen i oversettelsene, men med Karin Slaughter, er det ikke noen stor forskjell. Synes språket i bøkene hennes er like godt på engelsk og på norsk, egentlig.

Har ikke lest den første boka om Will Trent, og følte at det ikke gjorde noe, heller. I krimserier er jeg ikke så nøye, for det er som regel en ny sak i hver bok, og man får alltid vite bakgrunnen om hovedpersonene, og hva som har skjedd privat tidligere. Man mister ikke tråden. Det gjør man heller ikke med denne boka.

Mye å sette seg inn i for Will Trent
Will Trent er denne gang utfryst og i hardt vær. Han er syndebukk og politimiljøet lar både ham og de i nærheten få vite at han ikke er en av dem. I forrige bok gjennomskuet han nemlig en korrupsjonssak og ingen liker vel sladrehanker, mens Will gjorde bare jobben sin. Ikke nok med det. Han blir tvunget til å samarbeide med Faith Mitchell. Faith tåler ham ikke, for hennes mor var en av de skyldige i korrupsjonen, og ble tvunget til å førtidspensjonere seg. Will Trent ønsker seg en ny makker, men er det lett å bare få seg en ny makker i deres jobb? De har et nytt åsted å granske. I et luksushjem i et strøk med mye sikkerhet, har det skjedd et mord og en kidnapping. Hvem som er kidnappet og hvem som er myrdet, kan man ikke si, da det avslører en stor del av handlingen. For ingenting er som ved første øyekast i en Slaughter bok. Trent møter på et spøkelse fra fortiden. Mannen som eier luksushjemmet er en tidligere kjenning av Will. De vokste opp på samme barnehjem. Er mannen dem samme mobberen som han alltid har vært? Samme om de liker hverandre eller ikke, er det nødt til å finne personen som er kidnappet. For tiden er knapp.

Samtidig bærer Will Trent på en hemmelighet for de han jobber med. Han har dysleksi og skjuler det så godt han kan. Men hvor lenge kan han holde det skjult for andre, spesielt med tanke på hans yrke? Til tross for denne "skavanken", er han utmerket god på å granske åsted. Ofte legger han merke til detaljer ingen andre ser.

Dette er en bok om en krimsak som deles opp til flere saker og som tar mange vendinger, og mange mistenkte dukker opp underveis. Dette er en stor bok på nesten fem hundre sider, men den føltes ikke stor. Den er veldig lettlest og ofte i krimbøker kommer man til et dødparti midt i boka der alt blir seigere og man mister litt interesse for boka, men det skjer ikke med denne. Den har en veldig fin flyt, og liker skifting av perspektiv.

Selve mordsaken og kidnappingen, er ikke det mest spennende med hele boka, men det er måten Slaughter skriver på som gjør det hele interessant og man blir fort dratt inn i handlingen. Man blir også godt kjent med mange av karakterene, ikke bare Will og mange relasjoner er både fasinerende og irriterende. Det merkes godt at boka er skrevet for en god del år tilbake, spesielt når det skrives om teknologi, og mye er forandret siden da, men det har sin sjarm.

Selv om jeg har lest noen bøker av Slaughter allerede, vil jeg gjerne lese mer. Både enkeltstående thrillere og krim med Will Trent. Dette var en stødig, småbrutal og intens krim fra Atlanta.

Fra min blogg: I Bokhylla

For en flaks at jeg bommet på årstallet, da kan jeg foreslå Livet bruksanvisning i neste runde, og Trolldomsfjellet nå. Så får jeg i pose og sekk, hehe.

Takk for at du passer på at alt går riktig for seg. :)

Jeg er fascinert av romanformen til Nedreaas, særlig Trylleglasset – er det en novellesamling eller er det en roman? Så jeg har lyst til å foreslå Georges Perec og Livet bruksanvisning som jeg har blitt tipset om at skal være skrevet i samme stil.

Men jeg har jo også fått mange anbefalinger fra dere om tysk litteratur, og så arvet jeg nylig Thomas Manns Trolldomsfjellet. Men jeg våger ikke å begi meg opp på det fjellet på egenhånd, tror en sånn koloss (over 700 sider!) krever gode turkamerater som kan bidra til å holde humøret oppe, så da foreslår jeg (noe fryktsomt) den som felleslesning.

Flere leste bøker i 2021

For noen er berømmelse det viktigste ...

Vanskelig mor og sønn forhold
Moren til Sylvian Spott er dypt fortvilet. Hun vet ikke hvordan hverdagen deres skal gå rundt eller hvordan fremtiden hans blir, siden han tjener lite penger som skopusser. Det er knapt penger til nok mat. Spott virker mer opptatt med å drømme enn å se hvordan virkeligheten er. Han drømmer om å bli sett og hørt. Bli berømt. En dag bestiger han Eiffeltårnet på stylter med et stort publikum som vitne. Det gir ham mersmak. Han planlegger å gå fra Paris til Moskva på stylter siden ingen har gjort det før ham. Etter litt planlegging, legger han av sted med en blindpassasjer i sekken, nemlig rotta Estragon. Han lever av å spise mynter og sedler, og håper at Spott vil tjene noe på veien, slik at Estragon får spise litt på veien uten å bli tatt. Moren til Spott er ikke bare bekymret over Sylvians hunger for berømmelse, men også personligheten hans som er alt annet enn bra. Han er hovmodig og kan til tider være frekk. Vil han noen gang forandre seg?

Gaute Heivoll og illustratør John Kenn Mortensen, har utgitt bok to i Estragons historier. En bokserie for barn som er inspirert av de syv dødssyndene. Har sett dokumentarserie om de syv dødssyndene med Kristopher Schau for mange år siden, men første gangen jeg kommer over en bokserie, som er inspirert av de syv dødssyndene. Det er godt å se at unge lesere får mørkt lesestoff også. Selv om de er noe mørke, er de ikke altfor mørke, for bøkene inneholder en god del humor også.

En gammeldags historie
Selv om dette er bok to i Estragons historier, kan bøkene så langt leses som frittstående. Det er ikke noe problem. Handlingen i denne er ganske fantasifull og gammeldags, spesielt med bruk av stylter som nesten ingen bruker lenger. Liker også at handlingen, selv om det ikke er fra en bestemt tid, føles det noe gammeldags og man blir dratt litt tilbake i tid. Mange av karakterene lever i trange kår og som prøver å gjøre sitt beste.

Heivoll har nok en gang skrevet en fantasifull historie. Men tror kanskje ikke historien hadde vært den samme uten litt drahjelp av Mortensen. Det var mest på grunn av illustrasjonene hans jeg ville lese disse bøkene, ikke på grunn av at de var inspirert av de syv dødssyndene. Illustrasjonene dekker både dobbeltsider, enkeltsider og som små dekorasjoner. De er veldig forseggjorte. Illustrasjonene er lekre og dystre. Nesten på grensen til gotisk. Elsker også de små detaljene. Det gir bøkene mer særpreg.

En noe dyster, men humoristisk perspektiv fra Estragon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fin liste!

Vil også anbefale "We Have Always Lived in the Castle" av Shirley Jackson og
"Vera" av Elizabeth von Arnim, som var en forgjenger til Rebecca.

Emma Fox drømmer om å bli manusforfatter, og hun er villig til å gå langt for å oppnå drømmen ...

Tv-bransjen kan være sprø
Vikaren er en psykologisk krim som legger vekt på Tv-bransjen. Frances selv har jobbet i Tv-bransjen som produsent og manusredaktør for blant annet BBC, så det vises godt i boka at hun kan en del om yrket. Selve boka er om Emma Fox som er lei av at foreldrene hennes stadig er skuffet over henne, drømmer om å komme seg inn i Tv-bransjen, gjerne som manusforfatter. Men det er en tøff sjanse og det eneste Emma vil, er å jobbe med Tv. Hun begynte å pynte litt på cv'n sin i håp om å å få en fot innenfor drømmejobben. Hun begynner å jobbe i et byrå sammen med Adrian Hill og Carrie Kennedy. De er gift, jobber sammen og Adrian er en ettertraktet serieskaper. I begynnelsen av førtiårene blir Carrie gravid. Barn var det ingen av dem som ønsket, men Carrie bestemmer seg for å beholde det, og når er tiden inne for å bli mamma, er byrået nødt til å ansette en vikar, som kan ta over for henne i en periode. Som arbeidsnarkoman liker ikke Carrie tanken på det, men har ingen valg. Emma Fox blir ansatt som vikar og hun er endelig et sted nærmere drømmejobben. Men hva er egentlig hensikten hennes? Å bli manusforfatter, eller er hun ute etter noe annet eller noe mer?

En ukjent og morsom bok
Jeg liker filmer og bøker som har med en karakter som er besatt av noe eller noen. Det er creepy, og dermed ville jeg lese denne uten forhåpninger. Synes også det var fascinerende å lese om Emma Fox, som kunne være både sjarmerende og kald. Synes det er fascinerende å lese om. Carrie har også en form for besettelse. Jobben sin. Er hun villig til å ta seg fri for å bli mor, eller går jobben foran alt annet? Er hun sykelig opptatt av sin egen karriere og redd for å bli erstattet? Så syntes at boka tok opp mange spennende temaer, men dessverre ble utførelsen og fortellerstemmen alt annet enn spennende. Jeg har lest en bok av Michelle Frances tidligere, og det var Den nye kjæresten. En bok som var helt ok. Ofte kjøper jeg bøker i dagligvarebutikker for der er det både kjente og også mer ukjente bøker man aldri har hørt om. Av og til blir jeg lei av å se de samme bøkene og synlige bøker hele tiden, og det er forfriskende å lese noe helt annet til en forandring. Noen ganger er disse bøkene overraskende gode, eller svært skuffende. Det er enten eller. Denne var svært skuffende. Syntes det var interessant å lese om Tv - bransjen. Det er ofte sånn man forestiller seg folk i den bransjen er. Frances gjorde en god jobb med det og syntes at karakterene var mer fascinerende å lese om enn selve handlingen. Den har en liten twist, men den er ikke sjokkerende eller uventet. Men man får en forståelse for hvorfor Emma gjør det hun gjør. Hadde tenkt meg en sterkere handling og fortellerstemme.

Må innrømme at jeg likte denne hakket bedre enn Den nye kjæresten, for denne boka hadde litt mer suspense og flere vendinger i handlingen, men samtidig er de svært like. Ikke like i handling, men måten Frances bygger opp intensiteten på. En helt grei psykologisk krim med noe drama og forskrudde karakterer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne påsken skal jeg lese Monica Kristensens Svalbard serie, har allerede lest de 2 første og har såvitt startet på den tredje, Operasjon Fritham. Denne og den femte, Ekspedisjonen er lånt på biblioteket, mens bok 4 Den døde i Barentsburg har jeg selv. Bestemte meg for å lese disse denne påsken. I tillegg har jeg en bok med 10 skrekknoveller, De odöda - skräcknoveller på svensk. 8 av forfatterne er svenske og de 2 siste er Lovecraft og Edgar Allan Poe.