Bokelskere.no

Nå er det veldig lenge siden jeg har deltatt i helgelesningstråden, og jeg er jo litt sent ute med å skrive denne gangen. Håper jeg skal få litt mer tid til å følge med på helgelesingstråden utover høsten, synes det er hyggelig å lese hva andre leser og bedriver tiden med.

Denne helgen har jeg lest Journal 64 av Jussi Adler-Olsen. En spennende og interessant bok, og jeg gleder meg til å starte på den neste boken om avdeling Q.

Av høstens nyheter gleder jeg meg til 304 dager av Simon Stranger. Leste hans forrige bok med stor iver, så håper han skriver like bra denne gangen.

The Homecoming er en noe ukjent bok, skrevet av en mindre kjent forfatter. Noe som er synd for dette er en bok som fortjener mer oppmerksomhet, for dette er nesten perfekt Halloweenlesing.

Lekende plot
Baksideteksten kan virke noe typisk og et konsept man har lest minst hundre ganger før. Det er det også, men heldigvis har Pyper en forfriskende fortellerstemme, og litt ny vinkling på ting som fungerer. Det gjorde boka mer fascinerende enn det den utgir seg for å være.

Uansett, er denne snertne lille boka om tre søsken med noen store aldersforskjeller, som har møtt opp på et ukjent sted med sin mor. De er der for å møte farens og ektemannens advokat, siden han nylig døde. De får vite at hytta de møter opp på, det store inngjerdete området, er hans sted. Et sted de andre ikke hadde kjennskap til. Sammen har de møtt opp for å høre advokaten lese opp farens testament. Testamentet er noe original, kan man si. Den avdøde krever at de skal være på hytta i tretti dager. En hel måned uten PC, mobil, Internett. De har bare hverandres selskap og enkle ting i hytta å underholde seg med. De får ikke kommunisere med omverdenen. De som nekter eller trekker seg før tretti dager er gått, får ikke noe. Gjennom en avtale i testamentet, er det gjort klart at mat og nødvendigheter fraktes til gjerdet som de henter selv, så lenge de ikke går utenfor. Etter at advokaten går, blir psyken deres virkelig satt på prøve. Ikke bare på grunn av fraværende teknologi og komminikasjon med omverdenen, men hva de oppdager er sammen med dem innenfor gjerdet. Hva er det deres avdøde familiemedlem prøver å si med alt dette?

Kreativt eller irriterende testeament?
Morsom måte å skrive et testament på ... Gi folk en utfordring istedet for å dele ut. Selve konseptet i boka høres kanskje oppbrukt ut. På en måte er det det, men på en eller annen måte klarer Pyper å kaste inn forskjellige elementer og komme med nye vinklinger, som holder på interessen hele veien. Det meste er jo forutsigbart uansett sjanger, likevel klarer han å holde mystikken og interessen opp fra start til slutt.

Spesielt spennende var det at hverken barna eller moren kjente den avdøde så godt til tross for at de bodde sammen. Han var ofte borte på grunn av jobb og de visste lite hva han egentlig hva han drev med, og hva slags type han egentlig var. Karakterene som blir igjen på hytta er også fascinerende. En mor som nesten virker like fraværende som faren. Den eldste er kirurg og arbeidsnarkoman, den andre er en narkoman, som påstår at hun har sluttet, og den minste er fjorten år og en kreftoverlever. Den største gåten er at moren deres var gift med en mann i 42 år, og vet nesten ikke mer om ham, enn det barna hennes gjør. Det er godt gjort.

En god, underholdende og kryptisk bok for både nye og "erfarne" horror lesere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har nylig fått anbefalt Og bakom synger skogene av Trygve Gulbranssen, og etter å ha sett de høye terningkastene her på bokelskere skjønner jeg at dette er en bok man virkelig kan kose seg med i høstmørket, så da foreslår jeg den som felleslesning. Det er første bok i en trilogi, men jeg har fått lovnader om at den kan leses alene.

Han som anbefalte den til meg sa at dette er en litt langsom slektssaga hvor man blir godt kjent med karakterene. Den skal visstnok være både lettlest og inneholde noen gode refleksjoner over livet.
Slik jeg forstår det skal det overordnede tema i trilogien være den norske, nasjonalromantiske kjærligheten til naturen.

Boken utkom i 1933, og har solgt meget godt i alle år siden, så det kan godt være at flere av medlemmene i lesesirkelen allerede har lest den. Dersom det skulle bli flertall for å lese denne så skal den være å få tak i i det fleste bokhandler.

Min første bok av Teige, men kanskje ikke den siste ... Tror heller ikke at dette er hennes beste?

Blant mye horror og mørk lesestoff ellers, vil man også av og til lese noen realistiske romaner. Valget falt på Morfar pustet med havet siden jeg ikke har lest altfor mange romaner basert på andre verdenskrig, dessverre. Har også vært nsygjerrig på å utforske Trude Teiges forfatterskap.

Morfar pustet med havet er om to brødre fra Grimstad, Sverre og Konrad. De mister foreldrene sine i svært ung alder, og Sverre lover å passe på Konrad, siden han er storebror. Han har lovet sin mor å beskytte ham. Som sin far, blir de sjøfolk og ingen steder er trygt. Andre verdenskrig er i gang og det er bare spørsmål om tid før man selv blir omringet og tvunget til nye, og truende hverdag. Det skjer med brødrene Sverre og Konrad da de og deres mannskap blir angrepet av en japansk ubåt. Brødrenes vei skilles, og fokuset blir videre satt på Konrad og en annen mann som fraktes i en livbåt som til slutt havner i Java. Der møter Konrad en norsk sykepleier som heter Sigrid. Konrad er i dårlig forfatning. Vil hun få ham på bena igjen, og blir deres veier også splittet av japansk nasjon som stadig nærmer seg med sitt strenge regime?

Forutsigbar fortellerstemme
Spennende utgangspunkt, men hadde nok likt boka bedre hvis den var skrevet av noen andre. Teige skriver ikke dårlig. Det er ikke det jeg mener, men det blir litt ofte pompøst og forutsigbart over det hele. Det er lite overraskelser og man kommer ikke helt inn i dybden av karakterene. Det var et savn. Men interessant og brutalt om hvor strenge og groteske det japanske regime kunne være. Ofte leser man om tyske konsentrasjonsleire når man leser romaner som er basert på andre verdenskrig. Det var interessant å bli bedre kjent med hvordan det var i en annen verdensdel.

Spesielt interessant var det å lese om hverdagslige livet før andre verdenskrig rammer hovedkarakterene for alvor. Hvordan de frykter det verste, og bare venter på å bli fraktet av sted mot sin vilje. Det var også fengslende å lese om hvordan fangene støtter hverandre til tross for matmangel, søvnmangel, og dårlig helse generelt. Alt de blir tvunget til å gjøre og likevel holde ut med håpet om at livet begynner etterpå.

Ikke alle relasjoner er like troverdige
Det jeg dog ikke ble særlig overbevist om er en relasjon hvor det oppstår instalove. Mennesker som får følelser for hverandre nesten med en gang de møtes. Det er ikke troverdig i bøker for voksne eller ungdomsbøker. Det kan skje, men det blir ofte malplassert i bøker og ødelegger noe av spenningen som allerede var der. Jeg var heller ikke spesielt fan av Sigrid som fremstilles som en slags superkvinne som vet råd til enhver tid, ingen svakheter eller noe særlig menneskelig ved henne. Kanskje litt hardt å si, men savnet å se mer menneskelige sider av henne.

En brutal og kunnskapsrik roman om andre verenskrig, men det blir nokså gjentakende og litt for mye om forelskelse.

Fra min blogg: I Bokhylla

Takk skal du ha. Litt rotete disse gamle oversettelsene av Balzac. Håper et forlag plukker opp kortromanene og novellesamlingene hans og lager en oversiktlig serie i moderne oversettelse. Av det jeg har lest av Balzac hittil er det litteratur som absolutt er lesverdig i dag.

Så fint. Det er nemlig ingen kolofon i mitt eksemplar, så jeg var ikke sikker.
Takk for raskt svar!

Originaltittel: Une ténébreuse affaire

Stemmer det at den boken som på norsk ble oversatt til Blodhevnen (1917), har originaltittel La Vendetta?

Ofte vet man ikke hva man skal skrive. Det gjelder også denne boka. Kan begynne med å skrive at det var hard lesing.

En grotesk og spesiell dyresak
Grunnen er at store deler av krimsaken er om dyreplageri, og det er hardt å lese om for oss dyrevenner. Deler av seksten hester blir funnet på et jorde. Hodene er delvis begravd slik at det ene øye er vendt opp mot sola. Bonden som bor i nærheten, sier at det ikke er hans hester, så kriminaletterforsker Alec Nichols får en storjobb med å oppsøke eierne deres. Med seg på laget får han veterinærpatolog Cooper Allen, men de har kun få dager på å få fremgang i saken. Hvem eller hva har drept hestene på en så brutal måte? Er det satanister som står bak, et fenomen, eller et sjeldent virus? Er det trygt for Nichols og Allen å granske åstedet uten at det skjer dem noe?

Underveis i denne dystre og triste saken, kommer de over flere dyretragedier og saken tar en mørkere vending. Nichols er enkemann og bor alene med tenåringssønnen, Simon. I småbyen Ilmarsh er det meste nedlagt og fremstår mer og mer som en spøkelsesby. Kommer han til å gå overens med Cooper Allens, og vil saken ende opp som et uløst mysterium, såkalt cold case?

Smårotete, men fascinerende fortellerstemme
Det tok noe tid å komme seg inn i handlingen siden Buchanan har på en måte sin egen skrivestil. I begynnelsen er handlingen noe her og der, hopping i tid og perspektiv, og kapitlene kan virke noe opphakkete. Men så fort man venner seg til fortellerstemmen, blir man mer engasjert i handlingen, også. Temaet er noe hardt siden boka inneholder som nevnt en del om dyreplageri, og saken tar en del ondskapsfulle vendinger.

Samtidig er boka fascinerende å lese og klarer å holde på mysteriet. Hvorfor Seksten hester har fått en del lave vurderinger, skjønner jeg ikke. Men det er ikke første gang jeg har likt en bok andre ikke like så godt, og omvendt. Det slår ikke feil. Syntes det var interessant å lese om både stedet og de få folka som er igjen. På mange måter virket det som et øde, stille og et nitrist sted. Syntes følelsen av isolasjon og britisk natur hjalp å løfte krimsaken, og gjøre den enda mer uhyggelig.

Gi denne boka tid og tålmodighet. Det er vel verdt det. Jeg er spent på hva mer Buchanan kommer med, for dette blir ikke min siste bok av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

En merkelig lukt henger i luften. En lukt som minner om lakris og sukkerspinn. Hva er det som skjer?

Et omreisende carnival, aner ikke hva jeg skal oversette det til norsk. Det er ikke ren tivoli og heller ikke ren karneval, men en slags blanding. Guttene Jim og Will bor ved siden av hverandre og begge er tretten år gamle. Den ene ble født ett miutt før midnatt og den andre ett minutt over midnatt den 31. oktober, som er kjent for å være Halloween.

Merkelig invitasjon
En dag da det blåser kraftig opp, blir guttene møtt av et ark som kommer flyvende mot dem. Den annonserer at denne omreisende attraksjonen, kommer den 24.oktober. Begge synes at det er noe rart, fordi det bruker ikke å være slike festligheter så sent på året. Likevel blir de noe nysgjerrig. Klokka tre på natten hører de toget i det fjerne. Jim får lyst til å snike seg ut til å se at de setter hele attraksjonen opp og Will kommer løpende etter. Men attraksjonen ser ikke ut som de kanskje hadde forventet seg. Det er veldig mørkt og svart, noe uhyggelig over det hele. Faren til en av guttene, som er en eldre mann og som ble far i godt voksen alder, merker også dette toget som er på vei til Green Town, og han aner det verste. Er det noen grunn til det?

Slike attraksjoner er jo til for å ha det gøy for en stund og oppleve nye ting, ikke for å skremme, er det vel?

For oss som setter pris på uhyggelig stemning fremfor billig redsel
Something Wicked This Way Comes ble utgitt i 1962. En del år før Stephen King ga ut sin første bok. Selv om boka fyller seksti neste år, holder den seg veldig godt. Språket er enkelt, men ikke barnslig, og selv om hovedpersonene er to gutter på tretten år, føles det ikke ut som en ungdomsbok. Det er det heller ikke. Det er heller en slags oppvekstroman blandet med horror og en smule fantasy. De første 70 sidene er nok veldig rolige der ikke all verdens skjer. Man blir godt kjent med guttene og stedet deres, atmosfæren i det hele. Men man kjeder seg ikke. Resten av boka er det nesten som om lesingen gikk av seg selv, for man måtte hele tiden vite om man har rett eller ikke i det som skjedde videre.

Likte også godt hvordan Bradbury tok seg tid til å bygge opp handling, beskrive karakterene, attraksjonene og alt. Det gjorde det lett å forestille seg det hele, og det var nesten som å være der. Boka hadde en slags krypende uhygge som jeg har savnet i mange moderne horrorbøker. Ikke slik at man blir skremt eller noe, men man forventer det verste av en eller annen grunn og føler det karaktererne føler.

Selv om dette er bok nummer to i Green Town serien, men kan fint leses som enkeltstående. De fleste leser den uten å ha lest den første boka først, siden Something Wicked This Way Comes er mest kjent.

En nesten perfekt bok å lese nå som Halloween nærmer seg, og sene høstkvelder. Boka ble filmatisert i 1983, og er produsert av Walt Disney Productions.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen ganger når man er i ferd med å miste leselysten, noe som er vanlig når man leser mye, er det kjekt å ha noen uleste barnebøker i nærheten. Ikke fordi de er lettere å lese eller fordi det er snakk om korte bøker, men noen ganger frister de mer.

Og denne virket å være i min gate, både tittelen og coveret. Jeg har ikke lest noen tidligere bøker fra serien Edward Rubikons mysterier, men har lagt merke til den. Til tross for at det er en serie, kan denne boka fint leses som enkeltstående. Man får bakgrunnshistorier om hovedkarakterene, og regner med at det er ny mysterie i hver bok. Hadde ingen problemer å lese denne som enkeltstående uten at det ble hull i handlingen.

Hemmelig skattekammer for monsterjegere
Edward og hans to gode venner, Kasper og Nadira løser mysterier sammen, og de er de eneste som vet om det hemmelige rommet under Edwards hus. Der finnes det forskjellige ting som kan hjelpe dem til å løse mysterier og finne ting de eventuelt kan bruke mot diverse monstre.

Denne gang er det havet som er et stort mysterium. På bare en liten uke har det skjedd mange mystiske båtulykker. Det virker som folk for tiden holder seg unna både havet og brygga, bare for å slippe å være i nærheten av vannet. Under et besøk hos Kaspers besteforeldre, smuglåner de nøkkenlen til båten deres og legger ut på en liten båttur. De håper at de ikke blir tatt på fersken, men de har et mysterie å finne ut av. Men en tykk tåke tvinger dem til et ukjent sted, og nye farer dukker opp. Vil de komme helskinnet tilbake og uten at Kaspers besteforeldre legger merke til at båten deres har vært borte?

Kreativ og godt gjennomført mysteriebok
En intens bok med diverse sagn og folketro, som jeg alltid har vært interessert i. Den er en del spennende partier også for oss voksne, og synes forfatterne bruker en fin balanse mellom humor og grøss. Synes også at boka er veldig gjennomført siden deler av boka består av tekst og illustrasjoner (både med og uten farger), og tegneseriesider. Det gir en fin variasjon.

Dette er en ypperlig bok å lese en regnværsdag i denne årstiden, nå som det nærmer seg Halloween, eller om man er i den alderen når man begynnner å interessere seg for grøssere. Synes også at illustrasjonene er med på å løfte historien med sine detaljer og stemningsfulle uttrykk. Så Kirkwood Brown og Iversen er et godt team!

Fra min blogg: I Bokhylla

Horror og slashere er sjangre som har fascinert mange, også meg.

En sær interesse
Det begynte i svært ung alder. Jeg liker horror og slashere som e
r seriøse og de som er laget for å underholde. I begynnelsen var de sjokkerende og vanvittige, men jo eldre man blir, og flere horror og slasher filmer senere, ser man ikke på for å bli sjokkert, men for å bli underholdt. Disse sjangrene har også en viss sjarm som er vanskelig å forklare. Meningen er jo at det skal være både festlig og bedrøvende.

Det jeg og Grady Hendrix har til felles er at vi setter pris på disse sjangerene. Sammen med en annen fyr gir han ut Paperbacks from Hell. Vintage horror fra rundt 70/80 tallet som ikke lenger er i trykk, men som blir utgitt på nytt for å gi dem flere lesere. Noe som varmer mitt horrorhjerte. Hendrix har også selv gitt ut en del bøker selv allerede. Ofte ser jeg mange andre lese dem, og forfattere som er godt synlige, venter jeg alltid litt med til hysteriet har lagt seg, og dette er den første boka av ham som har fristet meg. For jeg liker Final Girls konseptet jeg også.

Final Girls er et uttrykk som ofte har blitt brukt i kjente filmserier innen horrorsjangeren oppgjennom årene. Final girl er den eneste overlevende jenta etter en massakre, og etter å ha vært vitne til mange urettferdige dødsfall. Hun har enten klart å drepe seriemorderen selv, eller seriemroderen har klart å forsvinne på et mystisk vis, for så å prøve og ta hevn mange år senere.

Unge jenter i hardt vær
I denne boka møter man seks final girls som er med i en fast gruppesamtale med Dr. Carol Elliot. Det har møttes fast rundt femten - seksten år, og snakker om alt og ingenting. Hovedpersonen er Lynnette. Hun er et godt eksempel på final girl. Final girls får sjeldent et normalt liv etter det de har opplevd og blir ofte satt i bås. De er også elsket og hatet av media. Lynnette lever et isolert liv i en topsikret leilighet, og bestevennen hennes er en plante som heter Fine. Hun forlater leiligheten kun når hun skal i gruppeterapi. Går hun andre steder, ser hun alltid etter en rømningsvei, og er på vakt for den minste ting. Hun må være klar til å flykte når det trengs. Man vet aldri. Da det skjer noe med en av de andre jentene, aner Lynnette ugler i mosen, og da det skjer noe fryktelig i leiligheten hennes, er det på tide å flykte. Men er tankegangen hennes rasjonell, eller flykter hun på grunn av en av sine mange overdrivelse? Det er jo ikke lett å være final girl ...

Svært lovende konsept i grunn, men det ble ikke helt boka for meg. Liker at jentene i gruppeterapien har opplevd hendelser i likhet med mange kjente horror og slasherfilmene. Jentene referer sine opplevelser til blant annet disse filmene: The Friday the 13th, Scream, The Texas Chainsaw Massacre, Halloween og diverse andre filmer, som er lett å kjenne igjen ut i fra situasjonene Hendrix beskriver når det gjelder jentenes bakgrunn. Vi som har sett disse filmene, kjenner igjen dem når jentene deler sin bakgrunn, bare at Grady Hendrix har forandret litt på titler og navn. Så det er på en måte hans hyllest til horror og slasher sjangrene. Han prøver på en måte å gjøre det Wes Craven gjorde med Scream filmene. Å ta sjangeren på kornet med sine vittigheter og stereotyper på en gjenkjennelig og smart måte, bare at Grady Hendrix mangler denne snerten Wes Craven klarte å formidle.

Mange slitsomme karakterer
Klarte dessverre ikke helt å like noen av disse karakterene, ikke Lynnette heller, men tror også det er meningen at man ikke skal like dem helt. Man mister en god del connection til en bok hvis det ikke er en eneste karakterer å like. Jeg trenger ikke alltid å lese om godt likte karakterer, for ofte liker jeg karakterer som andre ikke like,r for ofte er de mest fascinerende å lese om, men syntes denne gjengen var noe gjentakende og sutrete. Man forstår situasjonene deres, og hvorfor de er som de er, men et eller annet bånd til dem uteble.

The Final Girl Support Group er ikke forferdelig og heller ikke dårlig, den manglet bare en gnist og litt mer slasherscener, for det ble noe tamt i lengden. I stedet for at Hendrix refererer til kjente filmer, kunne jeg ha tenkt meg at han laget en egen versjon for det ble vel fanfictionaktig over det hele.

Noe som er synd for dette var en bok jeg gjerne ville ha som favoritt fordi den er så godt gjennomført. Før hver kapittel, er det satt inn et svart ark med trykk av en stol på, det er også svart papir i boka med anmeldelser av fiktive filmer, dokument av Dr. Carol Elliott, fiktive politidokument og diverse. Jeg liker det når en bok er gjennomført med design. Det gir en slags helhet.

Selv om dette ble en noe tam leseopplevelse for min del, er jeg fremdeles nysgjerrig på Grady Hendrix forfatterskap. Så ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av ham.

Jeg hører ikke på lydbøker selv. Liker hørespill, men når det gjelder ren opplesning, foretrekker jeg å lese selv. Men vil bare avslutte denne anmeldelsen med å si at hun som leser inn boka heter Adrienne King. Navnet er kanskje ikke så kjent, men hun var med i den første Friday the 13th filmen. Om hun er en final girl, kan jeg ikke avsløre, hvis noen ikke har sett den ennå ... Det går også rykter om at boka skal bli en Tv-serie. Får se om det blir noe av.

Likte Final Girls av Riley Sager (=Todd Ritter) bedre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det tok sin tid å lese ut Når alle klokker har stanset av Ninni Schulman. Ikke fordi jeg kjedet meg, men det ble en del gjentakelser.

En vanskelig sak for politiet
Det er i Hagfors det skjer. Først forsvinner en kvinne like før premieren av et bygdeteater som hun har en rolle i, senere forsvinner det flere. Er alle med i bygdeteateret, eller er det forskjellige og tilfeldige ofre? Finnes det noen fellesnevner? Politiet får en tung og langtekkelig sak foran seg, og ting blir ikke bedre når de føler press fra journalister.

Samtidig følger man Petra Wilanders sønn, Hannes som jobber ved en campingplass. Moren hans har leid et hus etter foreldrenes skilsmisse. Der er det en gulvklokke som har stått stille inntil en dag Hannes blir vitne til at den plutselig slår. Vil moren hans tro ham, og virker den på grunn av tilfeldigheter, eller spøker det?

I mellomtiden følger man også Magdalena Hansson som er journalist, men føler ikke at hun bidrar det ytterste, og hun føler også at andre også merker det, selv om hun spiller med så godt hun kan. Både hjemme og på jobb føler hun seg bortreist, og at formen hangler. Hun vil aller helst være i fred i stedet for å være med sine nærmeste. Men hvor lenge kan hun late som og vil hun komme seg ut av denne "bobla"?

Detter er en krimbok blandet med litt overnaturlige elementer. Det var derfor jeg ville lese denne for ikke alt trenger å være realistisk hele tiden. Schulman skriver godt og engasjerende, men denne gang interesserte jeg meg mest for ungdommene enn de "eldre". Å lese om Hannes mor var ikke så intererssant. Nyskilt og lengter etter en mann som er på ferie. Var heller ikke så interessert i å lese om Christer Berglund og hans gravide Torun. Syntes ungdommene var mer hemmelighetsfulle og kryptiske å lese om, mens denne gang var det de voksne som oppførte seg mest som tenåringer med drama.

Intrigene blir noe kjedsommelige
Når alle klokker har stanset har sine småspennende øyeblikk, og har en fin balanse mellom hverdag, historie og voldsomme hendelser, men enkelte partier i boka er dessverre fylt av noen unødvendige intriger som prøver å være spennende, men mislykkes.

Selv kunne jeg ha tenkt meg at det overnaturlige fikk en noe større plass om de berømte klokkene som nevnes i handlingen. Hadde vært mer uhyggelig om de fikk større plass og historien om dem. Det kunne også kanskje ha gjort både krimsaken enda mer fengslende. Den blir noe platt til tross for sine sadistiske utførelser. For all del er dette en god bok som er verdt å lese, men den manglet det store drivet.

Fra min blogg: I Bokhylla

At voksne leser barnebøker, er ikke barnslig. Det synes ikke jeg.

Personlig foretrekker jeg og leser oftest bøker for voksne, men en gang i blant leser jeg barnebøker og ungdomsbøker, for jeg liker å holde meg oppdatert på hva som blir utgitt for alle målgrupper.

Småspennende konsept
Nelly Rapp og ånden i flasken er en del av en serie, men serien om Nelly Rapp kan leses som frittstående. Man får tilbakeblikk om skolen deres og hva de gjør der. I denne boka skal læreren deres pensjonere seg og det virker ikke som om hun gruer seg til all den tiden hun får til overs. Hun har nemlig et prosjekt og skal bruke den nye tilværelsen hennes til å dyrke ny drivstoff. Hun skal gjøre det for å "redde verden." Men først må Nelly og Valle gå opp på loftet for henne. De får beskjed om å ikke røre noe bortsett fra dampmaskinen de skal hente. Men som regel skjer det noe galt når man skal gjøre noe, også for Nelly. En flaske bekker over ende, og ut av doggen, kommer det en mann ut av flasken. Han er veldig lei seg og gråter. Han er lei seg for han ønsker å kunne skru tilbake tiden. Hvorfor og hvem er han? Skal de fortelle om ham til læreren, eller holde det for seg selv?

Dette er en svært kort bok på bare 92 sider, så da blir det også svært begrenset hva man kan fortelle uten å røpe noe. Man blir ikke så veldig godt kjent med karakterene på så få sider, men man rekker å få et slags inntrykk av dem, og det meste av boka er underholdende, humoristisk og småspennende, også for oss utenfor målgruppa boka er beregnet for. Men hva gjør vel det?

Underholdende også for voksne
For oss voksne blir nok denne boka småtung underveis på grunn av at den blir veldig forutsigbar, men syntes ikke det gjorde noe. Det er sjeldent at man leser en bok uten å møte på noen tungtrødde partier her og der. Men likevel er den lest på en dag, noen timer, for fonten er stor. Så denne boka egner seg ypperlig for barn som nettopp har lært seg å lese, eller som høytlesning for familien.

Til tross for sin forutsigbarhet, bød også denne boka på god underholdning og noen morsomme replikker. Synes at Nelly Rapp virker som en fin og vittig serie.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mange stempler bøkene til Slaughter som god underholdning, men synes at bøkene hennes er mer enn som så. Synes hun er en av de bedre krimforfatterne som leverer uten å kjede i hjel denne leseren.

Krim er heldigvis ikke en døende sjanger
I mange år har jeg hatt et elsk/hatt forhold til krimsjangeren. I perioder leser jeg mye av det, og andre ganger må jeg ha en pause. Det skrives fremdeles god krim og det er krim som kjeder meg halvt i hjel. Det er enten eller. Jeg liker de fleste bøkene til Slaughter fordi de er svært mørke, har tempo, engasjerende saker og levende karakterer. Det er sjeldent at det er dødpunkter i bøkene hennes uansett hvor svære de er. Hun er en forfatter som engasjerer og jeg synes det er viktig.

Det som er spesielt med denne boka er fordi det er tredje bok i Will Trent serien, og Sara Linton fra Grant County serien dukker opp i en stor rolle. Hvorfor det er sånn har jeg ikke tenkt å begrunne i denne anmeldelsen, siden jeg ikke har lest Grant County.

Endelig en serie man vil følge videre med på
Will Trent serien for min del blir bare bedre og bedre. Det er troverdig, mørkt og har tempo. Jeg liker også Will Trent som person. Han er en underdog med dysleksi som han prøver å skjule så godt han kan for de andre han jobber med, og han er god på å fange opp detaljer når det gjelder åsteder. Sammen med sin makker Faith Mitchell, er det interessant å lese om dem. Det er heldigvis ingen kjærlighetsbånd eller noe mellom dem som har en tendens til å drepe andre krimbøker. Will er noe sosial klønete som gjør ham både morsom og sjarmerende, mens Faith Hill er kanskje noe bitchy og fåmælt. Det er en slags ubalanse mellom dem som skaper en fin balanse, hvis det gir noen mening?

Genesis er om Will Trent som allerede er på sykehus da en kvinne blir fraktet inn på akutten. Hun ble påkjørt av et eldre par, funnet naken og skadet. Ikke bare på grunn av bilulykken, men det virker som om hun har blitt torturert og flyktet fra noen før hun ble påkjørt. Kommer hun til å huske hva hun har blitt utsatt for? Will Trent og Faith Mitchell får større press på seg da kvinner i ulike perioder forsvinner, og det virker som om disse kvinnene har noe til felles. De har brune øyne og mørkt hår. I følge andre er de noe meggete, har ingen venner, og et svært godt yrke. Så hva er det denne personen vil med dette? Er det for å hevne kvinnene for noe? Ligger det noe religiøst bak? Kommer Will og Faith til å løse saken i det hele tatt?

Mørk og fengslende krimbok, hvor det er lett å lese noen sider ekstra enn det man først hadde tenkt. Stadig er det noe som skjer og boka tar mange forskjellige vendinger. Det ble ingen overraskelser for min del, men synes heller ikke det er det viktigste. Når en forfatter klarer å holde på interessen min hele veien, gjøre meg oppgitt og at den er noe grotesk, har en forfatter gjort en god jobb. Så jeg kjedet meg ikke med denne.

Det var også godt å se Will bli kjent med noen av sine mørkere sider. Det gjør ham mer ekte. Faith Mitchell har jeg ikke fått helt sansen for ennå. Synes hun er noe selvsentrert? Likevel gleder jeg meg til å følge denne duoen videre. De utfyller hverandre på en rar, men god måte.

Fra min blogg: I Bokhylla