2023
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Et musikalsk undergrunnsmiljø, et himmelrom av sangDet er himmelsk sang plateprodusenten Jim Gystad en bakrusmorgen får høre i Vinger kirke. Stemmene fra benkeraden bak ham formelig løfter ham inn i evigheten, bort fra den trauste liksombluesen som han til daglig prøver å puste liv i. Og for første gang på lenge slipper meningsløsheten taket.Det er De Syngende Søsken Thorsen som befinner seg i forsamlingen. I forgangne år har de turnert USA og solgt hundretusenvis av plater, singler med titler som "Det er mitt kors å bære" og "Tretti sølvpenger oppå vår Faders bibel". De fant alle tre kjærligheten. De mistet den. Og de opptrer ikke mer.Etter dette er Jims liv egentlig bare fylt av én ting: Han vil vekke sangen til live hos De Syngende Søsknene Thorsen. Han blir satt på de vanskeligste prøver.Og det vanskeligste av alt: å bringe kjærligheten tilbake i livet deres igjen."Varig gåsehud ... et aldeles herlig romanprosjekt."Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad" Starten av denne boka er det mest medrivende jeg har lest av Levi Henriksen siden de første novellesamlingene. Han mytologiserer de mest lurvete miljøene i Kongsvinger-traktene, gjør dem like mystisk betagende som hans skittenrealistiske amerikanske forbilder har gjort overfor sine hjemtrakter ... «Harpesang» er en historie om identitet og forener miljøer Levi Henriksen kjenner godt. Hjemtraktene i Kongsvinger, den sterke kristne subkulturen, amerikansk rock., norsk platebransje - han skriver godt om alle."Ole Jacob Hoel, Adresseavisen "Sterk sang fra bedehusland ... om falskneri, familiekonflikter og gammel kjærlighet. Avslutningen kom overraskende på meg, og da jeg lukket boken, tenkte jeg: Det var akkurat slik det skulle være."Brynjulf Jung Tjønn, VG
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788205432239
EAN 9788205432239
Språk Bokmål
Sider 321
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Harpesang er ferdig lest, og jeg sitter igjen med et salig smil og ønsker at boka var tykkere selv om jeg egentlig vet at den var akkurat passe. Fortelleren, musikkprodusenten Jim, og hans musikalske funn, søsknene Thorsen med en gjennomsnittsalder på ca 80, engasjerer. Det er vanskelig å si noe uten å si for mye, men selve historien er varm og fin, og Henriksens måte å fortelle på med den rette blandingen av alvor, varme og humor er like god som den pleier. I tillegg kommer alle de spennende musikalske referansene - jeg vil ha et soundtrack!
2014 utgaven av Levi Henriksen framstår som mye lysere og lettere enn før. Håpet er fremdeles på plass i denne boka som de øvrige og det handler mye om å komme hjem, men melankolien har stor grad veket plassen for komikken og humoren.
Nok en gang skal vi til Skogli. Der er det som det pleier å være, lensmannen er den samme og Eben Ezer blir bygd opp igjen. Det brant jo ned i forrige bok. Vi møter Jim Gystad en plateprodusent med hundeskrekk på vei ut av bransjen, som er på besøk i bygda i forbindelse med en dåp. Bakfull sitter han i kirken og blir vekket av det han forbinder med himmelsk sang. Det er de syngende søsknene Thorsen han hører. De er alle rundt de 80, men alle har beholdt klangen i stemmen. Etter dåpen er han så heldig å få et telefonnummer å kontakte dem på. Tror han. Da det viser seg å være et helt annet nummer, reiser han hjem til dem. Timoteus, Maria og Tulla (Tamar) bor sammen i barndomshjemmet. Jim skal etter hvert skjønne at de deler husværet med to elghunder… På sin ville flukt fra disse hundene, havner vår helt i grustaket og det er her han han for første gang får høre lyden av ei grusharpe. (– og dermed er tittelen forklart!)
Jim er besatt på å lage plate med de tre og gjør alt han kan for å få det til. I den prosessen får vi livshistoriene til våre tre søsken, deres opp- og nedturer og deres kjærlighetshistorie. Det er dette som er den egentlige historien, Jim er bare fortelleren.
I følge Levi Henriksen selv, er dette den beste boka han har skrevet! Og om det ikke er den beste boka av han jeg har lest (essaysamlingen fra 2012 står fremdeles sterkt i minne) så er det en annerledes bok. Og jeg liker den svært godt.
Harpesang er feelgood-litteratur av fremste slag. Henriksen bygger opp den ene fornøyelige scenen etter den andre, og hovedpersonen Jim Gystad er en fyr jeg kunne likt å gå på pub - eller diskutere musikk - med. Henriksens entusiasme smitter, og de små hindringene han legger i veien for Jim Gystad og de andre føles aldri mer alvorlige enn at de kommer til å løse seg. Den bittersøte slutten treffer også blink.
Dialogene må nevnes. Her er ingen innlandsmumling, hver av personene står omtrent klare og tripper med sine smellende replikker når det blir deres tur. Harpesang føles til tider mest som en film, fordi Henriksen skaper så tydelige scener og personer. (Full omtale på Sølvbergets nettsider.)
Levi Henriksen (f. 1964) er både forfatter, musiker og journalist. I årenes løp har han utgitt 17 bøker innenfor mange genre; først og fremst romaner og noveller, men også essays, reiseskildringer, en barnebok og et par "lettlestbøker". Når man legger til at han har medvirket som bassist og låtskriver på seks CD´er, skjønner vi at han er en allsidig mann.
Mitt første møte med forfatterens forfatterskap skjedde i 2007, da jeg leste romanen med den besnærende tittelen "Snø vil falle over snø som har falt" (2004). Samme år fikk jeg også med meg novellesamlingen "Bare mjuke pakker under treet" (2005). "Babylon Badlands" (2006), som jeg leste i 2008, er nok den av Levi Henriksen-bøkene jeg har likt aller best, sammen med novellesamlingen "De siste metrene hjem" (2007). Mens verken "Trekkspilltvillingene" (2007) eller "Like østenfor regnet" (2008) falt i smak ... De var rett og slett gigantiske skuffelser. Dette er nok bakgrunnen for at jeg har falt litt av og ikke har fulgt med i Levi Henriksens forfatterskap i de senere årene. Inntil altså "Harpesang" utkom i fjor, en bok jeg har hørt veldig mange god-ord om ...
Handlingen i "Harpesang" foregår nok en gang i den fiktive bygda Skogli utenfor Kongsvinger. I bokas åpningsscene, som er riktig fornøyelig, har plateprodusenten Jim Gystad møtt opp i Vinger kirke (som er høyst reell) for å delta i en barnedåp, hvor han skal være fadder. Han er i bakrus og har det så elendig som det er mulig å ha det etter å ha vært på fylla dagen før. Hans teft for gode toner er imidlertid ikke slukket, og da han får høre de vakre stemmene til det som viser seg å være søstrene Thorsen under salmesangen, våkner han for alvor.
De Syngende Søstrene Thorsen var en gang store på bibelsang. De turnerte blant annet i USA og hadde suksess med sine plateutgivelser. Hvorfor synger de ikke mer? Hva skjedde egentlig den gangen de valgte å avslutte sine sangkarrierer? Akkurat dette er Jim oppsatt på å finne ut. Han ønsker også å vekke deres sang til live, gi ut plate med dem.
Underveis avsløres et til dels nokså råttent pinsemenighetsmiljø og handlinger som har kostet mer enn ett menneske lykken i livet. Så spørs det om det likevel er mulig å finne tilbake til det som en gang var, eller om toget for lengst har gått?
Historien som fortelles er egentlig helt fantastisk. Likevel ble jeg ikke fenget. Jeg må faktisk innrømme at jeg heller ikke ble rørt. Selv om forfatteren har bedyret at han aldri har skrevet om akkurat en slik romanskikkelse som Jim før, og dessuten har brukt mye av sine musikkpreferanser og kunnskaper, ble jeg likevel sittende igjen med en følelse av at romanen ikke tilførte noe nytt. At jeg på et vis har hørt dette før ... Kanskje har det sammenheng med at persongalleriet i Levi Henriksens bøker som regel befinner seg på siden av samfunnet, ikke går inn i A4-tralten, alltid er på leting etter en mening av noe slag? At det er noen fellestrekk her som går igjen i roman etter roman, mens jeg først og fremst leter etter tegn på fornyelse i et forfatterskap jeg i sin tid gikk lei?
Levi Henriksen er flink med metaforer, men nokså ofte kjente jeg at det ble så alt for mæget av det gode. Han blir litt for "flink", og mange av tekstene føles nesten som sangtekster - som om setningene kunne vært puttet inn i en sang, fordi det er rytme i dem ... som om dette har vært det viktigste for forfatteren på et vis? Dermed får boka et preg av at det faktisk er forfatteren og bare han som kan lese denne boka høyt, skapt som den er for nettopp ham. For det er alltid helt spesielt å høre Levi Henriksen lese sine egne bøker. Man må like det for å ha sansen. Det har jeg også gjort underveis i min tilnærming til hans forfatterskap, men denne gangen ble jeg altså skuffet. Boka kjedet meg underveis, og jeg brukte en hel "evighet" på å komme meg gjennom den. Kanskje ville jeg fått mer ut av den om jeg hadde lest boka selv?
Jeg ønsker ikke å felle en knusende dom over denne boka. Derfor har jeg - som jeg pleier - linket til mange andre omtaler av boka i bloggen min. Forhåpentligvis er dette med på å balansere bildet av boka, som man altså enten elsker eller ikke elsker ... Jeg sitter mao. ikke med fasiten her!
Plateprodusenten Jim er i barnedåp da han hører "himmelsk" sang bak seg. Han forventer en slags gospeltrio, men finner i stedet tre eldre søsken - søsknene Thorsen.
For flere tiår siden var disse søsknene vellykkede, turnerte i USA, og ga ut flere plater. De fant og mistet kjærligheten, og nå nekter de å opptre mer.
Jim føler seg kallet, og prøver etter beste evne å få trioen tilbake på scenen, men vil han lykkes?
God bok om b.l.a kjærlighet, musikk, religion og bygdedyret.
Levi Henriksen skriver fantastisk bra. Dette er en bok jeg sikkert kommer til å lese igjen om noen år.
"Harpesang", Levi Henriksen
En varm, rørende, morsom historie om en musikkprodusent som i bakfylla, i ei kirke, hører et band som rører noe i ham som ingen før har fått til. Han setter firmaet på vent, for å søke i seg selv etter ny livsglede, og for å få dette bandet, bestående av tre sterkt troende 80 åringer til å få musikken sin ut til folket.
Ei bok om søken etter meningen med livet, og om å være tilstede i sitt eget liv. Forklaringer på hva musikk egentlig kan være; en blanding av kunstneriske uttrykk i vakker harmoni med følelser og omgivelser, og om at det tilsynelatende perfekte i svært mange sammemhenger, både lyd og visuelt, ikke nødvendigvis er verken det mest spennede eller det vakreste. Noe som er perfekt i det enes øye, kan godt være fælt i noen andres øre.
Når det er Levi som skriver, får man også masse humor, kunnskap, gode person og omgivelses skildringer i og rundt Ebel Ezer og en gammel bil. Opel Kaptein denne gangen + masse bibel og musikkpreferanser, pinsevenner og andre venner, intriger, opplevd og uoppnådd kjærlighet. Du å du - det er tårevått.
Romanene jeg tidligere har lest skrevet av Levi Henriksen har overhodet ikke vært dystre. Men "grunntonen" i romanen Harpesang av Levi Henriksen synes jeg er annerledes enn de to foregående romanene jeg har lest av han – lysere og med mer humor. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest boken
Fornøyelig og koselig spesiell bok. Kan anbefales!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDen store kjærligheten trenger ikke ta mer plass enn to hender som ligger ved sida av hverandre i baksetet på en bil.
[...] noen ganger er det nødvendig å slutte å lete for å klare å finne veien hjem.
Akkurat som det er noe riktig i alt, er det også noe galt i alt, og livet kan aldri bestå av enten eller. Det er kanskje realistene som bygger veiene og bruene i verden, men det er ikke de som driver menneskene fram over dem.
-Det er to egenskaper som er spesielt godt utviklet hos menneskene i denne bygda. De ser langt og hører godt [...].
Var hun blitt overveldet av forståelsen av at det er først når du våger å slippe taket du klarer å holde fast i det som er viktigst?
Hevn er en lat form for sorg.
(...) og det var noe med ansiktet hans som fikk meg til å tenke på et tre om høsten rett etter at det har mistet sommeren sin.
-Kanskje det var det at vi ikke forsto hverandre så godt som gjorde at vi forsto hverandre bedre, fortsatte hun, og da hun så at jeg måtte tenke over det hun hadde sagt, nikket hun for liksom å understeke at jeg hadde hørt riktig.
Jeg snudde meg for å gå, og tenkte at dette var noe av det skjøreste jeg noen gang hadde sett. Ingenting er vakrere enn det som en gang var.
...hvis man slåss med djevelen blir man full av brannsår, uansett om man vinner.
I disse bøkene er musikk og artister på en eller annen måte vesentlig
Her skal jeg legge inn bøkene jeg kan krysse av på listen etterhvert
Skriving er forlengelsen av lesing. Her er de jeg leste (og deretter omtalte på Sølvbergets nettsider) i 2015.