Parissyndromet er kanskje den beste boka jeg har lest i år. Jeg kjente meg så igjen i følelsen av å flytte til et stort og fremmed sted og plutselig ha litt for mye alenetid, for mye tid til å kjenne etter. Parissyndromet var en sånn bok som jeg måtte lese litt sakte, ikke fordi den er tung, men fordi jeg ikke ville bli ferdig. Det er ganske imponerende av en debutant å gi meg en slik leseopplevelse.

En debutant som absolutt fortjener å bli sett! Den absolutt beste boken jeg har lest i år! Anbefales på det varmeste!

Mer om hvorfor jeg elsket boken her

Hvis denne boka var en film hadde den vært en krysning mellom Lost in translation og Den fabelaktige Amelie fra Montmartre.

Ei ungdomsbok for folk i alle aldrar! Så godt språk. Så fine skildringar av både "heime" og Paris. Så god til å omsetje kjensler på si litt "saklege" vis. Tilråast!

Nydeleg bok!
Eg las den på tur til København, men ville rett som det var snakke fransk til folk kring meg, så langt inne i Paris var eg. Veldig bra om å vere einsam og i eit framand land, og om dei nære banda ein knyt til folk kring seg,
Verkeleg verd å lese - om ikkje anna så for ein billeg, rask og fin tur til det ekte Paris.

I høst har jeg lest blant annet "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" og "Sveve over vatna". Parissyndromet er litt som om Kjersti A. Skomsvold skulle stått bak Ragnar Hovland sin nynorskfortelling om bygdegutten som søkte tilflukt fra seg selv i nettopp Paris. Heidi Furre skriver veldig likt som Skomsvold, men hun har en litt annen vri, en egen sjarm, og så bruker hun en del referanser til tiden hun har vokst opp i - uten å nevne at hun gjør det. Jeg er sikker på at det er mange små gullkorn jeg rett og slett ikke fikk med meg, fordi jeg ikke så nøye nok etter. Men, bibliotekboken er returnert med kaffefniseflekker på side 135; "Luke, je suis ton père".

Fortellingen flyter fint, og det er egentlig ikke noe å sette fingern på som en spesifikk grunn til at jeg triller terningen til en (sterk) firer. Jeg tror jeg rett og slett bare hermer etter, og forstår litt, norsklæreren min på gymnaset som mente at man skulle ha noe å strekke seg etter. Jeg gir fire, men mener fem, og gleder meg til neste bok fra Heidi Furre!

Dette er ei av dei beste bøkene eg har lest i år. Så fine skildringar, og så godt språk. Ei fin bok om korleis det er å flytte til ein stor og ukjend plass, der du ikkje kjenner nokon. Korleis det ikkje alltid blir som forventa, men som dei seier på fransk: "Ça va" . "Det går".

Også varmar det jo litt ekstra at boka er skriven på nynorsk.

Åh<3 Jeg tok på meg ullsokker og krøp oppi sofaen med rødvinsglasset sammen med denne boka.. Den tok meg<3

Kvart år vert ti-tjue japanske turistar diagnostisert med Paris-syndromet, og sendt heim frå ferie i den franske hovudstaden. Syndromet er ein psykisk liding som kjem som resultat av høge forventningar og skuffelse, over Paris. Kanskje er det dette hovudpersonen i debutromanen til Heidi Furre lir av - sett reint vekk frå at ho antakeleg ikkje hadde so høge forventingar.

Jenta i romanen er 24 år, og har forlete Oslo til fordel for eit år i Paris. Kvifor er litt uklart, anna enn at ho har eit forhold bak seg, og få planar føre seg - utanom å læra seg fransk. Kanskje ligg forventningane meir hjå andre, hjå besteveninne og ekskjæraste, som begge ser på opplevinga i Paris som noko stort og eksotisk. For hovudpersonen handlar det om å gjera Paris til eit heime, ein by ho bur i, ikkje berre besøker. Det skjer ikkje mykje i romanen, noko av den ytre dramatikken vert spelt svært ned, medan det er den indre uroa og usikkerheiten som kjem til uttrykk. Trass dette ser ein ei stor utvikling i hovudpersonen gjennomm dei vel 200 sidene - og året i Paris.

Dette handlar om å vera ung og reisa utanlands - eller kanskje berre til ein ny plass. Om å ikkje vita kva ein vil eller kven ein er eller kva ein heilt driv med. Om nye venskap som plutseleg oppstår utan at ein har tenkt over det, og å sakte, men sikkert bli kjent ein ny stad. For ungdom som drøymer om Paris (eller andre eksotiske reisemål) kan romanen til Heidi Furre gje eit lite innblikk i at alt ikkje er som dei glossa sidene i brosjyrane - men at det gjerne går greitt til slutt.

Omtalen vart fyrst publisert her.

Fin, spesielt i starten.
Men det skjer jo ikke så mye etter hvert.
4-5

• Listeinnslag

Bøker lest i 2013

Når jeg har kommet meg gjennom nok pensum, om det noen gang skjer.

Liste over bøkene jeg leste i 2014

Bra bøker på nynorsk for unge voksne.

Om hvor vanskelig det kan være å finne seg selv og å finne sin plass.